Vingle Venstre Vrir til Frp-Siv

Jeg har lenge hatt problemer med å forstå konseptet partiet Venstre. Bonde-Venstre, By-Venstre, Lærer-Venstre, Sentrums-Venstre og nå til sist - Vingle-Venstre.

Venstre Bonden Sponheim lovet først å støtte de rød-grønne med alle midler, hos VG. Siden har valgkampen ruslet seg bortover... Og plutselig, ja ikke sånn akkurat over natta, så ble Siv J. en kandidat for Statsminister i en Høyre/Frp konstellasjon. Alt etter om Venstre ble med på "vippen".

Og Sponheim liker makt. Og han liker å vippe. Opp og ned. Venstre har ingen reelle saker selv. Relativt ingenting. Bare lysten på makt. Og Sponheim liker å ha smutthull. Hull hvor han kan stikke av, si at dette mente jeg ikke. At det kan tolkes slik. Si en ting, gjøre en annen. Klassisk politiker. Sponheim snakker med to tunger, kløvet tunge om du vil.

Det er greit det. Å skifte mening. Bare vær ærlig. Liker du Frp politikk, så stem ja. Men han vet da at mange av dine Liberale-Venstre velgere ikke kommer tli å støtte denne kursen. Men kanskje velgerne liker makt? Akk ja, valgets kvaler.

Makt eller ikke, det er spørsmålet. Vipp-vipp-vipp.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jeg smører batongen min inn med olje…

…den skal inn i Statens trange rumpehull. En eller annen minister må bøye seg fremover og dra ned buksa. Slappe av i Stats-Analen sin. Storberget, Lilleberget eller hun andre. Jeg driter i det. BOHICA. Det er lønnsoppgjør og jeg skal ha betalt. Jeg har gått lenge i uniform. Jeg er politi og jeg er lei av å arbeide overtid. Hvem faen tror Staten at jeg er? En sykesøster?

Jeg stryker meg i skjegget og ser rufsete på de glætte folka fra departementet. Jeg har sittet i for mange tv-studio til å la denne anledningen gå fra meg. Nå skal de få betale. Nok er nok. Jeg er Arne J. og sitter i forhandlinger.

Jeg har sloss mot Killengren, mot hijab på politidamene og for mere resursser til politiet. At Killengren ble igjen ansatt, at hijaben forsvant og at Oslo-politiet fikk 50% mer resursser over en 3 årsperiode, uten at kriminaliteten gikk ned eller at løsningsgrade på anmeldte forbrytelser gikk ned… Det, er mindre detaljer. Gi oss penga våre NÅ!

Jeg har fått unge frustrerte menn og kvinner til å strømme ut i gatene. Ikledd våre sorte uniformer. Taktfast masjerte vi uniformert opp Carl Johan. I god takt. En ekte statsmakt. Ernst Röhm ville vært stolt av oss. Så stod vi fremfor parlamentet og ropte taktfast. Ikke akkurat lovlig eller etter tariffen. Relativt ulovlig, kan du si. Men hvem skulle arrestere oss, Politiet? Hæ, he, hæ, ha, ha, ha…

Det er de samme uniformene vi har på når vi dæljer løs på pøbelfrø fra Groruddalen eller jager misforståtte innvandrertenåringer som kaster stein til fordel for Palestina. Palestina, de vet da faen hvor Palestina er på kartet.

Nei, nok overtid nå. Mer til arkivarer, mer til fancy avlyttingsutstyr, mer kontroll av innbyggerne, mer rettigheter til oss og enda mindre til hvermannsen. Forresten, så suger jury-ordningen i rettsalen. Oppklaringsprosent, hva er det? Det er jo bare fillesaker. Politi i gatene? Tja, det er jo overtid da. Og vi kan jo risikere å treffe kriminelle… Og det er jo jobb, så… Du vet.

Jeg vil legge vekk alle småsakene. Og finne frem store saker. Slik jeg igjen kan komme i TV-Studioene. Gi oss mere resursser. Bedre uniformer. Streikerett. Demonstrasjonsrett. Og så skal vi få et rettssamfunn. Men først må jeg olje ferdig batongen…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Hurtigruten MS Shaitmarken

Nu e æ forrbainna! Igjæn har skrivebordsrederan nækta mæ pænga og opprøkk! Og dem ska nu satan mæ få kjenne kem fan dæm nækte ei kron ækstra førr allj øvertis vaktan i vinter. Kor va dæm når hanj sto hardt på fra nordvæst rundt Stadt. Sjølv lissjenapoleon, annen styrmann, gjekk å spøy i mevinn te babord!



Nu har æ stådd ombord sia forrige kaptein. Æ ha svart på spørsmål å anna shait fra søringa, tyskera, ængelskmenn, yankees og japsa. Men ha æ fått annja en krav om å vaske buksa te takk? Neida, æ bli kjæppjaga te banjern av trisa som svinge sleiva kjappar ennj æ klar å spreng.

Nu e det dårlige tie. Turista kjøre helljer buss ennj reis me oss. Og æ græmmes, ikke. Båsen vil gje mæ penga, størrmann si ikkje enj drit, lissjenapoleon hate mæ, skippern bærre blås og senn giroen te land. Men vil nu di derre hælvetes blyantsjømennern ikkje gi mæ meir i rognpåsan, kan det faaaaan mæ berre verra. Æ finn mæ ikkje i å bli sabotert. Æ ha 19 cm me annsennitet og den kan slimålan bærre strækk sæ ette!

Og Ka gjør nu en gammal slusk? Æ vise nu di derre stramstrekkan på kontoret koss ein verkele sabotere driten. Æ fyll på litt gammal feskerågn i flaskan som står i ressepsjon, kafen og restauranten. Dæm få smitta når de ska vask sæ. Noroviruset innj i gamperæva! Æ lægg igjen shait, mannshait og ny turistshait, på rekkverk og gelender. Hælvete, det storjobb å ta igjen.

Gi mæ penga mine eller så e æ sabotøren Max Shaitus ennjo nån år på MS Shaitmarken!

Sjå nu bærre her:
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=544246

http://www.dagbladet.no/2009/06/04/nyheter/innenriks/helse/hurtigruta/6564972/

http://smp.no/article/20090604/NYHETER01/370480025/1002

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

"Nye" kvinners drikkevaner!

Mens jeg ventet på TBanen forrige dagen, gled blikket mitt over fremsiden til en av Gnores fremste Tabloider. Den kunne fortelle at kvinner av 2009, drikker på en “annen” måte enn før. Og jeg tenkte over saken et øyeblikk. Og kom frem til at det stemmer!

Norske kvinner, de blir eldre og eldre. De er jenter så lenge som mulig. Du kan faktisk finne jenter i 40-årene. Det er da ikke rart at drikkemønsteret har endret seg. Men la oss nå se på hva som har endret seg.

* Sex and the City syken. Den forbannede rosa “Cosmopolitan”. Det går ikke en dag uten at en stakkars bartender må blande ut dette skvipet til en klikk fnisende jenter som later som de er i New York og jakter på sko.

* Drinker generelt. Hva skjedde med et glass hvitvin? Jada, jeg skal faen meg stå i kø i baren og vente på 5 Bloody Marys på Internasjonalen, “for det er de så gode på her”!

* Gurgling. Norske kvinner gurlger mer når de drikker coce zero enn de gjorde før når de drakk diet pepsi.

* Sleving. Drikkingen skjer oftere og oftere etter midnatt og slevingen er et resultat av “øl-briller” eller “cocktail-briller” om du vil. Hun har drukket Mr Average til Mr Hunk. Plutselig så er alt han sier moro, tji-hi.

* Whisky. Enkelte kvinner har fått opp øynene for kvalitetssprit fra Scotland og kan gjerne mer om smaker, lagring og nyanser enn Ola Dunk som skal bestille seg en dyr Chivas Regal i baren. Snakk om å ta over mannsterritorier.

* Sydendrinker. Fruktpunch-boller med stjerneskudd i. Sydendrinkene har lidd en stille død og alle strand-casanova’er lurer ennå på hva de skal by sitt neste offer.

* Liebfraumilch. Det sitter hundrevis av arbeidsledige fattige drueplukkere i Tyskland på grunn av dette endrede mønsteret. Cocktails, merke-sprit og fancy italiensk-spansk-fransk vin blir foretrukket.

* Drita full. Jada. Likestillingen har også kommet hit. Rent subjektivt, synes jeg å ha kunnet observere flere drita fulle jenter / kvinner ute på byen nå - enn hva jeg gjorde før.

* Sex. Drita fulle kvinner knuller mer. Men de knuller dårligere drita enn edru.

:-p
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Te Vit vikend or pinse or the Munn Google Translaitør!

Vælkøm!

Dis is a verri internasjonal blågg innlegg. Its gåing tu be abæut te term “Pinse”. Ju nåv, tåking in tunge? Nåt? Vel, here is an eksplanasjon. Nørvei is a Kristian Køntri. Not te Nårvisjn Kristian, bøt a relisijus one. Like te fæit, someting ju beliv in. Laik Santa Klaus, or julenissen as vi sei.

Anivei. Dis vikend, wi are selebraiting te tung spik. Te relisijus ekvivalent of a Google Translaitør in te munn. Ju put on tekst in and get a different one ut. Fasinerende. Yu know, te læresveins, te Jesuses frends ænd bøddis, shud go ut in te hole vorld and tiich everybåddy abut te Jesuses stuff. Laif ænd lærning.

