Julesilden Fritjof

Jeg skjønte noe var galt, den vesle sursilden svømte rundt i det vesle blanke glasset sitt. Jeg så den flekke med sporen, den øverste delen av finnen stakk opp av laken. Den dyttet bort biter av løk, rødbeter og pepper. Jeg drakk sakte av frokostjuicen min. Fascinert. Runde på runde sirklet silden rundt i glasset. Små dråper av lake rant nedover siden på glasset, laget små perler på mor sin røde duk med julemotiver.

Jeg satte forsiktig ned juicen. Silden ble var at jeg stirret. Plutselig stoppet den å svømme. Den stakk hodet opp av laken, la hodet på skakke, blunket med øynene og så rett på meg. Jeg tittet opp og så bort på min bror. Han snakket lavt med sin samboer, min søster snakket med mor og far om gavene fra kvelden før. Jeg så på dem alle og silden så på meg.
"Du ser ikke god ut, Wolf!"

Silden hadde snakket med en høy, tynn klar stemme. Sakte senket den hodet sitt ned i laken og svømte en runde. Brått stanset den og igjen dukket hodet opp over kanten.
"Ble det veldig fuktig i går, Wolf?"
Igjen tittet jeg rundt bordet for å se at de andre så hva jeg så. Men ingenting. Alt de så var hverandre. Jeg fikk ikke frem et eneste ord. Jeg fylte igjen glasset med juice og tømte det i en eneste slurk.
"Nja, noen juleøl ble det da. Og flere akevitter!"
"Det vises"
"Forresten, hvem er du?"
"Du kan kalle meg Fritjof, Wolf"
"Hvordan kan du se at jeg ikke er i slag da da?"
"Blikket ditt, det er tomt – du er en kilometer borte og 'nå' – det er her ved bordet. Du spiser ikke. Du bare super juice. Det nystekte rundstykket du har på tallerken din har blitt kaldt, det nykokte egget ditt har blitt lunkent og du har drukket snart to liter juice... Holder det ?"
"Jo, ja. Det stemmer nok det"

Silden pustet ut, blubbet med munnen og dukket under laken igjen. Jeg tittet opp for å se om noen andre hadde langt merke til vår lille samtale. Men neida, alt var stille ved frokostbordet. Nesten da. Jeg ble litt svimmel. Drakk mer juice. Silden brøt laken igjen, la hodet på kanten og så igjen på meg.
"Og du som er så glad i sild, julesild, rømmesild, madeirasild..."
"Det stemmer."
"Og så lurer jeg på, hvorfor spiser du ikke meg?"
"Hmmm – kan det ha noe med at vi snakker sammen akkurat nå?"
"Det kan jo ha noe og si... Men jeg lurte på om jeg ikke så delikat ut?"
"Joda, du er blank i kjøttet, frisk i fargen, løken ser nykappet, rødbetene likeså. Det dufter herlig da. Men så er det dette med hodet ditt da. Ikke akkurat vanlig kost i julesilden."
"Bortsett fra hodet og samtalen... Så ville du spist meg ?"
"Det kan tenkes – og ja – du må ikke bevege deg, ikke svømme rundt så mye..."
"Så frisk som en fisk gjelder ikke for en julesild?"
"Neiiiii, julesild er mer pålegg. Dødt liksom. I lake. På et stykke brød. En slags sushi."
"Vil du virkelig at jeg skal slutte å svømme?"
"Det har ikke jeg sagt, men...."

Plutselig dukket silden under og svømte fort rundt noen ganger. Jeg blunket, trakk på skuldrene og tømte i meg nok et glass juice. Like brått som silden hadde dukket under, dukket den nå opp.
"Liker du meg ikke?"
"Jo, men jeg har ikke noe matlyst, ser du. Du er perfekt på julebordet."
Om du kan si en sild kan smile, så var det det Fritjof gjorde nå. Glad svømte han rundt i sildeglasset sitt. Jeg stirret fascinert på ham. Rundt og rundt svømte han. Rødbetene duppet i laken, bitene av løk slo små saltoer rundt ham. Halen slo forsiktig. Jeg satte begge albuene på bordet, hvilte hodet i hendene og fulgte fisken runde på runde.

"Woooolf, Wolf, Woooolf, Wolf!"
"Ska du sje læng på denj der sillja eller ska du ha a?"
Ordene fra far gjorde at jeg blunket ekstra hardt. Hodet mitt spant ikke lenger. Sildeglasset stod der, velduftende. Jeg løftet gaffelen målbevisst...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

På trikken

Skrevet av Wolfsea 21. desember 2005, klokken 05.55

Jeg kommer gående raskt inn på trikken. Litt varm etter å ha løpt de siste 30 meterne. Jeg har løpt, selv om jeg vet at det kommer en ny trikk om 5 minutter. Roter frem flexikortet. Stempler det raskt og slipper det ned i en eller annen pose. Vel inne ser jeg etter et sete. Og blir lettere forstyrret når jeg ser at jeg må sette deg sammen med noen. Ikke får jeg sitte alene ved vinduet. Ikke sitte alene med alle posene mine. Neida, jeg må dele sete med en annen. Ok, hvem. Jeg kan jo ikke stå og sile alle. Beslutningen må taes. Setet kommer i sikte.

