Hansen ner i gaten

Vingle Venstre Vrir til Frp-Siv

2009-08-26T15:56:00.002+05:30

Jeg har lenge hatt problemer med å forstå konseptet partiet Venstre. Bonde-Venstre, By-Venstre, Lærer-Venstre, Sentrums-Venstre og nå til sist - Vingle-Venstre.

Venstre Bonden Sponheim lovet først å støtte de rød-grønne med alle midler, hos VG. Siden har valgkampen ruslet seg bortover... Og plutselig, ja ikke sånn akkurat over natta, så ble Siv J. en kandidat for Statsminister i en Høyre/Frp konstellasjon. Alt etter om Venstre ble med på "vippen".

Og Sponheim liker makt. Og han liker å vippe. Opp og ned. Venstre har ingen reelle saker selv. Relativt ingenting. Bare lysten på makt. Og Sponheim liker å ha smutthull. Hull hvor han kan stikke av, si at dette mente jeg ikke. At det kan tolkes slik. Si en ting, gjøre en annen. Klassisk politiker. Sponheim snakker med to tunger, kløvet tunge om du vil.

Det er greit det. Å skifte mening. Bare vær ærlig. Liker du Frp politikk, så stem ja. Men han vet da at mange av dine Liberale-Venstre velgere ikke kommer tli å støtte denne kursen. Men kanskje velgerne liker makt? Akk ja, valgets kvaler.

Makt eller ikke, det er spørsmålet. Vipp-vipp-vipp.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jeg smører batongen min inn med olje…

2009-07-02T15:39:00.000+05:30

…den skal inn i Statens trange rumpehull. En eller annen minister må bøye seg fremover og dra ned buksa. Slappe av i Stats-Analen sin. Storberget, Lilleberget eller hun andre. Jeg driter i det. BOHICA. Det er lønnsoppgjør og jeg skal ha betalt. Jeg har gått lenge i uniform. Jeg er politi og jeg er lei av å arbeide overtid. Hvem faen tror Staten at jeg er? En sykesøster?

Jeg stryker meg i skjegget og ser rufsete på de glætte folka fra departementet. Jeg har sittet i for mange tv-studio til å la denne anledningen gå fra meg. Nå skal de få betale. Nok er nok. Jeg er Arne J. og sitter i forhandlinger.

Jeg har sloss mot Killengren, mot hijab på politidamene og for mere resursser til politiet. At Killengren ble igjen ansatt, at hijaben forsvant og at Oslo-politiet fikk 50% mer resursser over en 3 årsperiode, uten at kriminaliteten gikk ned eller at løsningsgrade på anmeldte forbrytelser gikk ned… Det, er mindre detaljer. Gi oss penga våre NÅ!

Jeg har fått unge frustrerte menn og kvinner til å strømme ut i gatene. Ikledd våre sorte uniformer. Taktfast masjerte vi uniformert opp Carl Johan. I god takt. En ekte statsmakt. Ernst Röhm ville vært stolt av oss. Så stod vi fremfor parlamentet og ropte taktfast. Ikke akkurat lovlig eller etter tariffen. Relativt ulovlig, kan du si. Men hvem skulle arrestere oss, Politiet? Hæ, he, hæ, ha, ha, ha…

Det er de samme uniformene vi har på når vi dæljer løs på pøbelfrø fra Groruddalen eller jager misforståtte innvandrertenåringer som kaster stein til fordel for Palestina. Palestina, de vet da faen hvor Palestina er på kartet.

Nei, nok overtid nå. Mer til arkivarer, mer til fancy avlyttingsutstyr, mer kontroll av innbyggerne, mer rettigheter til oss og enda mindre til hvermannsen. Forresten, så suger jury-ordningen i rettsalen. Oppklaringsprosent, hva er det? Det er jo bare fillesaker. Politi i gatene? Tja, det er jo overtid da. Og vi kan jo risikere å treffe kriminelle… Og det er jo jobb, så… Du vet.

Jeg vil legge vekk alle småsakene. Og finne frem store saker. Slik jeg igjen kan komme i TV-Studioene. Gi oss mere resursser. Bedre uniformer. Streikerett. Demonstrasjonsrett. Og så skal vi få et rettssamfunn. Men først må jeg olje ferdig batongen…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Hurtigruten MS Shaitmarken

2009-06-05T13:50:00.001+05:30

Nu e æ forrbainna! Igjæn har skrivebordsrederan nækta mæ pænga og opprøkk! Og dem ska nu satan mæ få kjenne kem fan dæm nækte ei kron ækstra førr allj øvertis vaktan i vinter. Kor va dæm når hanj sto hardt på fra nordvæst rundt Stadt. Sjølv lissjenapoleon, annen styrmann, gjekk å spøy i mevinn te babord!

Nu har æ stådd ombord sia forrige kaptein. Æ ha svart på spørsmål å anna shait fra søringa, tyskera, ængelskmenn, yankees og japsa. Men ha æ fått annja en krav om å vaske buksa te takk? Neida, æ bli kjæppjaga te banjern av trisa som svinge sleiva kjappar ennj æ klar å spreng.

Nu e det dårlige tie. Turista kjøre helljer buss ennj reis me oss. Og æ græmmes, ikke. Båsen vil gje mæ penga, størrmann si ikkje enj drit, lissjenapoleon hate mæ, skippern bærre blås og senn giroen te land. Men vil nu di derre hælvetes blyantsjømennern ikkje gi mæ meir i rognpåsan, kan det faaaaan mæ berre verra. Æ finn mæ ikkje i å bli sabotert. Æ ha 19 cm me annsennitet og den kan slimålan bærre strækk sæ ette!

Og Ka gjør nu en gammal slusk? Æ vise nu di derre stramstrekkan på kontoret koss ein verkele sabotere driten. Æ fyll på litt gammal feskerågn i flaskan som står i ressepsjon, kafen og restauranten. Dæm få smitta når de ska vask sæ. Noroviruset innj i gamperæva! Æ lægg igjen shait, mannshait og ny turistshait, på rekkverk og gelender. Hælvete, det storjobb å ta igjen.

Gi mæ penga mine eller så e æ sabotøren Max Shaitus ennjo nån år på MS Shaitmarken!

Sjå nu bærre her:
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=544246

http://www.dagbladet.no/2009/06/04/nyheter/innenriks/helse/hurtigruta/6564972/

http://smp.no/article/20090604/NYHETER01/370480025/1002

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

"Nye" kvinners drikkevaner!

2009-05-30T04:48:00.002+05:30

Mens jeg ventet på TBanen forrige dagen, gled blikket mitt over fremsiden til en av Gnores fremste Tabloider. Den kunne fortelle at kvinner av 2009, drikker på en “annen” måte enn før. Og jeg tenkte over saken et øyeblikk. Og kom frem til at det stemmer!

Norske kvinner, de blir eldre og eldre. De er jenter så lenge som mulig. Du kan faktisk finne jenter i 40-årene. Det er da ikke rart at drikkemønsteret har endret seg. Men la oss nå se på hva som har endret seg.

* Sex and the City syken. Den forbannede rosa “Cosmopolitan”. Det går ikke en dag uten at en stakkars bartender må blande ut dette skvipet til en klikk fnisende jenter som later som de er i New York og jakter på sko.

* Drinker generelt. Hva skjedde med et glass hvitvin? Jada, jeg skal faen meg stå i kø i baren og vente på 5 Bloody Marys på Internasjonalen, “for det er de så gode på her”!

* Gurgling. Norske kvinner gurlger mer når de drikker coce zero enn de gjorde før når de drakk diet pepsi.

* Sleving. Drikkingen skjer oftere og oftere etter midnatt og slevingen er et resultat av “øl-briller” eller “cocktail-briller” om du vil. Hun har drukket Mr Average til Mr Hunk. Plutselig så er alt han sier moro, tji-hi.

* Whisky. Enkelte kvinner har fått opp øynene for kvalitetssprit fra Scotland og kan gjerne mer om smaker, lagring og nyanser enn Ola Dunk som skal bestille seg en dyr Chivas Regal i baren. Snakk om å ta over mannsterritorier.

* Sydendrinker. Fruktpunch-boller med stjerneskudd i. Sydendrinkene har lidd en stille død og alle strand-casanova’er lurer ennå på hva de skal by sitt neste offer.

* Liebfraumilch. Det sitter hundrevis av arbeidsledige fattige drueplukkere i Tyskland på grunn av dette endrede mønsteret. Cocktails, merke-sprit og fancy italiensk-spansk-fransk vin blir foretrukket.

* Drita full. Jada. Likestillingen har også kommet hit. Rent subjektivt, synes jeg å ha kunnet observere flere drita fulle jenter / kvinner ute på byen nå - enn hva jeg gjorde før.

* Sex. Drita fulle kvinner knuller mer. Men de knuller dårligere drita enn edru.

:-p
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Te Vit vikend or pinse or the Munn Google Translaitør!

2009-05-30T04:45:00.002+05:30

Vælkøm!

Dis is a verri internasjonal blågg innlegg. Its gåing tu be abæut te term “Pinse”. Ju nåv, tåking in tunge? Nåt? Vel, here is an eksplanasjon. Nørvei is a Kristian Køntri. Not te Nårvisjn Kristian, bøt a relisijus one. Like te fæit, someting ju beliv in. Laik Santa Klaus, or julenissen as vi sei.

Anivei. Dis vikend, wi are selebraiting te tung spik. Te relisijus ekvivalent of a Google Translaitør in te munn. Ju put on tekst in and get a different one ut. Fasinerende. Yu know, te læresveins, te Jesuses frends ænd bøddis, shud go ut in te hole vorld and tiich everybåddy abut te Jesuses stuff. Laif ænd lærning.

Vi selebrate dis munn Google Translaitør, te tung-spik, visj made the Læresveins æble tu spik every språk in te vårld, eksept for nynorsk. No greit låss før Mænkind, as dei sai at NASA. Bøt te Læresveins kept ån spikking. Ænd nåv manny manny people knøv te name Jesus.

Ever sinse this vikend, 2009 jers ago, vi selebrate this, te orale tålking teknikk. Te Munn Google Transleitør. Te Kristians juse dis æbilliti tu tell everibødi. Prøblem is dat nooone listens. Hus Jesus, ju mait ask? Vell, nov-a-dais, he plæis futbåll in Spania. Bøt in te Kristians verden, many stil trur he vas a karpenter. Æ gud one.

In Inglish, dis vikend is kalled Vit Sundai and Vit Måndai. Some Kristians go tu Kjursj, bøt møst åf øs have a dai øff. Hæppi Vit vikend!

ps:
Sjækk Mark, sjap 16 værs 15.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

SK Brann sett fra JP Nagar

2009-03-23T13:04:00.003+05:30

Psscht.

Jeg setter meg tilbake i stolen. Retter på Branntrøya. Den nyåpnede boksen med Draught Kingfisher står på bordet. På TV-Skjermen moser Liverpool Aston Villa 5-0 med Jonkerud på topp. Med hansker og en dårlig dag på jobben. Klokken tikker og går. Det er sent. Klokken er straks 00:30 og det er kampstart på Stadion.

Jeg taster forsiktig på laptopen og henter frem VG sine nettsider. Finner live.vg.no og logger meg på. Jeg får beskjed om at jeg logges inn på VG nett sine tjenester. Sekundene tikker av gårde.

Endelig skimter jeg stadion på pc'en. Noen tomme seter, men likevel. Gresset ser fint ut, men jeg vet at det er nylagt. Husker med gru, latter og tårer hvordan Sør Arena så ut etter kamp for noen år siden. Jeg får gåsehud av å høre Nystemt'en. Så langt borte, likevel, så er jeg der.

Kick off. Og på Stadion er Brann er et helt annet lag enn hva de viste mot de blaa sullikkene i Sandefjord. Sist helg gjorde vondt. Jeg klarte ikke å skrive noe om det heller. Nok om det. Brann kliner til. Går til i duellene, vinner andreballen og presser Stabæk høyt.

Holmvik slår innover, Azar vinner duellen og inn i feltet kommer Solli. Han knaller til med venstre og ballen går inn lengste hjørnet bak Knudsen. Øl ut igjennom nesen og andre viderverdigheter skjer etter en vinter med frustrasjoner. Endelig scorer Brann først. Det høres i Bangalore når Brann scorer. Vi er på gang.

Brann presser, løper og trøkker på. Det er en fryd å se på. Huseklepp har flere gode raid og Azar kjemper som en spiss skal kjempe. Alt er bra, bortsett fra banen. Marerittet fra Sør Arena er tilbake. Fotball-åkeren ligger ikke lenger i sør, den ligger i idrettsveien. Tragisk at Brann må gampe rundt på dette potetfeltet.

Skjerven blåser for pause. Jeg puster ut og henter meg nok en pils. Myser glatt på tv'en. De har byttet lag, liga og kvalitet. Barcelona gruser Malaga på Camp Nou. Etter 4-0 jubler ikke spillerne lenger. De håndhilser. Det er klikk-klakk og smarte løp.

Etter pause danner Stabæk homosirkelen og messer sitt mantra. Endelig kommer Brann ut på åkeren. Avspark og andre omgang begynner som første omgang sluttet. Et visst Brannpress. Etter som tiden går. Slutter jeg å glede meg. Brann løper mindre. Plasserer seg feil. Taper dueller. Stabæk spiller rett frem og gjør ting enkelt. Det virker som om Brann ikke har fysikken til å stå distansen helt ut.

Pusten går korte drag. Det er en lidelse å se på. Om jeg lukker øynene kan jeg se bøndene stå ved sidelinjen, klar til å sette potetene i den ferdigtråkkede åkeren. Jeg titter bort på fjernsynet. E'to har socret i igjen. Barca har satt på cruisecontrollen og ruller videre. Brann har sand i maskineriet og knapt nok en bane å spille på.

Krampa tar Brann. Etter stangskudd og en virituell Fakiri-hands skjer det. Uflaks. Bjørn Dahl klarerer fra bakerste stolpe, slår i Ørn og returen kommer kjapt i beina på Diskerud, som sklir ballen i mål. Azar skaller ned Nielsen og resten er bare rør. Jeg får med meg at Skjerven blåser av. Klokka er 02:30 og Brann har tatt sitt første poeng i tippeligaen.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Holi - Happy Holi!

2009-03-11T16:14:00.003+05:30

HAPPY Holi!
IT'S TODAY GODDAMMIT!

Holi (kalt Phagwa i Bhojpuri), også kalt Festivalen av farger, dette er en populær Hinduistisk vårfestival som du kan observere i India, Surinam, Guyana, Trinidad, Storbritannia og Nepal.

I Vest-Bengal i India og Bangladesh, er det kjent som Dolyatra (Doljatra) eller Boshonto Utsav ( "spring festival").

Hovedformålet med festivalen, selve dagen Holi, er også kjent som Dhulheti, Dhulandi eller Dhulendi. Dagen feires av folk som kaster farget pulver og farget vann på hverandre. Natt til Holi, lyser det av store bål. Denne delen av feiringen er også kjent som Holika Dahan (død Holika) eller Chhoti Holi (lite Holi).

Leirbålene er tent til minne om den mirakuløse flukten til unge Prahlad. Da hadde Demonen Holika, søster av Hiranyakashipu, fraktet ham til ilden. Holika ble brent, men Prahlad, en trofast tjener av Lord Vishnu, unnslapp uten skader på grunn av hans faste overbevisning. Holika Dahan kalles Kama Dahanam i Andhra Pradesh.

Så, kast fargepulveret på naboen, spring som faen og be om at du ikke får en vannballong i retur ;)

Happy Holi!
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Birthday Bash!

2009-03-10T21:34:00.001+05:30

Noen av mine medarbeidere hadde fyllt år i løpet av måneden, og i god vossa-ånd – arrangerte de felles fødselsdag. En samledag. En email og litt innsamling. Vi ble kallt opp på taket av bygget, til kantinen, til ”a Birthday Bash”. Der ventet kake, chips og potetboller. Chilisterke potetboller, servert med små grønne chili. Disse små chiliene knasket guttene som om det var snop. Kaken var søt, full av sjokolade og jordbærsyltetøy. Søtt og sterkt, går godt sammen.

Men først prosedyrene. Hver av en av gutta som hadde feiret fødselsdag, ble etter tur løftet opp i luften av kollegane og gitt noen saftige spark i rumpa. Alle ble med på dette. De stod i kø for å sparke. Jeg så forundret på. Da jeg spurte hvorfor… Fikk jeg til svar at når man var nyfødt, så fikk man noen klaps i rumpa for å puste og leve videre. Og dette var en litt ”boyish” måte å minne mannen på dette. Med et velrettet spark i rumpa. Tradisjonen ser ut som om noe jeg kunne ha funnet på i det millitære, og gutta er omtrent på den alderen.

Siden ble det samling ved kaken. Kaken blir skjært opp i småbiter og alle spiser med fingrene. Kake ble delt ut til de som hadde fyllt år. Så tok alle fødselsdagsgutta og satte hverandre stevne. Fra kake på fat til kake i ansikt. De smurte ut kake i ansiktet på hverandre. Smilte og lo, viste akkurat passe med motstand. Akkurat som de gjør i amerikanske bryllup.

En smule anerledes enn hva jeg var vandt til hjemmefra, men alt i alt – en moro fødselsdagsfeiring. Dog jeg kan lett se at slike feiringer kan gå over skaftet, om det er en mindre populær mann som feirer dag. Litt for saftige spark og uante mengder kake i ansiktet kan lett bli resultatet.

De spurte om det var også slik vi feiret fødselsdager hjemme i Norge? Jeg forklarte at i Norge ,så feirer vi gjerne med kake og kaffe på jobben. Men at vi lar kakesmurningen og rumpesparkingen være. Og at vi gjerne har gaver til de som fyller år.

Litt senere kommer en av gutta bort til meg og spør om når det er jeg feirer dag? Uskyldig ser han på meg og sier at de gjerne vil feire meg også. Jeg smiler og ser rett tilbake. Dessverre så har jeg allerede feiret dag… Men jeg lover ham at jeg skal arrangere en eller annen fest, likevel.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Master and Servants!

2009-02-23T15:01:00.004+05:30

Det er tirsdag og bilen ”min” står parkert fremfor kontoret. Sjåføren venter utenfor. En seniorkonsulent, som har det travelt, skal parkere. Men det er trangt om plassen. Seniorkonsulenten lurer bilen på skrå. Vaktene vinker ham bort. Han sperrer for innkjørselen. Han rygger. Svetter. Og banner bare verre. Inn skal han. Det lirkes og det lures. Centimeter for centimeter lirker han bilen til siden.

Min sjåfør står og ser på. Nærmere og nærmere kommer hastverkskonsulenten. Sjefen. The Master of the Game. Endelig er han nesten ute av veien for vaktene, men han er like opp i ”min” bil. Min sjåfør vifter og vifter. Vaktene dirigerer. Konsulenten legger rattet enda mer over. Min sjåfør springer frem. Men det er for sent. Seniorkonsulenten skraper opp bakskjermen på ”min” bil.

Han ruller ned vinduet, ser ut. Titter på min sjåfør og sier ”Sorry”. Setter bilen i gir og kjører derfra. Han jobber i mitt selskap og sier ikke fra en gang. Hvordan skal sjåføren betale skadene med ”Sorry”? Hva med forsikring? Joda de har, men den vil de ikke bruke for småskader. Så min sjåfør må betale for skaden selv. Med den kjente valutaen, ”Sorry”.

Sjåføren ville ikke si ifra. For dette kan få konsekvenser for ham. For selskapet. For kontrakten. For alt mulig. Dette er litt urettferdig. Jeg får tak i navn og skilt til denne konsulenten. Sender en epost, der jeg spør ham om hva vi skulle gjøre med dette?

Jeg sa at dette var ikke slik gentlemen handlet. Han sa det var vakten som hadde vinket… Jeg kontret med at det var da vitterlig han som hadde rygget. Han kunne i det minste si i fra. Men neida. Jeg sa at jeg forventet en kompensasjon, noe må gjøres.

Han ser på meg. Ser at jeg ikke er slik som ham. Master and Servants. For et menneskesyn! Etter vår samtale, stikker Seniorkonsulenten ned til min sjåfør og spør ham om hvorfor han hadde fortalt meg hva som skjedde. En bølle! Slike skolegårdsfakter er det mye av. Jeg er større bølle enn deg, så bare pass deg.

Not very gentlemanslike.
All animals are created equal, but some animals are more equal than others.

Jeg sjekker med sjefen for selskapet, han sier at selskapet må da ha forsikring. At sjåføren ikke skal lure meg. At dette er bare noe han finner på. En vanlig hit-and-run-story. Master and Servants. Jeg skal få regningen, presentere den for mr ”Sorry”. Skal se om han rygger da. Selvfølgelig kan jo også jeg komme bort i bilen hans. Tilfeldig. Og si ”Sorry”.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Leirbål og High Tech

2009-02-18T12:29:00.005+05:30

Jeg går ut av kontoret, ned trappen, forbi resepsjonisten og ut igjennom vakten. Jeg står på fortauet til Ghandi Bazaar Road. Går ut i gaten, legger treet bak meg. Ser på trafikken som kommer fra høyre. Biler, busser, motorsykler og autorickshaws. En ujevn strøm med trafikk.

To biler passerer. Luken er der. Jeg holder øyekontakt med føreren av en auto-rickshaw og går med bestemte skritt til midtstripene. Jeg snur hodet og observerer trafikken fra venstre. Klar bane og jeg steger raskt over gata. Jeg går opp på fortauet. Passerer en minibank med sikkerhetsvakt og en gatebod hvor man selger stekte maiskorn. Jeg går utenom den lokale baren og inn til optikeren.

Linser blir bestilt. Ingen synsprøve. Ingen dokumentasjon. Jeg bare forteller hva jeg skal ha og så får jeg det. Lite byråkrati her i gården. Det koster circa 260,- NOK for 30 par med linser. Siden sjekker jeg prisen på et par med briller. Alt etter hva for type innfatning jeg velger, så kan et par briller koste ca 300 til 500,- NOK. Jeg noterer. Jeg er på shopping og innhenter tilbud.

Ute på fortauet reverseres prosessen. Denne gangen 10 meter lenger oppe i gata. Vurderer trafikken fra høyre, se etter luka, holde øyekontakt med kjøretøyet som nærmer seg. Gjøre en magisk gestre, som Mandrake ville ha sagt det, og gå med gjevn fart. Ignorer all tuting. Siden trafikken fra venstre. Blikkontakt, magisk gestre og jevn gange. Viola, jeg er på den andre siden av gata.

Jeg går nedover mot kontoret og sjekker butikkene. På en tomt, 2 hus fra kontoret, bygger de. På gårdsplassen står en indisk kvinne. Hun har et barn på hofta. Et annet barn gråter og holder henne rundt benet. Hun rører i gryta. Gryta koker over leirbålet. Bak henne kan jeg skimte skuret hun mest sansynlig sover i. Det hele inntas i løpet av 3-4 sekunder. Jeg bare fortsetter å gå.

Når jeg blunker er jeg igjennom vakten og forbi resepsjonen. På vei opp til kontoret grunner jeg litt over dette. Jeg er på vei inn til et hightech kontor, med allverdens computere og duppeditter. 30 meter unna koker en mor middag over et leirbål. Samtidig.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Rosa Truser og SafranFlagg

2009-02-13T20:08:00.007+05:30

Den 24 januar stormet en mobb fra Sri Ram Sene inn på en pub i Mangalore. De skjelte ut jentene som var der, før de jaget de ut på gata mens de gav dem juling. Sri Ram Sene er en konservativ Hindu organisasjon. Som desperat søker oppmerksomhet. Og dette ryster staten Karnataka.

India er i en fase med omveltning. Samfunnet er stort sett konservativt og familieorientert. Men individualismen vinner frem. Så også utdanning og likestilling. Kvinner vinner stadig større seire i det indiske samfunnet. I Karnataka, i Bangalore spesielt, har kvinner kunnet gå på pub uten at noen brydde seg. Før nå.

Sri Ram Sene, ved sin leder Muthalik, har erklært krig mot alt som ikke er Indisk. Spesielt kvinners egne valg. Og nå langer de ut mot St.Valentin. Fullstendig uetisk at par skal møtes og ha det romantisk sammen. Fy! Fascinerende hvordan religiøse mennesker ALLTID ender opp med å fokusere på sex...

Men kvinnene mobliserer. De sender Muthalik og Sri Ram Sene sine rosa truser. Dette kalles Gandhigiri - en myk gjengjeldelse ved å sende uskyldige gaver. De henger opp sine truser, de vil gjøre som de selv vil. Muthalik sier han skal svare ved å sende sarier i retur. Postvesenet vinner denne runden.

I skrivende stund har kvinnene vunnet i Bangalore. Sri Ram Sene har trukket sine protester fra byen. Men i mindre, enklere strøk, vil de aksjonere. Og de har aksjonert, forrige uke banket konservative hinduer opp datteren til en folkevalgt representant i Mangalore, bare fordi hun snakket med en ikke-hindu gutt. Det snakkes om korrupt politi og sensur fra myndighetene.

Episodene har gjort at mange jenter er usikre, og vil ikke gå ut. I morgen vil det bli hendelser. Jeg vil komme tilbake med mer om rosa truser, SafranFlagg og Sri Ram Sene.

ps:
Dette er det samme India som kom med Kama Sutra og som er skarp motstander av alt muslimsk - Hinduer blir paniske om man sier at de oppfører seg som Taliban...
ds.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

M for Hijab i Politiet!

2009-02-12T16:30:00.007+05:30

Jeg er langt unna.
Internet er en fin ting.
Selv i India får jeg med meg politidebatten om hijab I Norge.
Jeg sjenerer ingen.
Jeg har selv sagt ja til bruk av samelue i politiet.
Mads Eriksen tar det litt lenger.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Trafikken på Phuttenahalli Main Road

2009-02-09T08:27:00.009+05:30

Trafikken i Bangalore stanser aldri. Støyen kan høres helt opp til min etasje. Det tutes non-stop og lyden av enkelte lastebiler når ekstra godt frem. Alle tuter i trafikken i India. Tut-tut, dyt-dyt eller Bæææært. Enten du skal kjøre forbi, si hei, svinge, skynde på mannen som står fremfor deg i køen, advare andre bilister mot fare eller tute fordi du er litt opphisset.

Nei, skikkelig forbannet i trafikken har jeg ennå ikke sett noen som er. De bare kjører. Bilene, motorsyklene, scoterene og auto-rickshawene finner plass. Og glir videre. Som livet, som en elv, de finner alltid en vei.

På enkelte lastebiler står det "Sound Horn" på lasteplanet, et friskt hornsignal er alfa og omega i den indiske trafikken. Hornet er det viktigste på et Indisk kjøretøy. Har du ikke hornsignal, er du ute. Parkert. Da blir du påkjørt.

Ta trafikkreglene og kast de ut vinduet. De kjører på venstre side av veien, teoretisk. De kjører forbi, på høyre side, teoretisk. De har vikeplikt, teoretisk. De følger feltmerkingen, teoretisk. De gir signal når de svinger, teoretisk. De stanser for fotgjenere, teoretisk. Drit i alt dette. De legger seg på hornet og bare kjører. Hvordan får man førerkort her nede? Et åpent spørsmål.

Ved enkelte kryss finner du ulike skilt:

"Maintain Lane Discipline"

"Obey the Traffic Code, Drive Carefully"

Traffikantene viker kun for kyr. Alle kyr. Store, små, gamle, tamme, friske, syke og skabbete kyr. Kuene har forkjørsrett, spiserett og driterett. Kyr eier veiene i India.

Folket i bevegelse. De er på vei til arbeid. Til jobben. Til renseriet. Til skolen og universitet. De venter ved busstoppet, de står midt i veien og de venter på hjørnet. Køen er ikke rett. Er det to felt, står det 3 biler, 4 motorsykler og en auto-rickshaw på skrå, hver ledig centimeter skal brukes. Et levende kaos.

En endeløs strøm av biler, lastebiler, busser, traktorer, mopeder, scootere, auto-rickshaws, motorsykler og håndtraller. De liksom respekterer politiet og trafikklysene, men gir egentlig faen. De bare kjører i en endeløs flyt. Som du skulle ha sett på en maurtue. Er det en liten luke, glir du på plass. Er det en antydning til luke, lager du en. Er det ingen luke, presser du deg frem. Og legger på hornet. Hele tiden.

Alltid fremover, sakte. Men fremover. Tut-tut!

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Bloggurat

Royal Enfield

2009-02-05T10:56:00.011+05:30

India lager ikke mange coole greier. Men de noen få har de. Og kanskje den cooleste av dem alle er motorsykkelen Royal Enfield. Noen fordeler har India ved å ikke måtte henge på all verdens modernisering og designmoter.

Royal Enfield var merket til Enfield Cycle Company, et engelsk ingeniør selskap. De var mest kjent for produksjonen av motorsykler, men de også produserte sykler, gressklippere, stasjonære motorer, til og med deler til rifler for Royal Small Arms Factory i Enfield Lock. Denne arven som våpenprodusent reflekteres i logoen, en kanon, og deres motto "Made like a gun, goes like a bullet" ("Lagd som en pistol, går som en kule"). Selskapet kunne derfor gjøre bruk av merkenavnet Royal Enfield fra 1890.

Om ting virker, lar de tingene være. Og de har latt Royal Enfield være. Resultatet er en klassisk motorsykkel, med personlighet og formfulle linjer.

I 1955 startet Enfield i India produksjonen av Bullet motorsykler på lisens. Og fra 1962, produkserte selskapet egne komplette sykler. Det opprinnelige Redditch, Worcestershire, baserte selskapet ble oppløst i 1970. Men Enfield i India, basert i Chennai, fortsatte og kjøpte retten til Royal Enfield navnet i 1995.

Rund tank, singel eksospotte, bredt styre og en herlig lyd. Konfortabel kjørestilling gjør at man kan svinge bort fra alle kyr i gata. Selv om sykkelen er klassisk har det skjedd en viss utvikling. Royal Enfield har gått bort fra høyre giring og selger nå sykler med klassisk venstre gir.

Desverre så slipper Royal Enfield sine motorer ut veldig mye avgasser. De er kort og godt ikke så miljøvennlige som EU vil ha motorsykler til å være. Men Royal Enfield jobber med saken.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

- Enter the 13′th floor, from the 14′th… By rope, ok?

2009-02-03T00:41:00.004+05:30

Its 8 o’clock in the evening and I’m standing in front of my utterly locked appartment door. The key fits and the cylinder turns. But the bolt doesn’t move. I shut my mouth and the cursing ends... And I call the landlord, he comes over.

We talk, we try with a different key, but still… The lock remain stuck. Time passes fast and I have to get a room at the club. Noon, the next day. While waiting in the park, avoiding a couple of cows, drinking coffee with my landlord, we look up to the high-rise, at my appartment.

- I’ve arranged for a man to enter your flat from the veranda. By rope.
- Ain’t that dangerous?
- No… He knows what he’s doing.
- And is he doing it for free?
- No, he wanted 500 rupees… I bargained it down to 350.
- I see.
- I’ll be charging your company for this.

I didn’t say a word. I just keept staring on the man who was risking his life for 50 NOK or 4 British pounds. There he was, in a thin rope, 40 meters above ground.

I was upset and I know that I shall never show temper in cases regarding money. Thinking… Right on, come monday morning. I’ll contact my company’s controller and let him in on all the details. We’ll see about whos paying what.

Later on we met with the rope-man, the janitor and two other guys. The lock and key remained the same, but now it “worked”. I shook my head as the team left my floor.

But now I know what to do, if its happens again… I’ll call the rope man for 350 rupees.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jeg ble gift på The Woodrose Club

2009-01-30T18:24:00.004+05:30

Som en Brigadeer, dvs. en som bor på Brigade, er man medlem av klubben. Et must for oss beboere. Jeg er fortalt at dette kom med leiligheten. Jeg skal bare møte opp, vise frem kontrakten og så er jeg ”inne”. Ved inngangen til The Woodrose Club, må jeg forbi en taus vakt, samt en resepsjonist med plettfri dress, som i tillegg er utstyrt med et kritisk blikk.

- Hi Sir!
- Hi…
- Sir, are you a member here?
- No, but I live here.
- I see, Sir. You still need to be a member here, before you could use our fascillities… Sir.
- But I live here!
- You need a letter of intent, from the owner, Sir.
- What, I was told that…
- Sir, no. You need this letter, then you fill in the form, pay the deposit, hand in the photo and then you may use the club… Sir.
- Ok… I’m sorry about that, a glitch in the communication here. You’ll get your letter tomorrow.
- Fine Sir, thank you. See you tomorrow then, Sir.
- Bye.

Tre telefonsamtaler senere er jeg klar. En samtale til koordinatoren, en samtale til kontraktsmannen og en telefon til huseier. Kort tid etter var brevet er under konstruksjon. Jeg drar fra jobben med god samvittighet. Privatsjåføren svinger unna en ku med en kalv og kjører meg til en bedre restaurant, der jeg spiser og slapper av. Neste dag drar jeg på kontoret som vanlig. Ut på dagen får jeg beskjed om at brevet var levert klubben og at alt skulle være i orden. På vei hjem stopper jeg igjen innom klubben.

- Sir…
- Ah, yes - there was this form I should fill inn…
- Here it is, Sir… We have got the letter of intent, Sir.
- Good.
- Just fill in the blanks, Sir.
- Right, and here’s mine photo to go along with it.

Jeg skriver og skriver. Fullt navn og adresse. Firmaadresse. Telefonnummer. Epostadresser. Sjekker med kontoret på telefon. Sjemaet er nesten utfyllt, da jeg kommer til nest siste punkt. Marriage Aniversary. Bryllups jubileum. Jeg har jo kjæreste. Og hun skal hit en tur. Men vi er ikke gift, akkurat. Da slår det meg, menn som meg er gift i India. Punktum. Og kjærester som bor fast her i komplekset, er ikke lov. Tankene raser fort. Jeg tar en beslutning.

- So, I got married last year….
- Yes, Sir.
- Then I’ll fill inn 1, there then?
- Yes, Sir, and the name and the birthdate of your wife, on the other side of the form, please.
- Okay, I’ll do that.
- Ain’t she here?
- No, she’ll be coming down later on.
- And her photo, Sir?
- I don’t carry that with me, I’m sorry.
- Ah, don’t worry Sir. Just hand in a photo of her when she’s arriving here and we’ll fix her a membershipcard instantly.
- Thank you.

Jeg setter punktum og skriver under. Leverer fra meg arket og ser på resepsjonisten.

- It will be approx. 10 working days, Sir.
- Ok, you’ll send me an email then.
- We will, Sir, we will.
- Thank you.
- There is just one small detail, Sir, the club fee…
- Yes?
- 5000 rupees, please.
- Do you accept VISA?
- Certainly, Sir.

Jeg drar kort og taster kode. Skriver under, selv om det ikke er nødvendig. Nikker farvel. I det jeg går ut døren slår det meg. Jeg har akkurat giftet meg. Bruden var ikke tilstede da dette ble fastslått. Jeg bare håper hun liker tanken som min Mrs.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

150 rupees and you’ll go outside the queue.

2009-01-28T17:10:00.005+05:30

Køen øker farten ned bakken, men vi slakker av. Vi svinger av Chord Road. Vi tar en ekstra stor sving rundt kua i oppkjørselen. Det er Republic Day, det er solformørkning kl 14:30 og vi skal i tempelet. Nærmere bestemt ISCKON Tempelet i Bengaluru.

Jeg er ennå i India. Nok et tempel. Inderne har mange tempel. Og de vil vise meg alle sammen. Som om alle nordmenn bare skulle vise frem kirker, når vi har sightseeing i Norge.

Sola skinner. Og jeg svetter. Sikkerheten er som i Belfast eller på hvilken som helst flyplass. Det tar tid. Vi får betalt for bilen. Siden blir vi loset opp til parkeringsplassen. Overalt er det folk og alle snegler seg fremover. Sola skinner kanskje enda sterkere her oppe på tempelhøyden, det er varmt på gata, brosteinene gløder og vi skal gå barbeint inn i tempelet fra parkeringsplassen.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Høytalerene synger sitt eldgamle mantra. Vi deponerer sandalene i bilen og begir oss ut på vandring. Vi følger skiltene og kommer inn i køen. Munken som kontrollerer massene ser på oss.
- 150 rupees and you’ll go outside the queue.
- It will save us a half’an hour at least.
- 150 rupees, you said?
- Yes…
Jeg betaler og vi får en diger gul lapp I hånden. Munken kremter høyt.
- Keep this ticket visible at all times!
- Thank you.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Vakter geleider oss inn I slusesystemet. Vår sluse går utenom alle de andre troende. Vi spaserer rett frem til den første tempel avsatsen. Det er ikke bare å stige frem for Krishna. Vi må nærme oss med forsiktighet. Vi glir rundt køen og stiger frem for Lakshmi. En juvelprydet guddom. Køen er tett og bønnene er mange. Andre passholdere ber intenst. Noen legger seg flatt på bakken og ber. Andre tråkker over de som ligger. Den gemene hopen står som sild i tønne.

Ut, rundt og bak igjen. Neste nivå. Nå er det Shrivanesi sin tur. Samme prosedyre. Inn, rundt, kort øyeblikk med respekt fremfor statuen som er utsmykket med edelstener i alle farger og varianter. Den gemene hopen presser ennå på. Men det er på den andre siden av gjerdet. Vi gjør oss ferdig med forberedende og går opp trappen mot hoved-templelet. Der venter Krishna.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

ISCKON Tempelet er digert. Også denne gangen slipper vi utenom køen. ISCKON er en forkortelse for The International Society for Krishna Consciousness. Det hele startet i 1966 av Srila Prabhupada. ISKCON samfunnet har 7 målsetninger:
a) Spre åndelig kunnskap
b) Fremme kunnskap om Krishna
c) Fremme samvær mellom medlemmene
d) Lære og verne om Sanskrit bevegelsen
e) Bygge Tempel for medlemmene og samfunnet ellers
f) Fremme et enklere og mer naturlig liv.
g) Publisere og utgi aviser, blader, bøker og andre utgivelser.

I tillegg har en Hare Krishna Munk har 4 pålegg:
I) Ikke spis kjøtt, fisk eller egg
II) Ikke å ha ulovlig sex
III) Ingen gambling
IV) Ingen forgiftning(inkluderer alkohol, tobakk, koffein osv.)

Det er denne gjengen som sender ut Hare Krishna Munkene. I London virker de bare malplassert. Her… Er det troende på alle bauger og kanter. Her er de i sitt rette element.

Vi blir loset frem til det store alteret og tatt imot av en munk. Vi legger hendene våre på en skål med blomsterskudd og han spør hva vi heter. Vi sier navnene og han gjentar de, mens vi holder hendene over blomsterskuddene. Siden blir vi vist til en plass på en sivmatte. Puljen før oss, er i gang fremfor alteret. Etter en liten stund vinker munken på oss igjen. Det er vår tur.

Vi kommer frem for det alteret. Her er Krishna som barn, Krishna som nygift og Krishna som voksen. Gull, edelstener og diamanter skinner overalt. Luften er tung av røkelse. Vår munk gir skålen med blomsterskudd til Munken ved alteret. Han ser ut over gruppen og begynner å be. Det er på sanskrit og han er veldig intens. Han løfter blomsterskuddene over den hellige ilden og velsigner de. De troende ber til hver av statuene. Etter at bønnen er ferdig, blir vi loset forbi alteret.