Vi selebrate dis munn Google Translaitør, te tung-spik, visj made the Læresveins æble tu spik every språk in te vårld, eksept for nynorsk. No greit låss før Mænkind, as dei sai at NASA. Bøt te Læresveins kept ån spikking. Ænd nåv manny manny people knøv te name Jesus.

Ever sinse this vikend, 2009 jers ago, vi selebrate this, te orale tålking teknikk. Te Munn Google Transleitør. Te Kristians juse dis æbilliti tu tell everibødi. Prøblem is dat nooone listens. Hus Jesus, ju mait ask? Vell, nov-a-dais, he plæis futbåll in Spania. Bøt in te Kristians verden, many stil trur he vas a karpenter. Æ gud one.

In Inglish, dis vikend is kalled Vit Sundai and Vit Måndai. Some Kristians go tu Kjursj, bøt møst åf øs have a dai øff. Hæppi Vit vikend!

ps:
Sjækk Mark, sjap 16 værs 15.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

SK Brann sett fra JP Nagar

Psscht.



Jeg setter meg tilbake i stolen. Retter på Branntrøya. Den nyåpnede boksen med Draught Kingfisher står på bordet. På TV-Skjermen moser Liverpool Aston Villa 5-0 med Jonkerud på topp. Med hansker og en dårlig dag på jobben. Klokken tikker og går. Det er sent. Klokken er straks 00:30 og det er kampstart på Stadion.



Jeg taster forsiktig på laptopen og henter frem VG sine nettsider. Finner live.vg.no og logger meg på. Jeg får beskjed om at jeg logges inn på VG nett sine tjenester. Sekundene tikker av gårde.

Endelig skimter jeg stadion på pc'en. Noen tomme seter, men likevel. Gresset ser fint ut, men jeg vet at det er nylagt. Husker med gru, latter og tårer hvordan Sør Arena så ut etter kamp for noen år siden. Jeg får gåsehud av å høre Nystemt'en. Så langt borte, likevel, så er jeg der.

Kick off. Og på Stadion er Brann er et helt annet lag enn hva de viste mot de blaa sullikkene i Sandefjord. Sist helg gjorde vondt. Jeg klarte ikke å skrive noe om det heller. Nok om det. Brann kliner til. Går til i duellene, vinner andreballen og presser Stabæk høyt.

Holmvik slår innover, Azar vinner duellen og inn i feltet kommer Solli. Han knaller til med venstre og ballen går inn lengste hjørnet bak Knudsen. Øl ut igjennom nesen og andre viderverdigheter skjer etter en vinter med frustrasjoner. Endelig scorer Brann først. Det høres i Bangalore når Brann scorer. Vi er på gang.

Brann presser, løper og trøkker på. Det er en fryd å se på. Huseklepp har flere gode raid og Azar kjemper som en spiss skal kjempe. Alt er bra, bortsett fra banen. Marerittet fra Sør Arena er tilbake. Fotball-åkeren ligger ikke lenger i sør, den ligger i idrettsveien. Tragisk at Brann må gampe rundt på dette potetfeltet.

Skjerven blåser for pause. Jeg puster ut og henter meg nok en pils. Myser glatt på tv'en. De har byttet lag, liga og kvalitet. Barcelona gruser Malaga på Camp Nou. Etter 4-0 jubler ikke spillerne lenger. De håndhilser. Det er klikk-klakk og smarte løp.

Etter pause danner Stabæk homosirkelen og messer sitt mantra. Endelig kommer Brann ut på åkeren. Avspark og andre omgang begynner som første omgang sluttet. Et visst Brannpress. Etter som tiden går. Slutter jeg å glede meg. Brann løper mindre. Plasserer seg feil. Taper dueller. Stabæk spiller rett frem og gjør ting enkelt. Det virker som om Brann ikke har fysikken til å stå distansen helt ut.

Pusten går korte drag. Det er en lidelse å se på. Om jeg lukker øynene kan jeg se bøndene stå ved sidelinjen, klar til å sette potetene i den ferdigtråkkede åkeren. Jeg titter bort på fjernsynet. E'to har socret i igjen. Barca har satt på cruisecontrollen og ruller videre. Brann har sand i maskineriet og knapt nok en bane å spille på.

Krampa tar Brann. Etter stangskudd og en virituell Fakiri-hands skjer det. Uflaks. Bjørn Dahl klarerer fra bakerste stolpe, slår i Ørn og returen kommer kjapt i beina på Diskerud, som sklir ballen i mål. Azar skaller ned Nielsen og resten er bare rør. Jeg får med meg at Skjerven blåser av. Klokka er 02:30 og Brann har tatt sitt første poeng i tippeligaen.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Holi - Happy Holi!

HAPPY Holi!
IT'S TODAY GODDAMMIT!

Holi (kalt Phagwa i Bhojpuri), også kalt Festivalen av farger, dette er en populær Hinduistisk vårfestival som du kan observere i India, Surinam, Guyana, Trinidad, Storbritannia og Nepal.

I Vest-Bengal i India og Bangladesh, er det kjent som Dolyatra (Doljatra) eller Boshonto Utsav ( "spring festival").

Hovedformålet med festivalen, selve dagen Holi, er også kjent som Dhulheti, Dhulandi eller Dhulendi. Dagen feires av folk som kaster farget pulver og farget vann på hverandre. Natt til Holi, lyser det av store bål. Denne delen av feiringen er også kjent som Holika Dahan (død Holika) eller Chhoti Holi (lite Holi).


Leirbålene er tent til minne om den mirakuløse flukten til unge Prahlad. Da hadde Demonen Holika, søster av Hiranyakashipu, fraktet ham til ilden. Holika ble brent, men Prahlad, en trofast tjener av Lord Vishnu, unnslapp uten skader på grunn av hans faste overbevisning. Holika Dahan kalles Kama Dahanam i Andhra Pradesh.

Så, kast fargepulveret på naboen, spring som faen og be om at du ikke får en vannballong i retur ;)

Happy Holi!
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Birthday Bash!

Noen av mine medarbeidere hadde fyllt år i løpet av måneden, og i god vossa-ånd – arrangerte de felles fødselsdag. En samledag. En email og litt innsamling. Vi ble kallt opp på taket av bygget, til kantinen, til ”a Birthday Bash”. Der ventet kake, chips og potetboller. Chilisterke potetboller, servert med små grønne chili. Disse små chiliene knasket guttene som om det var snop. Kaken var søt, full av sjokolade og jordbærsyltetøy. Søtt og sterkt, går godt sammen.

Men først prosedyrene. Hver av en av gutta som hadde feiret fødselsdag, ble etter tur løftet opp i luften av kollegane og gitt noen saftige spark i rumpa. Alle ble med på dette. De stod i kø for å sparke. Jeg så forundret på. Da jeg spurte hvorfor… Fikk jeg til svar at når man var nyfødt, så fikk man noen klaps i rumpa for å puste og leve videre. Og dette var en litt ”boyish” måte å minne mannen på dette. Med et velrettet spark i rumpa. Tradisjonen ser ut som om noe jeg kunne ha funnet på i det millitære, og gutta er omtrent på den alderen.

Siden ble det samling ved kaken. Kaken blir skjært opp i småbiter og alle spiser med fingrene. Kake ble delt ut til de som hadde fyllt år. Så tok alle fødselsdagsgutta og satte hverandre stevne. Fra kake på fat til kake i ansikt. De smurte ut kake i ansiktet på hverandre. Smilte og lo, viste akkurat passe med motstand. Akkurat som de gjør i amerikanske bryllup.

En smule anerledes enn hva jeg var vandt til hjemmefra, men alt i alt – en moro fødselsdagsfeiring. Dog jeg kan lett se at slike feiringer kan gå over skaftet, om det er en mindre populær mann som feirer dag. Litt for saftige spark og uante mengder kake i ansiktet kan lett bli resultatet.

De spurte om det var også slik vi feiret fødselsdager hjemme i Norge? Jeg forklarte at i Norge ,så feirer vi gjerne med kake og kaffe på jobben. Men at vi lar kakesmurningen og rumpesparkingen være. Og at vi gjerne har gaver til de som fyller år.

Litt senere kommer en av gutta bort til meg og spør om når det er jeg feirer dag? Uskyldig ser han på meg og sier at de gjerne vil feire meg også. Jeg smiler og ser rett tilbake. Dessverre så har jeg allerede feiret dag… Men jeg lover ham at jeg skal arrangere en eller annen fest, likevel.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Master and Servants!

Det er tirsdag og bilen ”min” står parkert fremfor kontoret. Sjåføren venter utenfor. En seniorkonsulent, som har det travelt, skal parkere. Men det er trangt om plassen. Seniorkonsulenten lurer bilen på skrå. Vaktene vinker ham bort. Han sperrer for innkjørselen. Han rygger. Svetter. Og banner bare verre. Inn skal han. Det lirkes og det lures. Centimeter for centimeter lirker han bilen til siden.

Min sjåfør står og ser på. Nærmere og nærmere kommer hastverkskonsulenten. Sjefen. The Master of the Game. Endelig er han nesten ute av veien for vaktene, men han er like opp i ”min” bil. Min sjåfør vifter og vifter. Vaktene dirigerer. Konsulenten legger rattet enda mer over. Min sjåfør springer frem. Men det er for sent. Seniorkonsulenten skraper opp bakskjermen på ”min” bil.



