Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig... I-IV

Scener fra noens samliv...

I. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.

Jeg tuter med hornet i det jeg kjører opp innkjørselen. Gliser fornøyd i det jeg parkerer bilen. Raskt slukker jeg motoren. Jeg løser ut beltet, blir sittende. Garasjen er mørk, huset er hvitt. Jeg blir sittende og se på forskjellen mellom det lyse og det mørke. Jeg må ikke lenger, det er helg, jeg er hjemme.

På jobb har jeg stresset, ikke kunnet slappe helt av. Men jeg fikk gjort det jeg skulle og mer til. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Spist dårlig lunch i en dyr kantine. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på, blitt motarbeidet. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Kjent frustrasjonene fra en dobbeltkommuniserende sjef. Hjulpet kolleger. Gjort på ingenting.

Og nå sitter jeg her. Og kan ikke vente med å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt. Kanskje jeg bare er heldig ? Jeg tar posene og går inn.

- "Hei, jeg er hjemme !"
Jeg sier det høyt i det døren lukkes bak meg. Jeg hører hunden Rex bjeffe oppe og svake stemmer fra annen etasje. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innenfor døren.
- "Jeg sa hei...."
Hun er kjempefokusert og rødmer i det jeg kommer inn døren.
- "Hva heter han da ?"
Jeg smiler og prøver å titte over skulderen hennes.
- "Pappa....!"
- "Han heter... Ikke noe..."
- "Jaja, du får jo ta ham med hjem en dag så vi får hilse på..."
Om det var mulig, rødmer hun litt til. Jeg ler og går opp.

Rex hopper opp og ned, bjeffer og logrer. Jeg svinger innom kjøkkenet, setter varene på plass, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser blidt opp på meg, legger ned boken. Jeg kysser henne, smiler og stryker henne over håret.
"Har du hatt en fin dag?"
"Kan ikke klage, jobben var stress. Men nå er det helg, nå skal vi kose oss."
"Hvordan var din dag da?"
"Litt masete, men jeg kom hjem. Fikk spist litt, gått en liten tur med Rex og lest noen sider i boken."
Hun kysser meg igjen og klemmer meg litt.
"Har du husket å handle?"
"Jeg handlet mat til helgen"
"Hva kjøpte du ?"
"Jeg lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg."
"Frossenpizza ?"
"Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester..."
"Gjester?"
"Tja, kanskje kjæresten til Inga vil ha pizza?"
"Johannes, kjenner du ham ?"
"Så det er Johannes han heter"
Jeg ler så jeg rister.
- "Ha, der fikk jeg vite hemmeligheten deres."
"Jojo, du ville nok fått vite den en dag likevel."
"Vil han komme da?"
"Vi får spørre..."
"Hvilken pizza kjøpte du?"
"En med pepperoni og en pizza med skinke / kjøttboller. Vi kan da legge litt ekstra fyll på de og så blir de helt sjef."
"Du får spørre Inga hva de liker på pizzaene...."
Hun smiler og reiser seg. 10 år sammen og enda er hun vakker. Jeg ser hun gli over gulvet og går ned til Inga. Jeg legger meg på gulvet og leker litt med Rex. Kaster leken, han kommer tilbake til med den. Vi drar og herjer. Løper rundt skorsteinen.

Hun kommer opp igjen, smilende lurt. Jeg klatrer opp i sofaen til henne.
"Det er greit, de kommer. Men det er en ting..."
"Ja...?"
"Du må love å ikke spørre dumme spørsmål til ham eller fortelle historier om da hun var liten"
Jeg smiler og ler så jeg hikster.
"Det er en avtale."
"Når skal vil lage maten da?"
"Tja – hva om pizzaene er ferdige til Norge Rundt eller noe slikt?"
"Hvor er Per, forresten ? Skal han ha pizza ?"
"Han er hos Joar, du får ringe og spørre."
Jeg tar frem mobilen og slår Per sitt nummer. En kort samtale senere er jeg informert om Spurs siste signering, Need For Speeds fortreffelighet og at han får Taco hos Joar. Han uteblir med andre ord.

Jeg kryper nærmere henne i sofaen. Snuser henne i nakken. Puster ut, slapper av. Vi snakker forsiktig om boken hun leser, om turer med Rex, om mat vi skal lage, steder vi skal reise. Det er godt å være hjemme. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.



II. Iskald krig hjemme

Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende fastspent. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å stirre mot lysskillet. Beltet strammer ikke lenger. Jeg er bilen i garasjen. Jeg er her. Jeg lukker øynene.

På jobb har jeg fortalt vitser, ledd med kollegaer. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Hatt møter. Spist lunch. Deltatt. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Med puls. Og nå sitter jeg i garasjen. Og nøler med å gå inn. Gruer meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.