På den andre siden av alteret, får vi hvert vårt blomsterskudd fra skålen. Vi holder hånden over den hellige flammen og ånder inn røyken. Vi får også hver vår skål med Prasadam, Indiske søtsaker. Showet er over, og vi begir oss mot utgangen. Akkurat her stopper vår; gå-frem-for-køen-lapp. Inn i den gemene hopen.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Over alt henger det skilt ”Be aware of pickpockets”. Jeg legger begge hendene over lommebok og kredittkort mens jeg subber meg bortover gulvet. Her har virkelig norske kollektsamlere noe å lære. På hver eneste strategisk punkt var det en beholder hvor man kunne gi offer.

Etter vi hadde kommet ut at den store hallen med alteret, gikk vi forbi en rad astrologer. De skulle også ha betalt. Så gikk vi forbi en stor bokhandel, der skulle de også ha betalt. Akkurat i det vi rundet hjørnet, tar den engelske bokhandler-munken tak i meg og vil selge meg bøker. Mange bøker. Han er intens, men jeg takker høflig nei og får et par hefter som trøstepremie.

Videre ned gangen går vi forbi en utstilling hvor man kan donere penger, vi går forbi to munker som svarer på spørsmål om livet for penger. Når vi kommer ut i gangen går vi igjennom diverse boder som selger klær, gudestatuer, gudebilder, altere, mat, drikke og andre artefakter. Etter å ha kjempet seg igjennom dette kommer vi til den siste trappen. Her står alle som sild i tønne og alle presser seg fremover.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare

Jeg tråkker i en melkeskvett og holder på å dra hele køen med meg, men jeg gjenvinner balansen. Sakte går det fremover. Jeg ser hva iveren gjelder. Tre munker deler ut små porsjoner av en gul grøt. Og alle skal ha sitt. Nå. Med en gang. Til sist får også jeg min porsjon. Gul semulegrynsgrøt. Søt. Jeg spiser litt og lar resten gå.

Vel ute møter vi 4 nonner og en prest. De skal visst nok på et økumenisk besøk til ISKCON tempelet. Er det ikke rart hvordan de som er religiøst opptatte besøker hverandre sine helligdommer? Som for å gardere seg? Kanskje min religion ikke er greia likevel? Ennå er sola varm og asfalten er enda mer nådeløs enn sist. Vi går stille mot bilen.

hare krishna hare krishna
krishna krishna hare hare
hare rama hare rama
rama rama hare hare
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

˙˙˙ʇǝuɐןd ǝɥʇ ɟo ǝpıs ɹǝɥʇo ǝɥʇ uo

2009-01-28T15:34:00.001+05:30

¡ ǝɹɐɔ ǝʞɐʇ

(-؛ pǝןǝǝʞ uǝʌǝ ɯ,ן uǝɥʍ ʍouʞ noʎ ʇǝן ןן,ן ˙˙˙uʍop ǝpıs dn pǝuɹnʇ ǝʌɐɥ sɹǝʇʇǝן ʎɯ ןןɐ 'ʎɐpoʇ ˙˙˙os ˙ʍǝıʌ ɟo ʇuıod ɹnoʎ ɯoɹɟ 'pןɹoʍ ǝɥʇ ɟo ǝpıs ɹǝɥʇo ǝɥʇ uo ʎןʇuǝɹɹnɔ ɯ,ן ' ıɥ

----------------------------------------------
˙˙˙suoıʇɐnʇıs ɹo suoıʇsǝnb oʇ ǝsuodsǝɹ ʇsɹıɟ ɹnoʎ sǝɯıʇǝɯos ǝɹɐ ʇɐɥʇ sʇɥƃnoɥʇ pıdnʇs / ןıʌǝ ǝɥʇ pnoן ʇno ƃuıʎɐs ɯoɹɟ noʎ sdǝǝʞ ʇɐɥʇ uıɐɹq ɹnoʎ ɟo ʇɹɐd ǝɥʇ
:ǝıןɐoƃ ןɐʇuǝɯ

The Men's Parlour in Kothnur Road.

2009-01-26T09:00:00.005+05:30

Skiltet er blått og lyder ”Men’s Parlour”. Jeg har nettopp kommet ut av Spencers, det onde søskenbarnet til Marks&Spencer i India og kjenner håret blafre ned over ørene. Ok, dette er kanskje fort gjort. Klippe-klippe-klippe. Jeg gir privatsjåføren varene, går ut i veien, dukker unna 3 motorsykler, en sort sliten ku, en bil og 4 sykler. Vips så er jeg over gata.

Inngangsdøren er av glass, fullstendig dekorert av et utall mustasjepregede menn, med et særdeles stort utvalg av frisyrer. Jeg åpner døren og finner to store sofaer rett innen for døren. Der sitter en far og sønn, en hip ung mann med modellklipp og en krølltopp med briller. Jeg setter meg ned og venter. Alle venter. De to frisørene klipper henholdsvis en forretningsmann nærmest sofaen og en ung mann lengst unna.

Det blir sagt lite. De få ordene som faller er på Kannanda, det lokale språket. Rommet domineres av lyden av saksene. Kam og saks. Svisj-Svish-Svisj. Sorte hår faller ned på det hvite forkleet. Saks og kam. Jeg tar opp Times Of India, leser om Cricket og fotball. Skotter opp. Ser hvordan frisørene arbeider. Når den ene er ferdig, nikker frisøren til nestemann i sofaen. Og denne tar raskt plass i stolen. Jeg ser de betaler, får en viss ide om hva prisen er.

En mann tar plass i frisørstolen, ny mann kommer inn døren. Jeg er neste og begge sofaene er fulle. Frisøren nikker til meg. Stille setter han på meg forkleet.
- How do you want it, saiah?
- Short on the sides, short on the back and some length on the top.
- Ok, ok, ok, saiah.

Frisøren er kortere enn meg, selv når jeg sitter. Så jeg setter meg langt frem på stolen og lener meg bakover, slik hodet kommer litt lavere. Først den sedvanlige sprayen med vann, siden kam og saks. Han klipper og klipper. På sidene, bak og tilbake på sidene igjen. Går rundt meg og kikker. Tar mål og klipper litt igjen. Til sist tynner han ut på toppen. Og tar kun noen få centimeter. Han nikker og går rundt meg. Det er da det skjer.

Han tar frem barberkniven, jeg ser den bare i øyekroken. Han drar over bladet med læret. Jeg sitter helt stille. Frisøren begynner å trimme hårkanten med barberkniven. Ratsj-ratsj-ratsj. Lyden er krystallklar. Rundt ørene. Ratsj. I nakken. Ratsj. På kinnet. Hele tiden kjenner jeg den skarpe eggen mot huden. Jeg beveger meg ikke en millimeter.

Kniveggen forsvinner og igjen sjekker han jobben han har gjort. Plutselig begynner han å kna hodebunnen, hardt og bestemt. Rufser til håret. Knar og klapser. En kraftig massasje. Hodet vugger fra side til side under behandlingen. Etter noen minutter stanser han og strekker seg opp etter børsten. Og talkum, selvfølgelig. En stor dash med talkum havner i håret mitt. Det børstes etter alle kunstens regler, til sist er han fornøyd og nikker til meg. Jeg ser på speilbildet, den gamle meg titter tilbake.

Jeg nikker tilbake og reiser meg.
- How much do you want, then?
- 40 rupees, saiah.
Jeg tar frem lommeboken og gir ham pengene. Fornøyd går jeg ut døren. Krysser gata og setter meg inn i bilen.
- Now, lets go to Doddaballapur.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Sir, on the 13'th floor

2009-01-24T20:05:00.004+05:30

Klokken er så vidt åtte og jeg ser ut over landskapet. Jeg drikker kaffe og har det bra. En tett smog ligger over de lave husene under meg. Jeg lukter brent ved og kull, som om jeg skulle vært i et enkelt strøk i London. Like ved ligger det et skogholt, røyken ligger kanskje enda tettere der også. Det må være bålene til menneskene som bor der nede som lager dette røykteppet. En blanding av bål for å holde varmen og ildsteder hvor man lager sin frokost. Nede på veien, mellom motorsykler og scootere, ser jeg et par kyr.

Jeg bor i 14 etasje, aka 13’th floor. Og ser langt. Det lukter ikke kull inne i min leilighet. Det er bare utenfor. Jeg har et fullt utstyrt kjøkken, noen soverom, stor stue, et par verandaer, hushjelp, privatsjåfør og vaskeritjeneste. Jeg har det nesten som hjemme, med andre ord. De ville også at jeg skulle knytte til meg en kokk. Jeg syntes det ville bli så rart å ha en fremmed gå rundt der jeg bor, uten at jeg skulle ha noe forhold til ham, så jeg takket nei. Kaffen min er varm ennå.

De syntes det var litt merkelig, men jeg kan da spise på klubben eller bestille mat hjem fra en kokk. Alt er mulig. Alt hva Sir ønsker seg. Klubben ja. Der finner jeg bibliotek, bokhandel, kaffebar, pub og restaurant. Samt treningssenter med basseng, spa og damp sauna. Samlet, er dette luksus. Jeg fornekter ikke det. Men hver for seg, ville alt dette falt igjennom hjemme.

Jeg ser på nyhetene. Snøen som laver ned i Oslo og ObamaMania. Det er varmt her og morgensolen blender meg litt, så jeg ser ikke klart. Men nå er kaffekoppen er tom. Dere får ha meg unnskyldt, jeg har en avtale i klubben og må stikke. Snakkes

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Fashion Holocost

2008-12-27T19:41:00.006+05:30

Etter en nitid epostutveksling med en gammel primadonna på Frogner, litt undercoverarbeid hos designerspiren Per Åge Sivertsen og intens sikling uten for redaksjonslokalene til ELLE har gjort at du, dere – kan lese denne sensasjonelle historien om Fashion Holocost!

Vi befinner oss et sted i østblokken, den delen av europa hvor ekkoet av murens fall ennå ikke har nådd frem. Det er grått, det er urbant og det er kjedelig. Kaldt og vått. To ord som oppsummerer det hele. Dette er i utkanten av den europeiske sivilisasjonen. Der hvor arbeidskraften ennå er tilnærmet gratis og ennå ikke har utvandret til Norge…

Norge, landet hvor øst-europeisk arbeidskraft kan fallbys gjennom selskaper som ”Lei en Polakk i dag!” Trikkene sliter seg sakte frem over brosteinene, innbyggerne trekker den giftige kulluften ned i lungene sine og menn med joggebukser og skinnjakker drikker vodka under trærne i parken. Den navnløse storbyen lever sitt eget liv.

I utkanten av den store byen, ligger en samling brakker, Leiren Dolce&Gabbana II. Dette myteomspunnede området, har vært avsondret fra kritiske øyne og ører siden Coco Chanel presenterte sin lille sorte i 1926.

Det var den kjente fotografen Max Minolta Minestrone som var den siste som slapp unna Dolce&Gabbana II. Det brutale regimet som da ble innført i 1952, spredte seg også til CatWalk’er over hele verden.

Minolta Minestrone døde senere av linselusskadene han pådro seg i flukten fra dette Fashion Holocost. Motivet på det siste bildet på rullen, et par diffuse avmagrede kvinneben, har satt spor etter seg i motehistorien. Kvinneformer har ikke siden vært å se på motebilder…

Jeg lander i Milano sent i november og møter min kontakt Asprey Lanvin, en formfull kvinne fra den Italienske motemotstandsbevegelsen Forza Versace på flyplassen. Jeg har på meg min sorte Hugo Boss enkeltspennte dress, med vest. Hvit skjorte, uten slips. Jeg tuter med mote-ulvene, når jeg er ute på hemmelig oppdrag. Vi treffes like ved den gamle Lavazza espressomaskinen, ved utgangen til Domestic Arrivals.

Hun er kledd diskret i grått, en drakt fra Givenchy, hvit bluse, diskret makeup. Kun et enkelt halssmykke fra Chanel som tilbehør. Det surkler lett fra Lavazza-maskinen, i det Asprey skisserer reiserute og forhåndsregler. Vi er på vei mot motens opprinnelse. Undercover, casual og litt chic.

På vei nordover, igjennom Alpene, forteller Asprey om den langvarige kampen mot sykelig tynne modeller, homofile designere og fargespekter som ikke matcher. Forza Versache har i samarbeid med Partizan Groupo Rosa fra Beograd, Der Friendliche Smultring fra Berlin og Zabavo Pjoltrograd fra Moskva sirklet inn fiendens hovedleir: Dolce&Gabbana II.

Vi kjører om natten, landskapet er ubestemmelig. Det piper stille i Asprey sin mobiltelefon, en stilig Motorola Razz. Hun stryker meg over låret, bøyer seg frem og hvisker en stille beskjed i øret på sjåføren.
- Det er på tide. For din egen beskyttelse. Du vet hva som kommer.

Jeg nikker, jeg vet. Hun har fortalt det. Selv om natten er sort rundt oss, så er det for min egen beskyttelse. Jeg kan ikke få vite nøyaktig hvor Fashion Holocost er, kreftene rundt stedet er sterke.

Ut av sin metalliske clutchveske, drar Asprey frem et stilig sort, skinn blindfold. Hun lukter svakt av Chanel no. 5 i det hun plasserer blindfoldet over øynene mine. Det sitter stramt, tett, men ikke ubehagelig. Plutselig svinger bilen av motorveien og inn på en enklere, mer svingete vei. Den svake ristingen, bevegelsene side til side, luller meg i søvn.

Jeg våkner brått av at Asprey tar av meg blindfoldet og drar meg ut av bilen.
- Kvikt!
Jeg er rask og følger etter Aspreys lave sorte pumps som tripper seg opp en gammel, men velbrukt sti. Vi går i stillhet. Alt som høres er våre åndedrett. Brått er vi oppe. Der nede ligger det, Fashion Holocost. Leiren Dolce&Gabbana II. Ryktene vil ha det til at Dolce&Gabbana I forsvant på åttitallet. Jappetiden drepte den, den druknet i en sjø av rosa champagne.

Vi står på en ås og titter ned på de lave brakkene. Belysningen er dempet, vi hører pikelatter i det fjerne og den svake klirringen av glass med stett når frem, fyllt til randen med nytappet Cava.

Vi skuer ned på Ondskapens Zenith. Ground Zero for formløse modeller og alt som er feil med formgivning. Vi ser ned på leiren som lærte Jan Thomas for første gang å sette sin Botox, hvor kunsten med plastikkirurgi er perfeksjonert til den minste detalj. Selv stryker jeg meg forsiktig over mine nye kinnben. Det er tre år siden nå, den kalde operasjonen i Zürich, og jeg fryser litt på ryggen. Fashion Holocost. Jeg er selv et offer.

Vi sniker oss nærmere. Vi klipper oss sakte igjennom piggtrådgjerdene som er dekket av tyll og chifong, alt i matchende rosa. Vi krysser raskt den velfriserte plenen og trykker oss opp mot veggen til en av brakkene i utkanten, jeg kan tydelig se formene til Asprey i siluhett mot månelyset. Bare se, men ikke røre.

Vi holder pusten, D&G II har vakter ute. På stien mellom husene patruljerer den notorisk onde Kapo’en Calvin Klein, det er ikke få idealer denne mannen har på samvittigheten. Jeg hikker lett når jeg får se ham. Lyden får Calvin til å snu seg brått og komme mot oss. I det han runder hjørnet danser jeg ned i beste capocieira stil, med Brasiliansk ynde fra Rio sparker jeg livskiten ut av drittsekken. Han går ned som et høstmodent aspeløv.

Det virker som om det er liv i forsamlingshuset i kveld. Jeg fisker frem min Canon EOS 5D, finner meg et vindu og begynner å fotografere. Det ene beinrangelet etter det andre fyller linsen. Det er forferdelig å se på. Jeg blir kvalm. Dette er sykt. Catwalken er et mareritt. Jentene er sure. Designerene står bak, ser fornøyd på guttejentene som de kaller modeller og sikler stolt over sin lille mannlige assistent.

Dette er beviser. Dette er fakta. Over høyttaleranlegger messer en monoton stemme:

- Botox is painless
- Think thin
- Eating is for sissies
- Fuck food
- Don’t smile.

Fremst ved catwalken troner matronene. De peker og kritiserer. Ler. Er negative. Enkelte utrop som ”tjukka” og ”elefanten” runger igjennom lokalet. Usikkerheten råder. Ingen er vakre, alle er redde.

Bilde for bilde fyller minnekortet. Jeg senker kameraet. Nikker til Asprey.
- Jeg har nok. Bildene vil tale for seg selv.
- Godt, da går vi tilbake.

Vi spaserer stille tilbake, samme vei som vi kom. Den slitsomme musikken til J-Lo danner bakteppet til flukten. Flukten fra Dolce&Gabbana II. Vi legger Fashion Holocost bak oss.

Oppe på bakketoppen gir jeg Asprey en klem.
- Hva nå?
- Det kommer an på dere menn…
- Hva da?
- Knus dette tyraniet, gi jentene selvsikkerheten tilbake og legg denne leiren i ruiner!
Jeg nikker stille.

Asprey legger hånden sin på albuen min, sammen går vi ned mot bilen.
- Koordinatene?
Hun ser på meg lenge. Så nikker hun. Tar frem mobilen og sender meg en tekstmelding. Det vibrerer litt, så leser jeg meldingen på min iPhone.

Jeg går litt bort fra henne og ringer en hemmelig mann med et hemmelig nummer. Det svarer. Jeg leser meldingen. Venter litt. Det blir stille. Et spørsmål kimer i høytaleren. Jeg venter litt, dette er en stort øyeblikk…

- Ja, det er Go-for-Operation-Dressmann. Cubusier hele leiren. Befri jentene, ødelegg husene og totalforby motedritten… I natt slutter Fashion Holocost!
Telefonen blir stille.

Asprey tar frem en termos fra Alessi, fyllt med deilig Lavazza kaffe. De små koppene matcher termosen. Vi tar begge en sukkerbit hver. En svak during høres i det fjerne. Den øker i styrke. Jeg rører sakte rundt i koppen min med rørepinnen. Løfter koppen mot Asprey i det flyene passerer over oss. Ut av flyene kommer Dressmann-Mafiaen.

Grå kjedelige fallskjermer folder seg ut over nattehimmelen. Det er eliteavdelingen ”De Grå Dressene” som kommer for å ta seg av D&G II. Dressmann vil ikke la denne sjansen gå fra seg, knuse motetyrraniet en gang for alle. Asprey blåser på kaffen. Jeg tror det stanser nå.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Den rosa elefanten

2008-09-28T15:51:00.006+05:30

Enkelte har Jesus, andre har Muhammed, noen har Odin og de fleste har mer enn nok med seg selv og den jævla naboen. I India... har de også Ganesh. Elefantguden.

Ganesha...

Jeg har gjort en oppdagelse. Jeg har funnet svaret på et ordtak. ”Du har drukket for mye, når du ser rosa elefanter” Og jeg har sett rosa elefanter i flokkevis. Og jeg var edru. Knusktørr. Den rosa elefanten var Ganesh, elefantguden fra India. Og dette var hans festival.

Ganesh er sønnen til son of Shiva og Parvati. I et raseri, rev Shiva hodet av sønnen, men angret seg. Så han lovet å gi ham hodet til det første dyret Shiva så… Og det første dyret Shiva så… Var en elefant. Dermed er guden Ganesh menneskekropp med et elefanthode. Ganesh er en gud for endringer og store oppgaver. En positiv gud.

Ganesh ble i år feiret i september. Han blir feiret med fest, dans og skuespill. Tempel og nabolag går sammen om å spleise på en gudestatue. Som de frakter hjem til sitt nabolag eller tempel. Der har de oppføringer og ofringer til Ganesh. Ofte kommer munker eller Bramhiner til for å fremsi bønner.

Når de lokale festlihetene er over, fraktes Ganesh i en prosesjon til en dam, havet eller en elv – der han senkes ned i vannet for å oppløses. Derfor er alle Gudebildene som produseres, dekket i plaset, fordi de er vannoppløselige.

En artig gud. Om jeg skulle velge meg en guddom fra India, så er Ganesh min mann. Den rosa mannen. Elefantmannen.

PS:

Ganeshaen laget av hånkle, ble laget av de ansatte på hotellet, tittelbildet er Ganesh sitt alter på kontoret. Og den siste rosa elefantguden er funnet på Ganesh-fabrikken. En god Ganesh koster ca 5000 Rupees

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

The 2000 Rupee Story

2008-09-28T15:26:00.012+05:30

Sept. Bengaluru, Katarnaka, India.

Frokosten var fin denne morgenen. Omelett-kokken hadde puttet ekstra baconbiter i min. Juicen var kald med isbiter og kaffen utsøkt. Det var lett å like seg på verandaen til mitt 5 stjerners hotell. Hvert annet minutt var det en kelner bortom bordet for å sjekke status på drikke, mat, skitne tallerker og så videre.

Jeg spiste sakte og så på klokken.. Bilen med privatsjåfør ville komme snart. Mine kollegaer meldte seg klare inne i resepsjonen. Jeg signerte regningen og gikk dem i møte. Etter litt Pow-Wow med vår venn Sikhen i døra, ringte han portvakten og fikk sluppet inn bilen som stod og ventet ute på Racetrack Road. Klokken var bare 10 og det begynte å bli klamt.

Inne i bilen gikk air-conditionen for fullt. Etter den sedvanlige runden med ”How do you do, Sir & Thank you, Sir” befant vi oss igjen ute i den kaotiske indiske trafikken. Der det er to filer er det plass til 3 biler og 4 Tuk-Tuk’s. For de uinnvidde er en Tuk-Tuk en autorickshaw, en moped med passasjerplass til to europeere eller en hel indisk familie. Ta å gi noen sjeler.

Sakte siger vi mot utkanten av byen. Det er som om hele Norge skulle flyttet til en by og enda invitert alle som bor i Stockholm til å stikke innom. 5.7 millioner innbyggere. Og alle er på vei et eller annet sted denne morgenen.

Etter en halv time begynner trafikken å minke og farten øker. Avstanden mellom husene blir større og bilen skyter fart. Omtrent tre kvarter etter at vi har forlatt bygrensen kommer vi til reservatet. Et statlig viltreservat i utkanten av Bengaluru. Vi parkerer og går sakte nedover mot hovedinngangen.

Det første som møter oss er en ku. En søppeltyggende ku. De er overalt. Kyr i alle fasonger, farger og størrelser. De går over alt. Driter overalt. Og de er i veien. Vi går utenom, som vanlig. Ved hovedinngangen stiller vi oss i kø, det går raskt unna og snart står vi klar med en billett som sier at vi har betalt for 4 personer på safari. 150 Rupees stykket.

De ansatte peker inn mot et sinnrikt køystem og vi begynner å ta noen forsiktige steg i den retning. Da bryter vår sjåfør inn, løper først i køen og spør sjåføren om noe. Det nikkes og det vinkes på oss. Vi blir geleidet inn i bussen, første benk er vår.

Bussen er en skranglete Unimog, et kjøretøy som har definitivt fremtiden bak seg og sine beste dager er kun et svakt minne i diselduften. Det humper, det rister og det svinges hardt til venstre og ditto til høyre. Myk kjøring, finnes ikke. Det går fort innover høysletten. Kameraene rister som i en sentrifuge.

”Buffalo, Buffalo, Buffalo.” Sjåføren og assistenten skriker i kor. Bremsen tråkkes i bunn og alle indre organer flyttes ti cm fremover. Bøffelen gresser rolig ute på sletten, ser slakt på oss og fortsetter å spise Godt gjemt i det høye gresset. Dette var jo intet nytt under solen. Dårlig foto-op, som de sier i West Wing.

Bussen spinner løs og vi racer videre. ”Bear, Bear, look, look!” Assistenten er ivrig og peker. Der, mot et gjerde spaserer Baloo. Fantastisk. Gjerde eller ikke. Det ER Baloo. Kameraene går amok. Bjørnene er mange, dvaske og godt vant til turister. De poserer gjerne for oss turister fra Norge. Sjåføren ser på sin klokke og vi tar løs igjen. Reservatet er stort og dyrene er mange.

Vi krysser store gjerder og vollgraver. Vi er med ett i Løvenes rike. Den grønne Unimogen runder et hjørne og der ligger de. Løvene og løvinnene. I skyggen. Under treet. Løvinnene ligger langt unna, nærme oss ligger mr Løve og slapper av. Fytti katta! Men selvsagt ligger de med ansiktet bort. Ikke faen om de skal snu seg. Ikke massiv roping, vannkasting eller tuting før de sta slappe løvene til å snu seg. Gjett hvem som er kongene her da. Vi, eller dere? Bare dra videre.

Flere høye gjerder venter. Enda dypere vollgraver. Sjåføren og hjelpemannen hysjer på oss. Dette er tydeligvis det mest spennende i hele reservatet. Nå har rykk og napp kjøringen opphørt. Bussen sniker seg frem, snegler seg rundt svingene. Vi kommer over haugen, da ser vi den. Tigeren. Hele bussen eksploderer i et inferno: ”Tiger – Tiger – Tiger!” Den digre katten ligger sløvt rolig ved bambusen og ser på oss. Strekker litt på seg. Rundt denne blir løven, jungelens konge en smågutt. Fantastisk.

Etter noen lange minutter ruller vi videre. Like ved utgangen kommer vi over en Tigermamma og ungene hennes. Hun er hvit. En hvit tiger. Spennende. Masse knøl, men bilder blir tatt. Et lite glimt av eksotisk dyreliv er over.

Bussjåføren gjenopptar gamle vaner. Han gir gass og deltar i det veldig lokale reservatrallyet for UniMogs. Han vinner med klar margin. Og jeg er sikker på at jeg ikke har et eneste organ på det samme sted som ved begynnelsen av denne safarien. Han åpner døren og slipper ut turistene, men gjør tegn til at vi skal bli igjen.

Jeg aner ulver i myra eller ugler i mosen, for dere som er gramatikalsk forvridd. Men kanskje skal vi få en ekstratur. Neida, det eneste som er ekstra her er betalingen.

- 500 rupees, Sir. Ekstra service. Each, Sir.
- This was not agreed upon…
- Regular extra service.
- What?
- We are friends with your driver, we made special deal.
- No, no, no.

Kompanjongen sperrer ennå døren og holder oss igjen. Dette er et klassisk shakedown, snyting av penger fra blonde turister fra Norden.

- This was not told us…
- Extra service, Sir.
- Faen, gi ham noen penger da. Vi fikk da sitte fremst.
- Er du sikker på dette…?
- Jada, men bare litt.
- Here you Go…

Jeg gir ham 1000 rupees, cirka 120 NOK. Går forbi assistenten i døra og av bussen og går nedover mot dyrehagen ved inngangen. De bare ser på meg. Per blir gående litt bak oss andre, han steller med rulletobakken og får endelig fyr. Litt senere tar Per oss igjen. Han forteller at også han måtte betale 1000 rupees. Makan. 2000 rupees for ingenting.

Vi snakker om det mens vi spaserer rundt mellom pantere, zebraer, fugler, elefanter, slanger, geiter, edderkopper, sommerfugler, krokodiller, apekatter og kjempeekorn. Vi blir enige om å ta det opp med privatsjåføren vår. Siden de buss-guidene hadde referert til at de var venner. Og derfor hadde en spesialdeal. For oss.

Etter 2 oppklarende minutter på engelsk, blir vår privatsjåfør himmelfallen. Sint og frustrert.

- You did pay extra money, Sir?
- Yes…- You shall not pay any extra money, Sir – the receipt is all you need.
- Go notify the wardens at the ticket office about this incident.
- Go Sir…

Jeg går over I køen igjen og forteller billettøren at vi ble avkrevd ekstra avgift av de som kjørte bussen. Også han tilter og tre millisekunder etter er også han ute på gaten og er opphisset.

Vår privatsjåfør ser sitt snitt og løper inn mellom bussene. Jeg lurer på hva som skjer og venter. Prøver å forklare billettøren hva som skjedde, signalement osv osv. Midt inne i en lengre kronglete forklaring, returnerer vår privatsjåfør med pengene. Jeg takker og ser undrende på ham. Privatsjåføren og billettøren utveksler noen kjappe ord. Vi bare ser på. Og så drar vi.

Inne i bilen svaler igjen air-condition-anlegget oss ned. Gresset og støvet har lagt seg, våtserviettene er kastet i søpla.
- Thank you for you assistance back there.
- Sir, never give extra money to anyone.
- Ok. We’ve learned that now.
- But what happened back there? Was the bus driver your friends?
- No, I’ve never seen them before today, Sir.
- So there was no arrangement?
- No, Sir, no deal.
- Ok… So – how much do these drivers make a month…?
- 6000 rupees, Sir. 6000 rupees in a month.
- And they were still there?
- Yes, Sir.
- Again, thank you.
- No need to thank me, Sir. I’m just doing my job.
- We have at least a story to tell…
- Yes, you do, Sir.
- By the way, what will happen to the drivers?
- They will most likely get fired. Bribes are not welcomed in public service.

Det blir stille I bilen. Ole sier det alle tenker på.
- Tenk vi fikk en mann sparket for 240 kroner…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

- Du, vi slipper ikke inn alt på Ullevaal heller da.

2008-08-19T17:22:00.001+05:30

Sted: Supporterbutikken på Ullevaal Stadion
Tid: Nær fortid.
Tilstede: 3 butikkansatte, en jente - en gutt og "sjefen" & Wolfsea
Props: En tresiders detaljert instruks fra nff.

- Heisann, kan jeg få kjøpe to billetter til privatlandskampen mot Irland?
- Jo, det skal la seg kunne ordne, bare gå over til den kassen der.
Jenta peker mot to kasser til høyre for meg. Jeg tusler over, flytter meg 2 meter og venter.
- Jaha?
"Sjefen" har overhørt vår lille meningsutveksling, men skjønner ikke helt hva jeg vil.
- Heisann, kan jeg få kjøpe to billetter til landskampen mot Irland?
- Jo, ja, vi har her en instruks som vi har fått fra NFF, som gjelder salg av landskampbilletter.
"Sjefen" vifter med arkene.
- Jeg har ikke lest den selv så vi får ta oss litt tid...

"Sjefen" ser på meg, snur seg mot jenta og snur seg tilbake mot meg igjen. Jeg vet han lyver. Dette er "on-the-job-training" og det er meg de skal trene seg på. Jeg kjenner blodet er i ferd med å strømme mot ansiktet. Begge to lener seg over arket og leser nøye. Det er mange punkt.

- Det var landskamp ja...
Ordene henger i luften. "Sjefen" snakker sakte og ser nøye på jenta.
- Når det gjelder billetter til norske landskamper kan vi bare selge de til nordmenn. Som snakker norsk. Det vil si at snakker de et annet språk, så får de ikke billetter her. De vil kunne kjøpe billetter hos sine konsulater eller ambasader, frem til og med kampstart. Er du med så langt? Jenta nikker og svelger tungt.

- Før du kan få billettene, trenger jeg noen opplysninger?
- Opplysninger, jeg skal jo bare på fotballkamp!
Nå koker det virkelig hos meg. Jeg har da vært skikkelig tålmodig...
- Trykk pf12 der borte, for å komme inn på menyen..
"Sjefen" retter på brillene og ser på meg.
- Navn?
- Wolfsea!
- Norsk statsborger?
- Ja!
- Født hvor?
- Vestlandet!
- Etnisk vestnorsk nordmann, med andre ord; Blond & Blåøyd?
- Det ser du da selv!
- Telefonnummer?
- ja, 9* ** ** **...
- Adresse?
- GataMi nitten, nulltoento, Oschlo.
Taste, taste, taste. Piken og "sjefen" trykker inn svarene etterhvert.

- Hvor høy er du?
- Høy nok, er dette virkelig nødvendig?
- Helt nødvendig ja, cirka enmeterogåtticentimeter i følge plansjen der borte, ja.
- PTV eller PTH ?
- Hva faen er det?
- Pikk til venstre eller pikk til høyre?
Jeg titter raskt ned på buksen. Ser opp igjen og ser rett på piken.
- Jeg kommer til at det er PTH.
Hun smiler og taster inn svaret på skjermen.

- Og religiøst sett: Statskirken, Katolikk, Muslim (Shia - Sunni?), Jøde, Hindu eller andre?
- Statskirken! Døpt og konfirmert!
- Ber du ofte?
- Sjelden, dvs oftere når Brann og Norge spiller dårlig!
- Går du i Kirken?
- Om det er på stadion du mener, så ja.
- Ja ha, og seksualitet... Hetro, homo, bi eller i skapet?
- Hetro, men i helvete da mann - dette er jo bare en fotballkamp.
- NÅ-nå-nå, vi kan da ikke slippe inn alt heller da.
- Jeg vil jo bare ha en billett...
- Hetro og så vil du inn og titte på menn som springer rundt i kortbukse... Tsk tsk tsk.
- Faen, kom igjen med billettene da!
- Du, vi slipper ikke inn alt på Ullevaal heller da.

Svetten driver fra ansiktet. Hva er dette? Jeg har lovt min bror å skaffe billetter, men dette er jo helt surrealistisk. Har Big Brother, PST, CIA og fandens oldemor tatt bolig i NFF?

- Vi går videre: Favorittlag i Norge?
- Brann!
- Andre Lag?
- Jada; Bergsøy, Spurs, Barcelona, GAIS...
- Suppportereffekter?
- Ja, mange!
- Og de vil du ha på deg?
- En, Norsk Landslagstrøye!
"Sjefen" ser lenge på meg og rister svakt på hodet.
- Og du vil selfølgelig 'synge' på stadion?
- Ja for faen!
- Tsk tsk tsk, det er virkelig ikke nødvendig med slik språkbruk her. Dette er NFF sine regler, vi vil må bare fylle ut dette, slik at du kan få billetter til kampen.

Hun skriver så neglelakken flasser av og faller ned i tastaturet. "Sjefen" titter opp fra dokumentet.
- Det var nisst nok det hele...
- Hvor kunne du tenke deg å sitte?
Plansjen over Ullevaal kommer opp og vi ser lenge. Litt argumentering over bokstaver, bendit-post it, vg og hafslund bryter ut. Men etter hvert blir det klart at kampen er populær og det er få ledige seter tilgjengelig. Jeg får tilsist kranglet meg til to billetter i bendit-svingen.

- Hvor mye skal du ha?
- 150 kroner pr stk + 50 kroner i gebyr. 350 kroner til sammen.
- Kort?
- Ja, det går greit.
Jeg drar frem kortet. De tre bak disken leser instruksen. Lenge. Jeg venter. Til sist lener sjefen seg over disken med et sjema...
- Signer her takk!
- Hva faen?
- Signer her og bekreft at alle opplysninger som du har gitt er sanne!
- Jævla overvåknings NFF!
Jeg kludrer ned noen kråketær.
- Og så kan du dra kortet.
Jeg drar kort og taster kode.

- Her er billettene, med ditt navn på...
- Takk skal du faen meg ha!
- Og om det skulle komme ukvemsord, et tent nødbluss eller andre viderverdigheter fra denne plassen, så vet vi hvem som sitter der. Ha en riktig fin dag og en god kamp.
- Du, hvordan skal dette gå om det blir travelt, kø og stress rett før kampstart?
- Det vil nok ikke gå. Sikkerheten først, vet du.
- Makan...

Målløs tramper jeg ut av butikken. Hvor var Orwell når jeg trengte ham?

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Imperalist Russland har ikke glemt gamle takter

2008-08-08T22:16:00.002+05:30

Og den som trodde at den Russiske Bjørnen sov, glem det.
Russland angriper nå Georgia, en suveren stat.
Dette er resultatet av de siste 5 års opprustning og økende aggresiv politikk mot Russland sine naboer. Millitæret snakker.

Noen som husker de russiske hangarskipene mellom norske oljeplattformer? Noen som tror US Navy eller Royal Navy ville ha godttatt dette?

Mine tanker går til Georgia.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Noen vrir en hvit audi TT; - rundt et tre på Bygdøy.

2008-05-05T07:53:00.000+05:30

Det går mot sommer.
Noen vrir en hvit audi TT;
- rundt et tre på Bygdøy.
En-to-tre, og det var det.

Siv vil ikke lenger være formann.
Hun vil være leder, det kan alle se.
Kun prinsipp; Intet kompromiss.
Stem ikke for veitoll, exit frp.

Nettavisene horer stort med klikk og trafikk.
De jobber ikke med fakta og viktige historier
Hva er viktig, hva er nyttig og hva er rett ?
Klikk, du leser og endrer virkelighetens kriterier.

Norge har en lang kyst, hav og store verdier.
Russiske hangarskip drar på vinter Jamboree.
Og bruker norske oljeplattformer som rundingsbøye.
Norske soldater i Afganistan, hva hjelper det?

En far leier sin datter ned i kjelleren.
Madelaine er savnet, liten hvit pike, forbasket.
Tabu på tabu, de menn er da monster.
Tabloide media løfter sakene til de er utvasket

Klimaet endres, naturen endrer adferd.
Vannet stiger, elven flommer og stormen kommer.
Ris og hvete har blitt dyrt for de fattige.
Vi blunker, la nå markedet være prisens dommer.

Men:
Våren som en stille eksplosjon.
Knopper springer, blad presser frem.
Grønne marker, fuglene synger.
Noen ber bønner og legger blomstene ned

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Døden på E18

2008-05-01T22:36:00.000+05:30

Jeg sitter i bilkø og holder avstanden til bilen fremfor meg. Køen beveger seg sakte bort over E18. Skiltet sier Spydeberg, Askim er bak meg. Jeg er i Østfold. Jeg er på vei hjem fra et kortere besøk i Ørebro, Jimmy Buffet på anlegget, et eple til å spise på, klokken er 15:21 og det går fremover.

Sakte, men det er bevegelse. Stresser ikke. Spydeberg nærmer seg. Jeg passerer kryss etter kryss. Alle kryssene er fulle av biler, busser, lastebiler og trailere. Dagen er over og alle skal hjem. Inn i køens små luker, stuper ny trafikk inn. En stor buss presser seg sakte ut på veien, den skal krysse E18 og kjøre østover.

Gjemt bak den står en rød Mitsubishi Lancer, snuten peker vestover. Min retning. Sjåføren er en ung mann. Kledd i sort og er alene i bilen. Han sitter tilbakelent, armen demonstrativt hengende ut vinduet. Køen snirkler seg forbi krysset. I det jeg passerer ser jeg at han ruser motoren. Han har foten på bremsen og bilen gjør små rykk fremover, som en hissig okse. Han er cool, holder tømmene, kontrollen. Venter på sin plass i køen. I speilet ser jeg en brå bevegelse, han stuper inn mellom to trailere 3-4 billengder bak meg.

Åker på åker, gård etter gård. Veien bukter seg frem gjennom små tettsteder på landsbygda. Åser, daler, små elver. Trailerne dundrer igjennom landskapet. Fra Oslo, til Oslo. Bilister som skal hjem, hente barn i barnehage, bilister som skal på jobb, selgere, forretningsmenn og andre reisende. De fleste sitter alene i bilen. Yrkeskjøring.

Den røde Mitsubishien er utålmodig. Så snart det er en luke i motgående trafikk, kaster han seg ut i motgående fil og presser seg forbi en trailer eller en bil. En oppvisning i timing og akselerasjon. Og stress. Presser seg frem. Han tar sjanser. Og vi sitter og ser på. Stresset.