Han ruller ned vinduet, ser ut. Titter på min sjåfør og sier ”Sorry”. Setter bilen i gir og kjører derfra. Han jobber i mitt selskap og sier ikke fra en gang. Hvordan skal sjåføren betale skadene med ”Sorry”? Hva med forsikring? Joda de har, men den vil de ikke bruke for småskader. Så min sjåfør må betale for skaden selv. Med den kjente valutaen, ”Sorry”.

Sjåføren ville ikke si ifra. For dette kan få konsekvenser for ham. For selskapet. For kontrakten. For alt mulig. Dette er litt urettferdig. Jeg får tak i navn og skilt til denne konsulenten. Sender en epost, der jeg spør ham om hva vi skulle gjøre med dette?

Jeg sa at dette var ikke slik gentlemen handlet. Han sa det var vakten som hadde vinket… Jeg kontret med at det var da vitterlig han som hadde rygget. Han kunne i det minste si i fra. Men neida. Jeg sa at jeg forventet en kompensasjon, noe må gjøres.

Han ser på meg. Ser at jeg ikke er slik som ham. Master and Servants. For et menneskesyn! Etter vår samtale, stikker Seniorkonsulenten ned til min sjåfør og spør ham om hvorfor han hadde fortalt meg hva som skjedde. En bølle! Slike skolegårdsfakter er det mye av. Jeg er større bølle enn deg, så bare pass deg.

Not very gentlemanslike.
All animals are created equal, but some animals are more equal than others.

Jeg sjekker med sjefen for selskapet, han sier at selskapet må da ha forsikring. At sjåføren ikke skal lure meg. At dette er bare noe han finner på. En vanlig hit-and-run-story. Master and Servants. Jeg skal få regningen, presentere den for mr ”Sorry”. Skal se om han rygger da. Selvfølgelig kan jo også jeg komme bort i bilen hans. Tilfeldig. Og si ”Sorry”.


----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Leirbål og High Tech

Jeg går ut av kontoret, ned trappen, forbi resepsjonisten og ut igjennom vakten. Jeg står på fortauet til Ghandi Bazaar Road. Går ut i gaten, legger treet bak meg. Ser på trafikken som kommer fra høyre. Biler, busser, motorsykler og autorickshaws. En ujevn strøm med trafikk.



To biler passerer. Luken er der. Jeg holder øyekontakt med føreren av en auto-rickshaw og går med bestemte skritt til midtstripene. Jeg snur hodet og observerer trafikken fra venstre. Klar bane og jeg steger raskt over gata. Jeg går opp på fortauet. Passerer en minibank med sikkerhetsvakt og en gatebod hvor man selger stekte maiskorn. Jeg går utenom den lokale baren og inn til optikeren.

Linser blir bestilt. Ingen synsprøve. Ingen dokumentasjon. Jeg bare forteller hva jeg skal ha og så får jeg det. Lite byråkrati her i gården. Det koster circa 260,- NOK for 30 par med linser. Siden sjekker jeg prisen på et par med briller. Alt etter hva for type innfatning jeg velger, så kan et par briller koste ca 300 til 500,- NOK. Jeg noterer. Jeg er på shopping og innhenter tilbud.

Ute på fortauet reverseres prosessen. Denne gangen 10 meter lenger oppe i gata. Vurderer trafikken fra høyre, se etter luka, holde øyekontakt med kjøretøyet som nærmer seg. Gjøre en magisk gestre, som Mandrake ville ha sagt det, og gå med gjevn fart. Ignorer all tuting. Siden trafikken fra venstre. Blikkontakt, magisk gestre og jevn gange. Viola, jeg er på den andre siden av gata.

Jeg går nedover mot kontoret og sjekker butikkene. På en tomt, 2 hus fra kontoret, bygger de. På gårdsplassen står en indisk kvinne. Hun har et barn på hofta. Et annet barn gråter og holder henne rundt benet. Hun rører i gryta. Gryta koker over leirbålet. Bak henne kan jeg skimte skuret hun mest sansynlig sover i. Det hele inntas i løpet av 3-4 sekunder. Jeg bare fortsetter å gå.



Når jeg blunker er jeg igjennom vakten og forbi resepsjonen. På vei opp til kontoret grunner jeg litt over dette. Jeg er på vei inn til et hightech kontor, med allverdens computere og duppeditter. 30 meter unna koker en mor middag over et leirbål. Samtidig.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Rosa Truser og SafranFlagg

Den 24 januar stormet en mobb fra Sri Ram Sene inn på en pub i Mangalore. De skjelte ut jentene som var der, før de jaget de ut på gata mens de gav dem juling. Sri Ram Sene er en konservativ Hindu organisasjon. Som desperat søker oppmerksomhet. Og dette ryster staten Karnataka.

India er i en fase med omveltning. Samfunnet er stort sett konservativt og familieorientert. Men individualismen vinner frem. Så også utdanning og likestilling. Kvinner vinner stadig større seire i det indiske samfunnet. I Karnataka, i Bangalore spesielt, har kvinner kunnet gå på pub uten at noen brydde seg. Før nå.

Sri Ram Sene, ved sin leder Muthalik, har erklært krig mot alt som ikke er Indisk. Spesielt kvinners egne valg. Og nå langer de ut mot St.Valentin. Fullstendig uetisk at par skal møtes og ha det romantisk sammen. Fy! Fascinerende hvordan religiøse mennesker ALLTID ender opp med å fokusere på sex...

Men kvinnene mobliserer. De sender Muthalik og Sri Ram Sene sine rosa truser. Dette kalles Gandhigiri - en myk gjengjeldelse ved å sende uskyldige gaver. De henger opp sine truser, de vil gjøre som de selv vil. Muthalik sier han skal svare ved å sende sarier i retur. Postvesenet vinner denne runden.

I skrivende stund har kvinnene vunnet i Bangalore. Sri Ram Sene har trukket sine protester fra byen. Men i mindre, enklere strøk, vil de aksjonere. Og de har aksjonert, forrige uke banket konservative hinduer opp datteren til en folkevalgt representant i Mangalore, bare fordi hun snakket med en ikke-hindu gutt. Det snakkes om korrupt politi og sensur fra myndighetene.

Episodene har gjort at mange jenter er usikre, og vil ikke gå ut. I morgen vil det bli hendelser. Jeg vil komme tilbake med mer om rosa truser, SafranFlagg og Sri Ram Sene.

ps:
Dette er det samme India som kom med Kama Sutra og som er skarp motstander av alt muslimsk - Hinduer blir paniske om man sier at de oppfører seg som Taliban...
ds.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

M for Hijab i Politiet!

Jeg er langt unna.
Internet er en fin ting.
Selv i India får jeg med meg politidebatten om hijab I Norge.
Jeg sjenerer ingen.
Jeg har selv sagt ja til bruk av samelue i politiet.
Mads Eriksen tar det litt lenger.



----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Trafikken på Phuttenahalli Main Road

Trafikken i Bangalore stanser aldri. Støyen kan høres helt opp til min etasje. Det tutes non-stop og lyden av enkelte lastebiler når ekstra godt frem. Alle tuter i trafikken i India. Tut-tut, dyt-dyt eller Bæææært. Enten du skal kjøre forbi, si hei, svinge, skynde på mannen som står fremfor deg i køen, advare andre bilister mot fare eller tute fordi du er litt opphisset.

Nei, skikkelig forbannet i trafikken har jeg ennå ikke sett noen som er. De bare kjører. Bilene, motorsyklene, scoterene og auto-rickshawene finner plass. Og glir videre. Som livet, som en elv, de finner alltid en vei.



På enkelte lastebiler står det "Sound Horn" på lasteplanet, et friskt hornsignal er alfa og omega i den indiske trafikken. Hornet er det viktigste på et Indisk kjøretøy. Har du ikke hornsignal, er du ute. Parkert. Da blir du påkjørt.

Ta trafikkreglene og kast de ut vinduet. De kjører på venstre side av veien, teoretisk. De kjører forbi, på høyre side, teoretisk. De har vikeplikt, teoretisk. De følger feltmerkingen, teoretisk. De gir signal når de svinger, teoretisk. De stanser for fotgjenere, teoretisk. Drit i alt dette. De legger seg på hornet og bare kjører. Hvordan får man førerkort her nede? Et åpent spørsmål.

Ved enkelte kryss finner du ulike skilt:

"Maintain Lane Discipline"

"Obey the Traffic Code, Drive Carefully"

Traffikantene viker kun for kyr. Alle kyr. Store, små, gamle, tamme, friske, syke og skabbete kyr. Kuene har forkjørsrett, spiserett og driterett. Kyr eier veiene i India.

Folket i bevegelse. De er på vei til arbeid. Til jobben. Til renseriet. Til skolen og universitet. De venter ved busstoppet, de står midt i veien og de venter på hjørnet. Køen er ikke rett. Er det to felt, står det 3 biler, 4 motorsykler og en auto-rickshaw på skrå, hver ledig centimeter skal brukes. Et levende kaos.

En endeløs strøm av biler, lastebiler, busser, traktorer, mopeder, scootere, auto-rickshaws, motorsykler og håndtraller. De liksom respekterer politiet og trafikklysene, men gir egentlig faen. De bare kjører i en endeløs flyt. Som du skulle ha sett på en maurtue. Er det en liten luke, glir du på plass. Er det en antydning til luke, lager du en. Er det ingen luke, presser du deg frem. Og legger på hornet. Hele tiden.

Alltid fremover, sakte. Men fremover. Tut-tut!