Målrettet beveger jeg meg mot deg. Spør ikke om setet er ledig. Løfter slapt en pose-hånd i retning setet. Du nikker knapt synlig. Jeg bare planter rumpa mi i setet. Lettet og litt brydd på samme tid. Du skyfler ben og veske for å gi meg plass. Som kutymen er, takker jeg ikke. Jeg klarer ikke å glede meg over at du er vakker, at du har en snedig sort frisyre, at du har brune øyne til å drukne seg i, at du ville være spennende å snakke med, at du ser avslappet ut og at du har et glimt i øyet som hinter om et eller annet. Denne informasjonen raser gjennom hjernebarken. Reflekterer et lite sekund over det faktum at enkelte på vestkanten kaller t-banen for ”trikken” og den ”virkelige” trikken for ”blå-trikken”. Tankene svinner raskere enn dugg for solen.

Lettere rød i ansiktet prøver jeg å sette meg. Posene fra julehandelen spriker i alle retninger. Men trikken starter med et rykk og jeg må støtte meg. Ned i setet faller jeg. Poser på gulv. Poser på fang. Poser på sete. Jeg opptar mye plass. Presser meg inn i din sone. Jeg ser så vidt på deg. Men sier ingenting. Selv om du er min utvalgte setepartner.
Min setepartner. Mitt valg. Jeg ser på deg. Litt flau over posene. Men hey, jeg har da kjøpt billett som alle andre. Det er vel min tur å kreve det lille ekstra. Ekstra plass. Uten å si noe. Du bare ser på meg. Passasjerer kommer på. Står i midtgangen. Ser på oss. Ser på alle posene. Ser på alle andre.

Passasjerer går på. Fra arbeid. På veg til café. På veg fra kino. På veg til date. På veg hjem. De kommer på med en historie. Med en vits. Med en bakgrunn. Med noe å snakke om. Men alle går av uten å si noe. Uten å dele. Uten å kommunisere. Selv sitter jeg der med alle posene og lurer på hvorfor.

Kan jeg få meg selv til å åpne munnen og si noe? Neida. Jeg bare holder fastere på posene mine. Mitt skjold mot verden. Mot medpassasjerer. Mot billettkontroll. Mot alt. Samtidig som jeg dukker ned bak plastposene lurer jeg på dette. Den kollektive reisen i stillhet. Den norske reisen. En lidelse i stillhet.

Solli plass nærmer seg. Klarer jeg å si, noe? Klarer jeg å si, dette er mitt stopp? Klarer jeg å si, unnskyld – jeg skal av? Neida. Jeg starter setedansen. ”Jeg-skal-av-pantominen”. Trykker overtydelig på stoppknappen. Tar på meg hanskene. Vrir meg litt på setet. Knepper igjen jakken. Griper fastere om alle posene.

Stille svinger hun bena til siden og lar meg slippe frem. Tankene hennes er flere lysår unna. Mine er hjemme. Som Moses delte rødehavet, deler passasjerene seg. De slipper meg frem. De slipper meg stille ut. Med et pip glir dørene igjen. Kulden gjør huden på kinnet mitt glatt. Og jeg går dit tankene er. Hjem.

Må alle trikketurer være slik? Hvorfor er jeg en del av et folkeslag som ikke snakker med hverandre. Som sitter stille en og en på trikken. Selv så tror jeg det er en del av den norske folkesjelen. Men det er jo koselig å snakke med noen da. Men skal en si noe, selv om en ikke har noe en skal ha sagt? Og kan vi snakke sammen uten andre referanser enn et delt sete? Snakke sammen edru? Snakke sammen selv om man ikke er på hjemmebane. Snakke sammen selv om man ikke har felles religion, felles interesse, felles bekjente eller samme jobb.

Smalltalk. Er det en kunst som vi ikke behersker? Er vi så redd for å drite oss ut? Men skitt det samme. Jeg er lei denne tradisjonen. Jeg leste et sted at man helst skulle gjøre en ting hver dag som skremmer deg. Og jeg begynner her. Jeg vil begynne samtaler med alle jeg deler sete med på trikken, bussen eller toget. Om det blir vellykket får tiden vise. Jeg skal komme tilbake med rapporter om hvordan dette har gått. Et tidlig nyttårsforsett. Snakke med fremmede. Så bare pass deg. Neste gang snakker jeg til deg. Og da bør du ha noe å si. Noe mer enn stillhet. En pratmaker kommer din veg…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...

Ski...

Eg har budd heile mitt liv på vestlandet, til og med 16 år i Bergen uten å ta skade av det. (OK det var kanskje litt relativt*S*) På vestlandet kobla eg alltid ski med fjellklatring. Vi trakka opp fjellet, rann ned med knall og fall. Bratt var det og raskt gjekk det. Vi kom alltid opp på snaufjellet. Så utstyret bar preg av det. Fjellski. Digre rottefellabindinger. Stålkantar. Anorakkar. Gamasjer. Lærstøvlar. Goretex all over. Vi var klar for nordpolen etter vi hadde klatra opp fjellet.

Men så kom jeg hit. Oslomarka. Frognerseteren. Tynne ski. Treningsdresser. Kakao. Kos og tur. Skigleda steig med 95%!



Ski er no koselig. Kjekt og lærerikt. Eg går som ein krabbe, som ein krokete vinglepetter. Men eg lærer nok. Snart kan også eg gå diagonalgang, ta saftige dobbeltak og ta telemarksvinger ;)


Så om du ser ein mann i blå markadress, svett og jævlig vinglande borttetter flata så tenk sjølv på dine første skiturar. Sjå på meg og gjenopplev dei. Gi gjerne eit tips eller to. Gåteknikk og ruter osv ;) Eller berre sei hei ;)

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...