Med et rødt blaff til venstre, suser Mitsubishien forbi, de to figurene inne i bilen er som skygger. Forbi min Golf, forbi varebilen fremfor meg. Støyen fra bilene imot er høy. Jeg må skru opp anlegget. Jeg holder avstanden til bilen foran og passer på. Jeg noterer at den røde Mitsubishien fortsetter sine stup, inn og ut av køen.

Jeg kjører over en ås og ser en slak liten dal fremfor meg. Veien går ned på skrå, heller forsiktig mot venstre. Nede i bunnen svinger veien og går slakt oppover mot høyre igjen. Fra toppen av åsen har jeg fullt oversyn. Jeg ser en lang rekke med biler komme ned mot meg, fra den andre siden. Helt nede i bunnen av dalen, midt i svingen, legger den røde Mitsubishien seg ut og gir gass. Bussen foran kjører for sakte. Jeg ser den første bilen komme rett imot ham. Sjåføren av den Mitsubishien kan umulig ha oversikten. Den røde bilen forsvinner bak bussen og den andre bilen er bare meter i fra.

Jeg knytter begge hendene hardt om rattet. Nå skjer det. Nå smeller det. Front mot front. Et langt sekund senere ser jeg fronten på den røde Mitsubishien stikke frem forbi bussen. Hvordan kunne dette skje? Han var jo død. Ingen overlever slikt. Det var jo ingen vei ut. Kun buss, krasj og åker. Tre sekunder senere stirrer jeg inn i ansiktet på bilen som var en millimeter fra å bli veislakt. Et blekt ansikt med vidt oppsperrede øyne. Han snakker i en mobiltelefon, jeg kan se proppen i øret og ledningen ned langs ansiktet. Et blunk senere og øyeblikket er over. Køen beveger seg igjen rolig.

Døden var passasjer der fremme. Gutten i bilen hadde flaks. Han skulle hatt offentlig pryl for å leke med livene våre. Og fratatt bil, sertifikat og mulighet til å kjøre igjen. For alltid. Jeg er helt sikker på han satt alene når han kom inn på veien. Jeg er sikker på at han hadde selskap når han passerte meg. Det er godt mulig at mobiltelefon-mannen hadde englevakt. Uansett, jeg var vitne til et veimirakel. Jeg sitter i bilkø og holder avstanden til bilen fremfor meg.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Blod, skrubbsår og litt fata morgana.

2008-04-27T17:40:00.001+05:30

Bilene regjerer stort på veien.
En sykkel holder seg på stien.
Men i byen er fortauet smalt;
Ha det travelt og det kan gå galt.

Fortausstenene lever sitt eget liv.
Jeg kjørte frem, non-stop, uten tvil.
Stein gikk ned, stein stod opp.
Det sa pang og gikk i gata så det sang.

Fra full fart til full stopp;
- jeg er ingen somlekopp.
Brutalt jeg over styret gikk,
stoltheten fikk seg en smikk.

Så ligger jeg der sprellende i gata.
Blod, skrubbsår og litt fata morgana.
Rundt hjørnet kommer heltinnen...
Jeg falt for henne: Kvinnen!

Jeg var heldig, hun var på plass der.
Hun tørket mitt blod og la på plaster.
Ut fra restauranten sprang en mann med dress.
Ville gi meg is på sår, bandasje og kompress.

Han var hovmester må vite,
- som hadde sett meg svikte.
Nå ville han by på hjelp og assistanse.
- Like før han ringte etter abulanse.

Jeg takket dem begge for sin hjelp.
Rettet hjelm og var klar etter velt.
Jeg skulle på jobb og klokken var mange.
Tråkket hardt på pedalen, dog ei bange.

Men hvem var hun, hun jeg falt for?
Noe vet jeg da; hun er søt og vakker.
Hun spiller fagott, er med i orkester.
Men:
- Hvordan kan jeg gjengjelde slike gester?

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jeg tok min nystemte og så hatet vi nff, igjen !

2008-04-18T21:14:00.003+05:30

Fotball og logikk hører ikke sammen. Dette er følelser. Dette er identitet. Dette er tilhørighet. Og så har du nff. Norges Fjolse Forbund eller norsk fotball forbund. Nå skal nff uniformere alle tippeligakampene. På alle arenaene skal klubbene masjere ut til fanfaren fra fjolseforbundet. Det er ikke lenger tillatt med lokale særpreg, alt skal skje etter Tullevaalmetoden.

Dette har da ført til at det har blitt slutt på fremføring av klubbsangene før kamp. Hårreisende. Alle på motstanderlaget merket virkelig de var på Stadion når Nystemten runget, fremført av en lokal artist, med publikum som kor. Det er borte nå. Store Stå synger den ennå, men det er ikke helt det samme. Makan til nedlatende uniformerende holdning som fjolseforbundet står for. Det irriterer.

Jeg vil se noen hindre Liverpool eller Celtic å spille YNWA, Barca fra å spille "Himno Barca", West Ham å spille "I'm Forever Blowing Bubbles", Bayern fra å spille "Stern des Südens", Ajax fra å spille "De Ajax Marsch, Real fra å spille "Hala Madrid" og Wolverhampton å spille "The Liquidator" ved sine ligakamper.
Men fjolseforbundet kan.

Brann får ikke fremføre "Nystemten" og Enga får ikke fremføre "Vålerenga kjerke" før tippeligakampene. Norsk Fjolse Forbund, ved Dag Vestlund sier at Tippeligaklubbene kan spille av sin klubbsang helt fram til spillerne skal inn på banen. Wow - 4 og 10 minutter. Hvilken forskjell. Hele seks minutter. Men likt skal det være. Det neste vil vel være et krav om at de skal gå i takt.

"Det har vært skrevet i media at Tippeligaklubbene ikke kan spille av sine klubbsanger når det gjenstår ti minutter til kampstart før Tippeligakampene. Dette må være basert på en misforståelse. Klubbene kan spille sine klubbsanger fram til spillerne skal gå ut på banen, mens Tippeligafanfaren spilles under utmarsjen. Den skal finne sted fire minutter før kampstart. Dette gjelder alle Tippeligakamper.

- Dette er bestemt fordi Norsk Toppfotball og klubbene selv etterlyste en felles uniformering for alle Tippeligaklubbene ved utmarsj. Planen er også laget for at alle kampene skal starte nøyaktig på det forhåndsbestemte kamptidspunktet, sier arrangementsjef i NFF, Dag Vestlund."

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

...en horete overskrift til et innlegg som omhandler ingenting.

2008-04-12T22:10:00.000+05:30

Det er liksomvår i Oslo. Det er fem grader ute og snøfritt. Fra himmelen faller duskregn, bare for å minne oss på at Kong Vinter ennå henger igjen inne i nordmarka. Kong Vinter er som oss andre menn; han liker fotball, kaffe, pils og fitte. Og det er det lite av inne i skauen.

Så Kong Vinter trakterer gatene i hovedstaden. Gjør lokker pikene frem med godord om vår, sol og varme. Bare for å få jentene frem i miniskjørt. Men mannen har jo en naturlig kulde rundt seg, så Kong Vinter har det bare i kjeften. Men du skal ikke se bort i fra at han klarer å sjekke opp ei jente eller to likevel ;)

Oppe på himmelen står et helikopter. Det tilhører politiet. I den vesle flate bygda Oslo er det så gjennomsiktig. Du klarer å se helikopteret 3 km unna. Politiet "overvåker", de "passer" på og de holder "orden". Herlig. Gode, store bevilgninger skal til for å holde slike maskiner i lufta. Ingen oppklaring av hverdagskriminaliten, men statusovervåkning, i et stille land som Norge, det skal man ha. Måtte politiet fly budsjettet sitt til Stortinget og tilbake. Med like lav oppklaringsprosent. Knus en rute for faen, det spiller ingen rolle likevel.

I dag er det åpning av marmorbrygga ved utløpet av Akerselva, de skal visst nok synge opera der. En kunstform som kanskje nådde sitt høydepunkt med Verdis La Donna es mobile i 1851. Og fiiiine gjester skal passes på. Dagens tips er derfor, ser du dette blå og hvite helikopteret sveve over sentrum, så er det et statsbesøk, USA sin ambassade er "ekstra" truet eller en viktig "happening" som skjer. Og helikopteret vaier stolt i vinden.

Du har akkurat sett Kong Vinter stikke inn på Andys, hånd i hånd med en blondine, klokken er nesten 16 og du er lei flap-flap-flap-helikopeter-lyder. Du går innendørs, krampaktig holdene på din laptop. Inne setter du deg ned, i vinduet på fortauskafeen og skriver et blogginnlegg om blogging. Et om hva blogging kan brukes til til, et annet om blogging kan brukes til sjekking, et tredje andre bloggere og et fjerde om hvem er egentlig de er de som blogger...
Hallo menneske, finn deg et speil!

Når du så blir lei av det og cafe latten din er kald, da setter du deg ned og furter over få kommentarer, dårlige innlegg og enda færre besøk på siden din. Remedien er å skrive en horete overskrift til et innlegg som omhandler ingenting. Evt. bare en link til en obskur nyhet nederst på nettavisen.no. Da puster du endelig ut og har fått mening i tilværelsen. Du kan trygt gå hjem til dvd-samlingen din med "sex in the city", "Gilmore Girls" og langversjonen av "Titanic". Når du så er sulten, sukker du og går til kjøleskapet: Fjordland nå igjen, for de som har viktigere ting å gjøre enn å lage middag.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

«Alt var research, skjønte du ikke det?»

2008-04-08T16:26:00.001+05:30

«Alt var research, skjønte du ikke det?»

Dette er tidenes unnskyldning. Det er herlig når avisene lekker fra rettsaker. Ok, dette er aktoratets versjon, men likevel. Du trenger ikke være Einstein for å lese mellom linjene her. Bhatti skal hente sine Anne Grete, gå berserk og true seg frem i samfunnet.

Bhatti krever inn gjeld. Fremtvinger lydighet. "Respekt". Som en middelaldersk berserker torpedo, væpnet til tennene, herjer han med Oslo. Den ulitmate Bad Boy. Som den kvinnelige journalisten dro ned trusene for. Hun som ikke visste, hun som ikke skjønte. Og som Bhatti repliserer i ettertid:

«Alt var research, skjønte du ikke det?»
Applaus.

Det verste er jo at til med Bush kan bruke denne replikken.
Q:
- "Hvorfor invaderte du Irak?"
A:
«Alt var research, skjønte du ikke det?»

Er du uttro, og blir fersket av din partner?
Q:
- "Hvordan kunne du være utro med henne?"
A:
«Alt var research, skjønte du ikke det?»

Tar du bestikkelser på jobben og blir fersket av firmaet sin HR avdeling.
Q:
- "Hvorfor tok du de pengene?"
A:
«Alt var research, skjønte du ikke det?»

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Facebook finner ut hvem det var som drepte John F. Kennedy!

2008-03-22T15:29:00.003+05:30

Facebook er Kripos sitt nye vidundervåpen i kampen mot kriminalitet. Interpol, Scotland Yard og diverse andre kjente politibyråer har nettopp startet bruken av dette fantastiske verktøyet, som vil oppklare alle de uløste mysteriene i verden.

Det meldes fra USA at FBI og CIA lenge har brukt Facebook i sitt arbeid. Enkelte vil dra det så langt at å si at innhenting av mistenkte, torturister, arrestanter, anklagere og andre knyttet til Al-Quaida kun nå skjer igjennom Facebook.

Du som leser kan være veldig stolt og glad over det faktum at også de meget oppegående journalistene i Norge vet hvor skapet skal stå. De publiserer disse sensasjonelle sakene etter grundig research. Igjennom Facebook

Vi vil i de neste dagene få vite følgende:

Sjøormen i Loch Ness, avslørt av Facebook.
Skattereglene i Norge, avslørt av Facebook.
Høna eller egget - hvem kom først, nå avslørt av Facebook.
Meningen med livet, avslørt av Facebook.
Hvorfor internet, avslørt av Facebook.

Dette innlegget er avslørt av Facebook og vil komme på en profil nær deg.
Oi...
Jeg må logge av nå :-p
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Mediekritikk: Hun ble funnet delvis avkledd.

2008-03-20T22:34:00.000+05:30

Hun ble funnet delvis avkledd.
Det lyser sex, voldtekt av våre tabloider.
Det er det vi vil ha.
Dette er det vi leser.

De stakkars idiotene på desken frotser i avdød norsk pike. Stakkars jente som ble drept i London. Stakkars familien til Martine. Jeg håper at de jeg kjenner slipper å bli drept dobbelt opp på fremsiden av våre deilige, saklige, nyhetsbevisste og objektive tabloidaviser.

Det skal spekuleres. Det skal funderes. Det lukter sensasjon og kampanjejournalistikk. Forfølg den skyldige araberen til Jemen. Til verdens ende. Tenk en muslim kan stå bak. Hurra. For en sak. TV2 og NRK banker på døren til familien til den flyktende unge mannen. Penger. Dette har blitt en føljetong som norske media kjører hardt som faen. Lommemannen 2.

Det skjer jo ingenting ellers. Aftenposten m.fl skriver om eiendelene til Martine som er borte. Hvor viktig er det for meg å vite dette...
Er det slike nyheter vi vil ha?
Skitt au, vi leser det heller en gang til.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

...Du er i Frp bare fordi det ikke finnes et parti til høyre for det igjen

2008-03-20T17:09:00.001+05:30

Restauranteieren kommer over til bordet med et brett fullt av Cognac, kaffe og øl. Klokken er litt over sent, men vi syntes at natten ennå var ung. For tidlig å pakke sammen. Og det var mer å drikke. Stemningen var høy, praten gikk lett. Smurt av Kong Alkohol. Quizlaget "Kara fra Sahara" hadde fått besøk av Quizmaster.

- Det er kjekt med Quiz, man får brukt sine mest unyttige kunnskaper. Svare på spørsmål om Uralfjellene, Elvis og om Fedora.
Bolighaien hevet glasset og skålte rundt bordet.
- Jo, dere har jo et visst nivå på dette, dere vant jo.
Quizmaster hevet glasset sitt tilbake.
- Men det var jo noen vanskelige spørsmål, spesielt om de lokale gatene og torgene her i nabolaget...
Aksjemegleren drakk forsiktig av sin Cognac
- Jojo, men det var jo bare å gjette da. Og dere gjettet jo perfekt da.
Quizmaster slo Bolighaien på skulderen.
- Takk, men likevel. Vi er jo alle her innflyttere til Oslo da. Innvandrere, kan du si, lo IT-Konsulenten.
- Nåh, dere er jo fra Norge da, smilte Quizmaster.
- Men vi nye her, skjøt Bolighaien inn.
- Ja, kom det sakte fra Aksjemegleren.

- Det er kanskje vel mange "nye" landsmenn i området, slo Quizmaster fast.
- Kanskje det. Det er mange grunner til at man kommer til Norge. Arbeidsinnvandring, kvoteflyktning, asyl eller ...?
IT-Konsulenten så spørrende på Quizmaster.
- Jeg synes at en innvandrer er en innvandrer for mye. Det skaper ubalanse i samfunnet vårt, slo Quizmaster fast.
- Vi er jo en liten nasjon da, kommenterte Aksjemegleren.
- Jo, men vi i Frp vil holde Norge fri fra mennesker som koster samfunnet ekstra.
- Tja, det er faktisk umulig å få til. Vi trenger enkelte typer innvandrere, arbeidskraft. Vi er på vei til å bli Kuwait Light. Nordmenn gidder ikke ta møkkajobber lenger. Og så er det politiske avtaler og vedtak vs FN, vi har forpliktet oss til å ta inn flyktninger, repliserte IT-Konsulenten.

- Vet du hva, du er i Frp bare fordi det ikke finnes et parti til høyre for det igjen, Bolighaien så bestemt ut.
- Nei, det er jo ikke det da, men innvandringspolitikk er jo viktig for oss. Og nå synes jeg, vi at er jo så mange som kommer hit.
Quizmaster var ikke ferdig.
- Hvordan det, spurte Aksjemegleren?
- Det er så mange som ikke gidder å gjøre noe, slo Quizmaster fast.
- Hvordan vet du det, undret Bolighaien?
- Kona mi, som går på norskkurs, forteller at jentene fra Somalia, bare sitter på rumpa og ikke gjør noe som helst, svarte Quizmaster.
- Jaha, og hvor er hun fra, undret IT-Konsulenten?
- Kona mi, hun er fra Thailand, kom det kjapt fra Quizmaster.

Det ble stille rundt bordet. Kara fra Sahara hadde ikke mer å si. Vi syntes kveldens verbale selvmål var gjort. Men Quizmaster skjønte det ikke. Med den replikken døde samtalen ut. Vi drakk opp og gikk ut i natten. Litt, eh - klokere.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Blod dras mot blod som sirener i natten.

2008-03-17T17:04:00.001+05:30

Blod dras mot blod som sirener i natten.
Eller:
Som jeg sa, ting bare skjer.

Spider blåste i nesa.
- Jeg visste ikke at jeg hadde en bror.
- Jeg gjorde det. Jeg visste det. Jeg har alltid hatt lyst til å oppsøke deg. Men jeg ble distrahert. Du vet hvordan det er.
Tjukke-Charlie trakk på skuldrene.
- Ikke akkurat…
- Ting bare skjedde.
- Hvilke ting da?
- Ting. De bare skjedde. Det er det ting gjør. Ting skjer. Jeg kan ikke holde styr på alle tingene…
- Som for eksempel...?

Spider tok en stor slurk av vinen.
- Ok. Forrige gang jeg bestemte meg for at du og jeg skulle treffes... Jeg, vel, jeg brukte dager på å planlegge det. Jeg ville det skulle være perfekt. Jeg måtte planlegge hva jeg skulle ha på meg, hvor vi skulle møtes, når vi skulle møtes... Siden måtte jeg bestemme meg for hva jeg skulle si når vi traff hverandre. Jeg visste at møtet mellom to brødre som oss, vel, det har noe episk over seg, har det ikke?
Tjukke-Charlie bare så på Spider.
- Den mest seriøse måten å tilnærme meg situasjonen på, var å gjøre det med vers, et dikt. Men hvilken type vers? Poetisk, sødmefylt? Skulle jeg fremsi det som en rap? Skulle jeg deklamere det? Jeg mener, jeg ville da ikke hilse deg velkommen med en limerick! Så det måtte bli noe mørkt, et vers som var mektig, rytmisk og episk. Og så kom jeg på det. Den perfekte førstelinjen:
Blod dras mot blod som sirener i natten.

Det sier så mye. Jeg visste jeg ville være i stand til å alt inn i verset: mennesker som dør i bakgatene, svette og mareritt. Alt ville være der. Og så måtte jeg komme opp med den andre linjen og hele greia falt sammen. Det beste jeg kom opp med var dette :
Da-dam-da-dam-da-da-sort som katten.
- Hvem er Da-dam-da-dam-da-da?
- Det er ikke noen. De er bare der for å vise deg hvor ordene skulle vært. Men jeg kom ikke lenger enn det. Og jeg kunne da ikke møte deg med kun en førstelinje, noen Da-dam-da-dam-da-da og tre ord av et episk dikt? Det ville være å ikke vise deg den tilstrekkelige respekten du fortjener.
- Vel...
- Nettopp. Så jeg dro til Hawaii i stedet. Som jeg sa, ting bare skjer.

Sitatet er hentet fra "Anansi Boys" av Neil Gaiman.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Min venn, sakte klinedans

2008-03-17T17:01:00.002+05:30

Jeg heter Jan Jarstein og synger i danseband.
Er bartender i uka,
i et høl på Vål’enga,
Bandet og jeg trenger øve ikke lenger,
bare lever ombord i bandbussen alle helger.

Mitt liv på landeveien,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Timene går fort, sover for det meste.
Pissepause, røykepause,
Spisepause, drikkepause.
Vel fremme rigges det og det testes for lyd.
Stuper i dusjen, en shave og alt er en fryd.

Et gjennomsnittlig hotell, med stor dansehall.
Uten sceneskrekk, like antrekk.
Vante veteraner, show-bavianer..
Mørke jeans, dressjakker og hvite skjorter
Samme stive smil, vante fakter, anektdoter.

Et liv på hotellrom,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Vi begynner å spille, det er nesten tomt i lokalet.
Standardsanger og kjente vers,
Autopilot helt uten revers
Cecilie og venninnen, står i baren på skrå
Drikker hvitvin og titter på meg, et fesjå.

I første pausen kommer de bort, flørter og ler.
Kjøper pils, spiser ikke’no
ønsker seg en sang eller to.
Jeg nikker og smiler, jeg har sett dette før.
Kvelden er lang, utsiktene får meg i godt humør.

Et liv ved bardisken,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Cecilie hever sitt glass med vin og skåler.
Jeg blunker og flørter tilbake
En oppskrift, som til en kake.
Andre sett er tett og som vanlig, svett.
Nesten full sal og stemingen er jovial.

Cecilie klår på en fyr, danser tett og svett.
Hun gjør det lett og løye,
Stirrer meg dypt i mitt øye.
Han danser henne svett, hun er ennå ikke mett.
Sangen tar slutt, hun tar friminutt og han blir gutt.

Et liv bak mikrofonen,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

I neste pause sitter Cecilie lett på mitt fang.
Frierne glir forbi uten sang,
de får vente til neste gang
Hun tar meg på pikken, later som ingenting.
Jeg smiler og ler, kjenner på litt stiv utvikling.

Cecilie spør meg forsiktig, om hvor jeg bor.
Forteller om livet på veien
bandbuss og hele greien
Bor du alene, egen seng, spør hun så kokett.
Vi deler, gutta er grei, vi kan ordne et rom lett.

Et liv som spillemann,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Jeg kysser Cecilie, smaker søtt og godt.
Hun hisser meg opp
Svett, må jeg si stopp.
Gitaristen blunker, pausen er historie.
Gir en klem, vips er Cecilie hos sine menn.

Dansegulvet er fullt, ståplass gir mult.
Noen kan, andre vil,
og noen får det ikke til.
Det er noen som ser på de som danser.
Baren er hjemmet til de som stanser.

Et liv som observatør,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Det er siste dans, min venn, sakte klinedans.
Dans uten språk, ikke stopp
Handling, kropp mot kropp
Det går rundt og rundt, hun ser kun meg.
Jeg synger, smiler og vet hvor hun er på vei.

Bandet presenteres, det klappes og det hoies.
Nachspiel vistnok på gang
og Cecilie vil ha sin sang.
Gutta ser og forstår, de vet hvordan det er fatt.
Bytter rom, alt etter som, det vil bli en lang natt.

Het sex etter nachspiel,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.

Inne på rommet er Cecilie glad og blid.
Kysser hett på hverandre.
Dette kan vi ikke forandre.
Kjolen faller først, ligger så uten truse.
Pikken står, jeg er kåt, viser ei sjenanse.

Det kjennes godt, pikken glir i bunn.
Så banker det på døren.
Hva faen, vet da søren ?
I døren står en man, en forlatt hanrei.
"Det er forloveden min du har pikken i..."

Tomme følelser etterpå,
aldri alene, ofte ensom.
Et liv i sal og på scene,
Alltid for flere, kun jeg hører meg.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

En Slubberts annaler...

2008-03-17T17:01:00.001+05:30

Heisann. Det er meg. Du vet, den glade gutten i baren, den kompisen som alltid er med gjengen ut; jeg er han som alltid er med. Er det moro, er det spetakkel, skjer det noe: jeg er med. Jeg forteller de grove vitsene og ler høyest av alle. Smiler, nikker, skåler og ler.

Du kjøper øl, jeg vifter med glasset. Du spanderer og jeg drikker. Jeg takker med et lite nikk og snur meg så mot de jeg pratet med. Når glasset mitt blir tomt igjen, må neste mann ut. Han kjøper og jeg drikker. Når alle så har kjøpt og det er min tur… Forsvinner jeg. Enten til en annen bar i lokalet eller til nabo-puben. Og er det ingen til å kjøpe meg øl, kjøper jeg nødig en til meg selv.

Det er jeg som tar deg på rumpa, det er jeg som plystrer slik at du snur deg, det er jeg som knipser med fingrene for å få din oppmerksomhet. Snakker vi sammen, stirrer jeg på puppene dine. Har jeg sjarmert deg så grundig at vi kliner, er det mine fingre som vandrer direkte til ditt kjønn. Jeans, slacks eller skjørt, ubåthånden min finner frem.

Det er jeg som kler av deg. Det er jeg som tenner deg. Jeg tenner deg fordi at jeg skal kunne gli inn i deg. Sjekker at du er våt nok. Sprer dine ben. Knuller deg til jeg kommer. Når lysten har fått min utløsning, legger jeg meg på siden og sovner. Lykkelig, fordi du har fått ha sex med meg.

Det er meg som flørter med andre jenter når vi er ute sammen. Om vi er ute sammen med venninnen din, så legger jeg kraftig an på henne, mens du er ute på toalettet. Skulle venninnen bemerke noe, sier jeg bare at hun er sjalu. Det er meg som krever 101 % oppmerksomhet, det er jeg som overser deg. Du er mitt accessorie, du kompletterer mine moteklær.

Det er jeg som rister pikken bare en gang etter jeg har vært på dass. Jeg stryker piss-dråpene av på bukselåret, etter at jeg har vært på toalettet. Det er de samme hendene, som ti sekunder etter, holder deg ømt rundt ansiktet mens jeg kysser deg og spør deg om du har savnet meg. Det er de samme hendene som stryker deg igjennom håret.

Jeg pirker ut en liten buse i fra nesen, ruller den forsiktig mellom fingrene. På pur faen slipper jeg den ned i glasset ditt. Later som ingenting i det du løfter glasset til munnen og tar en diger slurk. Er snørrklumpen stor og fuktig, ruller jeg den rundt i neven før jeg knipser den ned nakken til han som sitter med ryggen til.

Jeg er en Slubbert. Og jeg gir faen.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Vandreren og Dørvokteren

2008-03-17T16:59:00.001+05:30

Det er finnes bare en kvinne. En kvinne med mange ansikter. Hun er Dørvokteren. Det finnes bare en mann. Han kommer i mange typer. Han er Vandreren. Vandreren går fra dør til dør. Han banker på, han vil inn. Men hun vokter døren, Dørvokteren ser ham an. Hun vurderer ham. Siler ham. De fleste må gå, noen få slipper inn. Og Vandreren legger ut på veien igjen.

Noen Vandrere finner oftere skjul enn andre, noen dørvoktere har sin dør alltid låst. Andre Vandrere banker på dør etter dør, uten respons. Dørvokteren sover. Noen Dørvoktere går til side og slipper alle Vandrere inn. Alle er forskjellige. Alle er like. Vandreren skal banke på og tåle avvisningen.

Det er alltid Vandreren som skal banke på. Han skal fremsi sitt ærend, presentere seg selv. Dørvokteren venter. Passivt. Avgjørelsen er tatt allerede etter 10 sekunder. Om Vandreren skal slippe inn, morer de seg med litt småprat, før hun slipper ham inn og låser døren. Må Vandreren gå videre, litt kald småprat, så blir han avvist.

Noen ganger blir Vandreren venner med Dørvokteren. Det kan hende han slipper inn i gangen. Men der lar hun Vandreren hvile. Mens hun, Dørvokteren stiller seg i døren, ventende på neste Vandrer. Blir så en Vandrer akseptert, må han som hviler i gangen gå videre.

En sjelden gang agerer Dørvokteren innkaster. Hun tar steget ut, tar aktivt kontakt med Vandreren. Inviterer ham til å banke på. Mange Vandrere liker initiativet. Og mange Vandrere har funnet hjem på denne måten. Men blir Dørvokteren avvist, kan hun opptre uforsvarlig, hun kan forlate sin dør, forfølge Vandreren, være intens, påståelig og overbevise Vandreren om at han tar feil i å avvise henne.

Merkelig nok liker ikke Dørvokteren å se Vandreren banke på hos andre dører, gjøre seg fin for andre Dørvoktere. Om hun ser dette, stenger hun døren brutalt. Dørvokteren vil være den første og beste døren Vandreren henvender seg til. Ikke nummer to, ikke nummer tre og i alle fall ikke nummer fire...

Men Vandreren vil inn. Som regel lærer han seg leken mens han går. Dørvokteren lærer også. Etter som tiden går, blir Vandreren mer erfaren og Dørvokteren endrer kriterier. Likevel, selv om Dørvokteren slipper inn Vandreren, varer ikke forholdene lenge. Dørvokteren ser mot døren og venter på en nye slag på døren. Vandreren ser ut, ut på veien, mot horisonten, mot nye dører.

Mitt navn er Wolfsea og jeg er på vandring.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Lakeien kom med min GT.

2008-03-17T16:50:00.000+05:30

Det er sent, jeg er mett. Jeg hadde spist alt for mye. Kredittkortet sin kredittgrense er strukket til max. Derfor er det bare logisk at jeg nå strener inn på Grand Cafe, sent en torsdag kveld. Jeg har behov for å hvile magen, vettet og drikke en kvalitets-GT. Sjelen min vil bli reddet av Grand. Grand omgir seg med en aura av stil, en følelse av å være på kontinentet og ikke her - hjemme i steinrøysa.

Jeg vrenger lommeboka, se der, der dukket det opp en 200-lapp. Jeg får meg et bord ved vinduet og løfter hånden for å vinke til kelneren. Plutselig blir jeg allerede var at han står bak meg. Stille som et spøkelse hadde han sklidd over gulvet, rede til å ta min bestilling.
- Tanquray & Tonic...
- Noe Mer?
- Vi får se...
- Et lite øyeblikk.

Like stille som han kom, forsvant resturantlakeien. Jeg tar av meg jakken, og spaner inn lokalet. Det var den sedvalige gjengen fra beste vest, som alltid spiser her. Her var reiseselskapene fra Kina, Japan og USA. Det var også et noen par, som hadde kommet inn for å snuse inn aromaen av stil. Bak en søyle, langt borte fra baren, satt det to jenter, ei mørk og ei lys. Ivrig tiskende og hviskende. De så ut til å kunne bo her, pene, stilsikre... Bortsett fra at de så unge unge ut. Rikmannsbarn, min revolverdom. Og så var det meg. Den mette mannen.

Lakeien kom med min GT. Jeg ser stille ut vinduet og slapper av. Leser litt i boken min, tar noen notater i min moleskine. Kanskje litt malplassert, men det er min tid, så jeg gir faen. Tiden gikk fort og glasset ble fort tomt. Finansene er sjabre, men jeg vil ikke gå ennå. Jentene bak søylen hever stemmen litt, argumenterer heftig. Så lener den mørke jenta seg over bordet og kysser den andre.

Jeg blir nysgjerrig. Jeg går på toalettet, gjør det som menn gjør på toalettet. Sjekker makeup og fasongen på håret, før jeg igjen vandrer inn i salongen. Da jeg passerer bordet deres, stanser jeg og ser skjelmsk på jentene.
- Krangler dere jenter?
- Neida, vi bare diskuterer.
- Noe spennende?
- Jentegreier.
Hun smiler i det hun sier det.
- Hva jentegreier da?
- Hvem som er penest og sånn...
- Hva heter er dere da?
- Dette er Susy og jeg er Billie.
- Wolfsea.
- Hyggelig.
- Ditto.

Jeg setter meg ved bordet deres.
- Er dere alltid ute så sent, torsdager?
- Neeiii... Men du vet, det er så få classy steder i denne byen.
- Så sant, så sant.
Lakeien kommer over.
- Et glass vann takk.
- Drikker du ikke?
- Jeg gjorde, ikke nå lenger. Nok er nok.
- Vi drikker hvitvin og tequila.
- Jaha... Bare det eller?
Jentene snøvler lett når de snakker.
- Og så tar vi linere.
- Linere, dere?
- Ja, er det noen aldersgrense på det kanskje?
- Tja, jeg trodde at dere viste bedre.
- Bedre enn hvem da?
- Doptrynene vel.
- Du blir ikke doptryne av å ta en liner i ny og ne, vel. Dust.
- Hva er dere da?
- Vi, vi er Frognerfitter.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Fortiden har rævkjørt meg

2008-03-17T16:49:00.001+05:30

Jeg trodde jeg hadde forlatt miljøet. Gjengen. Dopet. Sviket. Den brutale sexen. Skuffelsene. Familien. Bedraget. Jeg har flyttet til storbyen. Nytt navn, ny adresse og ny jobb. Etablert meg på nytt. Neida. Mens jeg spiser lunch med en kunde får jeg en sms:

Du har blitt ansatt hos oss, XXXXX, på falske premisser. Vi har mottatt informasjoner om din egentlige identitet, din tidligere familie, ditt rulleblad og vi har sjekket ut dine vaner med kontaktene som ble oppgitt. De stemmte desverre. Vi kan ikke akseptere dette. Du er med dette oppsagt. Fortell kunden at han vil få ny kontaktperson på mandag. Og du trenger ikke komme på jobb mandag. Forsøk på besøk på arbeidsplass, XXXXXXX, vil bli politianmeldt og håndtert deretter. Hilsen XXXXXXX, Personaldirektør.

Jeg avsluttet måltidet, takket kunden for samarbeidet og henviste han til hovedkontoret mandag. Selv gikk jeg til nærmeste cafe med trådløst nettverk. En Kaffe, en cognac, min laptop og vgb. Det er her jeg er nå. Hvem faen sladret? Hvor gikk jeg feil? Hva skjedde? Epostene, sms'ene er sendt. En avtale er gjort for i kveld.

Nå skal alle kort på bordet. Hvem faen voldtok Johnny med colaflasken, hvem var tilstede den kvelden? Jeg var ute og kom tilbake til et hus i kaos. Jeg har sverget hevn for den episoden i 10 år. Hvem forsynte oss med superdop den triste helgen, hvem visste at Caroline sin baby døde mens vi begge var stein. Babyen døde av tørst etter en helg på piller og heroin. Jeg savner den babyen ennå. Caroline tok den store dosen for 3 år siden. Hun ble gal, stakkars. Men hvem spionerte på oss, hvem visste?

Hvem fortalte at jeg dealet Kurt'en dårlig heroin? Hvem fortalte lensmannen at det var jeg som stjal safen fra fabrikken? Hvem fortalte om overgrepet på Tonje, da hun var 14, helvete - jeg spurte liksom ikke etter legg da. At Tonje prøvde å ta livet sitt etterpå, kan bare karakteriseres som uflaks. Fortalte noen at jeg stjal sølvtøyet hjemme før jeg stakk hjemmefra? Vet Kurt at det var jeg som stjal "banken" hans?

Var det den gamle naboen, han som banket i veggen når jeg slo Cathrine og knullet henne. Det var jo det hun likte. Er det min bror, som jeg snøt for sitt livs kjærlighet, som er ute etter meg? Er det Silje, som ble sveket av meg igjen og igjen og igjen, som er ute etter meg? Jeg mener, det kommer så mange damer min vei - hvor lenge kan en mann si nei? Silje fikk vente, hun ventet alltid. Og jeg dro.

Alle vinklene. Alle mulighetene. Broene er brent. Jeg har flere fiender enn fanden på flatmark. Hodet verker. De kommer nå. Jeg vil vite. Alt var perfekt, nå er alt ødelagt. Jeg trenger det. Kunnskapen. Hvem sa hva? Og hva skjer nå? Jeg drikker opp cognac'en. Jeg ser lenge på skjermen. Ser igjennom skjermen, ut vinduet av cafen. Ser ut på folkene på fortauet. Nå ringer mobilen...

*
This is based on at true story. The names, places have been changed to protect the innocent.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Den varme ringen...

2008-03-17T16:47:00.001+05:30

Den varme ringen... Den forteller en usynlig historie. Forteller om noe som har vært. Det har vært noen her før deg. Sittet alene. Tenkt tanker. Spekulert ut ting. Fundert på ord som var sagt. Sendt en sms eller to. Trykket på. Kjent trykket lette.

Den varme ringen... Har minner om kraner som åpnes, kraner som lukkes. Knirket fra såpedispenseren. Lyden av viften som skal tørke hendene. Knitringen fra papirtørklær som dras løs fra beholderen, papir som knurves, papir som kastes i kurven og papir som havner på gulvet.

Den varme ringen... Har observert banking på døren. Kjent hender som trykker på dørhåndtaket. Sett føtter stampe mot hverandre, tap-tap-tap. Holde seg, holde seg, holde seg. Mer bankning på døren. Mer knip. Mer banning. Tomt for papir. Nedverdigelsen ved å måtte be noen skaffe deg noe papir. Latter. Døren som går kjapt opp og igjen.

Den varme ringen... Vet om køen ute i gangen. Kjenner draget i luften som kommer når døren til gangen åpnes. Og som blir klamt igjen i det den lukkes. Et friminutt. Et lite rom, et lite avlukke.

Den varme ringen... Hvem var her før deg?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

I Skydd Av Mörkret

2008-03-17T16:43:00.003+05:30

När arbetsdan är slut faller ett regn
Stan ligger i dimma på min väg hem
Ibland känns det som jag aldrig skulle komma fram
Och att världen har gjort mig
till en mörkrets man

CD-spilleren spiller sangen om og om igjen. Den står på repeat.

Den är tre på morgon och jag ligger i sängen
Snart går solen upp men jag orkar inte längre
Jag har jobbat hård sett dagar bli nätter
Jag kommer ingenstans och ingenting blir bättre.

Jeg ser ut i natten. Tenker tilbake. Hvordan havnet jeg her? Ser bort på henne som sover. Retter på ørepluggene. Ser at hun puster.

Nu rullar vagnar genom stadens port
världen väntar och pengar görs fort
Innan världens ände får syn på vårt hus
älskling, släck alla ljus

Mørket er ikke sort lenger, det er grått. Og jeg ser detaljer. Ser gardinen som blafrer. Jeg ser de kalde veggene. Rammene på bildene. Lyset fra gaten.

Regn, regn slår emot fönstret
jag är i skydd av mörkret
Regn, regn slår emot fönstret
jag är i skydd av mörkret

Om jeg tar av meg ørepluggene kan jeg høre at det regner. Det regnet når jeg la meg. Det regnet hardt.

Jag har stått i mörkret där stan tar slut
Ibland lastbilar och all längtan ut
Jag har levt i ljuset tills mitt hjärta brann
över hela vårt land

Jeg ser på klokken. Den er ennå ikke tre. Men det føles som om det er meg Plura synger om her. Jeg vrir på meg.

Regn, regn slår emot fönstret
jag är i skydd av mörkret
Regn, regn slår emot fönstret
jag är i skydd av mörkret

Det er varmt. Legger meg litt utenfor dynen. Jeg vil helst stå opp. Vet jeg skal opp om 5 timer. Men kan ikke. Jeg kaldsvetter med tanke på hverdagen.

Lägg din arm omkring mig älskling, håll mig hårt
när den sista dansen går, är bara mörkret vårt

Jeg vil helst være ved henne. Nå. Vil ikke vekke henne. Vil. Bare vil. Være her. "Det faller et regn. Og det er blitt mandag.

Regn, regn slår emot fönstret
jag är i skydd av mörkret
Regn, regn slår emot fönstret
jag är i skydd av mörkret

Og snart skal jeg på jobben. Jeg skal bare høre sangen en gang til først. Bare en gang. Høre mine tanker som en sang. Prøve å bli trett, prøve å bli utvhilt.

Vi har dansat tätt genom gryningstimman
nu faller löven, nu lättar dimman
Jag tar min jacka, mina skor, jag går gatan fram
en arbetsdag börjar för en mörkrets man

Jeg må gjøre meg klar for rotteracet. Sjekke ut om togene står, om bussen går, om trikken er i rute. Det er natt og det er mandag.