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Bloggurat

Royal Enfield

India lager ikke mange coole greier. Men de noen få har de. Og kanskje den cooleste av dem alle er motorsykkelen Royal Enfield. Noen fordeler har India ved å ikke måtte henge på all verdens modernisering og designmoter.

Royal Enfield var merket til Enfield Cycle Company, et engelsk ingeniør selskap. De var mest kjent for produksjonen av motorsykler, men de også produserte sykler, gressklippere, stasjonære motorer, til og med deler til rifler for Royal Small Arms Factory i Enfield Lock. Denne arven som våpenprodusent reflekteres i logoen, en kanon, og deres motto "Made like a gun, goes like a bullet" ("Lagd som en pistol, går som en kule"). Selskapet kunne derfor gjøre bruk av merkenavnet Royal Enfield fra 1890.

Om ting virker, lar de tingene være. Og de har latt Royal Enfield være. Resultatet er en klassisk motorsykkel, med personlighet og formfulle linjer.

I 1955 startet Enfield i India produksjonen av Bullet motorsykler på lisens. Og fra 1962, produkserte selskapet egne komplette sykler. Det opprinnelige Redditch, Worcestershire, baserte selskapet ble oppløst i 1970. Men Enfield i India, basert i Chennai, fortsatte og kjøpte retten til Royal Enfield navnet i 1995.

Rund tank, singel eksospotte, bredt styre og en herlig lyd. Konfortabel kjørestilling gjør at man kan svinge bort fra alle kyr i gata. Selv om sykkelen er klassisk har det skjedd en viss utvikling. Royal Enfield har gått bort fra høyre giring og selger nå sykler med klassisk venstre gir.

Desverre så slipper Royal Enfield sine motorer ut veldig mye avgasser. De er kort og godt ikke så miljøvennlige som EU vil ha motorsykler til å være. Men Royal Enfield jobber med saken.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

- Enter the 13′th floor, from the 14′th… By rope, ok?

Its 8 o’clock in the evening and I’m standing in front of my utterly locked appartment door. The key fits and the cylinder turns. But the bolt doesn’t move. I shut my mouth and the cursing ends... And I call the landlord, he comes over.

We talk, we try with a different key, but still… The lock remain stuck. Time passes fast and I have to get a room at the club. Noon, the next day. While waiting in the park, avoiding a couple of cows, drinking coffee with my landlord, we look up to the high-rise, at my appartment.

- I’ve arranged for a man to enter your flat from the veranda. By rope.
- Ain’t that dangerous?
- No… He knows what he’s doing.
- And is he doing it for free?
- No, he wanted 500 rupees… I bargained it down to 350.
- I see.
- I’ll be charging your company for this.

I didn’t say a word. I just keept staring on the man who was risking his life for 50 NOK or 4 British pounds. There he was, in a thin rope, 40 meters above ground.

I was upset and I know that I shall never show temper in cases regarding money. Thinking… Right on, come monday morning. I’ll contact my company’s controller and let him in on all the details. We’ll see about whos paying what.

Later on we met with the rope-man, the janitor and two other guys. The lock and key remained the same, but now it “worked”. I shook my head as the team left my floor.

But now I know what to do, if its happens again… I’ll call the rope man for 350 rupees.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jeg ble gift på The Woodrose Club

Som en Brigadeer, dvs. en som bor på Brigade, er man medlem av klubben. Et must for oss beboere. Jeg er fortalt at dette kom med leiligheten. Jeg skal bare møte opp, vise frem kontrakten og så er jeg ”inne”. Ved inngangen til The Woodrose Club, må jeg forbi en taus vakt, samt en resepsjonist med plettfri dress, som i tillegg er utstyrt med et kritisk blikk.

- Hi Sir!
- Hi…
- Sir, are you a member here?
- No, but I live here.
- I see, Sir. You still need to be a member here, before you could use our fascillities… Sir.
- But I live here!
- You need a letter of intent, from the owner, Sir.
- What, I was told that…
- Sir, no. You need this letter, then you fill in the form, pay the deposit, hand in the photo and then you may use the club… Sir.
- Ok… I’m sorry about that, a glitch in the communication here. You’ll get your letter tomorrow.
- Fine Sir, thank you. See you tomorrow then, Sir.
- Bye.

Tre telefonsamtaler senere er jeg klar. En samtale til koordinatoren, en samtale til kontraktsmannen og en telefon til huseier. Kort tid etter var brevet er under konstruksjon. Jeg drar fra jobben med god samvittighet. Privatsjåføren svinger unna en ku med en kalv og kjører meg til en bedre restaurant, der jeg spiser og slapper av. Neste dag drar jeg på kontoret som vanlig. Ut på dagen får jeg beskjed om at brevet var levert klubben og at alt skulle være i orden. På vei hjem stopper jeg igjen innom klubben.

- Sir…
- Ah, yes - there was this form I should fill inn…
- Here it is, Sir… We have got the letter of intent, Sir.
- Good.
- Just fill in the blanks, Sir.
- Right, and here’s mine photo to go along with it.

Jeg skriver og skriver. Fullt navn og adresse. Firmaadresse. Telefonnummer. Epostadresser. Sjekker med kontoret på telefon. Sjemaet er nesten utfyllt, da jeg kommer til nest siste punkt. Marriage Aniversary. Bryllups jubileum. Jeg har jo kjæreste. Og hun skal hit en tur. Men vi er ikke gift, akkurat. Da slår det meg, menn som meg er gift i India. Punktum. Og kjærester som bor fast her i komplekset, er ikke lov. Tankene raser fort. Jeg tar en beslutning.

- So, I got married last year….
- Yes, Sir.
- Then I’ll fill inn 1, there then?
- Yes, Sir, and the name and the birthdate of your wife, on the other side of the form, please.
- Okay, I’ll do that.
- Ain’t she here?
- No, she’ll be coming down later on.
- And her photo, Sir?
- I don’t carry that with me, I’m sorry.
- Ah, don’t worry Sir. Just hand in a photo of her when she’s arriving here and we’ll fix her a membershipcard instantly.
- Thank you.

Jeg setter punktum og skriver under. Leverer fra meg arket og ser på resepsjonisten.

- It will be approx. 10 working days, Sir.
- Ok, you’ll send me an email then.
- We will, Sir, we will.
- Thank you.
- There is just one small detail, Sir, the club fee…
- Yes?
- 5000 rupees, please.
- Do you accept VISA?
- Certainly, Sir.

Jeg drar kort og taster kode. Skriver under, selv om det ikke er nødvendig. Nikker farvel. I det jeg går ut døren slår det meg. Jeg har akkurat giftet meg. Bruden var ikke tilstede da dette ble fastslått. Jeg bare håper hun liker tanken som min Mrs.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

150 rupees and you’ll go outside the queue.

Køen øker farten ned bakken, men vi slakker av. Vi svinger av Chord Road. Vi tar en ekstra stor sving rundt kua i oppkjørselen. Det er Republic Day, det er solformørkning kl 14:30 og vi skal i tempelet. Nærmere bestemt ISCKON Tempelet i Bengaluru.

Jeg er ennå i India. Nok et tempel. Inderne har mange tempel. Og de vil vise meg alle sammen. Som om alle nordmenn bare skulle vise frem kirker, når vi har sightseeing i Norge.

Sola skinner. Og jeg svetter. Sikkerheten er som i Belfast eller på hvilken som helst flyplass. Det tar tid. Vi får betalt for bilen. Siden blir vi loset opp til parkeringsplassen. Overalt er det folk og alle snegler seg fremover. Sola skinner kanskje enda sterkere her oppe på tempelhøyden, det er varmt på gata, brosteinene gløder og vi skal gå barbeint inn i tempelet fra parkeringsplassen.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Høytalerene synger sitt eldgamle mantra. Vi deponerer sandalene i bilen og begir oss ut på vandring. Vi følger skiltene og kommer inn i køen. Munken som kontrollerer massene ser på oss.
- 150 rupees and you’ll go outside the queue.
- It will save us a half’an hour at least.
- 150 rupees, you said?
- Yes…
Jeg betaler og vi får en diger gul lapp I hånden. Munken kremter høyt.
- Keep this ticket visible at all times!
- Thank you.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Vakter geleider oss inn I slusesystemet. Vår sluse går utenom alle de andre troende. Vi spaserer rett frem til den første tempel avsatsen. Det er ikke bare å stige frem for Krishna. Vi må nærme oss med forsiktighet. Vi glir rundt køen og stiger frem for Lakshmi. En juvelprydet guddom. Køen er tett og bønnene er mange. Andre passholdere ber intenst. Noen legger seg flatt på bakken og ber. Andre tråkker over de som ligger. Den gemene hopen står som sild i tønne.

Ut, rundt og bak igjen. Neste nivå. Nå er det Shrivanesi sin tur. Samme prosedyre. Inn, rundt, kort øyeblikk med respekt fremfor statuen som er utsmykket med edelstener i alle farger og varianter. Den gemene hopen presser ennå på. Men det er på den andre siden av gjerdet. Vi gjør oss ferdig med forberedende og går opp trappen mot hoved-templelet. Der venter Krishna.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

ISCKON Tempelet er digert. Også denne gangen slipper vi utenom køen. ISCKON er en forkortelse for The International Society for Krishna Consciousness. Det hele startet i 1966 av Srila Prabhupada. ISKCON samfunnet har 7 målsetninger:
a) Spre åndelig kunnskap
b) Fremme kunnskap om Krishna
c) Fremme samvær mellom medlemmene
d) Lære og verne om Sanskrit bevegelsen
e) Bygge Tempel for medlemmene og samfunnet ellers
f) Fremme et enklere og mer naturlig liv.
g) Publisere og utgi aviser, blader, bøker og andre utgivelser.