Rister litt på hodet og kommer ut av transen. Løser ut bilbeltet, åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut varene. Tar på meg gå-bort-smilet, før jeg kommer hjem.

Hei, jeg er hjemme, kommer det automatisk, lavmelt. Ingen respons. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei en gang til. Dataskjermen sier hei tilbake.

Jeg svinger innom kjøkkenet, setter ned varene, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser opp på meg og ned i boken igjen. Har du husket å handle, boken snakker til meg. Jeg handlet mat til helgen, svarer jeg blidt. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som stikker opp over bokkanten. Lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg.

Frossenpizza ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer jeg rolig tilbake. Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med ! Hva vil de tro om meg da ? Jeg kan allerede merke hevingen av stemmen. Nok et slag i krigen på hjemmebane er i gang.

Det er da mat, prøver jeg å si. Men vi får gjester, snapper hun tilbake. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar jeg. Vi kan ikke ha det, kommer det kort fra sofaen. Du får kjøpe noe annet ! Noe annet hva da, spør jeg flatt ? Jeg har lyst på fisk, du vet – sånn tomattorsk. Jeg sukker. Orker ikke krangle. Går ut på kjøkkenet, legger varene i kjøleskap, skap og frys – alt etter som.

Jeg kommer inn i stua, bevæpnet med penn og papir. Hva skal vi ha ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter nedskrevet. Hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille.

Stille reiser også jeg meg og går ut igjen. Garasje, bildør, belte, start, gir, rygge, svinge og så er jeg på vei mot butikken. Jeg tenker ikke. Plutselig er jeg fremme. Autopiloten er på. Varene blir plukket frem og havner i en pen haug i handlevogna. Fisk, sukkererter, grønnsaker, tomater, tomatpuré, brus.

På vei hjem lurer jeg på hvorfor hun alltid er offeret for mine handlinger, alltid et offer for omstendighetene. Alt jeg gjør er feil. Om det ikke er feil, vil det bli feil. Alle småting blir plukket på. Hvorfor det ? Alt skal deles på hjemme, selv om hun jobber halv stilling. Uansett hva jeg gjør, så må jeg gjøre det på hennes måte. Rydder jeg, må jeg forklare hvor jeg legger alt, selv om jeg legger ting tilbake på plass. Alt som kan skapes splid, blir splittet.

Jeg synes det er tungt å være gift. Alt er prøvd, rådgivning - som hun saboterte. Samtaler, oppgavefordeling. Men alt ender i våre klassiske skyttergraver. Jeg vurderer separasjon. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og enda mer skyld for det som skjer.

Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke får være like likevel ? Hvorfor vil ikke hun slippe taket hjemme ? Hvorfor alltid et offer ? Jeg er frustrert. Jeg er mann og jeg vet ikke lenger. Akkurat nå, bare er jeg. Jeg bare lurer på om barna skjønner hva som skjer...

Jeg er fremme, stanser og drar i håndbrekket.
War is hell on the home front too.

III: Jeg drar den tveeggede kniven over læret.

Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg sitter på kjøkkenet. Hun ligger oppe og sover. Jeg ser ikke på kniven. Jeg kan høre på lyden hvor skarpt bladet er.
Ritsj, ritsj, ratsj.
Plutselig stanser jeg bevegelsen med hånden. Kniven hviler stille mot læret.

Puster sakte inn. Holder. Lytter. Klokken tikker høyt fra stua. Slipper pusten sakte ut igjen. Veggen knirker svakt. Alle hus lever, også vårt. Kniven begynner igjen å vandre over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg smiler. Løfter bladet opp fra læret og holder det opp frem for meg. Det er helt sort i rommet så jeg ser ikke noe. Bladet er så skarpt at jeg kan dele mørket i to. Jeg aner er en mørk skygge over min venstre hånd.

Jeg løfter bladet mot kinnet. Eggen brenner mot huden. Griper fastere rundt skaftet. Trekker pusten raskt. Legger press mot huden. Barberer et par millimeter langs eggen. Puster ut igjen.

Sakte slipper min venstre hånd læret. Flytter den sakte over til den store skjærefjøla. Spriker med fingrene. Langsomt synker kniven ned fra kinnet, ned mot hånden. Jeg blunker.

Forsiktig presser jeg knivspissen mot treet.
Tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap.
Eggen danser sakte rundt fingrene. Tommel, pekefinger, langfinger, ringfinger og lillefinger.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Raskere. Frem og tilbake. Jeg stoler på vanen. Jeg stoler på hånden.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Jeg ser ingenting, men jeg ser ut i rommet likevel. Ser bort fra hånden.

Tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap.
Lyden er intens. Spissen på kniven trommer mot skjærefjøla.
Tap-tap-tap-tap-tap–tap-tap-tap-tap–tap.
Jeg er her, hun er oppe og sover.
Taptaptaptaptaptaptaptaptaptap.
Bevegelsen lager en liten vind over hånden. Hårene på fingrene blafrer og kjennes kalde. Knivbladet er skarpt og jeg har kontroll.
Tatpatpatpatpatpatpatpatpatpat.
Eggen lever sitt eget liv og lager en dur.
Taappttaappttaappttaappttaapptpaapp.
Jeg klarer ikke å skille lydene fra hverandre.

Jeg løfter kniven, prøver å skjære mørket. Alt jeg kutter er lyden. Stillhet. Jeg reiser meg. Bladet er skarpt.


IV. Jeg tar henne under albuen...

Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å se mot lysskillet. Et lite klikk og beltet glir sakte på plass. Jeg er mannen i garasjen. Jeg er her og jeg er hjemme.

På jobb har jeg ledd av vitser, ledd av kollegaer. Argumentert for et nytt analysekonsept for produksjonsresultater. Hatt møter. Spist lunch. Sett på andre jobbe. Vært tilskuer. Satt pris på mine kollegaer. Møtt litt motgang, men mest medgang. Jobben er slitsom, men den betaler lånet vårt. Og nå sitter jeg i garasjen. Klar til å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.

Rister litt på hodet og åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut vinflaskene. Ser over garasjen, alt er på plass. Nikker blidt og går mot inngangsdøren.

Jeg sier ingenting i det jeg trår inn over dørstokken. Huset er stille. Inga, sitter ved PC-en på kontoret og skriver intenst på leksene sine. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei. Hun smiler og sier hei tilbake. Mye lekser, spør jeg. Hun nikker og jeg lukker døren.

Jeg svinger innom kjøkkenet, setter vinflaskene i vinskapet, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser meg, legger ned boken og setter seg opp. Har du husket å handle, spør jeg. Jeg handlet mat til helgen, svarer hun. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som ser nervøst på meg. Hun lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg. Frossenpizza, spør jeg stille ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer hun og vrir på seg.

Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med! Hva vil de tro om meg da ? Jeg snakker lavt og bestemt. Det er da mat, prøver hun å si. Men vi får gjester, sier jeg litt sterkere. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar hun. Vi kan ikke ha det, avslutter jeg. Hva nå hva da, spør hun forsiktig. Du vet, sier jeg, kom.

Jeg ser på henne mens hun legger boken ned, reiser seg og kommer bort til meg. Jeg tar henne under albuen og leder henne opp trappen, til soverommet. Vi går inn og jeg lukker døren. Jeg setter meg på sengen, ser på at hun åpner beltet og tar av seg buksen og trusa. Hun kommer bort til meg og legger seg over kneet. Mens jeg gir henne ris, forteller jeg henne bestemt at vi skal ha skikkelig mat når vi skal ha gjester. Jeg understreker at hun får ris for at hun skal huske dette bedre til neste gang. Til sist, når rumpa hennes er rød og varm, spør jeg om hun har forstått, hun nikker og sier ja. Stille reiser hun seg og kler seg. Jeg kysser henne og sier at hun har vært flink. Jeg går ned, finner avisen og setter meg i lenestolen.

Hun kommer inn i stua, med penn og papir. Jeg legger ned avisen, hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille. Hva skal vi ha, spør hun så ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter med skikkelig middagsmat nedskrevet. Stille går hun ut. Jeg hører ytterdøren åpnes, garasjeporten går opp, smekket fra bildøren, lyden fra motoren og lyden fra hjulene mot grusen er det siste jeg hører før hun er på vei mot butikken. Jeg løfter avisen og leser.

Mens hun er borte, lurer jeg på hvorfor hun alltid gjør slike feiltagelser. Alltid er det et eller annet å plukke på. Alltid må jeg korrigere henne. Jeg liker orden og det vet hun. Jeg går ikke å plukker på småting, men enkelte ting må korrigeres. Noen ganger synes jeg synd på henne, men om jeg lar ting skli ut så blir det kaos. Alt skal ikke deles på hjemme, rollefordelingen er klar. Det er mitt hus og min måte, liker hun det ikke så kan hun flytte. Jeg liker det ryddig, selv om hun vet hvor ting skal, så glemmer hun, det må jo korrigeres.

Jeg synes det er greit å være gift. Jeg har aldri vurdert separasjon. Noen ganger lurer jeg på om hun er fornøyd, men hun sier ikke noe. Huff, skilsmisse. Jeg liker ikke tanken, men mange skiller seg. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og ”skylden” for det som skjer. Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke er like likevel ? Hun er kvinne og jeg er mann. Mannen er familiens overhode, jeg styrer hjemmet så godt jeg kan. Jeg har en god kone. Jeg smiler i det hun stanser og kjører inn i garasjen.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...