Jeg hører på Eldkvarn, platen heter "Kungarna från Broadway", sangen heter "I skydd av mørkret". Og spilleren står på repeat. Første spor. Kun en sang. "När arbetsdan er slut faller et regn"...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Bestikkeren Røkke og Det Norske Selskab

2008-03-17T16:42:00.000+05:30

Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salamo. Det visste du sikkert fra før. Det hele avhenger hvem du kjenner, hva du heter, hvor du bor, hvor mye du tjener og øynene som ser. Dobbeltmoral kjenner ingen grenser. Også innen verdenen av Herreklubber. VG har en artikkel om akkurat dette.

La oss kikke litt på fiskeren fra Romsdal. Røkke. Mannen som fisket Alaska tom for pollack, skapte RGI sammen med Gjeldsten, raidet først Kværner og siden Aker. Snarveier, overprising, lånefinansiering og spekulasjoner har vært stikkord som har klistret seg til Røkke som blodigler.

Toppen på kransekaken; Røkke er en mann som har skapt grunnlaget sitt for sin formue på sjøen som ikke klarer å ta skipsførerprøven. Han prøvde å bestikke en svensk skipsinspektør, for å skaffe seg beviset uten å måtte ta prøven. Det er flaut og det er korrupsjon. Røkke ble dømt og sonet.

Nå har Røkke blitt medlem i en av Norges mest ekslusive herreklubber; Det Norske Selskap. Intendanten, den daglige lederen, Nils P. Jacobsen sier til VG:
– Vi kan velge å vrake. Et positivt valg, hvor vi kan velge de vi har mest lyst til å ha som medlemmer. Ved behandling av søknader om medlemskap er det flere ting vi vektlegger, blant annet plettfri vandel. Norges fremste gjennom tidene har vært medlemmer hos oss, så en viss sosial pondus bør man ha.

Norske Selskab ble stiftet i 1772 av norske studenter i København. Medlemmenes aktiviteter gjør at selskapet ser seg som landets første frihetsbevegelse. Fra 1818 ble aktiviteten drevet fra Christiania som ren selskapsklubb, med blant annet Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson som initiativtakere. Jeg undrer meg på hva d'herrer Wessel, Bjørnstjerne og Ibsen hadde sagt i dag? Hvordan rimer etikk og moral med korrupsjon og insidehandel?

Kravene til etikette og moral er sentrale verdier i selskapets historie. Derfor er også kravet til ulastelig vandel ufravikelig i de ærverdige statuttene. Men litt bestikkelse, korrupsjon og innsidehandel er helt greit. Det er som fyllekjøring. Fullstendig bagatellmessig. Hva skal vi med norsk rettvesen når vi har Det Norske Selskab til å vurdere dommene i forhold til hverandre? Som Oscar Wilde sa det, jeg vil ikke være medlem i en forening som aksepterer meg som medlem. Med dette er tonen satt, måtte Det Norske Selskap ha en etisk fin aften.
– Vi er stolte av det vi er, en historisk og kulturell institusjon, avslutter Intendant Jacobsen til VG.

Slik blir DU medlem av Norske Selskab:
Bare 1000 menn får til enhver tid stå som medlemmer av Norske Selskab. Ventelisten består av et par hundre navn. Ventiden er flere år. Konspirasjoner mot eller drap av gjeldende medlemmer anbefales ikke direkte. Mange av medlemmene er veldig gamle, diskresjon og personlighet til søkeren avgjør tilnærming til problemstillingen; hvordan skape seg en ledig plass.

Her hjelper det ikke å ha et nasjonalt sinnelag. For å bli vurdert som «god nordmann» bør du ha makt eller penger, helst begge deler. Kulturpersonligheter blir også vurdert. Kvinner har ingen adgang.
Stikkordet er smisk, smisk, trynefaktor, penger, mer penger og litt ekstra smisk. NB, husk gaver og kort ved juletider.

Søkere må bli anbefalt av to medlemmer. Men ingen er garantert å få medlemskap når det er deres tur til å bli vurdert. Et representantskap bestående av 12 medlemmer holder en skriftlig og hemmelig avstemning. Avslag begrunnes ikke. Ikke få er med årene blitt avvist. Her er det nettverk som gjelder, networking. Stå på, slikk ræv og bli medlem. Men har du først blitt avvist, bit stoltheten i deg og gi faen.

Og ja, har du giddet å lese så langt, så vit at dette er stort sett et plagiat ;) Men nå har du jo lest det også ;-)

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Keegan er ikke kjent i Liverpool og Mabbutt spør etter veien (1)

2008-03-17T16:41:00.000+05:30

Hotellrommet er en salig blanding av jakker, sko og klær som ligger i tilfeldige klumper på gulvet. Koffertene sperrer for utgangsdøren. Gardinene er trekt for, men likevel blafrer de - likevel kunne jeg se at det var sol ute. Når jeg lukker øynene kunne jeg høre et herverende fordums berømt band fra denne havnebyen spille en av sine største schlägers; Penny Lane. Lyden av bandet ble bare overdøvet av Keegans snorking. Jeg snuser inn, rommet luktet øl. Jeg rister på hodet. Bommul, bommull mellom ørene. Det er på tide å komme i gang. Branntrøyene lå slengt over stolen. Liverpool, vi er i Liverpool. Og jada, vi er på fotballtur. Jeg står opp, tusler inn på badet.

Etter 10 minutter med intens avsyngning av Brannsanger, masse Dove under glohett vann, var jeg klar. Supporter habitten kom på. Du synger surt, Mabbutt, sa Keegan hest. Han slepte seg ut på badet, min vakre tenorrøst hadde omsider vekket ham. Etter litt intens zapping, landet jeg på "Daily Politics" - en direkte overføring fra dagens debatt fra Underhuset. Statsminister Gordon måtte forsvare hele regjeringens politikk mot opposisjonen. Det ble en oppvisning i retorisk talekunst. Vakkert. Mange britiske politiske gullkorn senere, er vi klar til å gå. Det er tidlig midt på dagen eller der omkring. Sms'ene begynnte å hagle inn. "Hva skjer?" "Hvor er dere?" Vi går bort fra kaien og opp til sentrum.

Mat, sa Keagan, Vi må ha mat. Jeg nikker samtykkende. Det lyder hult i magen. Etter en lang kveld med CL-fotball, karaoke og enda mer øl var kroppen i skral form. Selv om det er mye god mat i god drikke, så kvalifiserer vel ikke Carling Pils til den betegnelsen. Vi titter opp på den runde masten i sentrum, kikker på drosjene. kikker på EmCeDonald, kikker på Kongen over Burgerne og kikker på alle taxi'ene som venter i fremfor togstasjonen. Lokalt, Mabbutt, sa Keegan, lokal Fish'n Chips. Jeg bare nikker. Dette er Keegan på sitt dristigste. Kommer det krydder på maten eller har maten adresse fremmede strøk melder han pass.

Vi ramler skjelvende inn på puben, vis-a-vis togstasjonen. Menyen på krittavlen er ikke oppløftende, men de har da Fish'n Chips. Bestillingen blir effektuert, plutselig stod jeg der med 2 pils og hver vår barkrakk. Vi kikker ut vinduet, ser en grønnsakhandler med boden sin okkupere en stor del av gågaten. Som tatt ut av Eastenders. Eneste forskjellen var at boden blir kontinuerlig passert av Brannsupportere. Denne puben er da loslitt, kommenterte Keegan. Jeg nikket. Engelsk, sa jeg. Det er ikke bare lokalet som er loslitt, også klientellet, påpekte Keegan. Jeg kunne bare nikke til svar. Det er mer enn ett grått hår i lokalet, for å si det slik. Jeg luftet planer om postkort, ekte snailmail. Det hører med når man er ute på tur, sa jeg. Et synlig bevis på at man har vært i det store utland. Keegan nikker stille...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Mabbutt får stå på kamp!(2)

2008-03-17T16:40:00.000+05:30

Selv om Keegan hadde vært i bygda Liverpool før, visste han ikke hvor postkontoret lå. For det er på postkontoret man kjøper frimerker. Og frimerker hører til postkort. Fisken kom rimelig kjapt. Faktisk så kan jeg med hånden på pilsglasset si at dette var den beste Fish'n chips jeg noen noen sinne hadde smakt. Masse fisk, sprø skorpe, godt stekt chips.

Enkelt og godt. Tallerkene ble fort tomme. Jeg henvendte meg til en av de lokale sliterne, en sliter som var inne til serivce. Han var inne på puben for sin lunch-pils. Han visste det merkelig nok heller ikke hvor postkontoret lå, men han pekte i retning av det store tårnet og sa at han hadde hørt rykter om at postkontoret lå i den retningen. Vi takket, drakk opp og la i vei.

Køen på postkontoret var lenger enn lang. Jeg stillte meg opp som siste mann. Noen må være det også. Etter 3 minutter var Keegan lei. Han kom og hentet meg, pekte på automaten og gav meg fire pund og 50 pence i mynter til frimerkene. Er du sikker på at det er nok porto, spurte jeg usikkert. Selvsagt, sa Keegan. Kort, sa jeg. En vinner Mabutt, sa Keegan og pekte på "The Card Shop". 2 minutter senere står jeg igjen på gata med 12 postkort i hånden. Etter to kvartaler har vi fått nok. Shopping, game over. Keegan kjøper "The Echo" og jeg strener inn på første og beste pub. Mer pils og peanutter. Carling. Masse Carling.

Jeg fisket frem pennen fra jakken og tappet den mot avisen. Keegan så på meg, drakk pils og leste videre. Jeg var litt distrahert og fant frem postkortene. Ulike motiver av Liverpool, et for et limte jeg frimerke på. Når alle frimerkene var på plass, sorterte jeg kortene og satte igang. Foreldre, slektninger og andre kjente fikk navnet sitt raskt skriblet på. Keegan kremtet og bladde i avisen. Vil du ha kort, spurte jeg mellom to slurker med øl. Nei takk Mabbutt. Jeg er jo her, sa Keegan bak avisen. Jeg gliste og forfattet kjapt et kort til Keegan & Co hjemme i Oslo. Skal du ha mer øl, Mabbutt, spurte Keegan? Jeg nikket og fyller kjapt ut kort for kort, adresse og en liten hilsen. Har du ikke fått kort, er du ikke en av de 12 ;-p Oggi spurte over sms om jeg kunne stikke innom bookien og sette 10 pund på uavgjort. Jeg gliste.

Jeg ble litt distrahert av mobiltelefonen. Oggi & Pels venter på et hotell oppe i gata. Jeg skriver kjapt ned de siste adressene, den siste hilsenen blir litt sånn halv tolv, men shit la gå - vi er på tur. Vi ramler inn på rommet til Pels. Sengen, bordene og alle stolene er opptatt. Stemningen er høy. Det er supportereffekter over alt. Oggi har åpnet en dunk med vin. Plastglassene blir plasseres i nevene våre. Keegan drikker forsiktig. Jeg tømmer det i meg. Jeg viser Oggi tippelappen min fra bookien: Brann vinner 3-1 og Karadas skal score. De gav meg 550 i odds på dette veddemålet. Dristig drøm, men jeg hadde drømt det. Mabbutt forfølger alltid drømmene sine. Fortalte om CL-Kampen forrige dagen. Jeg fortalte at jeg fikk stå under nesten hele kampen... Mabbutt, får du stå av fotball? Pels brøler. Eh, er alt jeg klarer å si. Mabbutt, får du en hard en av fotball? Alle ler og jeg er brydd. Sittetribuner, prøver jeg meg med. Det nytter ikke, Mabbutt får stå på kamp!
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Få se på dai-ene! (3)

2008-03-17T16:39:00.000+05:30

Noen Brannsanger og glass vin senere kommer Scharner og Kvisvik ramlende inn døren. Latter og hyl. Scharner hadde blitt arrestert på Heathrow i løpet av morgentimene og kom først nå med tog til Liverpool. Det viste seg at Scharner hadde mistet passet sitt på flyet og hadde følgelig blitt arrestert av politiet når han kom til passkontroll.

Scharner ble høflig tatt med til cellen, på vei til cellen hadde han replisert at dette var en fasciststat. Politimannen hadde spurt, would you like something to drink? No thanks, I'm not thirsty, repliserte Scharner. Well, would you like something to eat, spurte politimannen videre. No thanks, I'm on a hunger-strike, kom det kjapt fra Scharner. Dette tok merkelig nok politmannen ille opp. Og låste Scharner inn. Lenger om langt kom de tilbake og fikk ordnet et nødpass fra ambasaden. Hele rommet lå på gulvet og vred seg, Scharner skottet seg og hevdet det var sant.

Pels tvilte stort på historien, åpnet Blå-pilsen og krevde bevis. Pels kaster korken til meg og bad meg miste den. Blå-Pils, kan du sikkert spørre om. Well, fargen på etiketten til tyrkisk pepper er jo blå, og når man drikker den som pils, sier det jo seg selv. Blå-Pils. Scharner gikk over til sekken og hentet den hvite konvolutten. Ut trakk han nødpass og tilatelser fra ambasade og politi. Jo, ditt slagord lever ennå, Scharner - Alt ordner seg for snille gutter, Pels smilte stort. Jævla fasciststat, humret Scharner. Hvordan i helvete er det mulig å glemme passet på flyet, undret Keegan? Vet ikke, sa Scharner. Når jeg kom frem til passkontrollen var det borte. Alle lo og skålte.

Scharner ville ut, og trengte en dusj. I en glætt bevegelse drar han av seg beltet, dæljer Kvisvik hardt over låret. Oj, dette vil sette merke i morgen, repliserer Oggi. Scharner og Kvisvik ler, skåler med Jägermeister og shaker hands. Bort forsvinner Scharner. Jeg spretter opp pappen på vinboksen og sviser det siste som er av vin ut av plastposen. Drikker. Og rommet begynner å spinne. Sakte. Borte langs veggen hører jeg Oggi synge taktfast: Av med Brallorna, av med brallorna. Jeg tar Keegan i skole, døh - dette går ikke bra. Mere mat. Skal vi drikke mer Keegan, og klare kamp, må jeg ha mere mat. Plan, Mabbutt, en plan.

Vi reiser oss ustødig. Vi jangler ut av rommet med Ludviksen på slep. Registerer forsiktig at Oggi og Pels sitter i bare i undiken. Vi drar oss ned mot Kongen av burgerne. Burgersjappa ligger nede i gågaten. Ustø bein leder oss mot døren. I det jeg tar i dørhåndtaket kommer MonsaMjelden og keepertrener Riisnes ut døren. Jeg blir paff og klarer å ta ut av meg et lite hei. MonsaMjelden og Riisnesen hilser tilbake og forsvinner opp gaten. Jeg ville så gjerne gi de et par pointers om kveldens kamp. Fortelle ham hvordan Brann skulle knuse de blå krapylene. Men neida, der var sjansen og der gikk den.

Ludvigsen og Keegan går frem til kassen, jeg finner meg en benk og slapper helt av. Fullstendig. Utsikten til mat har fått rommet til å roe seg. Noen minutter senere kommer de med doble Whoppers med bacon og ost, samt ugudelig deilig pommes frites. Maten blir inntatt i stillet. Debatten går forsiktig over hva ærend MonsaMjelden hadde på burgersjappa. Panelet kom til at det gjorde jo forsåvidt ikke noe at MonsaMjelden spiste burgere. Det hadde vært mye verre om det hadde vært Helstad som hadde dyttet trynet sitt fullt av burgere. Alt tar jo slutt, også et sett med burgere.

Vi sklei videre, med mye mer stø gange, bortover gågaten. Mot Mattew Street. Flanagans. Bataljonen sin pub inne i Sentrum. Tjukk og Feit og Full og SerieGull runget over gata, inne på puben og overalt ellers. Det er tidlig ettermiddag og det synges, først sakte, siden fortere:

Åh Ber-gen By!
Åh Ber-gen By!
E' Ny-de-li!
Vi har Han-sa Øl og Dai-er!
Åh Ber-gen By e' Ny-de-li!

De lokale ser rart på oss. Øl er ikke billing, selv om vi drikker det som vann. Men de skrur opp musikken. Fotballallsang er ikke hot på Flanagans. Men vi gir oss ikke. Jo høyere musikk, jo høyere sang. Selv med en stødig promille, klarer vi å holde takten.

Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene, se på dai-ene!

De lokale jentene danser til rytmen vi frambringer. De smiler lurt og vrikker seg til takten. Keegan ler så han rister: Jentene aner jo ikke hva de danser etter. Og så tar han også i...

Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene, se på dai-ene!
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Av med Brallorna. (4)

2008-03-17T16:38:00.000+05:30

Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene, se på dai-ene!

Og jentene danser til takten. Ølet er ennå kaldt og klokken er ikke mange. Men vi er nysgjerrige på The Albert. Puben ved Anfield. Puben som skal huse de røde før kamp. Tikkebil neste. Og fulle folk kledd i rødt suser oppover. Etter mye om og men kommer vi frem. Det er kun ståplass til svette fotballsupportere. Flagg, faner og vimpler henger over alt. Stemningen når store høyder når Bobby'ene entrer lokalet. De leter etter Casuals eller fulle supportere, uansett. Stinn brakke, full pakke. Bobbyene går, de finner ikke de de leter etter. Sivilsnuten fra Bergen kan heller ikke hjelpe.

Køen langs baren er lenger enn lang. Keegan er på oppdrag. Oppgave, rane, stjele eller på annen måte fremskaffe pils til verdige trengende. Keegan er ikke liten, men i denne køen må han melde pass. Langt om lenge kommer han tilbake med 4 flasker med Stella. Hva, hadde de ikke pils, spør jeg rett forferdet. Slapp av Mabbutt. Se da, geriatrikere i Baren. Vilt kaos frem for disken, uforståelig kaos bak disken. Og pints er bare å glemme. Ok, sa jeg, pils er pils.

Omsider kommer også Dickie Dick Dickens med følge. Hilser på, gleder seg stort til kampen. Sent men godt kommer også Pels, Kvisviken og Scharner. Oggi is missing in action. Øl, øl og mere øl. Det synges. Det viftes med flagg. Det er Bataljonen på tur og geriatrikere i Baren. Klokken går fort i godt selskap og snart er det match. Keegan gir siste flasken med øl til meg. Mabbutt, drikk opp ellers så kommer vi oss aldri av gårde. Tre slurker senere er flaskene tomme og vi er klare for å gå.

Ute på gaten finner vi at vi er populære. Det er opptil flere politibiler der, politi til hest og andre uniformerte
vesener. Jeg stanser opp, ser meg rundt og finner at retningssansen har tatt ferie i ferien. Hmm. Hvor ligger Goodison Park? Jeg stanser første og beste Bobby med skrikende gul refleksvest. Excuse me officier, but in which direction do we walk to get to Goodison Park. Politimannen ser på meg lenge. You go up the street, past two intersections with signals. Past the two signals, take then left and then right. You will see Goodison Park up a head. About 5 mins walk. Jeg nikker. Thank you officer. Hørte du det, Keegan? To lyskryss, så venstre og så høyre. Jada, sa Keegan. Kom igjen.

Vi er ikke de eneste. Snart går vi i en saueflokk av blåkledde supportere. De skal også på kamp. Vi gliser og går ustøtt videre. Det viser seg at Bobby'en hadde rett. Forbi det andre lyskrysset så ser vi Goodison Park. Vel fremme sjekker vi billetter. Her er vi, sier Keegan og peker på skiltet. Jeg nikker. Vi er her. Akkurat her, fremfor skiltet. Og vi skal... Sier Keegan ettertenksomt og drar frem billetten. Dit! Keegan peker til venstre og begynner å gå. Er du sikker på dette da, Keegan? Kom igjen Mabbutt, jeg har innebygd GPS. Jeg driter i det og følger etter Keegan.

Vi runder hjørnet. Og det er langt til vår port. Vi går og går og går. Ned langsiden og rundt den andre svingen. Forbi billettlukene. Forbi andre Brannsupportere som går andre veien. Nei, det er ikke her heller. Opp den andre langsiden. Og vi nærmer oss der vi stod i sted, under skiltet, på hjørnet. Keegan, den der GPS'en din - den er litt sånn defekt, sa jeg syrlig. Fikk ikke du se Goodison da, Mabbutt, svarte Keegan kjekt?

Alt som kommer inn i en kropp, det skal ut. Også øl. Når vi først er kommet innenfor slusene er jakten på toan viktigst. Alle står i kø fremfor bookien. Jeg står i kø på dass. Omsider har jeg fått gjort mitt og bookien fått sitt. Keegan venter ved inngangen. Vi skal stå på det som heter lower bullens. Alt er blått, blått og atter blått. Trebenker. Tenk trebenker i 2008. De fleste andre Brannsupporterne har fått billett over oss, på the upper bullens. Allsangen starter. Lenge før stadionet er fullt. Plutselig, ut av ingenting, virker det som hele stadion ble fylt på et øyeblikk. Det er kun minutter igjen til kampstart og nervene melder seg. Jeg hører barer oss synge. Til å være så mange, er Evertonfansen merkelig tause.

Kampen starter og den lever fra første spark. Vi synger og roper. Everton skyter i stolpen og vi har Helstad igjennom. Alt går bra i 35 minutter. Så skjer det. Yakubu scorer. Og luften går litt ut av meg. Men ennå så er drømmen sann. 1-3 til Brann. Everton har fått troen, gir mer gass. Så løper Andy Johnson igjennom og det er 2-0. Det var det fotballmessig. Men vi synger. Høyt. De jubler for målene sine, men knapt nok det. "Where's the atmosphere?", synger vi og får taushet tilbake. Pausen kommer og vi trekker et lettelsens sukk. Nå gjelder det bare å holde koken til dommeren blåser, for dette UEFA-toget har gått og vi står igjen på stasjonen.

Men neida. 10 minutter ut i andre omgang så er Yakubu der igjen. Ennå synger vi. Nå, på 3-0 kan vi høre de andre så vidt det er. Men vi undrer oss; "Who are yeh?" og det er tausheten til svar. Så blir Helstad felt uten for Everton sin 16 meter og Mjøsas Beckham, Petter Vaagan Moen snører lissene. Reiser seg, tar 4 stegs fart og smeller ballen over muren og i mål. Yes! Endelig. Drømmer har blitt sann nå. Bare andre veien. 3-1 og Karadas har ikke scoret.

Endelig bytter Monsamjelden. Ørn2 går ut og Karadas kommer inn. Men hvor lenge var vi i paradis. Joda - 4 minutter. Da scorer Arteta. Og Brann må finne frem neste års kampoppsett for å finne trøst i missiæren. Vi synger at vi er Berømte Brann fra Bergen, Vi vant serien i fjor, gullet som kom hem. Men tror du at det hjelper? Yakubu springer som om han hadde Ku-Klu-Klux i hælene, spurter fra Brannforsvaret og smeller ballen i mål. Fantastisk fotballspiller, dessverre på feil lag.

Jeg kjenner nå at halsen lider under volumet. Det tar på å underholde 33 tusen toffees. Men vi gir oss ikke. Jeg synger til drøvelen vibrerer som en falsett annenstemme. Vi synger oss hese frem mot kampslutt. Og bare for å demonstrere, så banker Andy Johnson ballen i mål på overtid. Joda, vi taper 6-1 på banen. Men på tribunen er det utklassing, vår vei. Seier på teknisk knock out: Bataljonen! Vi sang de ut. Punktum.

Slitne går Keegan og jeg nedover mot byen. Utmattet. Det er liksom ikke så mye å si. Bortsett fra at alle var enig om at det var en fin tur. Det er langt fra stadion og inn sentrum. I en sidegate får vi praiet en taxi, vi deler den broderlig med andre Brannsupportere. Bilen blir full. Fullere enn det vi er, men den ubalansen skal straks rettes opp. Vel inne på Flanagans igjen får vi bordplass og sangene begynner igjen. Det meste føles som det skjer i slow motion.

Jeg ser at Jan Mølby legger hele kjeften over et Pintglass, jeg ser Pels drikke 3 drinker samtidig, jeg hører Scharner rope underbuksejenka. Oggi skriker; Av med Brallorna. Og vi sitter der i undiken alle mann. Så kommer hr vakt og er bøs. Brallorna på! Det suser i ørene, stemmen er ikke med. Tapte vi? Festen er jo kanon!

En time senere er puben tom for fatøl. No more pints. Det blir flaskeøl og drinker. Vi drikker til vi flyter. Til slutt stenger baren. Ute på gaten skriker folk etter nach. Noen har fått dosen, andre er ennå med. Keegan og jeg beslutter at alt må ha en ende, stille sjangler vi oppover til hovedgaten. Praier en tikkebil og suser så nedover mot kaien. Mot hotell, kofferter og hvile. For en dag...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

En gymbag til besvær

2008-03-17T16:37:00.000+05:30

Bussen glir sakte bortover riksveien. Det er tidlig om morgenen, lite trafikk. Det er bare trailere og andre morgenfugler som er ute på veien. Busskuret står alene. Grått. På benken ligger det en bag. En sort adidasbag.

Litt lenger fremme, får bussjåføren en telefon. Han legger på og ser fremover veien. Stille stanser bussen på den tomme busslommen. Raskt åpner sjåføren døren. Løper ut. Tar bagen og kjører raskt videre. 10 minutter senere svinger bussen opp fremfor skolen. Stanser.

En liten gutt står i veikanten. Venter. Døren åpnes og han løper opp stegene. Tar sjåføren i hånden. Smiler. Får bagen og løper. Ser seg for. Farer over busslommen, over veien og over skoleplassen. Jo, han får ha gym i dag også. Uten å få glemmekryss for glemt gymtøy. Lokalkjennskap og sjåfører som yter service. En liten samtale, har reddet dagen.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Frank skulle dra den ut., Frank holdt den inne.

2008-03-17T16:36:00.000+05:30

Frank skulle dra den ut.
Frank holdt den inne.
Cecilie ble gravid -
forlovet par; mann, kvinne.

Nå i sommer, de skulle gifte seg.
Men Frank ble redd, stakk sin vei.

Cecilie flyttet hjem til sin mor, opp på gården Hoggestabbe.
Hun sukket; mor, hele mitt liv har vært en diger tabbe.
Tiden gikk, hun flyttet inn på sitt pikerom.
Samme vinter, kom en sønn, hennes avkom.

Resevedeler,
og knuste hjerter.
Holder verden igang.

Cecilie gikk med barnet over gulvet, natt etter natt.
Men hun var ung; savnet fest, dans og det være betatt.
Samtidig; ute på en rigg i nordsjøen
Frank hørte om sin sønn, sverget på at han aldri skulle tilbake.

Resevedeler,
og knuste hjerter.
Holder verden igang.

Gutten sov i krybben, Cecilie så seg rundt, telte sine ting.
Åpnet skuffen i benken og tok frem sin forlovelsesring.
Tok sin bryllupskjole, ring og annet hun ikke trenger.
Gikk rett til pantelåneren, kom ut med mange penger.

Resevedeler,
og knuste hjerter.
Holder verden igang.

Egentlig av Bruce SpringSteen, nå også av Wolfsea
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

- Blir det ikke dobbeltdipping dette da?

2008-03-17T16:34:00.000+05:30

- Vil du ha dipp?
- Vil du dippe?

De fatale ordene falt klokken 23:13. Stedet er Johannes hybel og det er voerspiel. Vi kom tidlig, har sett litt på tv og sunget SingStar. Suzanne drakk vodka'tonic og hun drakk raskt. Veldig raskt. Petter er på flørter'n og legger inn aksjer hos Suzanne. Hun smiler og ler. Han dulter bort i henne, stryker henne på låret. Samtidig har Inga øyne kun for Petter. Kjappe replikker, berøringer.

Hvem ville vinne kampen om oppmerksomhet? Suzanne blir oppmerksom på Inga sine fremstøt. Og hun tar mer bestemt på Petter. Vi andre titter langt og hardt. Dette er en bonus. Petter er konge på haugen. Catfight!

Inga gjør et stunt. Hun reiser seg, skal på toalettet. I det hun passerer Petter, bøyer hun seg ned og kysser Petter. Han liker det og spiller med. Kysser grådig tilbake. Nyter å være i sentrum for oppmerksomheten.

Senere, to vodka'tonic for mye, skjer det. Klokken er nå 23:13. Suzanne lener seg tilbake i sofaen. Sprer bena, kjolen ligger stramt over skrittet. Hun plasserer begge hendene sine rundt fitta, byr den frem. En kjolekledd bollemus. Tilbakelent titter hun på Petter og sier med høy stemme:
- Vil du ha dipp?
- Vil du dippe?

Petter blir sprutrød og vi andre ler. Ler og ler og ler. Legger oss på gulvet og vrir oss. Selv Inga ler.
- Tja, sier Petter.
- Blir det ikke dobbeltdipping dette da?

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

På kneet hviler en lussekatt.

2007-12-14T04:32:00.000+05:30

T-Banen stanser rått og brutalt ved Nationaltheateret. Jeg retter på skjerfet og stiller meg ved døren. Det halvsekundet som går fra banen stanser opp til dørene åpner seg, er kanskje den tiden som står stille. Fysisk. Du er fremme, men du får ikke lov til å delta. Ikke ennå. Vent litt. Litt til. Nå!

Med et lite klunk åpner dørene seg, først den høyre, siden den venstre. Jeg går raskt over perrongen, inn i gangen. Snur til venstre for å komme til gangbroen over stasjonen. Det er da jeg ser ham, en mann kledd i grått. Liggende på høyre side av trappen. Sliten. Skjeggstubber. Sort halvlangt hår. Fullstendig knekt. Rusen har tatt ham, midt på dagen. Han ligger og sover i trappen.

Det ene kneet hans står i vinkel, nesten som han sitter. Men klokken er slagen for denne mannen. Han har tatt telling. Og han må vente på neste runde. Det er da jeg ser det. På kneet hviler en lussekatt. En kake på en serviett. Noen har forbarmet seg over denne stakkars mannen. Og gitt ham en kake. Jeg smiler i det jeg går forbi og nikker til mannen som sover.

- I was just inches from snatching his cookie.
Mannen med frakken snakker til meg, tykk australsk aksent, han smiler og jeg nikker tilbake.
- No, man let him have his cookie.
- Yeah, he seems to need it.
- I Wouldn't sink that low that I'd steal a drunken mans cookie just before Christmas...
- Agreed, but funny though...
- Funny Indeed.
- Cheers.
- Cheers...

Vi går hver vår retning. Han går ut, jeg går mot NSB sine trofaste tyttebærsnuter.
En opplevelse rikere.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Lukten av henne sitter i

2007-12-13T04:49:00.000+05:30

Jeg er uten kontroll.
Uten kontroll.
Raver søvnløs bortover gangen.
Kler meg mens jeg går.
Ut døren.

Kjenner ikke mannen i speilet.
Håret står som i går.
Jeg tar hatten på.
Bretter kragen opp på frakken
Og går.

Retter bremmen på min hatt
Jeg lukter på mine fingre.
Det er Henne.
Hun som ligger igjen i sengen.
Svett sovende.

Slikker meg rundt munnen.
Frosten biter mine våte kinn.
Hun ligger på tungen.
Smaken av hennes kjønn.
På tungespissen.

Sent ute, stress med møte.
Hodet under springen.
Vannkjembet.
Snakker med dresser og skjørt.
Uren tale.

Jeg er uten kontroll
Uten retning.
Svinser rotløs hjem denne gangen.
Konemor som ikke forstår.
Min lyst.

Selv nå, mange timer etter.
Snuser på mine fingre.
Lukten av henne sitter i.
Lengter svett, hardt er mitt begjær.
Og dusjer.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Røde Lys, Øde Gater.

2007-12-11T20:56:00.000+05:30

Jeg dytter øreproppene sakte, så langt som det er fysisk mulig, inn i øregangen. Jeg vil stenge morgenen ute. ”I just Can’t get enough!” gir takten til stegene. Det er kaldt, jeg fryser mens jeg går raskt mot t-banen. Jeg er nærmest alene. Røde lys, øde gater. En taxisjåfør sover bak rattet ved holdeplassen.

Før klokken er 6, er det veldig få mennesker ute i gatene, jeg går alene. Vi få som er ute, er alltid målrettet. Vi har alle nettopp stått opp, vi har alle hoppet over frokost, vi har alle løpt ut i den kalde lufta med nydusjet hår, vi er alle for sent ute og vi er alle på vei til jobben.

Vi skylder alle penger. Staten skal ha sin skatt, lånekassen sitt, banken sin del, husleia skal også betales. Siden skal det spares. Resten kan vi gjøre noe fornuftig med. Desemberbonusen danser mellom ørene. Nå venter halv skatt og dårlig samvittighet. Besøk, julebord, julekort, julegaver og julevenner. Alt skal rekkes over. Alt skal planlegges. Jeg savner Egon; Alt er Taima og Tilrettelagt! Jobben venter. Gi meg jobb-kaffen nå!

Jeg går av banen, følger de andre målrettede arbeidsmaurene. Som bjellesauer glir vi igjennom rotasjonsdørene på Nasjonaltheateret. Jeg skal gå, bare gå. Jeg lover meg selv dette hvert eneste år. Mitt eneste forsett. Ikke løpe etter kollektivtrafikk. Aldri.

Det er nok av baner, busser, fly, båter, trikker og tog. Det kommer alltid en bane til, et tog til om 5 minutter. Jeg vil være presis. ”Dazed and Confused” fyller ørene. Jeg øker tempoet, jeg går ned rulletrappen. Discolysene i rulletrappen ned til perrongen, stikker i trette øyne.

I øyekroken ser jeg toget rulle raskt inn på stasjonen. Jeg vet det kommer et tog til, men likevel, jeg begynner å gå raskere. Toget stanser og dørene åpnes. Jeg kunne nå ha deltatt i NM i kappgang. Passasjerene strømmer ut og konduktøren vifter med flagget. Jeg begynner å løpe. Søvngjengerne løper i flokk. Vi iler over stasjonen. Tiden er ikke vår venn.

Hun ser strengt på oss. Konduktøren har lua presset ned over ørene, hårtustene stikker ut overalt. Hun vinker på oss. Bredbent, med fløyta i munnen. Kom igjen, kom igjen, latsabber. Jobben venter.

Trette ben smeller kjapt mot betongen. En liten spurt, et lite hopp og så er vi inne. Småsvett synker jeg ned i et sete. Hun blåser i fløyta og vifter toget i gang. Jeg sukker, faen, skal jeg aldri lære. Det kommer alltid et tog. Alltid. Men løpe, det kan jeg…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jule-evangeliet etter Wolfsea - 2007

2007-12-04T18:11:00.001+05:30

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Styreformann August om at hele bedriften skulle innskrives i overtidslistene. Denne første innskrivning ble holdt mens Kassandra ennå var høvding over Sy-avdelingen. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin avdeling i Shoppingsenteret.

Johan dro da fra kontoret, som lå under rulletrappen, opp til Andre Etage, til Avdelingen for Dress, Kjole og Lange Undikker, siden han var av Sigurd Drakedrepers Ætt, for å la seg innskrive i overtidslistene sammen med Madikken, sin trofaste assistent, som var ekstremt gravid.

Og mens de var der, i Annen Etage, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham med dagens VG og la ham i en papirkurv. For de fant ikke noe ledig kontor noe sted.

Det var noen Vaktmestere der i nærheten som var oppe på loftet og holdt nattevakt over sikringsskapene sine. Med ett sto en Avdelingens Bud foran dem, og Bedriftens herlighet lyste om dem, tunge fete beats fra Bedriftens portable disco-anlegg sikret en god effekt. De ble overveldet av redsel. Men Budet sa til dem:
- «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en flexitidsminster i Annen Etage; han er Jens, Flexitidsministeren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt i VG og ligger i en Papirkurv.»

Med ett var engelen omgitt av Alle Bedriftens Bud, som lovpriste Stryeformann August og sang:
«Ære være Bedriften i det høyeste,
og fred over lønnsoppgjøret
blant ansatte som Bedriften har glede i!»

Da Budene hadde forlatt dem og vendt tilbake til sine respektive kontor, sa Vaktmesterne til hverandre:
- «La oss gå ned til Annen Etage for å se dette som har hendt, og som Styreformann August har kunngjort for oss.»

Og de skyndte seg av sted og fant Madikken og Johan og det lille barnet som lå i Papirkurven. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det Vaktmesterne fortalte. Men Madikken tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Vaktmesterne dro tilbake. De lovet og priste Stryreformannen for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Jens får navn
Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jens, det som Budet hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. Og Jens skrek.

Da Jens var født i Annen Etage Shoppingsenteret, på den tiden Harald var konge, kom noen "Vismenn" fra Sverige til hans residens og spurte:
- «Hvor er Flexitidsministeren som nå er født? Vi har sett hans lag Stjernen gå oppover tabellen, og vi er kommet for å hylle ham.»

Ute på parkeringsplassen gråt Opera Mini, sammen meg vgb editor og moderator. De hadde prøvd å stjele hele teksten. Men Behold Bloggere, Cyberspace gir dere teksten igjen!

Da kong Harald hørte det, ble han svært urolig, og hele Sarpsborg med ham. Kong Harrald kalte sammen alle underprestene, Østfolds skriftlærde og spurte dem ut om hvor Flexitidsministeren skulle bli født. Samtidig undret de seg over Spartas ublide skjebne.
- «I Annen Etage, på Shoppingsenteret,» svarte de, «for slik står det skrevet hos Kvinnen, som satt uten stakk med Krystallkule i fanget:
I Annen Etage i Shoppingsenteret
er slett ikke den ringeste av Flexitidsministere født.
For fra ham skal det komme en evig urolig regjeringsperiode
som skal være hyrde for ditt folk Nordboene.

Da kalte Harald Vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da Stjernen hadde vist seg på toppen av taballen. Så sendte han dem til Annen Etage i Shoppingsenteret og sa:

- «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så send epost til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.»

Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, Ishockeylaget Stjernen som de hadde sett gå oppover tabellen, gikk foran dem, ikledd sine skinnende røde drakter, inntil de ble stående i rulletrappen, opp mot stedet der barnet var.

Da de så hele Stjernen på nært hold, ble de fylt av jublende glede. De gikk opp rulletrappen, mot Annen Etage, i Shoppingsenteret og fikk se barnet og dets mor, Madikken, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de sine snusesker og bar fram gaver til Flexitidsministeren: Gull, Røkelse og Beconteeringer.

Men i via en sms ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Kong Harald, og de tok en annen vei hjem til Sverige.

Takk til Lukas, Matteus, Keiser Konstantin og alle andre som tror ;-)

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?(1)

2007-11-26T00:28:00.000+05:30

Tirsdag

Han het Sigvart Olsen og kom sakte ut av kontoret med den hvite konvolutten i hendene. Den var for stor til å putte i lomma og for tykk til å brettes. Det hadde det kokt ned til dette, en lang beskjed og papir i neven. Han tok jakken fra stumtjeneren og gikk sakte ut døren. Ned trappen, ut på gaten og bort til trikkestoppet. Høsten var kald og tørr, sanden hadde blåst innimellom løvet i veikanten, enkelte blad lå nede i trikkeskinnene. Han stanset og så ut i luften. Sjekket ikke tabellen. Bare så ut i luften og ventet.