I tillegg har en Hare Krishna Munk har 4 pålegg:
I) Ikke spis kjøtt, fisk eller egg
II) Ikke å ha ulovlig sex
III) Ingen gambling
IV) Ingen forgiftning(inkluderer alkohol, tobakk, koffein osv.)

Det er denne gjengen som sender ut Hare Krishna Munkene. I London virker de bare malplassert. Her… Er det troende på alle bauger og kanter. Her er de i sitt rette element.

Vi blir loset frem til det store alteret og tatt imot av en munk. Vi legger hendene våre på en skål med blomsterskudd og han spør hva vi heter. Vi sier navnene og han gjentar de, mens vi holder hendene over blomsterskuddene. Siden blir vi vist til en plass på en sivmatte. Puljen før oss, er i gang fremfor alteret. Etter en liten stund vinker munken på oss igjen. Det er vår tur.

Vi kommer frem for det alteret. Her er Krishna som barn, Krishna som nygift og Krishna som voksen. Gull, edelstener og diamanter skinner overalt. Luften er tung av røkelse. Vår munk gir skålen med blomsterskudd til Munken ved alteret. Han ser ut over gruppen og begynner å be. Det er på sanskrit og han er veldig intens. Han løfter blomsterskuddene over den hellige ilden og velsigner de. De troende ber til hver av statuene. Etter at bønnen er ferdig, blir vi loset forbi alteret.

På den andre siden av alteret, får vi hvert vårt blomsterskudd fra skålen. Vi holder hånden over den hellige flammen og ånder inn røyken. Vi får også hver vår skål med Prasadam, Indiske søtsaker. Showet er over, og vi begir oss mot utgangen. Akkurat her stopper vår; gå-frem-for-køen-lapp. Inn i den gemene hopen.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Over alt henger det skilt ”Be aware of pickpockets”. Jeg legger begge hendene over lommebok og kredittkort mens jeg subber meg bortover gulvet. Her har virkelig norske kollektsamlere noe å lære. På hver eneste strategisk punkt var det en beholder hvor man kunne gi offer.

Etter vi hadde kommet ut at den store hallen med alteret, gikk vi forbi en rad astrologer. De skulle også ha betalt. Så gikk vi forbi en stor bokhandel, der skulle de også ha betalt. Akkurat i det vi rundet hjørnet, tar den engelske bokhandler-munken tak i meg og vil selge meg bøker. Mange bøker. Han er intens, men jeg takker høflig nei og får et par hefter som trøstepremie.

Videre ned gangen går vi forbi en utstilling hvor man kan donere penger, vi går forbi to munker som svarer på spørsmål om livet for penger. Når vi kommer ut i gangen går vi igjennom diverse boder som selger klær, gudestatuer, gudebilder, altere, mat, drikke og andre artefakter. Etter å ha kjempet seg igjennom dette kommer vi til den siste trappen. Her står alle som sild i tønne og alle presser seg fremover.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Jeg tråkker i en melkeskvett og holder på å dra hele køen med meg, men jeg gjenvinner balansen. Sakte går det fremover. Jeg ser hva iveren gjelder. Tre munker deler ut små porsjoner av en gul grøt. Og alle skal ha sitt. Nå. Med en gang. Til sist får også jeg min porsjon. Gul semulegrynsgrøt. Søt. Jeg spiser litt og lar resten gå.

Vel ute møter vi 4 nonner og en prest. De skal visst nok på et økumenisk besøk til ISKCON tempelet. Er det ikke rart hvordan de som er religiøst opptatte besøker hverandre sine helligdommer? Som for å gardere seg? Kanskje min religion ikke er greia likevel? Ennå er sola varm og asfalten er enda mer nådeløs enn sist. Vi går stille mot bilen.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

˙˙˙ʇǝuɐןd ǝɥʇ ɟo ǝpıs ɹǝɥʇo ǝɥʇ uo

¡ ǝɹɐɔ ǝʞɐʇ

(-؛ pǝןǝǝʞ uǝʌǝ ɯ,ן uǝɥʍ ʍouʞ noʎ ʇǝן ןן,ן ˙˙˙uʍop ǝpıs dn pǝuɹnʇ ǝʌɐɥ sɹǝʇʇǝן ʎɯ ןןɐ 'ʎɐpoʇ ˙˙˙os ˙ʍǝıʌ ɟo ʇuıod ɹnoʎ ɯoɹɟ 'pןɹoʍ ǝɥʇ ɟo ǝpıs ɹǝɥʇo ǝɥʇ uo ʎןʇuǝɹɹnɔ ɯ,ן ' ıɥ

----------------------------------------------
˙˙˙suoıʇɐnʇıs ɹo suoıʇsǝnb oʇ ǝsuodsǝɹ ʇsɹıɟ ɹnoʎ sǝɯıʇǝɯos ǝɹɐ ʇɐɥʇ sʇɥƃnoɥʇ pıdnʇs / ןıʌǝ ǝɥʇ pnoן ʇno ƃuıʎɐs ɯoɹɟ noʎ sdǝǝʞ ʇɐɥʇ uıɐɹq ɹnoʎ ɟo ʇɹɐd ǝɥʇ
:ǝıןɐoƃ ןɐʇuǝɯ

The Men's Parlour in Kothnur Road.

Skiltet er blått og lyder ”Men’s Parlour”. Jeg har nettopp kommet ut av Spencers, det onde søskenbarnet til Marks&Spencer i India og kjenner håret blafre ned over ørene. Ok, dette er kanskje fort gjort. Klippe-klippe-klippe. Jeg gir privatsjåføren varene, går ut i veien, dukker unna 3 motorsykler, en sort sliten ku, en bil og 4 sykler. Vips så er jeg over gata.

Inngangsdøren er av glass, fullstendig dekorert av et utall mustasjepregede menn, med et særdeles stort utvalg av frisyrer. Jeg åpner døren og finner to store sofaer rett innen for døren. Der sitter en far og sønn, en hip ung mann med modellklipp og en krølltopp med briller. Jeg setter meg ned og venter. Alle venter. De to frisørene klipper henholdsvis en forretningsmann nærmest sofaen og en ung mann lengst unna.

Det blir sagt lite. De få ordene som faller er på Kannanda, det lokale språket. Rommet domineres av lyden av saksene. Kam og saks. Svisj-Svish-Svisj. Sorte hår faller ned på det hvite forkleet. Saks og kam. Jeg tar opp Times Of India, leser om Cricket og fotball. Skotter opp. Ser hvordan frisørene arbeider. Når den ene er ferdig, nikker frisøren til nestemann i sofaen. Og denne tar raskt plass i stolen. Jeg ser de betaler, får en viss ide om hva prisen er.

En mann tar plass i frisørstolen, ny mann kommer inn døren. Jeg er neste og begge sofaene er fulle. Frisøren nikker til meg. Stille setter han på meg forkleet.
- How do you want it, saiah?
- Short on the sides, short on the back and some length on the top.
- Ok, ok, ok, saiah.

Frisøren er kortere enn meg, selv når jeg sitter. Så jeg setter meg langt frem på stolen og lener meg bakover, slik hodet kommer litt lavere. Først den sedvanlige sprayen med vann, siden kam og saks. Han klipper og klipper. På sidene, bak og tilbake på sidene igjen. Går rundt meg og kikker. Tar mål og klipper litt igjen. Til sist tynner han ut på toppen. Og tar kun noen få centimeter. Han nikker og går rundt meg. Det er da det skjer.

Han tar frem barberkniven, jeg ser den bare i øyekroken. Han drar over bladet med læret. Jeg sitter helt stille. Frisøren begynner å trimme hårkanten med barberkniven. Ratsj-ratsj-ratsj. Lyden er krystallklar. Rundt ørene. Ratsj. I nakken. Ratsj. På kinnet. Hele tiden kjenner jeg den skarpe eggen mot huden. Jeg beveger meg ikke en millimeter.

Kniveggen forsvinner og igjen sjekker han jobben han har gjort. Plutselig begynner han å kna hodebunnen, hardt og bestemt. Rufser til håret. Knar og klapser. En kraftig massasje. Hodet vugger fra side til side under behandlingen. Etter noen minutter stanser han og strekker seg opp etter børsten. Og talkum, selvfølgelig. En stor dash med talkum havner i håret mitt. Det børstes etter alle kunstens regler, til sist er han fornøyd og nikker til meg. Jeg ser på speilbildet, den gamle meg titter tilbake.

Jeg nikker tilbake og reiser meg.
- How much do you want, then?
- 40 rupees, saiah.
Jeg tar frem lommeboken og gir ham pengene. Fornøyd går jeg ut døren. Krysser gata og setter meg inn i bilen.
- Now, lets go to Doddaballapur.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Sir, on the 13'th floor

Klokken er så vidt åtte og jeg ser ut over landskapet. Jeg drikker kaffe og har det bra. En tett smog ligger over de lave husene under meg. Jeg lukter brent ved og kull, som om jeg skulle vært i et enkelt strøk i London. Like ved ligger det et skogholt, røyken ligger kanskje enda tettere der også. Det må være bålene til menneskene som bor der nede som lager dette røykteppet. En blanding av bål for å holde varmen og ildsteder hvor man lager sin frokost. Nede på veien, mellom motorsykler og scootere, ser jeg et par kyr.

