Julesilden Fritjof

Jeg skjønte noe var galt, den vesle sursilden svømte rundt i det vesle blanke glasset sitt. Jeg så den flekke med sporen, den øverste delen av finnen stakk opp av laken. Den dyttet bort biter av løk, rødbeter og pepper. Jeg drakk sakte av frokostjuicen min. Fascinert. Runde på runde sirklet silden rundt i glasset. Små dråper av lake rant nedover siden på glasset, laget små perler på mor sin røde duk med julemotiver.

Jeg satte forsiktig ned juicen. Silden ble var at jeg stirret. Plutselig stoppet den å svømme. Den stakk hodet opp av laken, la hodet på skakke, blunket med øynene og så rett på meg. Jeg tittet opp og så bort på min bror. Han snakket lavt med sin samboer, min søster snakket med mor og far om gavene fra kvelden før. Jeg så på dem alle og silden så på meg.
"Du ser ikke god ut, Wolf!"

Silden hadde snakket med en høy, tynn klar stemme. Sakte senket den hodet sitt ned i laken og svømte en runde. Brått stanset den og igjen dukket hodet opp over kanten.
"Ble det veldig fuktig i går, Wolf?"
Igjen tittet jeg rundt bordet for å se at de andre så hva jeg så. Men ingenting. Alt de så var hverandre. Jeg fikk ikke frem et eneste ord. Jeg fylte igjen glasset med juice og tømte det i en eneste slurk.
"Nja, noen juleøl ble det da. Og flere akevitter!"
"Det vises"
"Forresten, hvem er du?"
"Du kan kalle meg Fritjof, Wolf"
"Hvordan kan du se at jeg ikke er i slag da da?"
"Blikket ditt, det er tomt – du er en kilometer borte og 'nå' – det er her ved bordet. Du spiser ikke. Du bare super juice. Det nystekte rundstykket du har på tallerken din har blitt kaldt, det nykokte egget ditt har blitt lunkent og du har drukket snart to liter juice... Holder det ?"
"Jo, ja. Det stemmer nok det"

Silden pustet ut, blubbet med munnen og dukket under laken igjen. Jeg tittet opp for å se om noen andre hadde langt merke til vår lille samtale. Men neida, alt var stille ved frokostbordet. Nesten da. Jeg ble litt svimmel. Drakk mer juice. Silden brøt laken igjen, la hodet på kanten og så igjen på meg.
"Og du som er så glad i sild, julesild, rømmesild, madeirasild..."
"Det stemmer."
"Og så lurer jeg på, hvorfor spiser du ikke meg?"
"Hmmm – kan det ha noe med at vi snakker sammen akkurat nå?"
"Det kan jo ha noe og si... Men jeg lurte på om jeg ikke så delikat ut?"
"Joda, du er blank i kjøttet, frisk i fargen, løken ser nykappet, rødbetene likeså. Det dufter herlig da. Men så er det dette med hodet ditt da. Ikke akkurat vanlig kost i julesilden."
"Bortsett fra hodet og samtalen... Så ville du spist meg ?"
"Det kan tenkes – og ja – du må ikke bevege deg, ikke svømme rundt så mye..."
"Så frisk som en fisk gjelder ikke for en julesild?"
"Neiiiii, julesild er mer pålegg. Dødt liksom. I lake. På et stykke brød. En slags sushi."
"Vil du virkelig at jeg skal slutte å svømme?"
"Det har ikke jeg sagt, men...."

Plutselig dukket silden under og svømte fort rundt noen ganger. Jeg blunket, trakk på skuldrene og tømte i meg nok et glass juice. Like brått som silden hadde dukket under, dukket den nå opp.
"Liker du meg ikke?"
"Jo, men jeg har ikke noe matlyst, ser du. Du er perfekt på julebordet."
Om du kan si en sild kan smile, så var det det Fritjof gjorde nå. Glad svømte han rundt i sildeglasset sitt. Jeg stirret fascinert på ham. Rundt og rundt svømte han. Rødbetene duppet i laken, bitene av løk slo små saltoer rundt ham. Halen slo forsiktig. Jeg satte begge albuene på bordet, hvilte hodet i hendene og fulgte fisken runde på runde.

"Woooolf, Wolf, Woooolf, Wolf!"
"Ska du sje læng på denj der sillja eller ska du ha a?"
Ordene fra far gjorde at jeg blunket ekstra hardt. Hodet mitt spant ikke lenger. Sildeglasset stod der, velduftende. Jeg løftet gaffelen målbevisst...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...