Til sist kom trikken. Det han ikke visste var at føreren av denne trikken var Hassan N'Dele; assimilert nordmann, kvinnebedårer og Lyn-Patriot. Hassan hadde hatt en dårlig dag og bedrev nå den kjente, kjære og ikke så rent lite farlige idretten "Skrike-i-mobiltelefon-mens-man-kjører-trikk".
- Nå skal du hore på mai, drittkjærring, det vaar ikke nabokona som jeg knolla. Jai vil da bare knolle dai ! Men får jai det ? Nai !
De andre passasjerene trykket på den røde knappen, men forgjeves. Konsekvensen var at Hassan kjørte forbitrikkestoppet, blåste i passasjerene som skulle av og mannen som ville på.

Sigvart Olsen så lenge etter trikken som forsvant nedover mot sentrum. Som i transe gikk han ned mot krysset og løftet hånden som en Zombie. Til alt hell stanset en taxi og han kløv inn.
- Sentralstasjonen.

Sjåføren sa ingenting. Blinket ut på ringveien og gav gass. Det var jo ikke sjåførens feil at mannen ville ta drosje når han kunne ta bussen, trikken eller tbanen til sentralstasjonen – hey, en tur er penger og tiden den er kundens. 10 minutter senere svinger drosjen opp fremfor stasjonen, Sigvart betaler og går inn på Egon, en amerikanskinspirert restaurantkjede med tog-inspirert interiør. Han så et ledig bord. Gikk til disken og bestillte. Lunchtallerken, egg, bacon, karbonade, pommes frites og pils. Ennå knuget han konvolutten i hendene. Stille satte han seg ned ved bordet og drakk grådig av pilsen.

Glasset ble fort tomt og når kelneren kom med maten, bestilte han en øl til. Han la konvolutten på bordet og spiste raskt. Før Sigvart var ferdig med sin andre pils var tallerkenen tom. Til og med den store sylteagurken hadde han trykket i seg. Han drakk sakte de siste slurkene. Reiste seg, gikk bort til disken og fikk sin komplementære kopp med kaffe. Svidd traktekaffe. Han lot den halvtomme kaffekoppen stå igjen alene på bordet.

Sigvart gikk ned trappen ved restauranten, ned til tbanen. Kjøpte en enkeltbillett fra automaten. Stemplet og gikk ned mot perrongen, mot banene som kjørte østover. Midt på perrongen tok han et overblikk over de andre passasjerene. De så ikke ham, de så bare på den de snakket med, på klokken eller på tabellen.

Sakte går Sigvart over hele perrongen, stiller seg opp ved kortveggen. Den veggen der togene kommer fra. Fra Stortinget. Lyden togene lager i det de stuper ut av mørket er suggererende. Han ser ut i luften, holder konvolutten stramt mellom hendene og lukker øynene. Pusten går tungt. Tiden er nå og min tid er ute. Luften visler sakte gjennom nesen.
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Sigvart åpner øynene.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Togene stuper ut av tunellen.(2)

2007-11-26T00:12:00.000+05:30

Togene stuper ut av tunellen. Når han har lukket øynene kan han kjenne vibrasjonen fra togsettet forplante seg fra skinnegangen, ned i bakken opp langs gulvet og opp til veggen han lener seg imot. Som et lite ras, som kommer dundrende forbi 15 ganger i minuttet. Hver eneste gang kjenner Sigvart vibrasjonen spre seg fra fotsålene til hårroten. Like suggererende er lufttrykket vognene skaper i det toget stuper ut fra mørket. Oppbremsning og åpning av dørene blir et antiklimaks.

Sigvart åpner øynene ser tomt på menneskene som går inn og ut av togsettene. Han lener seg tettere inntil veggen. Lukker øynene igjen og kjenner kraften i togen som stormer frem mot perrongen.

- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Igjen er det stemmen. Sakte, mer bevisst åpner Sigvart øynene og ser seg rundt. Rett et en meter unna står en vever tynn pike, i begynnelsen av 20-årene, med pene trekk. Motekledd a-la studenter på Blindern, men med en dyr veske. Vesker kunne Sigvart kjenne igjen på lang lang avstand. I alle fall de som kostet litt. Det måtte være dette individet som snakket. Han knuger konvolutten i neven. Lener seg hardt mot veggen. Ser igjennom henne. Ser på menneskene, de reisende.

Sigvart presser seg enda hardere mot veggen, men fjellet stritter imot. Vibrasjonene fra togsettene er fristende. Ristingen forplanter seg gjennom hele stasjonen. Fra hjulsettene, til skinnene, til grusen, til plattformen, til gulvet, til veggen. Dirringen gir elektriske spenningen inne i Sigvart. Han får gåsehud hver gang. Dette er nå. Hun blir bare stående. Frosset fast. På jakt etter den følelsen. Av å leve. Av å kjenne puls.

- Nåh?
Det vil være så lett. Et steg til siden. Et steg ut i luften. Akkurat når lyden fra toget når sitt crescendo. Akkurat i det lysene slår inn over stasjonen, akkurat da vil Sigvart stige ut. Et kort sekund i luften. Så kommer toget. Vil treffe ham kraftig, puffe ham noen meter bortover, før toget i seg selv vil kjøre over ham. Mose ham ned i grusen, smøre ham ut over skinnene. I et kort lite sekund undrer Sigvart på om det vil bli noe søl på perrongen. Men den tanken er borte like fort som den kom.

Perrongen, hah! Han ville jo ligge under toget. Sigvart begynner å dra pusten hardere. Pusten kjennes som støt i magen. Han lukker øynene. Kniper nevene sammen, konvolutten bøyer seg sakte. Gjør seg klar. Han har nesten glemt hun som står fremfor ham. Han skimter med sitt venstre øye, joda. Hun står der ennå. Hun har satt hendene i siden, albuene peker irritert ut på hver side av den spinkle kroppen. Vesken dingler som et logg langs den ene hånden.

Plutselig tar hun to steg frem, tar tak i armen til Sigvart og drar ham ut på gulvet. Sigvart føler at han bare måtte følge med. Egen vilje er noe som ikke akkurat er dagens varemerke. Det som var helt utenkelig, har skjedd, noen har grepet fatt i ham. Dradd ham inn.
- Du gjør faen meg ikke dette, ikke nå, ikke her!
- Gjør hva da?
Sigvart forsøker å si noe uskyldig, men situasjonen og stasjonen fanger opp alle skyldige.
- Hoppe fremfor toget vel.
- Eh... Jeg bare...
- Du bare skal gi faen! Du gjør ikke noe slikt her nå, fremfor meg, oss og den togføreren.
- Jeg stod da bare...
- Du stod faen meg ikke bare, du stod klar til å hoppe.
- ....
- Si noe! Vet du hva, jeg vet faen ikke hvorfor jeg gadd dette. Kan du ikke snakke, så kan det jo for faen bare være. Se om jeg bryr meg!

Hun slipper armene trassig ned. Snur seg brått og går raskt bortover mot trappen. Som en magnet som mister tiltrekningen, ser Sigvart at hun forsvinner. Merkelig nok blir situasjonen meningsløs, når hun er borte. Ingen å lukke øynene for. Ingen å vike blikket fra. Til og med lyden fra togene svinner. Alt Sigvart ser og hører er stegene hennes. I det hun setter foten på første trappetrinnet, våkner han og glir ut av transen. Folder hendene rundt konvolutten, holder den tett til magen. Trekker pusten dypt og begynner å følge etter henne. Hun går raskt og han når henne ikke igjen før hun står ved utgangen.

- Du, vent... Da... Litt...
Pusten kommer i gisp, som en astmatisk pasient eller en utrent middelaldrende mann, noe som ikke var så langt fra sannheten, om han skulle innrømme det selv.
- Hva...?
- Har du, det, så jævla travelt da?
- Har ikke du et tog å hoppe ut frem for da?
Sigvart måper og ser på henne. Hun knikser med nakken og smiler. Han kan ikke annet enn å smile tilbake.

- Nåh...?
Han trekker pusten sakte, merker pulsen går tilbake mot normalt, roer seg. Svetten i nakken er varm, ikke kald. Han kjenner seg tilstede i øyeblikket. Sigvart lukker øynene et millisekund, tenker tilbake på tunellen og togene, gåsehuden kommer tilbake for kun et øyeblikk. Han åpner øynene igjen, gåsehuden forsvinner og ser henne. Hun venter.
- Om du ikke har det så travelt, kanskje vi kunne ta en kaffe?
- Travelt, nei, ikke akkurat, men du fikk meg litt opprørt.
- Det så jeg, det var ikke meningen. Jeg vil gjerne forklare deg noe..
- Ok, jeg vil ha godt av å sette meg ned, en latte vil gjøre meg godt.
- Bra, jeg tror også en kopp kaffe vil gjøre meg godt. Tror du de har bare "kaffe" der man får latte?
- Hehehe, jada
- selvfølgelig.

Han ser seg rundt. Tar inn Oslo City og Byporten, shoppingmekka ganger to. Som maur glir menneskene i en jevn strøm ut av den ene bygningen og inn i den andre. Bærende på større eller mindre poser, pakker og sekker. Sigvart drar øynene bort fra menneskemassen og lar de hvile på henne.
- Noen favorittsteder i nabolaget?
- Følg meg.
Hun smiler, snur seg og begynner å gå.

Lokalet er lite, inne i en sidegate, ikke langt fra Oslo City. Mye glass, med et par båser. Sigvart gir henne en hundrelapp og finner et bord. Han føler seg mer komfortabel når hun skal bestille på et slikt sted som dette. Han legger konvolutten på bordet, tar av seg jakken og lener seg tilbake i stolen. Urolig, men ikke redd.

Noen minutter er hun tilbake, setter en enkel hvit kopp med sort kaffe ned fremfor ham, selv plasserer hun et stort glass med grå drikke fremfor seg.
- Latte ?
Sigvart peker på det store glasset. Hun nikker og smiler.
- Bare Kaffe?

Hun peker tilbake på koppen hans. Begge ler hjertelig. Sigvart rekker frem hånden over bordet.
- Sigvart.
- Tina.
Hun rister hånden hans kort, hun har et tørt håndtrykk, fast og tillitsvekkende.
- Beklager at vi skulle møtes slik, men alt kan forklares, eller...
- Jaha?
- Noen dager er bare bedre enn andre, ikke sant?
- Fortell meg om det, men likevel, jeg står ikke og kjæler med togene på tbanen om min dag er helsvart.
- Nei, kanskje ikke akkurat det.
Sigvart smiler for seg selv, stryker seg over skjeggstubbene på kinnet.
- Det var ikke en møkkadag da jeg stod opp. Men etter dette...
Hånden forlater ansiktet, synker sakte mot bordet og lander på konvolutten. Fingeren trommer lett på det hvite papiret.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Damned be login and switch to gmail accounts.

2007-11-25T22:46:00.001+05:30

What's a man going to do ?
a) The original email adress ain't allowed at first logon.
b) The system doesn't recognize the original password.
c) The system doesn't allow me to switch logon emails -> to a google account.
Its a struggle between old emails and old rights...
What's a man going to do ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Damned be login - Drita lei innloggingsproblemer 1

2007-11-25T07:31:00.000+05:30

For n'te gang har jeg problemer med å logge meg inn med min originale epostadresse. Blogger ber om en gmail adresse, men jeg kan vennligst logge inn via gammel løsning. Klikke til gammel løsning, skriver inn epostadresse og passord. Da sier systemet at det er feil passord.
Klikker så på løsning for å hente "glemt" passord. Passord blir resatt.
Epost sendt til original adresse, så inn på eposten, klikke på linken og viola - jeg er inne.
Dette er da fanden til tungvindt pålogging, et slit ved innlegg.
Jeg hater det.
Jeg har prøvd å bytte epostadressen til en google adresse, men da sier det geniale systemet at det ikke er lov...
a) Origial epost adresse er ikke lov.
b) Systemet husker ikke originalt passord.
c) Bytte av epostadresse er ikke lov.
Hva skal en mann gjøre da ?

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Skrivesperre

2007-11-24T23:10:00.000+05:30

Det jeg publiserer definerer hvem jeg er. Jeg skriver om sex, noterer litt om salg av sex, kritiserer unge fitter som byr seg frem, lyser i bann de kukene som benytter seg av disse jentene, syter om den jobben jeg ikke har, sutrer over den jobben jeg har, sladrer om mine kollegaer, gir faen i hva jeg selv kan gjøre, klager over min partner, sier at jeg elsker min parter - men om han / hun kunne endre seg så...

Jeg gir ikke faen, jeg står på. Jeg lar dere høre det. Jeg gir dere dosen, nå.

Jeg klipper sakene rett ut av nettavisene. Jeg skriver om teite kommune-ansatte, skriver om enda teitere kommunepolitikere, skriver om meglere som oppfører seg som Sola og Månen i "Bør Børson". Jeg er overrasket at SV ikke er en fredsdue, jeg er opprørt over krigen i Afganistan, kritiser det faktum at Norge sender inn soldater borte i steinrøysa uten medisinsk dekning og akseptabel transport. Jeg vet at det politiske bordet forplikter, vi er med i Nato og prisen er en liten krig i Afganistan.

Sånn, dette var mitt bidrag.
Les det høyt og kommenter ;-p
Selv har jeg skrivesperre og trives dårlig med det.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.

2007-11-16T20:57:00.000+05:30

Yoni hviler sine fingre på tastaturet.
Jomfruburet skal sprenges.
En formel, en besvergelse, tar form.

Ylanis persepsjon av svulstige ord.
Pretensiøse meninger, dualistiske vendinger.
Orale orgasmer, lineære spasmer.
En astral reise i vokal mastrubasjon.
Uten den forløsende orgasmen.

Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Herrene lar kommentarene gro.
Gentlemen:
Something is rotten in the state of Denmark.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Det første bladet faller til bakken (Dikt)

2007-11-13T04:34:00.000+05:30

Det grønne bladet dør.
Sevjen siger tilbake i stammen.
Kvistene blir stivere.
Sakte, men sikkert blir grønnfargen blassere.

Treet forbereder seg på vinteren.

Gult dukker opp på forskjellige grener.
Dag for dag tar det gule sakte over.
Det grønne treet blir gult.
Og det første bladet faller til bakken.

Vinden setter bladene i bevegelse.
Lyden av de blafrende gule bladene er annerledes.
Det lyder tørrere.
En raspende lyd.
Høstvinden plukker gule blad.

Dagene blir kortere og kaldere.
Det gule glir over i rødt.
Bladene faller raskere og oftere til bakken

Jeg titter opp.
Går bort fra stien.
Går ut på plenen.
Bort under trærne.
Vader igjennom det gule teppet.
En gul lodden masse.

Det knaser når jeg går igjennom det tørre løvet.
Krasj-Krunsj-Kransj.
Jeg drar foten igjennom løvet.
Subber fremover.

Løvet er tykt rundt bena mine.
Puster inn.
Går videre.
Som jeg tråkker på bomull.
Og det er behagelig.

Om du ser en mann spankulerer rundt i løvet.
Rotende rundt i løvet, sakte, glisende.
Så er det sikkert meg.
Men, ikke le.
Bare prøv, selv.

Det er min terapi.
Høstterapi.

Vinteren kan bare komme.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...

2007-11-13T04:33:00.001+05:30

Hun

Kommer hjem fra jobben. Slår på pc'en. Sjekker bloggen. Sjekker fotballresultatene. Blar opp en oppskrift. Laster ned en sang eller to. Myser litt på tv-programmet. Logger seg av, går på kjøkkenet og forbereder middag. Kjøttdeigen stekes, sausen røres sammen, pasten vil koke seg selv sammen med litt olivenolje og salt. Kjøttdeigen og sausen blandes sammen. Hun og middagen venter, venter på han. Hun ser på klokken og blir klar over at dusjen venter. Hun kler raskt av seg, skrur på vannet, går inn under strålene når vannet er varmt nok.

Han

Sent ute som vanlig, sjefen skulle alltid ha noen ekstra ord på slutten av dagen. Og så var det denne forfremmelsen. Siden var det trening. Løfte vekter, mange vekter. Bli sterkere. Det var det som betydde noe. Være mann. Være stor. Men så var det hun. Hjemme. Som ventet med middag. Ferdig mat og samtaler om dagen. Som alltid ventet. Som var kjedelig. Hun tjente bedre enn ham, det irriterte. Hun var sjef, han var ansatt. Og hun laget maten. Og han bare satt der. Han sukket mens han trampet opp trappen.

Hun

De tunge stegene hans lager gjenlyd i trappen, hun sukker, dette blir en av de kveldene. Hører lyden av nøkkelknippet. Smiler, da hun vet at døren er åpen. Han låser opp den åpne døren, drar ut nøkkelen, åpner døren til gangen og et trekk av frisk luft glir igjennom leiligheten. Døren til badet står åpen. Å dusje for ulåst åpen dør er en av hennes hemmelige fetisjer, man vet jo aldri hvem som kommer inn døren. Og å dusje sammen er jo spennende.

Han

Lukker døren bak seg. Han synes alltid det er merkelig at døren er ulåst. Han henger av seg jakken og ser at hun dusjer. Han sier ingenting, bare ser på. Dette er ikke ham, dette er ikke det han ønsker. Han ønsker grenser, privatliv. Mitt, hennes, min tid, hennes tid. Private sfærer. Våre sfærer. Han trekker pusten dypt.

Dem

- Heisann du...
- Hei...
- Skal du også dusje eller ?
- Nei...
- Ikke ?
- Jeg klarer ikke dette mer...
- Hva da ?
- Dusjen skrues av. Hun stikker hodet ut igjennom dusjforhenget.
- Jeg klarer ikke mer av oss...
- Hva faen er det du sier ?
- Jeg må ha mer tid til meg.
- Hvilken tid til deg ?
- Tid til meg.
Han snur seg tar på jakken han nettopp hengte fra seg og åpner døra mot gangen.
- Slår du opp ? Nå ?
Han svarer ikke, går ut den åpne døren og går ned trappen. Sakte. Hun stirrer etter ryggen som forsvinner nedover. Hun trekker hodet inn bak dusjforhenget og skrur på vannet igjen. Tårene blander seg med vannstrålen.

Hun

Tom i hodet. Tom i hjertet. Og flasken er tom. Tårene er grått opp. Morgenkåpen varmer. Cognac varmer også. Telefonen har glødet mot øret. Venninnene har fått høre det. Og hun har fått trøst. Hun ser ut i natten. Og ser ikke ikke fremtiden klart for seg. Men hun vet bare at hun må videre. Ny fremtid.. Men det kan ikke skje i morgen. Ikke neste uke. Og de må snakke sammen. Og hun blir plutselig klar over at de har ikke snakket sammen. På lenge. En ting er i alle fall sikkert, nå skal hun se mer fotball. Og nå sitter hun her. Og ser ut i mørket.

Han

Karl svarte, joda – han kunne få låne gjesterommet til det ordnet seg. Og så stakk han på trening. Og løftet jern. Om og om igjen. Mange tonn. Og slet seg ut. Det var rart å gå til Karl istedet for hjem. Merkelig hvordan han tenkte på leiligheten som han delte med henne, som hjem. Det var stusslig å komme inn til Karl, hilse på samboeren hans, spise rester. For så gå og legge seg. Liggende stille i mørket, hørte han de kysse, kose seg inne i stua. Undertrykte stønn, så rask gange inn på soverommet. Latter. Så ble det stille. Forsiktig begynte senga deres å knirke. Stadig høyere. Hun stønnet, høyt. Han stakk fingrene i ørene. La puta over hodet. Det hjalp ikke. Han ble stiv som et spett, kjempekåt og tok seg i å savne henne. Denne natten blir lang, tenkte han og dyttet fingrene enda lenger inn i øret.

Dem

En ettermiddag ringer telefonen.
- Hei, det er meg.
Hun kjenner stemmen godt.
- Hei...
- Hei...
- Ringer du hit, bare for å si hei ?
- Nei, jeg ringer jo for å snakke med deg.
- Hvorfor slo du opp ?
- Ja si det... Jeg må ha tid for meg selv. For mitt...
- Og jeg hindret tid for deg, lot deg ikke få nok plass ?
- Kanskje...
- Og hva var det jeg gjorde ?
- Ikke noe, jeg vet ikke.
- Noe var det, eller så hadde du ikke gått ut døren den dagen.
- Du bare var.
- Bare var ?
- Ja, du opptok all plass liksom.
- All plass?
- Skal du svare på hvert svar med det samme spørsmålet ?
- Nei....
- Jeg trenger å snakke med deg, ansikt til ansikt, når er du hjemme i morgen ?
- Det blir sent, vi skal ha åpent til 20...
- Ok, da kommer jeg kl 2030.
- Greit.
- Ok.

Hun

Gikk tidlig hjem fra jobben, fikk Kari til å låse av. Stakk innom butikken, kjøpte noen pils, litt chips og dip. Plukket med seg en pakke med ferdigmat fra fjordland, kjøttkaker. Stegene mot leiligheten var tunge, men hun kom raskt frem. Satte pilsen i kjøleskapet, blandet ferdig dip og varmet opp kjøttkakene i mikrobølgeovnen. Spiste raskt. Slo på tv'en, men så ikke på. Hun bare stirret ut i lufta. Og ventet.

Han

Går av banen. Går inn på Narvesen, kjøper med seg en eske med konfekt. Merkelig hvordan sånne små detaljer blir viktige. Nå som han er fri. Og kan gjøre som han vil. Og han vil henne vel, han vil bare ikke være med henne. Han vil være fri til å gå når han vil. Han blir svak når hun gråter, men han må være fri. Tanketom og fri. Stegene opp trappen ringer som klokkeslag. Tunge og avventende.

Dem

Klokken høres hul ut når han ringer på. Ubevisst kvepper hun. Hun hadde tenkt å la ham stå og vente ute i gangen, likevel løper hun ut for å åpne døren. Han gir henne en klem, han klemmer henne tilbake, snuser inn parfymen hennes.
- Vil du ha en pils ?
- Nei, takk ikke nå, kanskje senere, bare ta en du....
Han tar av seg jakken og de går sammen inn i stua. Han setter seg i stolen, hun glir ned i sofaen. Ubevisst hadde hun håpet at han skulle sette seg i sofaen slik hun kunne sitte ved siden av ham. Hun ser lenge på ham. Hun kan høre lyden av kranen som drypper ute på badet. Han prøver å renske halsen.
- Nåh, sier hun stille.
- Ja, det var det, svarer han like stille.
- Hva var det du ville da?
- Det var dette med bosted.
- Det var du som ville ut !
- Ja, men du vet hvordan det er...
- Nei, det vet jeg ikke !
- Jeg trenger tid til å finne meg et nytt sted.
- Det skulle du tenkt på før !
- Ja, men, det er da nok rom her... Jeg kan ikke bo på gjesterommet til Karl lenger heller. - Jeg er en fremmed der.
- Nå er ikke jeg helt sikker på om jeg forstår....?
- Jo altså, jeg flytter inn på gjesterommet her, deler leie ut måneden, til jeg finner noe annet.
- Og det tror du vil virke?
- Hvorfor ikke? Vi har jo forskjellig rytme, vi er her jo nesten aldri sammen.
- Var vi, er vi ikke? Var det ikke derfor du ville dra?
- Jo, men – likevel. Kom igjen da, Oslo er så dyr og diger – jeg trenger litt tid til å finne meg et sted.
- Det skal du få meg til å tro...
- Jeg har like stor rett til å være her som du har!
- Ok, ok, ok. Men en ting....
- Hva da?
- Du skal ikke snakke til meg, du skal ikke ta på meg eller noe. Du bare er. Greit ?
- Ok, ok, ok... Da kommer jeg med sekken i morgen.
- Pakket du sekk?
- Ja...
- Så du hadde tenkt på dette en stund?
- Nei, ja, kanskje litt.
- Så det så, det var da kjekt å fortelle meg det. En gang.
- Jo, jo – jeg skylder deg en unnskyldning for det.
- Du skylder meg ingenting, nå synes jeg du skal gå.
Raskt reiser han seg, går rett ut i gangen. Tar på sko, jakke og går fort ut døren. Hun blir sittende igjen i sofaen, stirrende ut i luften. Stille kommer gråten. Ingen store hulk, bare en jevn strøm med tårer.

Hun

Drar sent fra jobben, stikker bort til treningssenteret. Går raskt igjennom rutinen sin. Irritert, fordi at han vil være hjemme når hun kommer tilbake. Rød i ansiktet åpner hun døren til leiligheten. Sier ingenting. Han sier ingenting heller. Tv'en står på, men hun vet at han ser henne. Hun går raskt inn på soverommet, kler av seg. Rolig går hun naken igjennom leiligheten, inn i dusjen. Skrur på dusjen, går under vannet og trekker ikke for dusjforhenget. Nynner litt i dusjen. Sakte tørker hun seg. Setter et håndkle rundt håret og går nydusjet naken forbi ham, mens hun tørker bort de siste dråpene. Hun lar døren til soverommet være åpen. Smører seg inn med hudkrem og tar på seg en silkeshorts. Og en stram topp. Går ut på kjøkkenet, henter seg en yoghurt og går tilbake til soverommet.

Han

Hver dag kommer hun naken inn i stua. Naken går hun frem for ham. Svett, varm, naken, åpen og utilgjengelig. Han kan bare se på. Duften av sjampo. Parfyme. Hudkrem. Psykologisk krigføring. Etter en uke med observasjoner, stå-pikk og lengsel begynner han å ta igjen. Han tar frem boligseksjonen til Aftenposten, kler av seg på overkroppen. Flex'er litt muskler. Legger avisen bort, tar noen push-ups, leser igjen. Venter hele tiden på at hun skal se. Hun ser og går forbi. Like naken.

Dem

Fanget i tid og rom. To mennesker plassert, i samme leilighet, i same rom, forskjellig soverom og samme bad. En gang et par. Nå to mennesker som lever sammen. Følelser er ikke som en bryter, de er ikke alltid helt på og de er aldri helt av. Beslutningen er tatt, de er ikke en enhet lenger. Han skal flytte. Fra sine soverom styrer de livene sine. Sier lite og ser på hverandre. Og venter, venter på flyttebilen.

Hun

Taushet. Lav musikk, lyd fra tv-en. Intens kroppspleie. Et slags sinne, en slags sjalusi.. La ham virkelig få se hva han går glipp av. Hun føler seg ny-trent, ny-dusjet og deilig. Hun paraderer sakte forbi. Dristigere og dristigere, dag for dag. Våt og leken. Lar ham se, men ikke røre. Men hun erter. Han leser avisen, av og til ser han tv. Hun går forbi. Gjør seg lekker. Striptease. Lar ham virkelig se henne. Åpen, lekker og utilgjengelig.

Han

Den nye hverdagsrutinen setter inn. Kommer hjem fra jobben, skrur opp varmen, tar på en singlet. Gjør noen push-ups, sjekker musklene i speilet. Godt varm finner han frem Aftenposten, leser igjennom leilighetsannonsene. Sirkler inn de mest aktuelle. Ringer litt, avtaler møter. Lager siden mat, vasker opp. Ser så litt på tv, og begynner å vente på henne. Tent. Ventende.

Hun

Hverdagen er sår, spennende og pirrende. Låser opp døren. Sier kort hei til han som sitter i stua. Åpner døren til badet. Går igjennom stua, knepper sakte opp blusen, drar den av seg, viser seg frem for ham som ser på henne. Tv'en bare står på, gir bakgrunnslyd til hennes vesle fremføring. Inne på soverommet legger hun plaggene pent sammen sengen. Hun står med ryggen til, vel vitende om at han stirrer på rumpa hennes. Han ser at hun tar av seg buksen, strømpene, bh'en. Til sist vrikker hun seg ut av trusen, bøyer seg frem, slik han kan se alt. Rumpa, formene og kjønnet hennes. Da hun snur seg for å gå på badet blir hun litt overrasket. Han sitter ikke bare i singlet. Han også er naken. Og ståpikken kneiser stolt.

Dem

Sakte går hun forbi ham. Bak ryggen hans. Hun stryker en finger over skulderen hans. Han kjennes sterk ut. Bred. Stor. Neglen lager en tynn strek over huden hans. Han lener seg mot hånden hennes og sukker. Like plutselig som hun kom, forsvinner hun inn på badet. Han kan bare se på at hun går inn i dusjen. Pikken er hard. Han ser og ser, det han ikke kan få lenger. Han går forbi baderomsdøren, ser at hun barberer seg. Stirrer. Og er knallhard.

Han går ut på kjøkkenet. Tar seg ett glass kaldt vann. Ser inn i kjøleskapet, finner ingenting han har lyst på. Naken, stiv og klar venter han på henne. Ser ut gjennom gardinene, ser refleksen hennes i det mørke vinduet. Hun kommer inn på kjøkkenet. Like naken, duftende av parfyme. Hun bøyer seg ned, setter seg på huk ved skapet under. Leter etter noe, mest sannsynlig litt te. Munnen hennes er kun centimeter fra pikken hans. Han hører pulsslagene dundre igjennom pikken. Hun snur seg opp mot ham, smiler og rister på hodet. Den samme fingeren som strøk ham over skulderen, stryker ham nå over pikken. Hun smiler og rister på hodet. Fingeren vandrer sakte fra roten av pikken, langs skaftet og helt frem over hodet. Ubevisst dytter han hoften frem en centimeter, slik at hodet på pikken så vidt berører nesen hennes.

- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...
Hun blåser på hodet og reiser seg sakte. Brystvortene hennes dulter forsiktig bort i den harde pikken. Paralysert står han der. Frosset fast. Ser at hun setter på vannkokeren, finner frem en kopp. Sakte går hun inn på soverommet. Like sakte følger han etter. Hun legger seg på sengen. Han står ved fotenden. Sakte begynner han å runke. Tunge, seige tak.

Hun ser at han er tent. Hun er klissvåt. Hun legger hånden over skrittet og tar på seg selv. Stirrer ham dypt i øynene. Langvarige følelser lar seg ikke skjule. Hun stønner. Ansiktet hans blir anspent og hun vet hva som kommer. Hun puster lettet ut og lar seg rive med. Han spruter ut over henne. Tykke klumper lander på magen og brystene hennes. Kjønnet er grådig mot hånden hennes og hun lukker øynene. Stønner og rir på bølgen. Litt senere, ser hun opp på ham. Ennå ved fotenden, ennå stiv.
- Såh, det blir en slik kveld ?
Smilende nikker han.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Digg eller Deng ? Knask eller knep ? Godteri eller Trolleri ?

2007-11-13T04:31:00.001+05:30

Det ble mørkt tidlig, denne siste oktoberdagen. All-Helgens Aften. Jeg kom sent hjem, det var sort før jeg hadde rukket innom butikken for dagens handel. Det var plakater for fest og rammel, oransje gresskar og sorte heksedrakter. Joda, noe var i emning. Nok et triks fra handelsstanden for å selge mer. En "Happening" i rekken av på funn som vinterferie, påske, høstferie og vinneren over alle påfunn: Valentinsdagen.

De fleste hadde gått tidlig hjem fra jobb, kjøpte en bedre middag og noe ekstra til barna. På vei hjem var det mange utkledde barn i gatene. Mange hadde satt levende lys i vinduet, klar for besøk. Ubevisst nynnet jeg til Creedence:

"...Put a candle in the window,
'cause I feel I've got to move.
Though I'm going, going,
I'll be coming home soon...."

Denne natten, natten da sjelene til de døde kan ta kontakt med de levende, natten da verden er på sitt mest magiske. Natten da alt kan skje. Natten da det suser i skogen og det er fest på gravlunden. I Mexico kaller de denne dagen for "Dia de los Muertos", som er starten på en 3 dager lang feiring med prosesjoner og religiøse opptog. Alt vi har fått er et dårlig karneval.

Jeg fisker frem nøkkelknippet setter nøkkelen i låsen.
- "Heisann..."
Stemmen er hes og lys på samme tid. Ikke ung, ikke gammel. Snur meg og ser ingen. Bare dører, pynt og masse linoleum, så langt øyet rekker. Vrir om nøkkelen.
- "Jeg sa, 'Heisann' !"
Stemmen er mer bestemt nå. Igjen så snur jeg meg. Der, nede ved nabodøren står et gresskar. Utskåret ansikt, en leende munn og store øyne. Der skinner det også et lys. Blikket mitt vandrer frem og tilbake.
- "Hei..."
- "Kjekt å se deg, Wolf. Vi hører at du ikke tror på Halloween lenger, hvorfor det?

Hjertet mitt hopper over to slag, gresskaret beveger munnen og snakker til meg. Jeg blunker ekstra hardt og stirrer lenge.
- "Hvem er 'vi' ? Hvem er du ?"
- "Du vet da det Wolf. Jeg er Pumpkin over there, her er jeg Kar – GressKar. Og vi... Vi er De som er på den andre siden. Dette er vår dag, vår kveld og vår natt. Trolleri, trollera – nå skal det skje, hurra !"
Gresskaret hørtes veldig glad ut. Men samtidig følte jeg at det stirret på meg. Strengt.
- Tja, du vet GressKar. Jeg var yngre en gang. Trodde på magi, trodde på dere – de andre. Siden ble det skole, eksamener, kjærester som kom, kjærester som gikk, jobb, lønn, leiligheter, status, venner og annet knask som kom i veien. Det er ikke noe magisk med disse tingene. De bare er og jeg lever med de.
- "Eier ikke du moral? Er du ikke tro mot dine ungdoms ideal? Det er alltid magi rundt deg, det gjelder bare å se den."

Om GressKar hadde hatt en pekefinger, ville den pekt mot meg nå. Jeg ble svar skyldig.
- "Ehhh...."
- "Vet du, menneskene har alltid feiret sine døde ? Denne festen, en gang Gælisk eller romersk, nå så katolske festen har gjeninntatt det nå protestantiske Norge med amerikanske hermetegn. All-Hallow-Even, kvelden etter All-Hallows Day (Allhelgensdag) - har nå blitt Halloween..."
Jeg ble voksen med ett og så ned på gresskaret.
- "Jaha – GressKar. Jeg synes vi har fått Tiggerkvelden, Skøyerkvelden, Narrekvelden, Pøbelkvelden... Kvelden der barn, ungdom går rundt og ringer på alle dørene i nabolaget, utkledd eller ikke. Når døren åpnes, holder de sine vesker frem. Og tigger. Og maser."
- "Du har rett i det Wolf, snørrungene tigger. Det var ikke sånn det skal være. Dette verset har fulgt meg over atlanteren: "

Peter, Peter, pumpkin eater,
Had a wife and couldn't keep her.
He put her in a pumpkin shell
And there he kept her, very well.

Peter, Peter pumpkin eater,
Had another and didn't love her;
Peter learned to read and spell,
And then he loved her very well.

- "Det var tider det Wolf. Gresskar fulle av kjærringer, troll og galskap. Unger var redde før, unger skal skremmes. Og det skal du hjelpe oss med, Wolf... Du skal skremme barna bort fra tiggingen og inn i magien."
- "Hvorfor meg, GressKar ?"
- "Hva kan jeg si, du har det i deg..."
- "Hva skal jeg gjøre da ?"
- "Bare vær deg selv, bare mer..."
- "Og hvordan er jeg da... ?"

Det blir stille. GressKar bare står ved dørmatten til naboen og lyser. Stearinlyset inne i ham blafrer slik at mørke skygger spiller i øyne og munn. Og sier ingenting. Jeg bøyer meg fremover og snakker intenst til ham.
- "Hva skal jeg gjøre da ? Skal jeg kle meg ut, skal jeg gjøre noe, skal jeg åpne, skal jeg lukke, skal jeg gi snop, skal jeg gi ekle gaver, kom igjen da GressKar gi meg noe jeg kan gjøre..."
- "Kremt, hmm, kremt, Hmmm – Tar ikke du dette med Halloween vel seriøst, Wolf ?"

Det er den andre naboen som har nettopp kommet hjem fra butikken, poser fulle av sjokolade, lakris, karameller, skum, vingummi og peanutter. Pils til seg selv har han selvfølgelig med. Han smiler og rister på hodet i det han går forbi meg. Jeg retter meg opp og ser fårete på ham i det han passerer meg. Jeg snur meg kjapt, åpner døren og stiger inn i leiligheten. I det jeg lukker døren, hører jeg stemmen igjen:

Peter, Peter, pumpkin eater,
Had a wife and couldn't keep her.
He put her in a pumpkin shell
And there he kept her, very well...

Jeg låser døren og tenker tilbake til ifjor. Barna som ringte på. Som maste. Ørten forskjellige måter å tigge på. Enten kommer det med veldig norsk-engelsk aksent; "Trick or treat ?" Andre sier; "Godteri eller troller?" De mer kreative sier; "Knask eller Knep ?" Mens de virkelig utspekulerte sier nonsjelant; "Digg eller Deng ?" Og ofrene fyller snop-tiggerne sine vesker med godterier, for å unngå trick, trolleri, deng eller knep. Det er ikke som å gå julebukk, da må man jo gjøre noe for snopet – fremføre en sang eller noe. Her er det knallhard målrettet tigging. Sigøynerne på hjørnet har virkelig noe å lære her.

Jeg smiler for meg selv. GressKar skal få det som han vil. Jeg skal skremme drittungene. Jeg går inn på kjøkkenet, finner frem mandler, rosiner, gammel kokesjokolade og kjeks fra forrige måned. Tømmer alt i en stor bolle, rigger frem den store lenestolen i gangen. Går inn på soverommet og tar på meg den sorte dressen, den sorte skjorten og leter frem hatten. Joda, jeg kler meg ut. Som siste touch på kostymet, finner jeg frem vannfargene. Maler øyenlokkene sorte, sort som natten.

Siden slukker jeg alle lys i huset, tenner et par store stearinlys på bordet ved stolen. Stille henter jeg leselampen, setter den bak stolen. Setter på Goldberg-variasjonene av Bach. Svinger så ut på kjøkkenet, tar med en flaske rødvin, et glass og en vinåpner. På en kveld som denne, er det kun en bok som gjelder; Mary Shelly’s ”Frankenstein”. Jeg sjenker i, åpner boka og begynner å vente.

Det tar ikke lang tid. Klokka klinger og jeg skrur ned musikken med fjernkontrollen. Slukker leselyset, griper godte-bollen og går for å åpne døren.
- ”Det er ååååpent”
Stemmen min bærer langt. Jeg sleper bena mine etter meg. Veggene lager et hult ekko av stegene mine. Jeg hører knising utenfor. Sakte ser jeg dørklinken bli skjøvet sakte ned og døren åpnes sakte.
- ”Trick or treat ?”
Det er to gutter, som står utenfor. De har ikke kledd seg ut, de har bare hver sin plastkopp, formet som et oransje gresskar.
- ”Så dere vil ha snoooop?”
Guttene sier ingenting, de bare stirrer på meg.
- ”Ja…”
- ”Digg eller Deng ?”
Jeg rekker bollen frem med en hånd og ser de forsiktig prøver å ta noe av innholdet. Raskt skyter min andre hånd frem og griper etter hendene deres. De drar til seg hendene, skriker og løper…
- ”Ha, ha, ha, ha…. Kom her for mer treat, triks, digg, deng og tulleriiiiiii !”

Jeg lar døren stå på gløtt, lukker den ikke helt. Slår på leselyset, skrur opp musikken, drikker litt vin og tar opp boken igjen. Det er bare å vente på neste. Det tar ikke lang tid. Det ringer på. Jeg gjentar prosedyren, inn kommer barnegjeng nummer 2.
- ”Godteri eller trolleri ?”
De stanser brått når de skimter meg i mørket…
- ”Så dere vil ha snoooop…?”
Sakte kommer de nærmere og prøver å ta noe fra godte-bollen, den andre hånden skyter frem og stryker barna over hendene. Som om bollen var glovarm, drar de hendene sine tilbake og løper. Med ru røst roper jeg etter føttene som løper bort over gangen.
- ”Digg eller Deeeeng?”