Jeg bor i 14 etasje, aka 13’th floor. Og ser langt. Det lukter ikke kull inne i min leilighet. Det er bare utenfor. Jeg har et fullt utstyrt kjøkken, noen soverom, stor stue, et par verandaer, hushjelp, privatsjåfør og vaskeritjeneste. Jeg har det nesten som hjemme, med andre ord. De ville også at jeg skulle knytte til meg en kokk. Jeg syntes det ville bli så rart å ha en fremmed gå rundt der jeg bor, uten at jeg skulle ha noe forhold til ham, så jeg takket nei. Kaffen min er varm ennå.

De syntes det var litt merkelig, men jeg kan da spise på klubben eller bestille mat hjem fra en kokk. Alt er mulig. Alt hva Sir ønsker seg. Klubben ja. Der finner jeg bibliotek, bokhandel, kaffebar, pub og restaurant. Samt treningssenter med basseng, spa og damp sauna. Samlet, er dette luksus. Jeg fornekter ikke det. Men hver for seg, ville alt dette falt igjennom hjemme.

Jeg ser på nyhetene. Snøen som laver ned i Oslo og ObamaMania. Det er varmt her og morgensolen blender meg litt, så jeg ser ikke klart. Men nå er kaffekoppen er tom. Dere får ha meg unnskyldt, jeg har en avtale i klubben og må stikke. Snakkes



----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Fashion Holocost

Etter en nitid epostutveksling med en gammel primadonna på Frogner, litt undercoverarbeid hos designerspiren Per Åge Sivertsen og intens sikling uten for redaksjonslokalene til ELLE har gjort at du, dere – kan lese denne sensasjonelle historien om Fashion Holocost!



Vi befinner oss et sted i østblokken, den delen av europa hvor ekkoet av murens fall ennå ikke har nådd frem. Det er grått, det er urbant og det er kjedelig. Kaldt og vått. To ord som oppsummerer det hele. Dette er i utkanten av den europeiske sivilisasjonen. Der hvor arbeidskraften ennå er tilnærmet gratis og ennå ikke har utvandret til Norge…

Norge, landet hvor øst-europeisk arbeidskraft kan fallbys gjennom selskaper som ”Lei en Polakk i dag!” Trikkene sliter seg sakte frem over brosteinene, innbyggerne trekker den giftige kulluften ned i lungene sine og menn med joggebukser og skinnjakker drikker vodka under trærne i parken. Den navnløse storbyen lever sitt eget liv.

I utkanten av den store byen, ligger en samling brakker, Leiren Dolce&Gabbana II. Dette myteomspunnede området, har vært avsondret fra kritiske øyne og ører siden Coco Chanel presenterte sin lille sorte i 1926.



Det var den kjente fotografen Max Minolta Minestrone som var den siste som slapp unna Dolce&Gabbana II. Det brutale regimet som da ble innført i 1952, spredte seg også til CatWalk’er over hele verden.

Minolta Minestrone døde senere av linselusskadene han pådro seg i flukten fra dette Fashion Holocost. Motivet på det siste bildet på rullen, et par diffuse avmagrede kvinneben, har satt spor etter seg i motehistorien. Kvinneformer har ikke siden vært å se på motebilder…

Jeg lander i Milano sent i november og møter min kontakt Asprey Lanvin, en formfull kvinne fra den Italienske motemotstandsbevegelsen Forza Versace på flyplassen. Jeg har på meg min sorte Hugo Boss enkeltspennte dress, med vest. Hvit skjorte, uten slips. Jeg tuter med mote-ulvene, når jeg er ute på hemmelig oppdrag. Vi treffes like ved den gamle Lavazza espressomaskinen, ved utgangen til Domestic Arrivals.

Hun er kledd diskret i grått, en drakt fra Givenchy, hvit bluse, diskret makeup. Kun et enkelt halssmykke fra Chanel som tilbehør. Det surkler lett fra Lavazza-maskinen, i det Asprey skisserer reiserute og forhåndsregler. Vi er på vei mot motens opprinnelse. Undercover, casual og litt chic.

På vei nordover, igjennom Alpene, forteller Asprey om den langvarige kampen mot sykelig tynne modeller, homofile designere og fargespekter som ikke matcher. Forza Versache har i samarbeid med Partizan Groupo Rosa fra Beograd, Der Friendliche Smultring fra Berlin og Zabavo Pjoltrograd fra Moskva sirklet inn fiendens hovedleir: Dolce&Gabbana II.

Vi kjører om natten, landskapet er ubestemmelig. Det piper stille i Asprey sin mobiltelefon, en stilig Motorola Razz. Hun stryker meg over låret, bøyer seg frem og hvisker en stille beskjed i øret på sjåføren.
- Det er på tide. For din egen beskyttelse. Du vet hva som kommer.

Jeg nikker, jeg vet. Hun har fortalt det. Selv om natten er sort rundt oss, så er det for min egen beskyttelse. Jeg kan ikke få vite nøyaktig hvor Fashion Holocost er, kreftene rundt stedet er sterke.



Ut av sin metalliske clutchveske, drar Asprey frem et stilig sort, skinn blindfold. Hun lukter svakt av Chanel no. 5 i det hun plasserer blindfoldet over øynene mine. Det sitter stramt, tett, men ikke ubehagelig. Plutselig svinger bilen av motorveien og inn på en enklere, mer svingete vei. Den svake ristingen, bevegelsene side til side, luller meg i søvn.

Jeg våkner brått av at Asprey tar av meg blindfoldet og drar meg ut av bilen.
- Kvikt!
Jeg er rask og følger etter Aspreys lave sorte pumps som tripper seg opp en gammel, men velbrukt sti. Vi går i stillhet. Alt som høres er våre åndedrett. Brått er vi oppe. Der nede ligger det, Fashion Holocost. Leiren Dolce&Gabbana II. Ryktene vil ha det til at Dolce&Gabbana I forsvant på åttitallet. Jappetiden drepte den, den druknet i en sjø av rosa champagne.

Vi står på en ås og titter ned på de lave brakkene. Belysningen er dempet, vi hører pikelatter i det fjerne og den svake klirringen av glass med stett når frem, fyllt til randen med nytappet Cava.

Vi skuer ned på Ondskapens Zenith. Ground Zero for formløse modeller og alt som er feil med formgivning. Vi ser ned på leiren som lærte Jan Thomas for første gang å sette sin Botox, hvor kunsten med plastikkirurgi er perfeksjonert til den minste detalj. Selv stryker jeg meg forsiktig over mine nye kinnben. Det er tre år siden nå, den kalde operasjonen i Zürich, og jeg fryser litt på ryggen. Fashion Holocost. Jeg er selv et offer.

Vi sniker oss nærmere. Vi klipper oss sakte igjennom piggtrådgjerdene som er dekket av tyll og chifong, alt i matchende rosa. Vi krysser raskt den velfriserte plenen og trykker oss opp mot veggen til en av brakkene i utkanten, jeg kan tydelig se formene til Asprey i siluhett mot månelyset. Bare se, men ikke røre.

Vi holder pusten, D&G II har vakter ute. På stien mellom husene patruljerer den notorisk onde Kapo’en Calvin Klein, det er ikke få idealer denne mannen har på samvittigheten. Jeg hikker lett når jeg får se ham. Lyden får Calvin til å snu seg brått og komme mot oss. I det han runder hjørnet danser jeg ned i beste capocieira stil, med Brasiliansk ynde fra Rio sparker jeg livskiten ut av drittsekken. Han går ned som et høstmodent aspeløv.

Det virker som om det er liv i forsamlingshuset i kveld. Jeg fisker frem min Canon EOS 5D, finner meg et vindu og begynner å fotografere. Det ene beinrangelet etter det andre fyller linsen. Det er forferdelig å se på. Jeg blir kvalm. Dette er sykt. Catwalken er et mareritt. Jentene er sure. Designerene står bak, ser fornøyd på guttejentene som de kaller modeller og sikler stolt over sin lille mannlige assistent.



Dette er beviser. Dette er fakta. Over høyttaleranlegger messer en monoton stemme:

- Botox is painless
- Think thin
- Eating is for sissies
- Fuck food
- Don’t smile.

Fremst ved catwalken troner matronene. De peker og kritiserer. Ler. Er negative. Enkelte utrop som ”tjukka” og ”elefanten” runger igjennom lokalet. Usikkerheten råder. Ingen er vakre, alle er redde.

Bilde for bilde fyller minnekortet. Jeg senker kameraet. Nikker til Asprey.
- Jeg har nok. Bildene vil tale for seg selv.
- Godt, da går vi tilbake.

Vi spaserer stille tilbake, samme vei som vi kom. Den slitsomme musikken til J-Lo danner bakteppet til flukten. Flukten fra Dolce&Gabbana II. Vi legger Fashion Holocost bak oss.

Oppe på bakketoppen gir jeg Asprey en klem.
- Hva nå?
- Det kommer an på dere menn…
- Hva da?
- Knus dette tyraniet, gi jentene selvsikkerheten tilbake og legg denne leiren i ruiner!
Jeg nikker stille.

Asprey legger hånden sin på albuen min, sammen går vi ned mot bilen.
- Koordinatene?
Hun ser på meg lenge. Så nikker hun. Tar frem mobilen og sender meg en tekstmelding. Det vibrerer litt, så leser jeg meldingen på min iPhone.