Dette skjer flere ganger i løpet av kvelden, inn kommer de i mørket, møter meg i gangen og løper. Joda, det har vært en festlig AllHelgensAften for meg. Godte-bollen er nesten like full som da jeg startet. Merkelig det der. Klokken er nå sent og det er lenge siden barna sist ringte på døren. Samtidig så stilner musikken og jeg får lyst til å strekke på bena. Det tar på å sitte klar med snop og spøkelsesstemme. Jeg tar på meg sko og den mørke frakken.

Ungdommer av alle aldre, kler seg også ut. De arrangerer heller Halloween fest, et kostymeparty der hekser, djevler og andre dødelige setter hverandre stevne over magiske drikker og munter lek. Nede fra gata hører jeg lyden av enkelte fester hørtes dult nede på gaten. Jeg puster inn den friske høstluften og tar en runde rundt kvartalet.

På vei inn i oppgangen, blir jeg stanset av en jente i djeveldrakt, en sort tettsittende sak, som overlot intet til fantasien, antrekket var komplett med et par søte små djevlehorn i hårbøylen. I hånden hadde hun en vinflaske og et smil rundt munnen.
- "Godteri eller Trolleri ?”
Hun tar meg i armen og smiler.
- "Når deg gjelder deg, tar jeg trolleri...
Hun lo.
- "Jaha-da får vi se, skal jeg svinge tryllestaven eller ?"
Hun smiler og blir stille et lite sekund mens hun tenker seg litt om.
- "Det hadde kanskje passet best om du kunne trylle litt, jeg trenger en vinåpner... Kan du trylle vinen frem fra flasken, kanskje? "
- "Ikke umulig, ikke umulig. Du får da bli med meg..."

Jeg smiler og viser vei opp trappen. Hun følger lekende lett etter. Forteller om venninnene som har Haloweenparty i venninnens nye leilighet, dog uten vinåpner. Jeg åpner døren til leiligheten, viser henne inn og går inn bak henne. Da hører jeg stemmen igjen. Stemmen til GressKar.
- ”Godt jobbet, Wolf. Godt jobbet. Kanskje du får svinge tryllestaven likevel ?”
Jeg smiler til GressKar, lukker døren og snur meg mot min lille djevel. Hun går forbi lenestolen, forbi lysene og inn til sofaen. Jeg følger etter.
- ”Det er her jeg bor, mannen med tryllestaven…”
- ”Jeg ser det, trives du best i mørket eller ?”
- ”I dag gjør jeg det, i kveld er en magisk kveld…”
- ”Sier du det ?”
- ”Ja, kan ikke du kjenne det ?”

Jeg smiler og tar henne forsiktig på låret. Jeg reiser meg fra sofaen og går ut i gangen, henter vinåpneren. Setter vinen på bardisken og skrur sakte vinopptrekkeren ned i korken. Hun kommer bort til meg, lener seg helt inntil meg og hvisker inn i øret.
- ”Hmmm – hvordan magisk da ?”
- ”Slik…”
Jeg slutter å snakke, setter vinen ned, tar henne i armene mine og kysser henne. Jo, GressKar fikk rett. Denne kvelden har noe for seg.

Din Lingam i min Yoni. Et superb Kosmos.

2007-11-13T04:29:00.000+05:30

Som et himmellegeme glir du over min Vulva.
En fiksstjerne, min sol, mitt Zenith.
Mektige storstilete følelser danser gjennom meg.
Med deg, din penetrasjon, din ypperlige tilstedeværelse.
Din Lingam i min Yoni. Et superb Kosmos.
En Supernova mellom Svette Laken.

Vi puster sammen og har felles puls.
Vått er mitt juv - Hard er din rambukk.
Du finner nytt feste for ditt skjefte.
Igjen og igjen og igjen.
Sammen rir vi inn i morgenrøden.
Sensuelt nytende, dette er vår tidsalder.
Silentium råder, sengen prater med høylytte knirkinger.

Etterpå:
Svette kropper fryder seg sammen.
Lar pulsen synke og dagen ta til.

Tabloid død og pine

2007-11-13T04:25:00.000+05:30

Artist: Dead or Alive
Song: You Spin Me Round

Du må få vite det.
Tabloid død og pine
du må få vite det.

Selvsagte ting trykkes på fremsiden av avisen.
"Alle" henger seg opp i hva som står med store bokstaver.
Selvfølgeligheter, tull & tøys.

"Yeah I, I got to know your name
Well and I, could trace your private number baby
All I know is that to me
You look like you're lots of fun
Open up your lovin' arms
I want some..."

Kjære leser, jeg vil vite hva du har lyst på.
Jeg kunne spore dine interesser.
Og alt jeg fikk vite at det var meg.
Du er morsom, åpne din lommebok...
For jeg vil ha mer...

"Well I...I set my sights on you
(and no one else will do)"

Jeg har sett meg ut deg.
Og det vil ingen andre gjøre.
Jeg tenker for deg, du tenker ikke selv.

"And I, I've got to have my way now, baby
(and no one else will do)"

Jeg skriver det med store bokstaver.
Og du kjøper det.

"And I, I've got to have my way now, baby
All I know is that to me"

Jeg gjentar det neste dag. En gang til.
Det er musikk i mine ører.

"You look like you're havin' fun
Open up your lovin' arms
Watch out, here I come"

Du leser det, snakker om det, gliser av det.
Sjokkert får du dosen din. Nok en gang.
Se opp !
Her kommer din Tabloide hverdag!

"You spin me right round, baby
right round like a record, baby"

Du sender trykkpressen rundt.
Rundt og rundt og rundt.
Rundt som et kronestykke.

"Right round round round
You spin me right round, baby
Right round like a record, baby
Right round round round"

Opplaget øker, sirkulasjonen ekspanderer.
Internett, radio, tv og mobil.
Det er ikke tvil !
Penga eller livet.

"I, I got be your friend now, baby
And I would like to move in
Just a little bit closer
(little bit closer)"

Jeg vil være din venn.
Den som forteller "sannheten".
Sannheten som lever tett på deg.
Posh Spice, Beckham og konedrap.

"All I know is that to me
You look like you're lots of fun
Open up your lovin' arms
Watch out, here I come"

Alt jeg vet at for meg er du penger.
Masse moro og enda flere penger.
Annonsører, posører gir fete dusører.

"I want your love...
I want your love..."

Vi vil at du skal elske oss.
Vi vil at du skal tro oss.
Vi vil at du skal elske oss.
Tro meg og elsk meg.

Jeg er tabloid.
Og jeg snurrer rundt og rundt.
Som et kronestykke.

Pussy-lover !

2007-10-22T16:22:00.000+05:30

Tirsdag kveld...
- En øl !
Bartenderen beveger seg kjapt, drevent. Bevegelsene er myke, rutinerte, glidende. Ølsjenkingen ser ut som en glidende bevegelse. Ingen stans. Ingen pauser. Han tar glasset med en hånd, vrir seg rundt sin egen akse. Momentet i rotasjonen slår på ølkranen i det samme øyeblikket glasset når tappekranen. Bartenderen bytter hånd på glasset, slår inn summen på kassaapparatet og snur seg mot mannen.
- 61,- kroner
Et kort kommer på disken, det blir lagt i korthyllen i baren og mannen får et nummer.
-
- Joda, stolen er ledig den. Sitter ingen der nå...
-
Raskt blir en lime kappet i båter, kastet ned i glasset. Så følger et par skjeer med sukker. Muddler'en kommer frem og knuser ingridiensene til en suppe. En splash rom og en neve med mynthe følger så. Han knar og knar. Hart smelles glasset i disken og opp kommer skjeen med knust is. Det hele toppes med club soda. Så tar han frem den magiske skjeen. Den som henter opp smaken, to kjappe omrøringer og glasset settes på disken.
- 98,- kroner
-
- Hva er det for skvip du drekker'a ? Jeg drikker stort sett alt som er brunt. Du vet, øl – whisky – cognac – akevitt og sånn. Drammer for menn. Ikke et glass med en halv jungel inne i seg, med sukker og annen drit. Nei, rett i glasset skal det. Ikke noe mer enn isbiter skal til. Og knapt nok det. Skjønner'u ? Men når jeg ser på deg så skjønner jeg at drikken passer til deg...
-
- Ikke ta det sånn da
-
- Alle er vi forskjellige’a. Jeg liker fotball, serru’. Enga. Eeeengaaaa. Harr’u traktor, harr’u ljå, heier du på lsk. Harr’u øl og er glad, heier du på vål'enga !
-
- Joda, jeg skal roe meg. E’kke det lov å være enggasjert heller nå da ? Setter ’u meg opp igjen, Barkeep ?
Bartenderen ser nesten ikke ut til å bevege seg. Men kun sekunder etter står en shot og en pils på bardisken.
-
- Kommer’u hit aleine? Ha’kke du noen? Er du en Pussy ? Er du en sånn Pussy-lover, hæ ? Hæ ?
-
- Jojo, jeg kan da drite i det, men jeg kan da spørre ikke sant ? Du kan jo være rbk-supporter for alt jeg veit ? Du kan like svartinger, du kan like pakkiser, du kan snyte på skatten – jaja, jeg liker ikke skatt jeg heller da men… Faen. Jeg meiner’e. Du kan’ke kommer her og komme her. Snylte på oss, oss som betaler regninga!
-
- Alt har med fotball å gjøre. Alt. Du kan bytte navn, du kan bytte kjønn, du kan bryte med familien din, du kan flytte, du kan skille deg, du kan drepe unga dine, kjærringa di, bli arrestert og sånn… Men du bytter faen meg ikke fotballag !
-
- Håndball er jo en bra sport det da, men tenk å score 23 mål i en kamp og likevel tape… Det skjønner jeg ikke. Hæ-hæ-hæ. Men faen, drekker du ikke ? Her, ta en på mi regning. Barkeep, en whisky – en skikkelig en, en Upper Ten!
…
Bartenderen tømmer Whiskyen opp i et isglass og setter det raskt på disken.
-
- Du må smake denne drammen her, den er ekte greier. Masse dritt har blitt slengt omkring Upper Ten, men den har mye malt i seg. Drekk, drekk.
-
- Ikke rynk sånn på nesa da, kjøpte ikke jeg den til deg? Om du ikke vil ha den, drekker jeg den. Gi meg den…
-
- Jojo, kveldings, snakkes.
-
Tilbake står mannen bak bardisken. Kluten ligger på disken. Den skinner, det er ennå tidlig. Tirsdag kveld og ingen ting skjer…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

God Ettermiddag Blogspot, direkte fra Bar Helsinki ! (Et plagiat)

2007-08-18T15:40:00.000+05:30

Den første gjennomgangen av kveldens strippeshow er gjennomført. Jeg sitter i baren der over 10 fulle journalister kaver over drinkene sine, snakker febrilsk i telefoner med kjerringene på sine egne autentiske morsmål mens fjorårets GP-sanger dundrer i høyttalere. Dette er ikke stedet for stille ettertanker.

De fleste prater om Olga Traktor og de fleste stiller seg dagens viktigste og mest epokegjørende spørsmål: Skal vi drikke eller skal vi prata ? (Fritt etter ur-vitsen fra 1973: Finskafrågan).

Her om strides de lærde.

Etter gårsdagens første blogg var Olga Traktor sin tante, Petra Stolichsnaya, raskt på tråden. Petra kunne forsikre at Olga selvsagt ville stille truseløs på strippeshowet. Men for sikkerhets skyld ville hun stille netto selv lørdag, på Bar Helsinki. Hvor er forresten Pekka Solomonen ? Det er hans runde.

Olgas truse, eller mangel på sådan, overskygger selv de mest grunnleggende kreative diskusjoner her på Bar Helsinki.

Dere kan både glede og grue dere til kveldens show. 28 strippersker i 4 minutter, og enkelte fortoner seg som om de varer i tre kvarter. Det er mye hud og mye pupp. Det blir en meeeeeeeget lang kveld i Bar Helsinki, men det er mye moro å se på.

Det er bare å slå fast at spotlight er kommet for å bli. Jentene kjemper med pupp og klør for å gjøre seg bemerket de tre stakkars minuttene de har fått tildelt, og alle knep er tillatt. Olga Traktor sin fremførelse og kostymefall satt som et skudd. Hun gjør virkelig maksimalt utav en gjennomsnittskropp, men selv hun kan ikke gjøre en Traktor til Playmate, om du skjønner.

Hele Jokkmokksjärvi og Alnabrus Eileen gir meg frysninger. Strippeshow eller ikke, dette er førsteklasses og hun kunne når som helst ha gått inn på de britiske diskotekene uten å betale covercharge. Stemningen minner mye om den bulgarske sexgruppen "Wet Lick" (anbefales!) som var Romanias mestselgende exportartikkel ifjor. Det er godt å se på en stripper som evner å formidle noe og som ikke oppfører seg som en jomfru, overivrig på sin første tur på byen.

Min gode venninne fra åpningsfesten, den hviterussiske Dronning Viktoria-kopien Katja er overraskende bra - selv om jeg ler så jeg uler gjennom nesen, når hun lar plaggene falle. En riktig godbit for oss som setter pris på det mer bisarre i hverdagen.

Slovakias' DJ Breast er også ufrivillig morsom. Hun er en av storfavorittene og han bruker sin storhetstid fra 90-tallet for hva det er verdt. Totalt uten selvinnsikt tror hun at hun fremdeles er like ung&lett som dengang og at hun kan forføre hvem det måtte være med sitt skjelmske, fascinerende mislykkede popstjernespagat. Ubetalelig!

Ved siden av Jokkmokkjärvi's Eileen er Slovenias Marga Serdufittami den som setter spor etter seg. Hun var tydelig nervøs i sted, men det retter hun sikkert opp til senere i kveld. Dette er en tung Balkan-rose for de av oss som ikke får nok av triste strippere som kler av seg til sanger om ulykkelig kjærlighet. Dette er kveldens tåreperse og får garantert årets største jubelbrøl fra baren. Jeg får stå ved tanken. Nydelig.

Årets sjarmører kommer fra Tyskland. De kaller seg Anonymiche Mädchens og er en skikkelig skramleduo, bare skinn og bein, ikke noe som disser. De ser ut som de fremdeles er tenåringer, beveger seg forførende og stønner gloser på tysk. De storkoser seg på scenen som like gjerne kunne ha vært gutterommet hjemme.

Årets joker er Latvia med sin sjokkerende stripperske Tanja Ittno. Hun er sikkert ti kilo for tung, men hun stiller i kjole og hvitt, i en stil som i programmet kaller seg Bonapartisk. Det er en ordentlig smørje av kitch og camp, og får hun full klaff på strippeshowet i morgen kveld, kan dette gå mot seier. Ikke siden ridersken Martha Louise var i Nederland, har det offentlig vært fremført så surt og fælt "show" på en bar, uansett hvor. Men gjett om det går rett hjem her på Bar Helsinki.

Men ikke noe av dette kan måle seg mot dagens største og viktigste spørsmål: Olga Traktor : TRUSE ELLER EI?

Bartenderen og alkisene i hjørnet må tilkalles og det må avholdes bar-avstemning NÅ!

Wolfsea på Bar Helsinki. For VGB kun på nett. På godt og vondt. Med Vodka og Lapin Kulta. For anledningen: MED truse.

100507 - rett før MGP i Helsinki.
Og Jostein, den mest oppriktige form for smiger er plagiat ;)
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig... I-IV

2007-08-18T15:20:00.000+05:30

Scener fra noens samliv...

I. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.

Jeg tuter med hornet i det jeg kjører opp innkjørselen. Gliser fornøyd i det jeg parkerer bilen. Raskt slukker jeg motoren. Jeg løser ut beltet, blir sittende. Garasjen er mørk, huset er hvitt. Jeg blir sittende og se på forskjellen mellom det lyse og det mørke. Jeg må ikke lenger, det er helg, jeg er hjemme.

På jobb har jeg stresset, ikke kunnet slappe helt av. Men jeg fikk gjort det jeg skulle og mer til. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Spist dårlig lunch i en dyr kantine. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på, blitt motarbeidet. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Kjent frustrasjonene fra en dobbeltkommuniserende sjef. Hjulpet kolleger. Gjort på ingenting.

Og nå sitter jeg her. Og kan ikke vente med å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt. Kanskje jeg bare er heldig ? Jeg tar posene og går inn.

- "Hei, jeg er hjemme !"
Jeg sier det høyt i det døren lukkes bak meg. Jeg hører hunden Rex bjeffe oppe og svake stemmer fra annen etasje. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innenfor døren.
- "Jeg sa hei...."
Hun er kjempefokusert og rødmer i det jeg kommer inn døren.
- "Hva heter han da ?"
Jeg smiler og prøver å titte over skulderen hennes.
- "Pappa....!"
- "Han heter... Ikke noe..."
- "Jaja, du får jo ta ham med hjem en dag så vi får hilse på..."
Om det var mulig, rødmer hun litt til. Jeg ler og går opp.

Rex hopper opp og ned, bjeffer og logrer. Jeg svinger innom kjøkkenet, setter varene på plass, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser blidt opp på meg, legger ned boken. Jeg kysser henne, smiler og stryker henne over håret.
"Har du hatt en fin dag?"
"Kan ikke klage, jobben var stress. Men nå er det helg, nå skal vi kose oss."
"Hvordan var din dag da?"
"Litt masete, men jeg kom hjem. Fikk spist litt, gått en liten tur med Rex og lest noen sider i boken."
Hun kysser meg igjen og klemmer meg litt.
"Har du husket å handle?"
"Jeg handlet mat til helgen"
"Hva kjøpte du ?"
"Jeg lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg."
"Frossenpizza ?"
"Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester..."
"Gjester?"
"Tja, kanskje kjæresten til Inga vil ha pizza?"
"Johannes, kjenner du ham ?"
"Så det er Johannes han heter"
Jeg ler så jeg rister.
- "Ha, der fikk jeg vite hemmeligheten deres."
"Jojo, du ville nok fått vite den en dag likevel."
"Vil han komme da?"
"Vi får spørre..."
"Hvilken pizza kjøpte du?"
"En med pepperoni og en pizza med skinke / kjøttboller. Vi kan da legge litt ekstra fyll på de og så blir de helt sjef."
"Du får spørre Inga hva de liker på pizzaene...."
Hun smiler og reiser seg. 10 år sammen og enda er hun vakker. Jeg ser hun gli over gulvet og går ned til Inga. Jeg legger meg på gulvet og leker litt med Rex. Kaster leken, han kommer tilbake til med den. Vi drar og herjer. Løper rundt skorsteinen.

Hun kommer opp igjen, smilende lurt. Jeg klatrer opp i sofaen til henne.
"Det er greit, de kommer. Men det er en ting..."
"Ja...?"
"Du må love å ikke spørre dumme spørsmål til ham eller fortelle historier om da hun var liten"
Jeg smiler og ler så jeg hikster.
"Det er en avtale."
"Når skal vil lage maten da?"
"Tja – hva om pizzaene er ferdige til Norge Rundt eller noe slikt?"
"Hvor er Per, forresten ? Skal han ha pizza ?"
"Han er hos Joar, du får ringe og spørre."
Jeg tar frem mobilen og slår Per sitt nummer. En kort samtale senere er jeg informert om Spurs siste signering, Need For Speeds fortreffelighet og at han får Taco hos Joar. Han uteblir med andre ord.

Jeg kryper nærmere henne i sofaen. Snuser henne i nakken. Puster ut, slapper av. Vi snakker forsiktig om boken hun leser, om turer med Rex, om mat vi skal lage, steder vi skal reise. Det er godt å være hjemme. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.

II. Iskald krig hjemme

Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende fastspent. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å stirre mot lysskillet. Beltet strammer ikke lenger. Jeg er bilen i garasjen. Jeg er her. Jeg lukker øynene.

På jobb har jeg fortalt vitser, ledd med kollegaer. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Hatt møter. Spist lunch. Deltatt. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Med puls. Og nå sitter jeg i garasjen. Og nøler med å gå inn. Gruer meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.

Rister litt på hodet og kommer ut av transen. Løser ut bilbeltet, åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut varene. Tar på meg gå-bort-smilet, før jeg kommer hjem.

Hei, jeg er hjemme, kommer det automatisk, lavmelt. Ingen respons. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei en gang til. Dataskjermen sier hei tilbake.

Jeg svinger innom kjøkkenet, setter ned varene, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser opp på meg og ned i boken igjen. Har du husket å handle, boken snakker til meg. Jeg handlet mat til helgen, svarer jeg blidt. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som stikker opp over bokkanten. Lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg.

Frossenpizza ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer jeg rolig tilbake. Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med ! Hva vil de tro om meg da ? Jeg kan allerede merke hevingen av stemmen. Nok et slag i krigen på hjemmebane er i gang.

Det er da mat, prøver jeg å si. Men vi får gjester, snapper hun tilbake. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar jeg. Vi kan ikke ha det, kommer det kort fra sofaen. Du får kjøpe noe annet ! Noe annet hva da, spør jeg flatt ? Jeg har lyst på fisk, du vet – sånn tomattorsk. Jeg sukker. Orker ikke krangle. Går ut på kjøkkenet, legger varene i kjøleskap, skap og frys – alt etter som.

Jeg kommer inn i stua, bevæpnet med penn og papir. Hva skal vi ha ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter nedskrevet. Hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille.

Stille reiser også jeg meg og går ut igjen. Garasje, bildør, belte, start, gir, rygge, svinge og så er jeg på vei mot butikken. Jeg tenker ikke. Plutselig er jeg fremme. Autopiloten er på. Varene blir plukket frem og havner i en pen haug i handlevogna. Fisk, sukkererter, grønnsaker, tomater, tomatpuré, brus.

På vei hjem lurer jeg på hvorfor hun alltid er offeret for mine handlinger, alltid et offer for omstendighetene. Alt jeg gjør er feil. Om det ikke er feil, vil det bli feil. Alle småting blir plukket på. Hvorfor det ? Alt skal deles på hjemme, selv om hun jobber halv stilling. Uansett hva jeg gjør, så må jeg gjøre det på hennes måte. Rydder jeg, må jeg forklare hvor jeg legger alt, selv om jeg legger ting tilbake på plass. Alt som kan skapes splid, blir splittet.

Jeg synes det er tungt å være gift. Alt er prøvd, rådgivning - som hun saboterte. Samtaler, oppgavefordeling. Men alt ender i våre klassiske skyttergraver. Jeg vurderer separasjon. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og enda mer skyld for det som skjer.

Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke får være like likevel ? Hvorfor vil ikke hun slippe taket hjemme ? Hvorfor alltid et offer ? Jeg er frustrert. Jeg er mann og jeg vet ikke lenger. Akkurat nå, bare er jeg. Jeg bare lurer på om barna skjønner hva som skjer...

Jeg er fremme, stanser og drar i håndbrekket.
War is hell on the home front too.

III: Jeg drar den tveeggede kniven over læret.

Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg sitter på kjøkkenet. Hun ligger oppe og sover. Jeg ser ikke på kniven. Jeg kan høre på lyden hvor skarpt bladet er.
Ritsj, ritsj, ratsj.
Plutselig stanser jeg bevegelsen med hånden. Kniven hviler stille mot læret.

Puster sakte inn. Holder. Lytter. Klokken tikker høyt fra stua. Slipper pusten sakte ut igjen. Veggen knirker svakt. Alle hus lever, også vårt. Kniven begynner igjen å vandre over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg smiler. Løfter bladet opp fra læret og holder det opp frem for meg. Det er helt sort i rommet så jeg ser ikke noe. Bladet er så skarpt at jeg kan dele mørket i to. Jeg aner er en mørk skygge over min venstre hånd.

Jeg løfter bladet mot kinnet. Eggen brenner mot huden. Griper fastere rundt skaftet. Trekker pusten raskt. Legger press mot huden. Barberer et par millimeter langs eggen. Puster ut igjen.

Sakte slipper min venstre hånd læret. Flytter den sakte over til den store skjærefjøla. Spriker med fingrene. Langsomt synker kniven ned fra kinnet, ned mot hånden. Jeg blunker.

Forsiktig presser jeg knivspissen mot treet.
Tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap.
Eggen danser sakte rundt fingrene. Tommel, pekefinger, langfinger, ringfinger og lillefinger.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Raskere. Frem og tilbake. Jeg stoler på vanen. Jeg stoler på hånden.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Jeg ser ingenting, men jeg ser ut i rommet likevel. Ser bort fra hånden.

Tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap.
Lyden er intens. Spissen på kniven trommer mot skjærefjøla.
Tap-tap-tap-tap-tap–tap-tap-tap-tap–tap.
Jeg er her, hun er oppe og sover.
Taptaptaptaptaptaptaptaptaptap.
Bevegelsen lager en liten vind over hånden. Hårene på fingrene blafrer og kjennes kalde. Knivbladet er skarpt og jeg har kontroll.
Tatpatpatpatpatpatpatpatpatpat.
Eggen lever sitt eget liv og lager en dur.
Taappttaappttaappttaappttaapptpaapp.
Jeg klarer ikke å skille lydene fra hverandre.

Jeg løfter kniven, prøver å skjære mørket. Alt jeg kutter er lyden. Stillhet. Jeg reiser meg. Bladet er skarpt.

IV. Jeg tar henne under albuen...

Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å se mot lysskillet. Et lite klikk og beltet glir sakte på plass. Jeg er mannen i garasjen. Jeg er her og jeg er hjemme.

På jobb har jeg ledd av vitser, ledd av kollegaer. Argumentert for et nytt analysekonsept for produksjonsresultater. Hatt møter. Spist lunch. Sett på andre jobbe. Vært tilskuer. Satt pris på mine kollegaer. Møtt litt motgang, men mest medgang. Jobben er slitsom, men den betaler lånet vårt. Og nå sitter jeg i garasjen. Klar til å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.

Rister litt på hodet og åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut vinflaskene. Ser over garasjen, alt er på plass. Nikker blidt og går mot inngangsdøren.

Jeg sier ingenting i det jeg trår inn over dørstokken. Huset er stille. Inga, sitter ved PC-en på kontoret og skriver intenst på leksene sine. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei. Hun smiler og sier hei tilbake. Mye lekser, spør jeg. Hun nikker og jeg lukker døren.

Jeg svinger innom kjøkkenet, setter vinflaskene i vinskapet, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser meg, legger ned boken og setter seg opp. Har du husket å handle, spør jeg. Jeg handlet mat til helgen, svarer hun. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som ser nervøst på meg. Hun lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg. Frossenpizza, spør jeg stille ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer hun og vrir på seg.

Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med! Hva vil de tro om meg da ? Jeg snakker lavt og bestemt. Det er da mat, prøver hun å si. Men vi får gjester, sier jeg litt sterkere. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar hun. Vi kan ikke ha det, avslutter jeg. Hva nå hva da, spør hun forsiktig. Du vet, sier jeg, kom.

Jeg ser på henne mens hun legger boken ned, reiser seg og kommer bort til meg. Jeg tar henne under albuen og leder henne opp trappen, til soverommet. Vi går inn og jeg lukker døren. Jeg setter meg på sengen, ser på at hun åpner beltet og tar av seg buksen og trusa. Hun kommer bort til meg og legger seg over kneet. Mens jeg gir henne ris, forteller jeg henne bestemt at vi skal ha skikkelig mat når vi skal ha gjester. Jeg understreker at hun får ris for at hun skal huske dette bedre til neste gang. Til sist, når rumpa hennes er rød og varm, spør jeg om hun har forstått, hun nikker og sier ja. Stille reiser hun seg og kler seg. Jeg kysser henne og sier at hun har vært flink. Jeg går ned, finner avisen og setter meg i lenestolen.

Hun kommer inn i stua, med penn og papir. Jeg legger ned avisen, hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille. Hva skal vi ha, spør hun så ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter med skikkelig middagsmat nedskrevet. Stille går hun ut. Jeg hører ytterdøren åpnes, garasjeporten går opp, smekket fra bildøren, lyden fra motoren og lyden fra hjulene mot grusen er det siste jeg hører før hun er på vei mot butikken. Jeg løfter avisen og leser.

Mens hun er borte, lurer jeg på hvorfor hun alltid gjør slike feiltagelser. Alltid er det et eller annet å plukke på. Alltid må jeg korrigere henne. Jeg liker orden og det vet hun. Jeg går ikke å plukker på småting, men enkelte ting må korrigeres. Noen ganger synes jeg synd på henne, men om jeg lar ting skli ut så blir det kaos. Alt skal ikke deles på hjemme, rollefordelingen er klar. Det er mitt hus og min måte, liker hun det ikke så kan hun flytte. Jeg liker det ryddig, selv om hun vet hvor ting skal, så glemmer hun, det må jo korrigeres.

Jeg synes det er greit å være gift. Jeg har aldri vurdert separasjon. Noen ganger lurer jeg på om hun er fornøyd, men hun sier ikke noe. Huff, skilsmisse. Jeg liker ikke tanken, men mange skiller seg. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og ”skylden” for det som skjer. Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke er like likevel ? Hun er kvinne og jeg er mann. Mannen er familiens overhode, jeg styrer hjemmet så godt jeg kan. Jeg har en god kone. Jeg smiler i det hun stanser og kjører inn i garasjen.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

En Grønn Motto Guzzi...

2007-08-18T15:18:00.000+05:30

Søndag, endelig min dag, tenkte Helen. Skolen var over og jeg satt på bussen, på vei hjem. 20 år, blond, singel og noen erfaringer rikere. Jeg gjorde opp status. Et år med korssting, symaskiner og snorkende romvenninne var over. Folkehøyskolen hadde vært ok til å begynne med, men når sjarmerende uvaner blir irriterende uvaner hadde sjarmen dalt flere hakk. Læreren på skredderi-linja var teknisk flink, men veldig fantasiløs. Jeg begynte å kjede meg. I tillegg kom sladder, klining med Sara's kjæreste på festen - et stort no-no og to dagers utvisning for å ha vært på en fest i byen. Litt trist på avskjedsdagen hadde det vært, men det var jo helst fordi alle andre hadde vært triste. Jo, det var på høy tid å komme hjem igjen.

Bussen rullet sakte. Stoppet på små steder, store steder og ingen steder. Enten for å ta på passasjerer, slippe av passasjerer eller la oss spise en overpriset hot-dog på bensinstasjonen. Det var langt hjem. Det hadde vært kjappest å fly, men jeg var konk og bussbilletten var kjøpt på krita og VISA kortet skrek om nåde. Samma det, jeg ruller hjem. P4 snurret og gikk i øret. Mobiltelefoner kan være ganske så praktiske nå om dagen.

13 timer senere, 2 større byer, 5 mindre og masse småsteder senere stoppet bussen i veikanten hjemme. Busskuret stod alene, grått, nærmest sort i skumringen. Jeg gikk av bussen. Fikk bussjåføren til å åpne dørene i siden på bussen og losse av årets pikk pakk. Jeg hadde dratt nedover med 3 kofferter. Jeg kom hjem med 3 kofferter, 2 bager, 1 søppelpose full av modifiserte fretex-klær og en stor lampeskjerm.

- "Du skulle nesten ha betalt en billett ekstra for alle disse tingene", lo bussjåføren.
- "Tja, det var vel derfor jeg kjørte med deg da", smilte jeg tilbake.

Så der stod jeg med en liten pyramide av ting. Jeg sendte en sms til søs og gav et kort ring til hustelefonen hjemme. Tre sekunder etter ringer pappa og sms fra søs tikker inn samtidig. Joda, han skulle komme med en gang. Og kjente jeg dem rett ville alle komme med samtidig. Far, mor og søs. Kanskje de tok med Tarzan også.

Noen lange minutter senere rullet volvoen frem. Mor i framsetet, far bak rattet og søs i baksetet. Masse klemmer og kommentarer om pikk-pakket mitt, utseende og lang reisetid. Jeg klemte dem hardt. Jeg var glad for å være hjemme, selv om jeg var glad den kvelden i fjor da jeg dro. Men det var da, nå er jeg hjemme.

Dagen etter stod mor og far opp tidlig, dro på jobbben. Jeg sov lenge. Søs romsterte nede og spilte teen-disco for full mugge. Litt sur stod jeg opp og hoppet i dusjen. En dusj, litt frokost og kaffe senere var jeg klar for dagens gjøremål. Målsetningen var klar; finne seg sommerjobb, spare seg opp noen kroner. Dra på en festival i sommer og likevel ha nok penger til høstens skoleår. Puh, det kom ikke til å bli lett.

45 minutter senere inne i sentrum, utenfor bokhandelen. Jeg var litt nervøs for å gå inn. Jeg hadde ikke sendt søknad om sommerjobb. Vi hadde snakket sammen ved påske og Sara, eieren av bokhandleren, sa da at det ikke ville være noe problem med sommerjobb. Klara, hun som vanligvis jobbet i butikken, hadde termin tidlig i sommer. Tidlig i mai så hadde jeg ringt for å bekrefte det. Men den telefonsamtalen hadde vert så vag at, jeg var ikke helt sikker. Sakte åpnet jeg døren og gikk inn.

- "Heisann! Kjekt du kunne komme. Jeg ringte nesten etter deg på fredag!"
Sara var energisk bak disken, åpnet en brun kasse med bøker.
- "Hei...", smilte jeg usikkert tilbake.
Hvorfor hadde hun tenkt å ringe fredag?
- "Jeg ville ringe fordi jeg trenger hjelp nå, denne uka - ikke senere som vi snakket om. Klara ble kjørt til fødeavdelingen lørdag."
- "Går alt bra?"
- "Ja, jeg tror det. Mange svangerskap avsluttes tidligere. Graviditeten er jo circa ni mnd, ikke alltid at den er akkurat. Noen ganger over, noen ganger kortere. Nå er det jo snakk om kun noen uker for tidlig. Jeg ringte henne i går, nemlig..."
- "Men hun er på sykehuset, og jeg er her..."
- "Det var bra. Jeg kan begynne nå...", sa jeg selvsikkert.
- "Godt, godt. Men først la oss ta formalia..."

Hun reiste seg og åpnet døren til kontoret. Vi satte oss ned ved skrivebordet, avtalte timelønn, arbeidstider og at jeg helst skulle jobbe hver lørdag. Jeg bremset litt, og spurte om jeg ikke kunne jobbe sent hver torsdag og ha fri annenhver lørdag. Sara grunnet litt over dette og sa at det kunne vi sikkert ordne. Men hun skrev det ikke ned. Jeg regnet stille ut at de fleste ukene ville jeg jobbe 3 til 4 dager i uka. Noen ganger lenger.

Ved middagsbordet ble jeg intervjuet av familien. Hadde jeg fått jobb, hva skulle jeg jobbe med, og så videre. Jeg svarte så godt jeg kunne, men kunne ikke gi mere informasjon om Klara og baby'en hennes. Bestikk, glass, tallerker, panner og fat havnet i oppvaskmaskinen. Resten av familien lot seg hypnotisere av den magiske tv-boksen. Jeg lurte meg ned i kjelleren og hentet sekken med fretexklærne. Satte opp symaskinen og tok frem jakken. Dongri-jakken som jeg hadde flikket på i 2 mnd. Jeg puslet med mønster og så videre. Det var herlig å skape noe i fred og ro. Mønster og modeller. Akt

- "Heeeeeleeeeeennnn, teleeefooooooon!", skriker søs ned trappen.
Jeg går sakte opp og tar røret.
- "Hei Helen, dette er Klara. Jeg ringer fra sykehuset."
- "Heisann Klara, hvordan har du det?"
- "Jo takk, bare bra. De ville ha meg inn til observasjon nå, jeg har kjent meg så rar i det siste."
- "Og hvordan går det med babyen", spurte jeg kanskje litt for kjapt.
- "Jo, jeg var bekymret. Men legene sa at den så ok ut, men at det var best jeg var innlagt inntil videre..."
- "Det var da godt å høre. Selv om det er litt leit at du er innlagt."
- "Jeg snakket med Sara, godt du kunne begynne med en gang."
- "Ja, det passet bra"
- "Men du, jeg fikk også vite at du bare skal jobbe halve uken"
- "Jaaaa", jeg dro på svaret - usikker på hva som kom neste.
- "Jeg trenger en tjeneste."
Nå ble jeg usikker.
- "Ok, hva er det?"
- "Husker du Truls, sønnen min?"
Jeg så for meg en tett plugg av en gutt som smilte hele dagen og kastet sand på alle de andre barna i sandkassen.
- "Ja selvsagt husker jeg Truls. Jeg satt da barnevakt for ham ved juletider!"
- "Hehehe, ja hvem kan glemme det."
Minner om et kjøkken som var fullt av mel og pannekakerøre etter at tante Helen skulle imponere, kom og gikk igjen.
- "Nå skal du høre. Jeg vil få ganske masse å gjøre med denne babyen, så om du kunne vært barnevakt for Truls, de dagene du ikke jobber for Sara... Så hadde det vert kjempe. Du skal få betalt altså."
Nå ble jeg stille og tenkte. Yes! Mere penger. Det er det jeg trenger. Og så for meg nye klær, nytt verktøy og kanskje ny symaskin. Hodet mitt spant.
- "Hallo...."
- "Ja, jo - selvsagt kan jeg passe Truls. Hvor er han nå forresten?"
- "Han er hos sin bestemor, men jeg vil ikke bry dem for mye. De er jo glad i Truls, men de må jo ha noe for seg selv de også."
- "Jo takk, jeg stikker opp til deg i morgen ettermiddag, på sykehuset, og avtaler nærmere!"
- "Den er god Helen, vi snakkes.
- "Ha det godt Klara!"

2 sekunder etter telefonen er stille, går det opp for meg at jeg ikke vil få noe som helst fritid i sommer. Det vil være boom bang jobbe jobbe jobbe. Kanskje ikke det er så dumt. Jeg trenger aktivisering etter dette året.

Neste dag på sykehuset. Ved inngangen stod en grønn motorsykkel. Motto Guzzi, kunne jeg lese svakt i relieffskrift. Fin farge, min favoritt, tenkte jeg i det jeg gikk igjennom sykehuset sine skyvedører. I det jeg åpner døren til Klara sitt rom ser jeg en mann med skinnjakke lene seg over sengen. Klara, som var alenemamma, så meg over hodet hans. Jeg rødmet i det jeg kom inn i rommet, trodde jeg hadde åpnet døren på feil tidspunkt. De så jo ut som de klinte. Kanskje dette var Klara sin nye kjæreste?

- "Æh,hei", sa jeg kjapt.
- "Heisann Helen, fint du kom. Dette er Frank!"
Frank reiste seg opp. Det var den flotteste gutten jeg noen sinne hadde sett. Høy, mørk og med det glimtet i øyet. Han passet liksom ikke inn på sykehuset. Jeg så på han, så på han og så.
- "Hei", sa Frank med mørk stemme. Og så sa han ikke mer.
Klara snakket om hus, mat, hentetider og sovetider. Jeg nikket, skjøt inn et ja eller nei der det passet seg. Hvem var Frank, hva gjorde han her? Og hvorfor så han på meg. Slik.

Ut på kvelden gikk jeg tur med Tarzan, familiens hund. En raggete schæfer. Tarzan kunne bjeffe høyt og kunne kanskje se skummel ut. Men han var snill. Kosete og snill. Vi hadde hatt Tarzan i 8 år. Jeg hadde gått gjennom tenårene med Tarzan og var veldig glad i ham. Jeg gikk og små-snakket med hunden. Dro i halsbåndet og fikk ham på plass. En høyfrekvent motorlyd skjærer gjennom kvelden. Langt borte ser jeg et lys. En motorsykkel. Jeg blunket. Håpte. Og blunket igjen. Lyset kom nærmere. Rett mot meg. Ti meter fra meg bremser sykkelen hardt. Stanser. Tarzan bjeffer. Det er sykkelen fra sykehuset. Den grønne.

Motorsykkelisten mumler noe innefra hjelmen.
- "Hysj Tarzan!", jeg rykker i halsbåndet.
- "Jeg kan ikke høre hva du sier, du må ta av deg hjelmen..."
Hjelmen kom av, det var Frank.
- "Heisann", sa Frank på sin vanlige taletrengte måte.
- "Helen?"
Spørsmålet ble hengenende over asfalten.
- "Hei, var du lenge på sykehuset?"
- "Nei."
- "Er det din sykkel?", jeg klarte å la være å stirre på øynene til Frank. Bøyde meg ned og klappet Tarzan. Jeg rødmet litt og var litt irritert på meg selv, klarte jeg ikke å være annet enn frk. obvious.
- "Ja", sa taletrengte Frank.
Jeg klappet Tarzan mer.
- "Hva heter hunden?" Frank sa mer enn et ord!
- "Tarzan og den er snill."
Tarzan tittet opp på Frank, han så avventende ut.
- "Vil du klappe Tarzan?", spurte jeg.

Frank sa ikke noe. Rettet seg opp og slo av tenningen på sykkelen. Satte ned støtten og gikk av sykkelen. Sakte kom han mot oss. Han rettet ut hånden og lot Tarzan snuse på seg. Ah - Frank hadde lag med hunder. Tarzan snuste på hånden hans, så på meg og tilbake til Frank igjen.

- "Heisann Tarzan", hilste Frank og klappet hunden bak øret. Tarzan likte med en gang hånden til Frank og logret stolt med halen. Jeg satt nå på huk, like ved ham. Han luktet lær og olje.
- "Skal du gå lenge tur med Tarzan?"
- "Nei, vi er på vei hjem. Hvordan det?"
- "Jeg lurte på om du hadde lyst til å bli med en tur", Frank så på meg og nikket mot motorsykkelen.
Jeg ble varm rundt ørene, prøvde å skjule det lett ved å bøye meg ned mot Tarzan og rette på halsbåndet. Jeg kom bort i hånden hans, den var varm.
- "Gi meg 5 minutter", sa jeg raskt og rettet meg litt fort opp.
Akkurat da lente han seg fremover, jeg skallet til ham i hodet.
- "Oi"
- "Gjorde det vondt?", spurte Frank.
- "Nei, fikk du vondt?", spurte jeg tilbake.
- "Nja, ikke noe særlig", smilte han.
Frank gned seg på hodet og ristet litt på kroppen.
- "Så du blir med?"
- "Ja, jeg skal bare bort med hunden. Har du en ekstra hjelm?"
Jeg pekte mot huset i lysningen, Frank nikket.
- "Jeg kjører bort og venter på deg."

Uten flere ord, gikk han bort til sykkelen og svingte han seg i salen. Mmm, lekker rumpe også, tenkte jeg. Frank startet sykkelen, med hjelmen på hånden, kjørte han bort. Jeg fikk Tarzan på bena og gikk hjem. Ah, ah - hva var dette. En "date" ? Og hva var han til Klara. Jeg visste bare at jeg ville vite mer om Frank, om så jeg måtte dra ordene ut av ham.

- "Hvem er han?"
Det var søs som spurte. Jeg ville være rask. Ingen flere spørsmål. Jeg ville ikke svare.
- "Paaaaappaaaaa... Helen skal uuuuuuuuuut!"
Den hersens lillesøs ville gjøre meg forlegen.
- "Ja ha vennen, skal du ut"
Pappa brummet inne fra stua. Jeg så hvasst på søs.
- "Ja!"
Jeg gikk raskt mot døren, jeg hadde ikke lyst til å forklare noen om noe, spesielt om noe som kanskje som ikke var. Noe som bare var rødmen i kinnene mine. Et hjerteslag unna. Tok vindjakken, tråkket ned i støvlene og gikk fort ut.
- "Det gikk da fort", sa snakkesalige Frank.

Han rettet opp sykkelen. Gav meg en rød hjelm og så på at jeg satte den på meg. Heldigvis visste jeg hvordan man strammer og retter på en hjelm, takket være en kort romanse med Fredrik i 9 klasse. Fredrik hadde moped og var konge i 9a. Men det gikk over. Fredrik kunne ikke kysse, han slevet. Og det kunne ingen moped hjelpe på. Hjelmen satt som den skulle, jeg svingte meg opp i salen og tok tak i Frank.

- "Hold fast"
Det var alt som ble sagt, Frank ruset motoren, satte sykkelen i gir og slapp ut clutchen. Mr Motto Guzzi la seg i selen med et pent lite rykk. Bort over riksveien dro vi. Lyden var høy, Frank stor og sterk å holde i. Vinden rev i jakken min. Pulsen slo. Det var nå jeg levde. Jeg husket. Jeg fløt. Jeg lot Frank og sykkelen føre. Jeg bare var med. Lente meg med Frank inn i svingen og opp igjen når vi kom ut av svingen. Dette var spennende. Kilometer på kilometer svant bak oss.

Etter en tid begynte Frank å kjøre mer forsiktig. Som om han ventet på noe. Jeg våget ennå ikke å titte rundt om ham for se hvor vi var, men ut fra det jeg så på siden var vi like ved det store vannet. Og ganske riktig, sykkelen svingte inn på rasteplassen og stanset forran kiosken. Jeg steg av og tok av hjelmen. Frank stanset sykkelen. Parkerer den. Han festet hjelmene på sykkelen, drar hånden sin gjennom sitt flotte sorte hår og titter på meg.

- "Har du lyst på noe, tørst eller noe?"
Frank setter stadig nye rekorder verbalt. Jeg kjente støvet i halsen, jeg nikket.
- "En sånn grønn imsdal", fikk jeg hostet frem.
Selv kjøpte Frank en Cola.
- "Skal vi?", han nikket mot sjøen.
Jeg nikket og sammen gikk vi ned mot sjøen.
- "Hvordan kjenner du Klara"
Frank smilte, hjertet mitt banket.
- "Jeg er nevøen til Klara, hun er min tante. Og jeg har fått jobb på verftet i sommer."
Jeg ble 10 kilo lettere der jeg gikk. Hadde lyst til å juble.
- "Mor sa hun skulle ha barn og sånn, så jeg måtte jo hilse på når jeg først var der."
- "Men når jeg kom til bokhandelen sa Sara at hun var på sykehuset. Du kom inn da jeg gav tante Klara en klem"
Frank var litt brydd, rykket i hele seg og rettet på skinnjakken.

- "Det var veldig kjekt at du ville bli med."
- "Kjekt at du spurte."
- "Jeg er ikke noe flink med ord.."
Det blir stille noen sekunder. Vi går noen skritt til.
- "Du får da sagt det du vil si..."
- "Jeg blir så keitete når jeg skal snakke med jenter jeg liker"
Frank sa den siste setningen fort, som om han hadde brent seg. Jeg tok tak i albuen til Frank og gikk tett ved ham.
- "Jeg også blir litt taus når jeg snakker med gutter jeg liker", sa jeg stille og holdt steg-takten hans.

Jeg kunne merke at steget til Frank ble lettere. Han prøvde å skjule det, men jeg kunne høre han trakk pusten. Forsiktig klemte han hånden mellom albuen og kroppen sin. Stille gikk vi videre. Framme ved benken, ved strandlinjen, stanset vi, satte oss ned. Redd for å bryte stemningen, satte vi oss tett sammen. Hentet begge frem brusflasken, synkront åpnet vi korkene og tok en slurk. I det jeg senket flasken fra munnen kom jeg til å søle litt på jakken min. Frank så det, og tok raskt frem en serviett. Bøyde seg frem og tørket vannet bort. Jeg kunne lukte aftershave, innunder lærlukten og oljen. Jeg snuste på halsen hans.

Frank tok hodet mitt i hendene sine og kysset meg forsiktig på leppene. Søkende. Forsiktig kysset jeg ham tilbake. Hjertet hamret. Han tok hånden min, holdt den forsiktig. Jeg la hodet på brystet hans og så stille ut over vannet. Mens han strøk meg over håret, tenkte jeg stille; kanskje det blir en romantisk sommer likevel? En litt annen sommer enn hva jeg hadde tenkt...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Fotball i fra andre etasje

2007-08-18T15:15:00.000+05:30

Det er tippekamp og det er lørdag. Denne lørdagen har jeg besøk av foreldrene mine. Det putrer og drar seg mot middag. Men først skal tippekampen unnagjøres. Mor fordyper seg i kryssordene, far leser forskjellige artikler i tre aviser samtidig og banner til et vanskelig soduko brett.

Inflasjonen innen tv-fotball har nådd nye høyder sesongen 2005/2006.
I vinter var det tett:
Lørdag engelsk fotball kl 14-16-18, spansk fotball kl 20-22.
Søndag engelsk fotball kl 13-15-17, italiensk fotball kl 15-17, spansk fotball kl 19-21.
Mandag, engelsk fotball kl 21.
Tirsdag, Champions Leauge kl 2045
Onsdag, Champions Leauge kl 2045
Torsdag, UEFA-Cup kl 19
Så sparket den norske serien i gang og vi fikk kamper på lørdag-søndag-mandag og enkelte onsdager. Den eneste dagen som virker fotballfri, er fredag. Men noen kamper slenger jo det her også.

I dag er det FA-Cupfinale i Cardiff. Liverpool og West Ham har slitt seg dit, den siste kampen i den engelske sesongen. TV3 eier rettighetene og mater kampen full av reklame. Nesten mer reklame enn fotball. Nok om det. Det er også tippeliga, mitt lag Brann har reist til hvalfangerbyen Sandefjord. Dilemma. Klassiker vs Brann. Fikle, velge surfe. Jeg kan da bare se en kamp om gangen. Jeg valgte Brann.

Min kompis Kjetil, som bor i andre etasje, skulle se FA Cupfinalen. Mannen er intenst opptatt av Liverpool. Og en smule overtroisk. Siden kvartfinalen i forrige Champions Leauge, har han alltid sett kampene til Liverpool fra altanen, ute. Med tv'en inne i stua, lyden på høyt, kona inne på kjøkkenet, han med liverpooldrakt, røykende ute på altanen, høylydt viftende med armene. Vi har snakket sammen om dette, han lurte på om jeg syntes han var for engasjert, for fotball-gal. Jeg sa at han ikke var gal. Han var jo ikke sånn hele tiden? Nei, han ble bare slik i avgjørende Liverpool-kamper. Klart han valgte FA-Cupfinalen. Jeg kunne høre ham, i dag var han engasjert.
- "Ja!" Sier jeg høyt.

Ørn2 Scorer for Brann. Mor titter opp fra kryssordet og far ser lenge på meg. Engasjert som jeg er, overser jeg dem. Kampen har vart 3 minutter og vi leder. Men hva skjer? Brann spiller som et damelag. Feigt og passivt. Jeg ser på neglene mine. Jeg vil bite. Men jeg har nettopp klipt dem, så det er ingenting å bite på. Sandefjord spiller men det er lite de får til. Omgangen går og går.

Det bannes fra altanen nedenunder. Sekunder etter kommer det et pling på skjermen 20 min. 0-1 Carragher(selvm.) Jeg kan merke vibrasjonene i veggen. Kjetil banner og går i ring på altanen. Jeg drikker kaffe og ser Brann være nær ved å drite seg ut. Igjen. Banningen fra altanen under når nye høyder. Jeg kan bare gjette... Joda, det plinger på skjermen. 28 min. 0-2 Ashton. Det er stille fra altanen. TV2 maser videre med Brann. Igjen brøles det. Det drønner litt i det Kjetil hopper opp og ned.
- "Liverpooooooool!"

Litt senere plinger det på skjermen. 32 min. 1-2 Cisse. Det er noen som har handling i sin kamp. Det danses på altanen under. Jeg har bare dårlig spill og nerve. Tragisk. Hvorfor går tiden så sakte når mitt lag leder? S-a-k-t-e... Jeg vandrer selv rundt i stua. Slipper ikke skjermen med øynene et eneste sekund. Omsider blåser dommeren for pause og jeg puster ut. Går ut på kjøkkenet og henter meg et av mor sine nybakte horn. Jeg setter den tomme ølboksen på benken og gjør et nødvendig besøk på "privat-kontoret"

Andre omgang sparkes i gang. Jeg har glemt å hente øl, det er for sent nå. Sandefjord begynner med ballen. Brann bytter inn Sæternes og Miller for Dahl og Memelli. Brann er mer aggresive og fremviser full kontroll på kampen. Mange sjanser. Jeg sitter helt ytterst på sofaen. Dette er spennende.
- "Liverpoooooool!!!!"

Det rister lett i vinduet. Kjetil skriker. Det kan bare bety en ting. Liverpool har utlingnet. Pling. 54 min. 2-2 Gerrard. Jeg tror mannen i andre etasje er lykkelig, Brann presser og spiller godt. Det er deilig å være Brann supporter. Pulsen har roet seg. Jeg jogger raskt ut på kjøkkenet og henter meg en pils. Andresen kontrollerer midtbanen. Sæternes jobber, men har ikke gnisten. Får store muligheter. Men det vil seg liksom ikke helt.
-"Faen!"

Det trampes iltert på altanen under meg. West Ham har igjen tatt ledelsen. 64 min. 2-3 Konchesky. Jeg hører altandøren under og den smelles igjen. Ja - ja, tenker jeg og ser på at Miller skyter. Min kamp går veien, det er gjevnt Brann-press Far leser ennå artiklene og Mor er midt i kryssordet. Det er da det skjer. Brann får corner fra venstre, det slås langt inn, bak i feltet. Der har Miller tatt rennfart, treffer ballen på halv volley og dundrer ballen i mål fra ca 10 meters hold. 0-2 !!!
- "Jaaaaaaaaa!"
Jeg hopper opp på gulvet og veiver med armene. Far ser iltert på meg.
- "Skal det være nødvendig?"
- "Nå ble hele kryssordet streket ut!"

Foreldrene mine ser oppgitt på meg. Jeg bare smiler fåret og setter meg ned igjen.
Artikkellesningen og kryssordløsningen gjennoptaes. Det snakkes om middag, jeg fokuserer på skjermen. Det er intenst. Igjen går tiden sakte. Vi leder.

Jeg hører døren til altanen nede går opp og igjen hele tiden. Hissige stemmer. Kvinnestemmer. En kakafoni av lyd. Det er surrealistisk. Leilighetene er kanskje for høylytte, men det er en del av deres sjarm. Brann spiller bra. Masse spill innenfor Sandefjord sin 16 meterboks. Det er godt å se på. Jeg er ikke nervøs lenger. I alle fall ikke så nervøs. Jeg ser stadig på klokken. Kampen går sin skjeve gang. Endelig 90 minutter, 2 minutter tillegg går fort. Dommeren blåser. I det lagene takker fansen for kampen skrikes det igjen.
- "Gaaaaalskaaaap!"
- "Liverpoooool"

Det plinger på skjermen. 90 min. 3-3 Gerrard. På overtid har Liverpool utlignet. Jeg måtte ha med meg resten av dramaet. Jeg unnskylder meg og løper ned til Kjetil og Bente i etasjen under. Stille sitter Bente og ler ute på kjøkkenet med August, sønnen deres. Kjetil står ute på altanen kun iført tshirt. Drakten ligger knurvet under tv-apparatet. Dommeren blåser av.

- "Jeg kastet drakten da West Ham scorte sist!"
- "Men jeg turte ikke ta den på igjen, i frykt for å jinxe kampen. Nok ulykke ute og går."
- "Vet du hva hun gjorde?"
Kjetil peker på Bente som ler og ler ute på kjøkkenet. Mannen er iskald og dirrende når han snakker. Han ser nervøst på tv'en
- "Hun begynte å lage klubb her inne. Midt under annen omgang. Kan ikke jeg få regjere huset to timer, en gang i året? Er det for mye forlangt?"
- "Klubb?", spurte jeg forsiktig.
- "Ah hun begynte å ringe etter venninner og snakke høyt om shopping, barn og andre ting!"

Kjetil rister på hodet. Dette har vert en prøvelse. Og den er ikke over.
- "Som om ikke det var nok - så ha broren min ikke tv og jeg måtte oppdatere ham om kampen via fasttelefon. Jeg løp frem og tilbake. Frem og tilbake. Og vi er med!!!"

Ekstraomgangene begynte og Kjetil trakk ut på altanen. Røykende. Intenst følger han med. Jeg prater litt med Bente, om hist og pist. Leker litt med August.
- "Er han er slik ofte?"
- "Overraskende ikke", svarer hun blidt.

Kjetil løper frem og tilbake. Kommenterer. Legger ned telefonen fremfor tv'en og ut på altanen igjen. Det er kjekt. Jeg ser mer på han enn kampen. Ekstraomgangene kommer og går. West Ham har en kjempesjanse til å avgjøre alt. Men treffer stolpen.

Straffesparkkonkuranse for Liverpool igjen. Kjetil biter tenner, biter røyken og ser hypnotisert på. Hamann scorer for Liverpool. Kjetil roper! Zamora bommer for West Ham. Kjetil danser. Hyypiä bommer for Liverpool. Kjetil banner. Sheringham scorer, Kjetil banner enda mer og Gerrard scorer. Et høyt rop kommer inn gjennom døren. Konchensky bommer for West Ham og Riise scorer. Dansingen vil ingen ende ta! Fordel Liverpool. Ferdinand bommer, en direkte dårlig straffe og Liverpool er mestere! Det ropes og det danses. Det er ikke fotball, det er livsglede.

Jeg vinker Kjetil inn fra altanen. Han danser inn. Klemmer alle. Åpner en flaske vin. Det er en stor dag. Jeg gratulerer med seieren. Tar et glass vin og hoier med. Unnskylder meg og sier at middagen venter oppe. Mens jeg går opp trappen lurer jeg på, hvordan det vil gå Kjetil - om finalene ble spillt midtvinters...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Beep - beep - beep - beep - beep - beep...

2007-08-18T15:13:00.000+05:30

Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte og ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:46.

Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.

Jeg svinger beina ned på gulvet og vipper dyna av pikken. Stirrer tomt ut i rommet. Reiser meg og går med raske steg mot badet. Toalettbesøk, dusj og barbering hjelper. Nystrøket skjorte likeså. Men ennå så er hodet pakket inn i mose. Tankene går ikke akkurat fort. Kaffe eller trikken - kaffe eller trikken? Jeg ser på klokken og finner at jeg er sent ute. Jeg trakker ned i skoene, tar jakken og veska. Smeller igjen døren, låser og kjenner etter at døren er låst.

Heisen er uvanlig stille. Vanligvis hører jeg knirkingen av vaieren som holder heisen når jeg synker ned mot gateplan. Taust. Det er som jeg skulle gått ut med ørepropper. Jeg sjekker diskre ørene med min venstre hånd. Nei - intet. Heisen stanser mykt og dørene går lydløst opp. Jeg går ut. Og alt er stille. Greit nok at ikke det er allverden med liv rundt klokken 06 om morgenen - men dette var absurd.

Jeg går over til trikkeholdeplassen. Stiller meg opp og venter. Sjekker med klokken, jeg er ute i god tid. Alt jeg hører er et svakt sus av vinden, min egen pust og lyden av min ene hjernecelle som freser rundt i hodet mitt. Jeg gynger frem og tilbake. Vipper vekten fra hæl til tåballe og tilbake igjen. Slentrer bort til rutetabellen. Solli 0625. Og min klokke viste 0627. Noe var fullstendig feil. Og jeg var sent ute. Jeg så på klokken. Jeg så på taxiene som stod og ventet på andre siden av veien. Og så på klokken igjen. Og tiden gikk. Jeg begynte å bli nervøs. Jeg skulle da være på jobb kl 0645. Helsike! Det var den dagen i dag. Jeg tok en beslutning. Gikk bort mot fotgjengerfeltet og trykte på knappen. Lyset skiftet, jeg går ut i gaten og det begynte å pipe...

Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte, duppet jeg? Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:58.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:59

Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.

Jeg kommer meg raskt til badet, tisser sittende og kommer meg så i dusjen. En kjapp barbering senere, i rene nystrøket skjorte er jeg klar. Samler sammen nøkler, lommebok, mobiltelefon og annet rask. Låser meg kjapt ut av leiligheten og går ustøtt svampete bort til heisen. Det er som om gulvet er levende.

Heisdøren går opp. Ut av heisen kommer en kvinne. En kattekvinne. Oppreist. Som om en av Disney sine katter hadde blitt levende. Hun er høy, med blåsort pels. Hvite flekker i ansiktet. Forførende værhår. Halen stikker ut under det sorte skjørtet og den beveger seg mykt. Hun har hvit bluse og rød jakke på. Jeg blir helt paff og stirrer.
- "Mrrr...God morgen", maler hun.
- "God....Morgen", sier jeg stille.
Hun ser på meg med verdens største øyne, smiler og glir smidig nedover gangen. Jeg blir stående å stirre etter henne. Jeg gjør alltid det. Stirrer. Kommer først til meg selv i det heisdøren treffer armen min. Skramlende synker heisen ned mot gaten. Jeg tar frem mobilen og sjekker klokken. 06:10 Jeg er alt for sent ute. Oslo sporveier må klare seg uten meg.

Jeg kommer ut på gaten og ser etter en tikkebil. Men ingen bil med gult lys på taket åpenbarerer seg. Alle tikkebiler glir forbi med gitarsolo i og en pasasjer i baksetet. Jeg setter vesken på bakken og fisker frem mobiltelefonen. Slår kjapt 02323 og kommer inn i køen til Oslo Taxi. Etter diverse knøding med taster så ringer det, det ringer, det ringer, det ringer...

Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre naboen
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt, det er ingen tvil, jeg duppet. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 06:19.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Jeg strekker ut hånden og slår den på snooze. Klokken er 06:20, jeg tar dynen bort og morrabrøet klasker mot maven. Legger meg ned et lite sekund før jeg svinger beina ut og planter de på gulvet.

Jeg kommer meg raskt gjennom morgenrutinen. Toalettbesøk, dusj, barbering, et knekkebrød, stryk av skjorten og en kjapp puss av skoene. En håndvask og tannpuss følger så. På med skjorten, buksen, skoene, jakken. Tar pc-veska og går mot utgangen. Ved utgangen plukker jeg med meg min samsung, nøkkelkortene, kortfolderen, avtaleboken og bilnøkkelen. Går raskt bort gjennom gangen. Ser bortover mot heisen, ser at den er på vei ned. Bestemmer meg for å ta trappen. To og tre steg om gangen. Raskt kommer jeg ned på gateplan og er kjapt ute på gaten.

Jeg runder hjørnet og er på veg opp til parkeringshuset. Ute i gata driver to store havskilpadder å krangler om den ledige parkeringsplassen, mellom en folkevogn og en skoda. Jeg bryr meg ikke nevneverdig, fordi de gjør dette neste hver eneste morgen. Jeg låser meg inn i parkeringshuset og finner frem bilnøkkelen. Klikker og bilen svarer med Bleep bleep. Det blinkes i lys og den er åpen. Jeg setter meg raskt inn i mitt sorte kjøretøy fra Bayeriche MotorWerkstadt. Vrir om nøkkelen og gir gass med en gang jeg merker motoren tar. Jeg elsker denne bilen. Merkelig hvor glad jeg kan bli i en ting.

Spenner på meg sikkerhetsbeltet, rygger tilbake og kjører mot åpningen av parkeringshuset. Rett fremfor åpningen står en stor elefant og sperrer veien. Alt jeg ser er en diger grå elefantrumpe og en hissig viftenede hale. Jeg tuter. Elefanten blåser i snabelen. Kjapt glir det eletriske vinduet ned:
- "Flytt deg for faen!", skriker jeg.
Elefanten med å blåse enda sterkere i snabelen. Jeg la hånden på hornet.
- "Kom igjen da!", skrek jeg enda høyere.
- "Tror du ikke den djevelen av en parkeringsvakt har tatt seg betalt for to nesehorn, fremfor en elefant!", kom det iltert der fremme.
Elefanten var så forbannet at han slapp en gigantisk elefantfis og dret på panseret mitt.
- "Prøver han å svindle deg også?"
Jeg kikket på kviteringen min. Der stod det en bil, et esel og to skilpadder. Nå tente også jeg.
- "Ja!", skrek jeg mens jeg stormet bort til luken der elefanten trampet.
- "Ta ham ut Dino!"
Elefanten svarte med å tute med snabelen. Hysterisk romstering inne i boden og ut kom mannen sprellende i enden av snabelen.
- "Eh, Dino", sa jeg og pekte på panseret.
- "Åh - unnskyld!"
Med ett tok elefanten en piruett og tørket vekk elefantdritten med parkeringsvakten.
- "Har du lært nå?", skrek jeg opp i ansiktet til den sprellende parkeringsvakten.
Parkeringsvakten sa ingenting, han bare fortsatte å sprelle.
- "Har du lært nå, din idiot!", skrek jeg enda høyere og enda rødere i ansiktet.
Rød var også parkeringsvakten. Plutselig skjønte jeg det. Han kunne jo ikke snakke, snabelen til elefanten holdt jo mannen en halv meter over bakken.
- "Du Dino? Jeg tror vi kan komme frem til en ordning... Slipp den mannen ned..."
Forsiktig senket Dino snabelen og mannen satte seg anpustent på bakken.
- "Nå skal du høre på oss! a) Fra i dag av, parkerer Dino og jeg gratis! b) Finner vi ut at du har tatt dobbelt betalt av noen andre, kommer vi tilbake!"
Parkeringsvaktet nikket skremt. Jeg klappet Dino på snabelen og blunket til den store elefanten.
- "Takk for hjelpen...", sa Dino stille.
- "Det var så lite at", sa jeg like stilt.
- "Jeg må ned på kaia, det er noe lossing...."
- "Og jeg må på kontoret"

Raskt gikk Dino derifra. Bussen og de to neshornene ute i gata ventet til Dino hadde kommet seg ut i trafikken før de stresset videre. Selv fikk jeg parkometervakten til å tørke bort alle restene etter Dino. Satte meg inn i bilen, kjørte gjennom porten og blinker til venstre. Gata er full av dyr, biler og mennesker. Airconditionen summer og blinklyset tikker. Tikk - tikk - tikk - tikk - tikk - tikk...

...Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i kjempefort. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre henne puste. Hun er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt. Strekker ut hånden over henne. Armen streifer det myke brystet hennes. Prøver bestemt inn snooze-knappen. Herregud, jeg sovnet av igjen. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som viser. 06:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep

Jeg strekker ut hånden og slår igjen, treffer knappen og den havner på snooze. Klokken er 06:44. Merker jeg er stiv. Er alltid det om morgenen. Legger meg ned litt. Stryker henne om ryggen. Håper hun ikke våknet. Tenker på hvor deilig det hadde vært med en hyrdestund på morgenen. Men klokken sier sitt. Jeg kysser henne i nakken. Tar av meg dynen, bretter henne inn og går på badet. Alt for sent ute....
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Du vet hva du går glipp av...

2007-08-18T15:01:00.000+05:30

En kveld

Dvd-spilleren hadde så vidt kommet forbi åpningstekstene av filmen "Gladiator". Det var høst, det var surt ute og varmt inne. Jeg la beina på bordet, hadde øl i neven og popkorn i bollen. Knallfilm i vente. Jeg korer med Maximus.
- "On my signal, unleash Hell!"

General Maximus sporer hesten og rir bort fra sine legionærer. Det er da det ringer på døren. Jeg ventet litt. Kanskje det var hos naboen. Det er ganske lytt i blokken min. Lyttet nøyere. Riiiinnnngggg. Neida, det var hos meg. RingRingRing. Det var bare en person som ringte på slik. Jeg sukket. Satte filmen på pause og reiste meg. Gikk ut i gangen. Tok opp dørtelefonen.
- "Hallo?"
Jeg visste hvem det var. Men jeg lot som ingenting.
- "Hei, det er meg...."
Det ble stille et sekund. Jeg husket stemmen hennes bare så alt for godt. Jeg trodde jeg hadde hørt den for siste gang.
- "Hei...", sa jeg stille.
- "Kan jeg komme opp, eller?"

Før jeg hadde tenkt tankene ferdig, hadde kroppen min reagert. Fingeren hadde vandret bort på dørknappen og gjort sitt nødvendige ærend. Rrrrrrrrrrrrrr. Jeg hørte i telefonen at døren åpnet seg og at hun gikk inn. Jeg låste opp døren. Lot døren til stuen stå på gløtt og gikk inn igjen. Jeg var tom i hodet. Hva ønsket hun i kveld?

Det smeller i døren i gangen.
- "Hei!"
- "Du kom greit inn?, spør jeg forsiktig.
- "Jada, har da gjort det før."
Og før var, før. Før nå. Fra tiden jeg ville glemme. Jeg hører sko som blir kibbet av, jakke som blir tatt av og hengt opp. Døren til stuen åpner seg. Der står hun. Levende. Rød i ansiktet. Mørkt rødt hår. Slank. Spenstig.

- "Det er surt ute!"
- "Ja...", sier jeg stille.
- "Jeg ble kjempevåt ute. Skikkelig kliss."
Hun snakker fort, ser på meg. Gnir den ene foten over den andre vrir seg. Jeg kan se regnet har gjort buksen hennes våt. Den klistrer seg til henne.
- "Er du kald?"
- "Ja....", sier hun stille.
- "Kan jeg ta en dusj eller?"
- "Selvsagt", nikket jeg.
- "Du vet jo hvor alt er"

Hun forsvant ut på badet. Stua ble igjen tom. Et flimrende bilde av Schwarzwald hviler på skjermen. Jeg klarer ikke å tenke på noe. Hun er her igjen... Jeg snur meg bort fra badet og tilbake til fjernsynet. Trykker play. Jeg ser Maximus ri, svinge sverdet, stikke, hogge, kappe og rope Roma Victor. Jeg ser filmen. Jeg hører hva som skjer. Men jeg er ikke med. Hodet mitt er ute på badet. Hos hun som dusjer.

Lyden må være høyere på enn hva jeg tror. Plutselig er hun tilbake, jeg merker henne først når hun legger hånden på nakken min.
- "Det var godt!"
Hun rister det krøllete håret sitt. Godt innepakket i min store hvite badekåpe. Hun ser godt ut.
- "Så bra", smiler jeg stille.
Hun legger bukse, sokker og truse over ovnen. Kommer tilbake til sofaen.

Hun hopper elegant over ryggen på sofaen, jeg får et glimt av en velformet kropp i det hun svinger seg over. Lander rett ved siden av meg. Hun lener seg frem, tar fjernkontrollen. Stopper filmen. Slår av TV'en.
- "Jeg må snakke med deg", sier hun.
- "Skjønte det"
- "Eh... Jeg gikk lenge i regnet og tenkte på deg. Dette. Hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle si det.... "
Hun ble stille et lite sekund. Hun tok sats.
- "Det tok tid. Jeg ble våt. Og jeg vet det ennå ikke. Hvordan jeg skal si det"

Hun så på meg. Smilte trist og strøk meg over håret. Jeg kjente duften av Dove. Merket at hun hadde pusset tennene. Hun gjorde akkurat slik. Slik som jeg liker. Som jeg elsker at hun gjør med meg. Og jeg kjenner pulsen slå. Raskere.

- "Du var da veldig eksplisitt sist vi snakket", sa jeg kort.
Hun fortsatte å stryke meg, men så ned i gulvet og bort. Jeg lente meg nærme.
- "Ja, men det var da..."
- "Går det bedre nå?", spurte jeg stille.
- "Eller føler du ennå det samme?"
Selv så tvilte jeg litt på det siste.
- "Blir det lettere for deg, nå som du har noen å skylde på?"

Hun så på meg lenge. Hele tiden strøk hun meg. Satte seg tett. Veldig tett inntil meg. Jeg kunne merke brystene hennes under badekåpen. Hun pustet tett på halsen min.

- "Vi har kjærlighet!
Hun sa det intenst. Jeg kunne merke lydbølgene vibrerte mot halsen.
- "Vi har jo kun et liv"
Hun tok tak på innsiden av armen min. Nå kjente jeg pulsen hennes.
- "Og vi har et behov i natten..."
Hun kysset meg på halsen. Jeg fikk gåsehud.
- "En kjærlighet, et forhold."
- "Og vi må dele den..."
- "Og deler vi den ikke, forsvinner den."

Hun lener seg tett til meg. Leppene hennes mot halsen min. Alt jeg vil er å stryke henne over håret. Kysse henne. Rive av henne badekåpen. Smake henne. Knulle henne på sofaen. Leve ut lysten. Leve ut forholdet. Men det ordet. Forsvinne. Det ordet gjorde at jeg frøs til.

Hun merket at jeg stivnet. Jeg rensket halsen.
- "Skuffet jeg deg, var det derfor du ba meg dra ?"
- "Ga jeg deg en flau smak i munnen?"
Jeg kan merke at jeg er litt irritert.
- "Du oppfører deg som du aldri, aldri har blitt elsket!"
Jeg trekker pusten.
- "Du vil bare ha meg nå. Og siden gå!"
- "Og siden la meg gå uten kjærlighet...."

Pulsen banker, og hodet er i kaos. Hun hviler ennå leppene sine mot halsen min.
- "Det er for sent, alt for sent i kveld til å ta fatt på fortiden vår"
- "Men du har rett. Vi har noe. Vi var 'en'. Hadde en 'ting'. Men vi er ikke de samme som før..."
Jeg er tørr i munnen. Dette hadde jeg ikke trodd at jeg skulle si. Men plutselig fant ordene veien gjennom munnen min.
- "Har du kommet for tilgivelse?"
- "Har du kommet for å vekke den døde?"
- "Har du kommet for å leke Jesus, med spedalskheten i hodet ditt....?"

Hun løfter hodet og ser på meg. Rister på hodet. Jeg kan se tårene i øynene dine. Spørsmålstegnene. Jeg trekker pusten.
- "Spurte jeg om for mye, for kravstor?"
Hun ristet på hodet. Det var like før hun gråt.
- "Du gav meg ingenting. Og ingenting, er det jeg har nå."
Hun stryker meg over håret.
- "Du har da alt. Du har da lykkes...", sier hun hest.
- "Vi var 'en'. Men vi er ikke de samme lenger...."
- "Vi sårer bare hverandre, og så gjør vi det igjen."

Hun ser på meg. Rister intenst på hodet. Jeg må ha misforstått.
- "Kjærligheten er et tempel!"
- "Jeg tror på kjærligheten vår!"
Jeg rister på hodet.
- "Jeg tilber den! Den er større enn oss!"
Hun snakker intenst. Hun kan snakke en fugl ned av et tre og inn i katten sin kjeft. Uten at fuglen mukker. Men jeg begynner å flakse med vingene.
- "Kan ikke vi være sammen igjen?"
- "Kan ikke vi være et par?"
Jeg rister enda mer bestemt på hodet. Jeg kremter.
- "Du ber meg altså komme 'hjem' igjen?
Hun nikker og kryper noen millimeter nærmere.

- "Og så vil du ha meg til å krype igjen?"
Jeg snakker fortere nå.
- "Avspise meg med enkelte kvelder. Være ute med venninner. Interessante menn fra bedriften, kveld etter kveld. Komme hjem sliten. Jobbe hjemme, gjennom all 'vår' fritid. La dine valg komme først..."
Jeg puster ut. Jeg er varm og kald på samme tid.
- "Om jeg kom tilbake må jeg krype. Og jeg er ferdig med å krype!"
- "Og jeg kan ikke holde fast ved flisen av deg, når det er kun en flis jeg får. Og en flis gjør vondt. Enten den sitter i fingeren eller i sjelen...."

Hun reiser seg fra meg. Med beina i kors i sofaen. Ser lenge på meg. Det er et av disse øyeblikkene som varer evig. Jeg kan høre klokken tikke på kjøkkenet.
- "Jammen, vi har da et forhold, du kan da ikke nekte for det?"
Hun spør intenst.
- "Vi lever bare en gang. Jeg vil ha mer. Og det vil du også."
- "Bare uten meg denne gang", sier jeg stille.
- "Vi kan ikke leve sammen."
Jeg drar pusten mellom hver lille setning.
- "Vi har ikke noe, vi hadde noe..."
- "Et liv. Som fungerte. For deg..."
- "Et liv. Men vi er ikke de samme lenger."

Hun ser på meg. Skjønner at jeg mener det. Også denne gangen. Stille reiser hun seg. Åpner badekåpen usjenert. Lar den falle på gulvet. Vakker står hun fremfor meg. Alt jeg kan se er tårene i øynene hennes. Hun har trusen sin i hånden.
- "Du vet hva du går glipp av..."

Ordene blir hengende når hun tar på seg den minimale trusen. Hun går ut på badet. Tar på seg blusen. Drar på seg den fuktige buksen. Jeg sitter ennå pal i sofaen. Ikke helt klar over hva som skjer. Men det må skje. Hun går ut i gangen. Tar på seg skoene, hører at hun tar på seg jakken, åpner døren og går.

Jeg puster ut. Det var en gang... Jeg sitter stille lenge. Varmen fra henne har forsvunnet. Lenge etterpå, strekker meg etter fjernkontrollen...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jeg løfter hånden og slår henne flatt i ansiktet.

2007-08-18T15:00:00.000+05:30

Det var rart å vente utenfor ankomsthallen på Gardermoen. Hun kommer med 20:55 flyet fra Moskva, Aeroflot. En skranglete Tupolev-Maskin skal frakte Marianne hjem. Den siste etappen. Det siste steget bort fra India, bort fra Mumbay. Bort fra skurrende telefonlinjer, rar mat og tidsforskjeller. Jeg går frem og tilbake fremfor de doble skyvedørene,

Jeg tenkte igjennom livet med Marianne. Vi har vært samboere i 2 år. Tiden hadde gått fort. Alt er rimelig normalt med oss, tror jeg. Oppturer, nedturer, familieselskaper, krangler, samtaler og lek. Vi har erotisk lek, forsonings-sex, dårlig elskov, kjappe dyriske knull og hele dager i mellom lakenene. Det er middager. Lunch og sene frokoster. Planer, felles møbler og reising. Felles ferier. Byferier, eksotiske reisemål og turer med familien. Joda - det er oss. Vi skal giftes og datoen settes. Og nå har Marianne vært borte i 4 måneder.

Og det var jobben sin feil. De ringte en ettermiddag, en onsdag mens vi spiste lasagne. De fremla et tilbud til Marianne som hun ikke kunne si nei takk til. Det var akkurat som i Gudfaren, bortsett fra at de ikke opererte med hestehoder i senga, men med lønnsforhøyelse og artige kruseduller på CV'en. Prosjektet var i India, det var utvikling av ny software for firmaet hennes. Det var et nytt miljø. Alt skulle skje på engelsk. Det var veldig hysj-hysj og kjempe-hemmlig. Det hastet og en viktig kontrakt stod på spill. De hadde sagt at de trengte den beste av de beste og at de trengte Marianne.