Jeg går litt bort fra henne og ringer en hemmelig mann med et hemmelig nummer. Det svarer. Jeg leser meldingen. Venter litt. Det blir stille. Et spørsmål kimer i høytaleren. Jeg venter litt, dette er en stort øyeblikk…

- Ja, det er Go-for-Operation-Dressmann. Cubusier hele leiren. Befri jentene, ødelegg husene og totalforby motedritten… I natt slutter Fashion Holocost!
Telefonen blir stille.

Asprey tar frem en termos fra Alessi, fyllt med deilig Lavazza kaffe. De små koppene matcher termosen. Vi tar begge en sukkerbit hver. En svak during høres i det fjerne. Den øker i styrke. Jeg rører sakte rundt i koppen min med rørepinnen. Løfter koppen mot Asprey i det flyene passerer over oss. Ut av flyene kommer Dressmann-Mafiaen.

Grå kjedelige fallskjermer folder seg ut over nattehimmelen. Det er eliteavdelingen ”De Grå Dressene” som kommer for å ta seg av D&G II. Dressmann vil ikke la denne sjansen gå fra seg, knuse motetyrraniet en gang for alle. Asprey blåser på kaffen. Jeg tror det stanser nå.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Den rosa elefanten

Enkelte har Jesus, andre har Muhammed, noen har Odin og de fleste har mer enn nok med seg selv og den jævla naboen. I India... har de også Ganesh. Elefantguden.



Ganesha...



Jeg har gjort en oppdagelse. Jeg har funnet svaret på et ordtak. ”Du har drukket for mye, når du ser rosa elefanter” Og jeg har sett rosa elefanter i flokkevis. Og jeg var edru. Knusktørr. Den rosa elefanten var Ganesh, elefantguden fra India. Og dette var hans festival.

Ganesh er sønnen til son of Shiva og Parvati. I et raseri, rev Shiva hodet av sønnen, men angret seg. Så han lovet å gi ham hodet til det første dyret Shiva så… Og det første dyret Shiva så… Var en elefant. Dermed er guden Ganesh menneskekropp med et elefanthode. Ganesh er en gud for endringer og store oppgaver. En positiv gud.



Ganesh ble i år feiret i september. Han blir feiret med fest, dans og skuespill. Tempel og nabolag går sammen om å spleise på en gudestatue. Som de frakter hjem til sitt nabolag eller tempel. Der har de oppføringer og ofringer til Ganesh. Ofte kommer munker eller Bramhiner til for å fremsi bønner.

Når de lokale festlihetene er over, fraktes Ganesh i en prosesjon til en dam, havet eller en elv – der han senkes ned i vannet for å oppløses. Derfor er alle Gudebildene som produseres, dekket i plaset, fordi de er vannoppløselige.



En artig gud. Om jeg skulle velge meg en guddom fra India, så er Ganesh min mann. Den rosa mannen. Elefantmannen.



PS:

Ganeshaen laget av hånkle, ble laget av de ansatte på hotellet, tittelbildet er Ganesh sitt alter på kontoret. Og den siste rosa elefantguden er funnet på Ganesh-fabrikken. En god Ganesh koster ca 5000 Rupees

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

The 2000 Rupee Story

Sept. Bengaluru, Katarnaka, India.



Frokosten var fin denne morgenen. Omelett-kokken hadde puttet ekstra baconbiter i min. Juicen var kald med isbiter og kaffen utsøkt. Det var lett å like seg på verandaen til mitt 5 stjerners hotell. Hvert annet minutt var det en kelner bortom bordet for å sjekke status på drikke, mat, skitne tallerker og så videre.

Jeg spiste sakte og så på klokken.. Bilen med privatsjåfør ville komme snart. Mine kollegaer meldte seg klare inne i resepsjonen. Jeg signerte regningen og gikk dem i møte. Etter litt Pow-Wow med vår venn Sikhen i døra, ringte han portvakten og fikk sluppet inn bilen som stod og ventet ute på Racetrack Road. Klokken var bare 10 og det begynte å bli klamt.

Inne i bilen gikk air-conditionen for fullt. Etter den sedvanlige runden med ”How do you do, Sir & Thank you, Sir” befant vi oss igjen ute i den kaotiske indiske trafikken. Der det er to filer er det plass til 3 biler og 4 Tuk-Tuk’s. For de uinnvidde er en Tuk-Tuk en autorickshaw, en moped med passasjerplass til to europeere eller en hel indisk familie. Ta å gi noen sjeler.

Sakte siger vi mot utkanten av byen. Det er som om hele Norge skulle flyttet til en by og enda invitert alle som bor i Stockholm til å stikke innom. 5.7 millioner innbyggere. Og alle er på vei et eller annet sted denne morgenen.

Etter en halv time begynner trafikken å minke og farten øker. Avstanden mellom husene blir større og bilen skyter fart. Omtrent tre kvarter etter at vi har forlatt bygrensen kommer vi til reservatet. Et statlig viltreservat i utkanten av Bengaluru. Vi parkerer og går sakte nedover mot hovedinngangen.

Det første som møter oss er en ku. En søppeltyggende ku. De er overalt. Kyr i alle fasonger, farger og størrelser. De går over alt. Driter overalt. Og de er i veien. Vi går utenom, som vanlig. Ved hovedinngangen stiller vi oss i kø, det går raskt unna og snart står vi klar med en billett som sier at vi har betalt for 4 personer på safari. 150 Rupees stykket.

De ansatte peker inn mot et sinnrikt køystem og vi begynner å ta noen forsiktige steg i den retning. Da bryter vår sjåfør inn, løper først i køen og spør sjåføren om noe. Det nikkes og det vinkes på oss. Vi blir geleidet inn i bussen, første benk er vår.

Bussen er en skranglete Unimog, et kjøretøy som har definitivt fremtiden bak seg og sine beste dager er kun et svakt minne i diselduften. Det humper, det rister og det svinges hardt til venstre og ditto til høyre. Myk kjøring, finnes ikke. Det går fort innover høysletten. Kameraene rister som i en sentrifuge.

”Buffalo, Buffalo, Buffalo.” Sjåføren og assistenten skriker i kor. Bremsen tråkkes i bunn og alle indre organer flyttes ti cm fremover. Bøffelen gresser rolig ute på sletten, ser slakt på oss og fortsetter å spise Godt gjemt i det høye gresset. Dette var jo intet nytt under solen. Dårlig foto-op, som de sier i West Wing.



Bussen spinner løs og vi racer videre. ”Bear, Bear, look, look!” Assistenten er ivrig og peker. Der, mot et gjerde spaserer Baloo. Fantastisk. Gjerde eller ikke. Det ER Baloo. Kameraene går amok. Bjørnene er mange, dvaske og godt vant til turister. De poserer gjerne for oss turister fra Norge. Sjåføren ser på sin klokke og vi tar løs igjen. Reservatet er stort og dyrene er mange.



Vi krysser store gjerder og vollgraver. Vi er med ett i Løvenes rike. Den grønne Unimogen runder et hjørne og der ligger de. Løvene og løvinnene. I skyggen. Under treet. Løvinnene ligger langt unna, nærme oss ligger mr Løve og slapper av. Fytti katta! Men selvsagt ligger de med ansiktet bort. Ikke faen om de skal snu seg. Ikke massiv roping, vannkasting eller tuting før de sta slappe løvene til å snu seg. Gjett hvem som er kongene her da. Vi, eller dere? Bare dra videre.



Flere høye gjerder venter. Enda dypere vollgraver. Sjåføren og hjelpemannen hysjer på oss. Dette er tydeligvis det mest spennende i hele reservatet. Nå har rykk og napp kjøringen opphørt. Bussen sniker seg frem, snegler seg rundt svingene. Vi kommer over haugen, da ser vi den. Tigeren. Hele bussen eksploderer i et inferno: ”Tiger – Tiger – Tiger!” Den digre katten ligger sløvt rolig ved bambusen og ser på oss. Strekker litt på seg. Rundt denne blir løven, jungelens konge en smågutt. Fantastisk.



Etter noen lange minutter ruller vi videre. Like ved utgangen kommer vi over en Tigermamma og ungene hennes. Hun er hvit. En hvit tiger. Spennende. Masse knøl, men bilder blir tatt. Et lite glimt av eksotisk dyreliv er over.



Bussjåføren gjenopptar gamle vaner. Han gir gass og deltar i det veldig lokale reservatrallyet for UniMogs. Han vinner med klar margin. Og jeg er sikker på at jeg ikke har et eneste organ på det samme sted som ved begynnelsen av denne safarien. Han åpner døren og slipper ut turistene, men gjør tegn til at vi skal bli igjen.

Jeg aner ulver i myra eller ugler i mosen, for dere som er gramatikalsk forvridd. Men kanskje skal vi få en ekstratur. Neida, det eneste som er ekstra her er betalingen.

- 500 rupees, Sir. Ekstra service. Each, Sir.
- This was not agreed upon…
- Regular extra service.
- What?
- We are friends with your driver, we made special deal.
- No, no, no.

Kompanjongen sperrer ennå døren og holder oss igjen. Dette er et klassisk shakedown, snyting av penger fra blonde turister fra Norden.