Vi brukte den kvelden, den natten, snakket lenge om dette.
- 4 måneder var jo ikke lang tid og vi har jo hverandre.
Hun sa det igjen og igjen. Jeg syntes det var lenge. Jeg tvilte, hun hadde lyst. Samtalen gikk frem og tilbake. Hun nevnte utfordringer, karriere, msn, telefoner og noe å vokse på. Jeg sa meg til sist enig, 4 måneder er ikke lang tid. Vi gråt og vi elsket til det ble lyst. Så ringte vekkerklokken og vi gikk i dusjen. En ny arbeidsdag begynte.

Det virket som en evighet siden, den mandagen i januar, dagen da hun dro. Jeg var trist, hun var mutt. Vi var et stille par som kjørte til Gardermoen. Ingen av oss hadde mye å si. Hun holdt hånden min hardt, det ble merker av neglene hennes i håndflaten min. Jeg klemte henne tett til meg, pustet i takt med henne. Innsjekkingen gikk alt for fort. Et kort, en automat og bagasjen ble levert lett i en luke. Og så stod vi der. Gråt litt, kysset og så dro hun gjennom sikkerhetsluken. Det var da, dette er nå. Jeg spaserer frem og tilbake. Lager spor på gulvet. Ser utålmodig mot dørene. Venter på henne.

Dørene åpner seg og der kommer hun. Smilende, skyvende på et lass med bagasje. Dobbelt så mye som hun dro med. Brun, blond og leende øyne. Rundt halsen har hun et lite tynt blått silkeskjerf, hun kaster på skjerfet og legger armene rundt meg og holder meg. Hardt. Kysser meg ikke. Hun holder meg hardt og sier at hun har savnet meg. Jeg løfter henne forsiktig opp og kysser henne. Hun kysser meg forsiktig tilbake.

Vi sier ikke så mye på flytoget innover mot Oslo. Bare holder hverandre i hendene og stryker på hverandre. Jeg snuser på håret hennes og synes det lukter eksotisk. Annerledes. Hun lener seg inntil meg og er glad for å være hjemme. Tausheten vedvarer. Vi tar drosje hjem, bærer all bagasjen opp, jeg låser døren og bærer henne prompte til sengs. Taust elsker vi. Lenge. Svette og slitne puster vi ut. Det er sommerskumring ute og vi kan skimte nabohusene. Vi står opp, går ut på kjøkkenet og lager oss litt mat.

Det var litt rart, det var kjent, men fremmed samtidig. Hun snakker om prosedyrer, om funksjonaliteter, om produkt, om tilgjengelighet. Det var som om det som manglet kom tilbake, med et nytt strøk med maling på seg. Om mat, krydder, personlig hygiene og hellige indiske kyr. Kjent, men fordekt. Hun snakker om privatliv, om kollegaer, om venner, om sjefer, forskjellen mellom en indisk arbeidsplass og en norsk arbeidsplass.

Likevel ville ikke følelsen gi seg. Jeg så henne i øynene.
- Og så var det oss...
- Ja, sa Marianne.
- Når passer det?
- Jeg vet ikke, passer med hva da?
- Du vet da det...
- Det vi snakket om før du dro.
- Hva da da, vi snakket jo om så mye...
Hun smiler og fingrer med servietten. Jeg rensker halsen.
- Datoen for bryllupet vårt.
- Det ja...
Det ble stille. Hun så lenge på meg. Strøk meg over armen. Igjen og igjen.
- Du, du, du...
- Ja, sa jeg.
- Det er noe jeg må fortelle deg.
- Hva da?
- Det er litt vanskelig...
- Hvordan det?
- Virkelig vanskelig.
- Jammen, si det da!
Hun trekker pusten virkelig dypt. Jeg rekker å tenke, nå kommer det. Jeg ser øynene hennes bli fuktige.
- Jeg er gravid.
Kjøkkenet begynner å spinne. Rundt og rundt går det. Jeg hører meg selv spørre...
- Er det med meg?
I sirkelen av kjøkken som romsterer fremfor øynene mine, registrerer jeg at hun rister på hodet.

Stumt, alt blir stumt. Jeg løfter hånden og slår henne flatt i ansiktet. Forskrekket ser hun på meg. Gråter åpenlyst nå. Holder seg for munnen. Jeg reiser meg og kler meg raskt. Hun hulker ute på kjøkkenet. Hulkingen svinner i det jeg lukker ytterdøren. Natten er mørk og jeg kan forsvinne.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

En diskré og verdensvant mann

2007-08-18T14:40:00.000+05:30

Nå regner det nesten mer her i Oslo enn det gjør i Bergen. Handleturen begynte med de beste intensjoner, men den endte i katastrofe. Det vil si, jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe meg en dvd, American Dreamz. Men i hånden har jeg nok en dvd-boks av serien Sopranos, noen bøker, en drill, mer matvarer, enda mer pils og noen flasker vin. Alt i alt et anselig antall poser. Tunge er de også. Og det er langt hjem.

På toppen av dette kom så regnet. I doser. Ikke akkurat enkle dråper. Det var som jeg skulle skrudd på dusjen. Det spyler ned. Jeg strekker ut hånden, rensker halsen og skriker :
- Taxi !

En sølvgrå Mercedes bremser raskt opp i elven som dannes fremfor sandalene mine.
- Gata-mi-takk. Du vet, der jeg bor. I nærheten av parken du veit.

(Her har den observante leser kjapt resonert at Wolfsea er en diskré og verdensvant mann som er velkjent i taxi-kretser. Han hadde selvsagt ikke trengt å fremsi adressen sin, men det var alltid best å være på den sikre siden. Det hele minte ganske mye om forholdet mellom verdens bartendere og verdens mest hemmelige agent: James Bond. Stikkord: Dry Martini)

Jeg kaster meg inn i drosjen. Gateadressen ble tydelig fremsagt og gir en omtrentlig beskrivelse i tillegg. Bare sånn i tilfelle at Tikke-bil-sjåføren ikke visste hvor det var. Regnet faller raskere nå. I køen frem mot lyskrysset kan jeg høre regndråpene tromme mot vinduet. Jeg holder posene tettere inn til meg.

Misforstå meg rett. Jeg liker taxier.

Hvem har ellers reddet mang en havarert aften ? Hvem har ikke brakt meg frem på frierføtter, om ikke frierhjul ? Tikke-bil til hverdag og til fest. Hvem vet mest om fotball, somaliere, pakkiser, andre tikke-bil-sjåfører, løyver, politikk, samfunn, jenter, mat, veier, trafikkregler, syklister, busser, trikker og tog ? Jo det vet mannen bak rattet. Jeopardy go home ! Orakelet i Delfi, du har en skog med konkurrenter – alle med et lite hvitt lys på taket.

Taxier gir en følelse av luksus. Sette seg inn i baksetet, fremsi en adresse. Slappe av og bli kjørt helt frem. Uten tanke på parkering, trafikk eller andre viderverdigheter knyttet til bilismen. Men, det er alltid et men.

Jeg er dessverre lokalkjent i gata mi, eller som Kurt synger – My Street. Jeg er klar over feller vedrørende enveiskjøring, parkering og vei-valg. Men hva er nå det mot Hr. Tikke-bil-sjåfør ? Han vil velge en snarvei som vil føre oss ingensteds, til stillstand, til omveier. Da blinklyset kommer på, blinker vi mot katastrofen.

Blinklys :
En retningsangivende gjenstand, ofte i form av et oransje blinkende lys. Dette skal ideelt brukes for å angi hvilken retning kjøretøyet har tenkt å svinge. Ofte brukt som signal mellom venner. Blinklys blir derimot ofte brukt som signal etter at man har svingt – som for å si 'se at jeg har svingt, ser du hvor flink jeg er' :-) Andre bruker ikke blinklys fordi de vet at resten av verden skjønner at de skal svinge akkurat der, til den retningen de selv har tenkt. Det er allment kjent. Og verden må innrette seg deretter

- Du, kan ikke du kjøre litt lenger frem og ta til venstre ?
- Jeg vet hva jeg kan og vil.
- Jeg har kjørt her før.
- Ja vel... Men kan ikke du…

Iltert slår sjåføren av blinklyset. Akselererer kraftig bortover gata, forskremte fotgjengere løper over gata, de er millimeter fra å bli grillmat på Mercedesen. Syklistene svinger opp på fortauet og ser etter oss.

- Nå har jeg kjørt forbi.
- To ekstra lyskryss, en rundkjøring og en omvei.
- Det er du som betaler, kunden har alltid rett.

Jeg kan se svetteperlene piple frem under sjåførens høye hårfeste. Pannen er rød, han koker, han er sinna. Han, super-tikke-bil-sjåføren, blir belært av en "bygdis". Snurt kaster han på hodet. Jeg kan formelig se dråpene fordampe på den sinna mannen. Inn i hvert kryss med dødsforakt. Rask akselerasjon og grov nedbremsing.

- Ser du hvor lang tid dette tar ?
- Går det noe fortere slik ?

Jeg svarer sarkastisk og spydig. Han snur seg forbannet mot meg i det bilen seiler igjennom siste svingen. Tankene spinner rundt kronene med tips som sjåføren ikke skal få. Hjulene låses og med et rykk ankommer vi gata mi. Stille betaler jeg og går ut.

Jeg gidder ikke fortelle sjåføren at hadde han kjørt som han hadde tenkt, så hadde han endt opp i en enveiskjørt gate eller en blindvei. Kjapt lukker jeg døren til drosjen. Klikket fra døren har ikke dødd hen, før han presser gasspedalen i bunn og forsvinner rundt hjørnet.

Jeg kommer med 14:47-toget

2007-08-18T14:19:00.000+05:30

Tekstmeldingen tikket stille inn. Mobilen gav fra seg et diskret pip.Jeg kommer med 14:47-toget, Oslo S.Det var henne. Så det hadde kuliminert med dette. Jeg kjente meg litt hes i stemmen og håndflatene var litt mer svett en vanlig.

Vi hadde flørtet litt frem og tilbake over msn. Forholdet hadde økt i intensitet. Melingene ble frekkere. Dristigere. Bilder. Sex. Jeg inviterte henne, hun avslo. Hun hadde ikke tid. Fintet. Kom med unnskyldninger. Halte ut tiden. Men det var hun, hele tiden hun, som tok initiativet. Flyttet streken.

Sms. Ringte meg om natten. Skjøv streken fremfor seg. Fortalte meg hvor kåt hun var. Lot meg høre hennes kåthet. Hun hvisket hest til meg…- Kom nærmere, kom og ta meg. Kom til meg.Men hun ville ikke ha meg nærmere enn dette.Det var Av og det var På.

Jeg følte at hun lekte med meg. Jeg dro meg sakte unna. Var oftere offline. Svarte senere på sms. Hadde telefonen på lydløs. Jeg registrerte at hun hadde ringt. Og jeg lot det være med det. Ukene gikk. Jeg så hun var online. Jeg var offline.

En natt ringte telefonen. Lenge og hardt. Jeg hadde glemt å sette den på lydløs. I ørska slo jeg ut med hånden. Trykket på en tast og det spraket i høytaleren.
- Hallo ?
Det var henne.
- Unngår du meg ?
Hodet mitt var i ennå i drømmeland.
- Hallo, er du der ?
- Ja, jo... Jeg er da det. Ikke helt våken men…
- Hvor har du vært ?
- Litt opptatt, jobb og sånn…
Jeg lot ordene gli sakte gjennom telefonen. Av stillheten som fulgte, sluttet jeg meg til at hun trodde meg.
- Hva er klokken ?
Hun svarte ikke med en gang.
- Den er snart 2.
- Sover ikke du, smilte jeg til mørket ?
- Tydeligvis ikke, jeg er på nattevakt.
- Ah, da forstår jeg.
- Hvordan har du det ?
- Bra, men jeg har savner deg.
- Hva savner du da ?
- Alt, stemmen din: Hva du sier, hvordan du sier det, hvordan du får meg til å le, hvordan du vekker følelser i meg… Alt.
- Jeg liker deg også, sa jeg stille.
- Hvorfor vil du da ikke snakke med meg, spurte hun snurt.
Jeg kunne høre sårheten i stemmen hennes.
- Jeg vil jo snakke med deg, jeg vil jo treffe deg, jeg vil jo ha deg, jeg vil treffe deg. Du sier ja i det ene øyeblikket og i det neste sier du nei.
- Hvorfor det ?
- Æh, det er litt vanskelig å forklare.
- Prøv.
- Jeg er gift.
Det ble stille.

Med ett ble alt klart for meg. Hun tilhørte en annen. Hun ville ha i pose og sekk. Spenning og trygghet. Og jeg… Ville bare knulle henne.
- Du er ikke gift med meg, sa jeg stille.
Jeg hørte hun lo. Lenge.
- Hva vil du med meg, spurte jeg hest ?
- Jeg vet ikke, jeg kjenner meg.... Levende, når jeg snakker med deg... Kan åpne meg opp for deg.
- Jo, det er kjekt å snakke med deg også, skjøt jeg kjapt inn.
- Men du vil da ikke mer enn å snakke med meg, sa jeg mer intenst.
- Ikke det , sa hun stille ?

Så nå stod jeg her på stasjonen .14:45 Alle surret rundt meg. Som travle bier. Uten fortid, uten destinasjon. Jeg stod med svette hender og ventet.
14:46
Toget fra ****** har ankommet perrong 3, stemmen i høytaleren virket glad.
14:47

Hun

Jeg hadde sendt melding. Jeg så meg rundt. Det var lite folk som var med toget. Mange ledige seter, ledige ensomme plasser. Konduktøren kom inn i vognen med en gang. Blå vest, sort jakke og øverst tronet en diger skjermlue. Han så meg tidlig. Og jeg kjente meg naken for konduktøren.

Jeg hadde sagt til Jens at jeg skulle møte Karin, en gammel venninne i byen. Ikke det at han brydde seg, men jeg likte nå å gi beskjed likevel. Jeg sa jeg ble sen, det ville bli vin og det ville bli latter og sladder over en lav håndveske. Han bare så meg. Stoppet ikke ved noen av de andre passasjerene. Gikk rett mot meg. Og visste. Stanset, så på meg og ventet. Det ble stille. Alt jeg hørte var lyden av toghjulene.
- Oslo S.
Halsen min var helt tørr
- Det blir 35 kroner.

Han visste nøyaktig hvor jeg skulle. Hva jeg skulle. Jeg var avkledd, avslørt. Jeg tok frem en femtilapp fra vesken. Jeg svettet litt, men det var ikke varmen jeg enset. Det var tanken på ham, ikke konduktøren, ikke mine medpassasjerer. Hodet var et helt annet sted. Vekslepengene forsvinner ned i vesken. Og toget ruller videre. Kan ikke toget kjøre raskere?

Jeg venter jo, slik som han. Jeg har ventet på sms, ventet på msn, ventet på telefon, ventet på livet. Og nå venter jeg på å komme frem. Jeg lukket øynene et lite øyeblikk og tenkte tilbake på vår siste samtale.
- Når skal du dominere meg da?
Jeg sa det og holdt pusten. Han hadde vært frekk, direkte og pågående. Men han hadde ikke krevd noe av meg. Jeg ville mer. Og jeg ville bli hans.
- Ok... Hva har du på deg?
Han snakket rolig og bestemt. Jeg ble stille et lite øyeblikk.
- Jeg har på meg uniform, grønn sykepleierdrakt. Bukse og jakke.
Jeg snakket fort.
- Jeg spurte, hva har du på deg? Og da mener jeg alt...
Stemmen var igjen rolig og forventet et svar.
- Truse, BH og sandaler.
Jeg smilte litt.
- Hvilken type, farge og fasong? Jeg vil ha nøyaktige svar.
Jeg trekker pusten og kjenner stille etter hva jeg har på meg.
- Det er en hvit stringtruse, hvit bh-sportsmodell. Uten blonder.
Jeg kjenner pulsen banke vilt.
- Bra, du er flink.

Han spurte meg hvor jeg var nå, hvor jeg ringte fra, om jeg satt, om jeg stod. Og jeg fortalte. Det han spurte om, svarte jeg på. Sexstillinger, barbering, hva jeg tente på, hva jeg likte. Om jeg likte å bli fortalt hva jeg skulle gjøre. Jeg stønnet og ble kjempevåt av å svare. Det tente meg at han ville ha meg. At han kunne styre meg, bare med ord. Nattevakten ble avsluttet med at jeg gikk på toalettet, onanerte til jeg kom. Alt mens han hørte på i telefonen. Som den mest selvfølgelige ting i verden.

Jeg rettet ut skjørtet og så fremfor meg. Plukket på håndvesken og lurte på hva jeg holdt på med. Jeg pustet ut. Den dårlige samvittigheten lå igjen på forrige stasjon. Jeg satte meg opp i setet da toget rullet inn på Oslo S og kjente trusen stramme da jeg rettet meg opp i setet.

Sakte går jeg oppover, stirrer ned i bakken. Hånden roter rundt i vesken, vil ta telefonen med en gang den ringer. Jeg er sikker på at han vil ringe, bare for å høre hva jeg har på meg. For å finne meg. Gangen flater seg med ett ut og ser jeg opp, der står han. Rett fremfor meg. Med solbriller. Inne.

Han smiler og gir meg en varm klem. Stryker meg over ryggen og kysser meg på kinnet. Som den mest naturlige ting i verden legger han hånden min i armkroken sin og begynner å gå. Jeg liker å bli ledet og jeg følger ham.
- Endelig kom du.
Han snakker rolig til meg.
- Du ønsket jo å se meg, så jeg kom.
- Men du hadde ikke lyst.
- Jeg kunne ikke helt.
- Jeg forstår. Men nå er du her.
- Ja...Jeg smilte og klenget meg ubevisst litt tyngre til hånden hans.
- Er du sulten?
- Ja, litt kanskje.
- Godt, her borte er en liten italiensk restaurant som er god. Litt pasta hadde vært godt.

Noen minutters gange senere gikk vi ned en kjellertrapp. Ble tatt imot av en lubben kelner, han viste oss til et bord langs veggen og hentet et par menyer.
- En pils og..?
Han så på meg og ventet.
- Eh, litt tidlig for meg - jeg tar litt vann.
Kelneren nikket og forsvant. Han tok hendene sine i mine.
- Jeg har ventet på deg.
- Jeg skjønte det, men jeg var ikke sikker på at jeg turte.
- Hvordan det?
- Du kjenner meg så godt, du styrer meg, du vekker følelser i meg som jeg ikke visste jeg hadde.
- Så jeg gjør det?
- Ja...

Kelneren kom tilbake med et glass pils og en flaske med blå Farris og et isglass. Han skjenket raskt opp glasset og så på oss.
- Er dere klar til å bestille?
- Nei, gi oss noen minutter til, ok?
- Ok.
Kelneren forsvant og igjen så han på meg med de knallblå øynene. Blikket som så rett igjennom meg.

- Du ser godt ut, jeg liker antrekket ditt. Skjørtet matcher jakken din.
- Takk.
Jeg smiler tilbake.
- Skal vi se...
Tagiatellaen med skogsopp er god, også Tortellini del la mare er god. Jeg kan også anbefale Lasagnaen.
- Lasagna høres bra ut.
- Bra, da tar jeg Tagiatellaen.
Han vinker etter service, kelneren kommer kjapt over og han bestiller raskt. Kelneren tar menyene og forsvinner. Igjen smiler han.

- Og så var det oss.
- Ja...
Jeg er nervøs for hva som kommer.
- Du er med meg nå, og vil gjøre som jeg sier.
- Ja...
- Godt.
Han løfter hånden sin fra min, tar en slurk av glasset. Svelger og ser rett igjennom meg.
- Jeg vil at du skal gi meg trusen din. Nå.
Jeg trekker pusten. Dypt.
- Nå?
- Ja, nå.
Stille slipper jeg hånden hans. Legger servietten på bordet. Reiser meg. Og går fort mot toalettet. Jeg låser døren. Ser ikke på meg selv i speilet i det jeg drar ned trusen. Tråkker ut av den. Putter den ned i vesken. Retter på skjørtet og går ut igjen. Stille setter jeg meg ned.

Ubevisst trekker jeg skjørtet godt ned. Han strekker ut hånden, åpner den. Jeg vet hva han vil, men jeg tør ikke.
- Har ikke du noe til meg?
- Jo, men her?
- Nå?
- Ja, her og nå.

Jeg åpner vesken. Jeg ser den lille sorte blondetrusen med en gang. Jeg legger hånden over den. Plutselig kjenner jeg hånden hans over min. Han tar trusen, den forsvinner helt i neven hans. Han tar hånden opp til nesen. Jeg holder pusten. Han snuser inn duften av meg. Smiler og lar hånden forsvinne ned i bukselommen.
- Dette blir en interessant kveld.
Jeg kjenner meg hes og nikker til svar.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Julesilden Fritjof

2006-12-27T16:18:00.000+05:30

Jeg skjønte noe var galt, den vesle sursilden svømte rundt i det vesle blanke glasset sitt. Jeg så den flekke med sporen, den øverste delen av finnen stakk opp av laken. Den dyttet bort biter av løk, rødbeter og pepper. Jeg drakk sakte av frokostjuicen min. Fascinert. Runde på runde sirklet silden rundt i glasset. Små dråper av lake rant nedover siden på glasset, laget små perler på mor sin røde duk med julemotiver.

Jeg satte forsiktig ned juicen. Silden ble var at jeg stirret. Plutselig stoppet den å svømme. Den stakk hodet opp av laken, la hodet på skakke, blunket med øynene og så rett på meg. Jeg tittet opp og så bort på min bror. Han snakket lavt med sin samboer, min søster snakket med mor og far om gavene fra kvelden før. Jeg så på dem alle og silden så på meg.
"Du ser ikke god ut, Wolf!"

Silden hadde snakket med en høy, tynn klar stemme. Sakte senket den hodet sitt ned i laken og svømte en runde. Brått stanset den og igjen dukket hodet opp over kanten.
"Ble det veldig fuktig i går, Wolf?"
Igjen tittet jeg rundt bordet for å se at de andre så hva jeg så. Men ingenting. Alt de så var hverandre. Jeg fikk ikke frem et eneste ord. Jeg fylte igjen glasset med juice og tømte det i en eneste slurk.
"Nja, noen juleøl ble det da. Og flere akevitter!"
"Det vises"
"Forresten, hvem er du?"
"Du kan kalle meg Fritjof, Wolf"
"Hvordan kan du se at jeg ikke er i slag da da?"
"Blikket ditt, det er tomt – du er en kilometer borte og 'nå' – det er her ved bordet. Du spiser ikke. Du bare super juice. Det nystekte rundstykket du har på tallerken din har blitt kaldt, det nykokte egget ditt har blitt lunkent og du har drukket snart to liter juice... Holder det ?"
"Jo, ja. Det stemmer nok det"

Silden pustet ut, blubbet med munnen og dukket under laken igjen. Jeg tittet opp for å se om noen andre hadde langt merke til vår lille samtale. Men neida, alt var stille ved frokostbordet. Nesten da. Jeg ble litt svimmel. Drakk mer juice. Silden brøt laken igjen, la hodet på kanten og så igjen på meg.
"Og du som er så glad i sild, julesild, rømmesild, madeirasild..."
"Det stemmer."
"Og så lurer jeg på, hvorfor spiser du ikke meg?"
"Hmmm – kan det ha noe med at vi snakker sammen akkurat nå?"
"Det kan jo ha noe og si... Men jeg lurte på om jeg ikke så delikat ut?"
"Joda, du er blank i kjøttet, frisk i fargen, løken ser nykappet, rødbetene likeså. Det dufter herlig da. Men så er det dette med hodet ditt da. Ikke akkurat vanlig kost i julesilden."
"Bortsett fra hodet og samtalen... Så ville du spist meg ?"
"Det kan tenkes – og ja – du må ikke bevege deg, ikke svømme rundt så mye..."
"Så frisk som en fisk gjelder ikke for en julesild?"
"Neiiiii, julesild er mer pålegg. Dødt liksom. I lake. På et stykke brød. En slags sushi."
"Vil du virkelig at jeg skal slutte å svømme?"
"Det har ikke jeg sagt, men...."

Plutselig dukket silden under og svømte fort rundt noen ganger. Jeg blunket, trakk på skuldrene og tømte i meg nok et glass juice. Like brått som silden hadde dukket under, dukket den nå opp.
"Liker du meg ikke?"
"Jo, men jeg har ikke noe matlyst, ser du. Du er perfekt på julebordet."
Om du kan si en sild kan smile, så var det det Fritjof gjorde nå. Glad svømte han rundt i sildeglasset sitt. Jeg stirret fascinert på ham. Rundt og rundt svømte han. Rødbetene duppet i laken, bitene av løk slo små saltoer rundt ham. Halen slo forsiktig. Jeg satte begge albuene på bordet, hvilte hodet i hendene og fulgte fisken runde på runde.

"Woooolf, Wolf, Woooolf, Wolf!"
"Ska du sje læng på denj der sillja eller ska du ha a?"
Ordene fra far gjorde at jeg blunket ekstra hardt. Hodet mitt spant ikke lenger. Sildeglasset stod der, velduftende. Jeg løftet gaffelen målbevisst...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

På trikken

2006-11-14T19:41:00.000+05:30

Skrevet av Wolfsea 21. desember 2005, klokken 05.55

Jeg kommer gående raskt inn på trikken. Litt varm etter å ha løpt de siste 30 meterne. Jeg har løpt, selv om jeg vet at det kommer en ny trikk om 5 minutter. Roter frem flexikortet. Stempler det raskt og slipper det ned i en eller annen pose. Vel inne ser jeg etter et sete. Og blir lettere forstyrret når jeg ser at jeg må sette deg sammen med noen. Ikke får jeg sitte alene ved vinduet. Ikke sitte alene med alle posene mine. Neida, jeg må dele sete med en annen. Ok, hvem. Jeg kan jo ikke stå og sile alle. Beslutningen må taes. Setet kommer i sikte.

Målrettet beveger jeg meg mot deg. Spør ikke om setet er ledig. Løfter slapt en pose-hånd i retning setet. Du nikker knapt synlig. Jeg bare planter rumpa mi i setet. Lettet og litt brydd på samme tid. Du skyfler ben og veske for å gi meg plass. Som kutymen er, takker jeg ikke. Jeg klarer ikke å glede meg over at du er vakker, at du har en snedig sort frisyre, at du har brune øyne til å drukne seg i, at du ville være spennende å snakke med, at du ser avslappet ut og at du har et glimt i øyet som hinter om et eller annet. Denne informasjonen raser gjennom hjernebarken. Reflekterer et lite sekund over det faktum at enkelte på vestkanten kaller t-banen for ”trikken” og den ”virkelige” trikken for ”blå-trikken”. Tankene svinner raskere enn dugg for solen.

Lettere rød i ansiktet prøver jeg å sette meg. Posene fra julehandelen spriker i alle retninger. Men trikken starter med et rykk og jeg må støtte meg. Ned i setet faller jeg. Poser på gulv. Poser på fang. Poser på sete. Jeg opptar mye plass. Presser meg inn i din sone. Jeg ser så vidt på deg. Men sier ingenting. Selv om du er min utvalgte setepartner.
Min setepartner. Mitt valg. Jeg ser på deg. Litt flau over posene. Men hey, jeg har da kjøpt billett som alle andre. Det er vel min tur å kreve det lille ekstra. Ekstra plass. Uten å si noe. Du bare ser på meg. Passasjerer kommer på. Står i midtgangen. Ser på oss. Ser på alle posene. Ser på alle andre.

Passasjerer går på. Fra arbeid. På veg til café. På veg fra kino. På veg til date. På veg hjem. De kommer på med en historie. Med en vits. Med en bakgrunn. Med noe å snakke om. Men alle går av uten å si noe. Uten å dele. Uten å kommunisere. Selv sitter jeg der med alle posene og lurer på hvorfor.

Kan jeg få meg selv til å åpne munnen og si noe? Neida. Jeg bare holder fastere på posene mine. Mitt skjold mot verden. Mot medpassasjerer. Mot billettkontroll. Mot alt. Samtidig som jeg dukker ned bak plastposene lurer jeg på dette. Den kollektive reisen i stillhet. Den norske reisen. En lidelse i stillhet.

Solli plass nærmer seg. Klarer jeg å si, noe? Klarer jeg å si, dette er mitt stopp? Klarer jeg å si, unnskyld – jeg skal av? Neida. Jeg starter setedansen. ”Jeg-skal-av-pantominen”. Trykker overtydelig på stoppknappen. Tar på meg hanskene. Vrir meg litt på setet. Knepper igjen jakken. Griper fastere om alle posene.

Stille svinger hun bena til siden og lar meg slippe frem. Tankene hennes er flere lysår unna. Mine er hjemme. Som Moses delte rødehavet, deler passasjerene seg. De slipper meg frem. De slipper meg stille ut. Med et pip glir dørene igjen. Kulden gjør huden på kinnet mitt glatt. Og jeg går dit tankene er. Hjem.

Må alle trikketurer være slik? Hvorfor er jeg en del av et folkeslag som ikke snakker med hverandre. Som sitter stille en og en på trikken. Selv så tror jeg det er en del av den norske folkesjelen. Men det er jo koselig å snakke med noen da. Men skal en si noe, selv om en ikke har noe en skal ha sagt? Og kan vi snakke sammen uten andre referanser enn et delt sete? Snakke sammen edru? Snakke sammen selv om man ikke er på hjemmebane. Snakke sammen selv om man ikke har felles religion, felles interesse, felles bekjente eller samme jobb.

Smalltalk. Er det en kunst som vi ikke behersker? Er vi så redd for å drite oss ut? Men skitt det samme. Jeg er lei denne tradisjonen. Jeg leste et sted at man helst skulle gjøre en ting hver dag som skremmer deg. Og jeg begynner her. Jeg vil begynne samtaler med alle jeg deler sete med på trikken, bussen eller toget. Om det blir vellykket får tiden vise. Jeg skal komme tilbake med rapporter om hvordan dette har gått. Et tidlig nyttårsforsett. Snakke med fremmede. Så bare pass deg. Neste gang snakker jeg til deg. Og da bør du ha noe å si. Noe mer enn stillhet. En pratmaker kommer din veg…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Ski...

2006-01-07T21:52:00.000+05:30

Eg har budd heile mitt liv på vestlandet, til og med 16 år i Bergen uten å ta skade av det. (OK det var kanskje litt relativt*S*) På vestlandet kobla eg alltid ski med fjellklatring. Vi trakka opp fjellet, rann ned med knall og fall. Bratt var det og raskt gjekk det. Vi kom alltid opp på snaufjellet. Så utstyret bar preg av det. Fjellski. Digre rottefellabindinger. Stålkantar. Anorakkar. Gamasjer. Lærstøvlar. Goretex all over. Vi var klar for nordpolen etter vi hadde klatra opp fjellet.

Men så kom jeg hit. Oslomarka. Frognerseteren. Tynne ski. Treningsdresser. Kakao. Kos og tur. Skigleda steig med 95%!

Ski er no koselig. Kjekt og lærerikt. Eg går som ein krabbe, som ein krokete vinglepetter. Men eg lærer nok. Snart kan også eg gå diagonalgang, ta saftige dobbeltak og ta telemarksvinger ;)

Så om du ser ein mann i blå markadress, svett og jævlig vinglande borttetter flata så tenk sjølv på dine første skiturar. Sjå på meg og gjenopplev dei. Gi gjerne eit tips eller to. Gåteknikk og ruter osv ;) Eller berre sei hei ;)

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Single +30

2005-12-26T22:23:00.000+05:30

Etter lengre opphold i familiens skjød, dreier samtalen seg oftere og oftere inn på emnet som alle oss i singleton er drita lei av...
Hvorfor er du singel?

Spørsmålet har en klang av pekende finger, en søken etter feil og kanskje en hvis misunnelse for valgfriheten.
Akkurat den siste har Kris K sunget om; "Freedom is just another word for nothing left to loose"
Tingenes tilstand er en konsekvens av valg som er gjort, noen bevisste, andre ubevisste.
Og valg som er gjort av andre.

Tilværelsen akkurat nå er summen av disse hendelsene.
Selv kjenner jeg flere par som har vert gift i over 10 år og som nå går ut i forhandlinger om skilsmisse.
Er da idealene om parforhold på kollisjonskurs med idealene om selvrealisering og individets rett?

Selv tror jeg at jeg er en bedre partner om jeg er lykkelig.
Fremfor å måtte gjøre valg / kompromiss som gjør meg ulykkelig.
Alle valg jeg gjør, er jeg selv ansvarlig for. Nekter å skylde på andre.
Er jeg så fornøyd? Nei, jeg vil også ha en partner.
Det er håp i hengende snøre, 50% er jo jenter så ;)
Uansett, sjekk denne sangen av Baz Luhrmann, Everybody's free (To wear sunscreen) (Class of 99)

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Surfing for oss blonde.

2005-12-25T15:26:00.000+05:30

Heisann

Du leser sikkert dette som en følge av at du har surfet innom min side på vg .
Og da er spørsmålet - hvilken blog er mest lettlest?
Fra VG til Blogspot til VG.
Da er spørsmålet - er frem og tilbake like langt? ;-)

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil/stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Jul

2005-12-25T15:15:00.000+05:30

Det er dagen etter.
Magen er ennå full.
Er det nå så godt med fråtsing?
Tror ikke det selv.
Men en og annen gang så skeier en da ut...
Og nå er det jul, mat og gaver i overflod.
Striskjorta og havrelefsa kommer tidsnok på bordet.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil/stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Håre tide

2005-02-01T15:01:00.000+05:30

Kva er luksus?
Well - eg har funne svaret.
I alle fall i kvardagen.
Frisør.
Vask.
Massasje av hovudet.
Klipp og stell.
Parfyme og dill...

Det er ikkje meir som skal til.
Men eg skal kome attende med fleire detaljar om salongar, prisar og typer klipp - dette innlegget er under redigering.
Forresten, kvifor verkar det som om majoriteten av dei menn som jobbar i frisørsalongar har minst eit homofilt gen....?

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil/stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Ulv Ulv eller er det eigentleg Jerv Jerv....?

2005-01-30T17:25:00.000+05:30

Eg har i lengre tid prøvd å forstå desse stakkars bøndene som har så mange gevær og som hatar ulven så inderleg. Ulven er då eit skadedyr må vi jo vite, han er farleg og kan ete deg og meg - om det vert monge nok av han. Difor, skyt faenskapet så fort du berre kan. Betre daud enn laus i skogen. For å gjere dette heilt sikkert så driv desse bøndene med foring av ulven. Dei sender sauene ut, aleine, i skogen - der ulven bur. Og så vert bøndene sinte, sure og ovverraska over at ulven et maten dei har servert han.

Men våre venner bøndene er no nokre luringar. Dei ønskte i 2004 å få erstatta ca. 30 500 sau som drept av freda rovvilt og det vart utbetalt ca. 51,5 millioner kroner i erstatning til desse bøndene.

Kor mange rovdyr vert det trur du? Eg har sjekka litt. Det er ca 50-70 jerv i sør-norge, 2-300 gauper, 5-6 bjørnefamiliar og 17-19 ulvar

Igjen - et desse rovdyra fleire hundre, ja tusentals sau per vilt-individ per år????

Informasjon om korleis du kan søke om slik vilterstatning finn du her.

Konklusjonen min må førebels vere:

Det er jævla mange hemmelege Ulvar, Jerv og Gauper i Norge
Bøndene får erstatning for alt
Bønder er glad i staten og skjema
Bønder passer ikkje på sauene sine
Og ingen veit at det er ulven som er redd oss og ikkje vi som bør vere redd den....

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil/stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Brevet fra afrika...

2005-01-28T23:35:00.000+05:30

Det er første gang eg har fått ein Nigeria-epost, ein epost som har tigga meg etter pengar, reiser eller varierande handlingar. Her får dykk brevet i heilheit. Då er frågan, som søta bror seier - kva skal eg gjere med dette - nokon tips????

Dearest.

I am very happy when i saw your mail, hope you are enjoying great blessingsof the year, how is your weather for here is very cold, hope all is well withyou over there as for me nothing good for me here as i am passing a greatsurfring here due my situation as i explain myself in a humble manner, hope withmy full story of my life and what i am passing through here you will neveraboundon me, God sent you for my rescue, it was after my prayers i register intothis site sent mail to 4men among the them you are the only one that respond tome hope you are sent by God i will never hurt you for life i promise to remainfaithfull to you never disobey you as you are the only hope i have hope you willget back to me, please i did not want any single game be sincere and honest tome i am a new lady is my first time in the computer please becare with mypicture i did not send it out like that respond to me with heart full of pityand save me i am open and sincere to you truth is bitter

i am for real, as i explain to you about me, miss Parcrella kuot, 22 yearsold girl, fair in completion, 5.5ft, single never been married, from RwandaCentral Africa , daughter to late Dr Juas Kuot,he was a managing director, apolitician in Rwanda, who was later killed during the problem in Rwanda, Myuncle later surceded after his death to take control over hiw wealth withoutknowing that he wanted to betryed us and later killed my mother and snatched allmy late fathers properties under treathning, i have to run for my life with ahelp of old womanwhich is very important to me, now i am in dakar senegal living with a ladyhere , infact for my been with her,

It's just like one staying in the prison andi hope by God's grace i will come out here soon. i don't have any relatives whomi can go to all our relatives ran away in the middle of the war my situation isvery critical, things is very expensive here in senegal very hard, i decided toget married by this my age, no matter any tribe, race, religion i promise toremain faithfull and honest to you and all my belongings we be under your care,i supose to be in school by now' but nothing i can do because i can not decideto go for prostitution' becourse i have that fear of God in me, my room mate istreethning me becourse of my inheritance as she ask me what make me to live mycountry hoping she is kind and lovely without knowing that he had bad intention,for here i am living as a refugee i don't have any right or privilledge to anything be it money or whatever because it is against the law of this country.

i want to continue my studies because i onlyattended my first year before the traggic incident that lead to my being in thissituation now, i know that God will melt your heart and use you to save me inthis situation, during the time my late father was alive he deposited someamount of money in finance and security company which he used my name as thenext of kin,the amount in question is $8.9(Eight Million Nine Hundred ThousandMillion Dollars) i am being honest and sincere to you beleive you will look intome situation to help me out,because my father loves me very much that was why hegave me every information about that money and my uncle is not aware of this.

Now i have called the company and they told me that unless i have some body whowill represent me,that they are not going to release the money, i need your helpif you can come down here where the security and finance company is located foryou to see everything with your eyes after the transfer i go together with you, i am still what i told you that i am, see whatyou can do to help me out, or will you want to contact them from your country sothat after transfer to your position and from it you can send some money for meto get my travelling documents and air ticket to come over to meet with you oryou can come down here by yourself to pick me. i kept this secret to people. Soin the light of above i will like you to keep it to yourself and don't tell itto anyone for i am afraid of loosing my life and the money if people gets toknow about it. So this is why i am looking for whom will go for it' who is mybody and my flesh,Remember i am giving you all this information due to the trust i deposed onyou.

I like honest and understanding people,truthful and a man of vision, andhardworking. So if you are interested in me, Feel free to reply ,so you can gofor it and transfar it to your position' then it will be for us instead been inthe finance and security company. my dear try to beleive my reality of whom i ammy life is in denger here, i am God fearing lady i will never hurnt you inlife,think about me. Awaiting to hear from you soonest

Yours forever in love,
Miss Parcrella.

2005-01-28T14:47:00.001+05:30

Mannen som skriv denne Blogg'en

2005-01-28T14:47:00.000+05:30

Kim, verdens mest bortskjemte hund. ;)