- This was not told us…
- Extra service, Sir.
- Faen, gi ham noen penger da. Vi fikk da sitte fremst.
- Er du sikker på dette…?
- Jada, men bare litt.
- Here you Go…

Jeg gir ham 1000 rupees, cirka 120 NOK. Går forbi assistenten i døra og av bussen og går nedover mot dyrehagen ved inngangen. De bare ser på meg. Per blir gående litt bak oss andre, han steller med rulletobakken og får endelig fyr. Litt senere tar Per oss igjen. Han forteller at også han måtte betale 1000 rupees. Makan. 2000 rupees for ingenting.

Vi snakker om det mens vi spaserer rundt mellom pantere, zebraer, fugler, elefanter, slanger, geiter, edderkopper, sommerfugler, krokodiller, apekatter og kjempeekorn. Vi blir enige om å ta det opp med privatsjåføren vår. Siden de buss-guidene hadde referert til at de var venner. Og derfor hadde en spesialdeal. For oss.

Etter 2 oppklarende minutter på engelsk, blir vår privatsjåfør himmelfallen. Sint og frustrert.

- You did pay extra money, Sir?
- Yes…- You shall not pay any extra money, Sir – the receipt is all you need.
- Go notify the wardens at the ticket office about this incident.
- Go Sir…

Jeg går over I køen igjen og forteller billettøren at vi ble avkrevd ekstra avgift av de som kjørte bussen. Også han tilter og tre millisekunder etter er også han ute på gaten og er opphisset.

Vår privatsjåfør ser sitt snitt og løper inn mellom bussene. Jeg lurer på hva som skjer og venter. Prøver å forklare billettøren hva som skjedde, signalement osv osv. Midt inne i en lengre kronglete forklaring, returnerer vår privatsjåfør med pengene. Jeg takker og ser undrende på ham. Privatsjåføren og billettøren utveksler noen kjappe ord. Vi bare ser på. Og så drar vi.

Inne i bilen svaler igjen air-condition-anlegget oss ned. Gresset og støvet har lagt seg, våtserviettene er kastet i søpla.
- Thank you for you assistance back there.
- Sir, never give extra money to anyone.
- Ok. We’ve learned that now.
- But what happened back there? Was the bus driver your friends?
- No, I’ve never seen them before today, Sir.
- So there was no arrangement?
- No, Sir, no deal.
- Ok… So – how much do these drivers make a month…?
- 6000 rupees, Sir. 6000 rupees in a month.
- And they were still there?
- Yes, Sir.
- Again, thank you.
- No need to thank me, Sir. I’m just doing my job.
- We have at least a story to tell…
- Yes, you do, Sir.
- By the way, what will happen to the drivers?
- They will most likely get fired. Bribes are not welcomed in public service.

Det blir stille I bilen. Ole sier det alle tenker på.
- Tenk vi fikk en mann sparket for 240 kroner…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

- Du, vi slipper ikke inn alt på Ullevaal heller da.

Sted: Supporterbutikken på Ullevaal Stadion
Tid: Nær fortid.
Tilstede: 3 butikkansatte, en jente - en gutt og "sjefen" & Wolfsea
Props: En tresiders detaljert instruks fra nff.

- Heisann, kan jeg få kjøpe to billetter til privatlandskampen mot Irland?
- Jo, det skal la seg kunne ordne, bare gå over til den kassen der.
Jenta peker mot to kasser til høyre for meg. Jeg tusler over, flytter meg 2 meter og venter.
- Jaha?
"Sjefen" har overhørt vår lille meningsutveksling, men skjønner ikke helt hva jeg vil.
- Heisann, kan jeg få kjøpe to billetter til landskampen mot Irland?
- Jo, ja, vi har her en instruks som vi har fått fra NFF, som gjelder salg av landskampbilletter.
"Sjefen" vifter med arkene.
- Jeg har ikke lest den selv så vi får ta oss litt tid...

"Sjefen" ser på meg, snur seg mot jenta og snur seg tilbake mot meg igjen. Jeg vet han lyver. Dette er "on-the-job-training" og det er meg de skal trene seg på. Jeg kjenner blodet er i ferd med å strømme mot ansiktet. Begge to lener seg over arket og leser nøye. Det er mange punkt.

- Det var landskamp ja...
Ordene henger i luften. "Sjefen" snakker sakte og ser nøye på jenta.
- Når det gjelder billetter til norske landskamper kan vi bare selge de til nordmenn. Som snakker norsk. Det vil si at snakker de et annet språk, så får de ikke billetter her. De vil kunne kjøpe billetter hos sine konsulater eller ambasader, frem til og med kampstart. Er du med så langt? Jenta nikker og svelger tungt.

- Før du kan få billettene, trenger jeg noen opplysninger?
- Opplysninger, jeg skal jo bare på fotballkamp!
Nå koker det virkelig hos meg. Jeg har da vært skikkelig tålmodig...
- Trykk pf12 der borte, for å komme inn på menyen..
"Sjefen" retter på brillene og ser på meg.
- Navn?
- Wolfsea!
- Norsk statsborger?
- Ja!
- Født hvor?
- Vestlandet!
- Etnisk vestnorsk nordmann, med andre ord; Blond & Blåøyd?
- Det ser du da selv!
- Telefonnummer?
- ja, 9* ** ** **...
- Adresse?
- GataMi nitten, nulltoento, Oschlo.
Taste, taste, taste. Piken og "sjefen" trykker inn svarene etterhvert.

- Hvor høy er du?
- Høy nok, er dette virkelig nødvendig?
- Helt nødvendig ja, cirka enmeterogåtticentimeter i følge plansjen der borte, ja.
- PTV eller PTH ?
- Hva faen er det?
- Pikk til venstre eller pikk til høyre?
Jeg titter raskt ned på buksen. Ser opp igjen og ser rett på piken.
- Jeg kommer til at det er PTH.
Hun smiler og taster inn svaret på skjermen.

- Og religiøst sett: Statskirken, Katolikk, Muslim (Shia - Sunni?), Jøde, Hindu eller andre?
- Statskirken! Døpt og konfirmert!
- Ber du ofte?
- Sjelden, dvs oftere når Brann og Norge spiller dårlig!
- Går du i Kirken?
- Om det er på stadion du mener, så ja.
- Ja ha, og seksualitet... Hetro, homo, bi eller i skapet?
- Hetro, men i helvete da mann - dette er jo bare en fotballkamp.
- NÅ-nå-nå, vi kan da ikke slippe inn alt heller da.
- Jeg vil jo bare ha en billett...
- Hetro og så vil du inn og titte på menn som springer rundt i kortbukse... Tsk tsk tsk.
- Faen, kom igjen med billettene da!
- Du, vi slipper ikke inn alt på Ullevaal heller da.

Svetten driver fra ansiktet. Hva er dette? Jeg har lovt min bror å skaffe billetter, men dette er jo helt surrealistisk. Har Big Brother, PST, CIA og fandens oldemor tatt bolig i NFF?

- Vi går videre: Favorittlag i Norge?
- Brann!
- Andre Lag?
- Jada; Bergsøy, Spurs, Barcelona, GAIS...
- Suppportereffekter?
- Ja, mange!
- Og de vil du ha på deg?
- En, Norsk Landslagstrøye!
"Sjefen" ser lenge på meg og rister svakt på hodet.
- Og du vil selfølgelig 'synge' på stadion?
- Ja for faen!
- Tsk tsk tsk, det er virkelig ikke nødvendig med slik språkbruk her. Dette er NFF sine regler, vi vil må bare fylle ut dette, slik at du kan få billetter til kampen.

Hun skriver så neglelakken flasser av og faller ned i tastaturet. "Sjefen" titter opp fra dokumentet.
- Det var nisst nok det hele...
- Hvor kunne du tenke deg å sitte?
Plansjen over Ullevaal kommer opp og vi ser lenge. Litt argumentering over bokstaver, bendit-post it, vg og hafslund bryter ut. Men etter hvert blir det klart at kampen er populær og det er få ledige seter tilgjengelig. Jeg får tilsist kranglet meg til to billetter i bendit-svingen.

- Hvor mye skal du ha?
- 150 kroner pr stk + 50 kroner i gebyr. 350 kroner til sammen.
- Kort?
- Ja, det går greit.
Jeg drar frem kortet. De tre bak disken leser instruksen. Lenge. Jeg venter. Til sist lener sjefen seg over disken med et sjema...
- Signer her takk!
- Hva faen?
- Signer her og bekreft at alle opplysninger som du har gitt er sanne!
- Jævla overvåknings NFF!
Jeg kludrer ned noen kråketær.
- Og så kan du dra kortet.
Jeg drar kort og taster kode.

- Her er billettene, med ditt navn på...
- Takk skal du faen meg ha!
- Og om det skulle komme ukvemsord, et tent nødbluss eller andre viderverdigheter fra denne plassen, så vet vi hvem som sitter der. Ha en riktig fin dag og en god kamp.
- Du, hvordan skal dette gå om det blir travelt, kø og stress rett før kampstart?
- Det vil nok ikke gå. Sikkerheten først, vet du.
- Makan...

Målløs tramper jeg ut av butikken. Hvor var Orwell når jeg trengte ham?

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Imperalist Russland har ikke glemt gamle takter

Og den som trodde at den Russiske Bjørnen sov, glem det.
Russland angriper nå Georgia, en suveren stat.
Dette er resultatet av de siste 5 års opprustning og økende aggresiv politikk mot Russland sine naboer. Millitæret snakker.

Noen som husker de russiske hangarskipene mellom norske oljeplattformer? Noen som tror US Navy eller Royal Navy ville ha godttatt dette?

Mine tanker går til Georgia.


----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...