På trikken

Skrevet av Wolfsea 21. desember 2005, klokken 05.55

Jeg kommer gående raskt inn på trikken. Litt varm etter å ha løpt de siste 30 meterne. Jeg har løpt, selv om jeg vet at det kommer en ny trikk om 5 minutter. Roter frem flexikortet. Stempler det raskt og slipper det ned i en eller annen pose. Vel inne ser jeg etter et sete. Og blir lettere forstyrret når jeg ser at jeg må sette deg sammen med noen. Ikke får jeg sitte alene ved vinduet. Ikke sitte alene med alle posene mine. Neida, jeg må dele sete med en annen. Ok, hvem. Jeg kan jo ikke stå og sile alle. Beslutningen må taes. Setet kommer i sikte.

Målrettet beveger jeg meg mot deg. Spør ikke om setet er ledig. Løfter slapt en pose-hånd i retning setet. Du nikker knapt synlig. Jeg bare planter rumpa mi i setet. Lettet og litt brydd på samme tid. Du skyfler ben og veske for å gi meg plass. Som kutymen er, takker jeg ikke. Jeg klarer ikke å glede meg over at du er vakker, at du har en snedig sort frisyre, at du har brune øyne til å drukne seg i, at du ville være spennende å snakke med, at du ser avslappet ut og at du har et glimt i øyet som hinter om et eller annet. Denne informasjonen raser gjennom hjernebarken. Reflekterer et lite sekund over det faktum at enkelte på vestkanten kaller t-banen for ”trikken” og den ”virkelige” trikken for ”blå-trikken”. Tankene svinner raskere enn dugg for solen.

Lettere rød i ansiktet prøver jeg å sette meg. Posene fra julehandelen spriker i alle retninger. Men trikken starter med et rykk og jeg må støtte meg. Ned i setet faller jeg. Poser på gulv. Poser på fang. Poser på sete. Jeg opptar mye plass. Presser meg inn i din sone. Jeg ser så vidt på deg. Men sier ingenting. Selv om du er min utvalgte setepartner.
Min setepartner. Mitt valg. Jeg ser på deg. Litt flau over posene. Men hey, jeg har da kjøpt billett som alle andre. Det er vel min tur å kreve det lille ekstra. Ekstra plass. Uten å si noe. Du bare ser på meg. Passasjerer kommer på. Står i midtgangen. Ser på oss. Ser på alle posene. Ser på alle andre.

Passasjerer går på. Fra arbeid. På veg til café. På veg fra kino. På veg til date. På veg hjem. De kommer på med en historie. Med en vits. Med en bakgrunn. Med noe å snakke om. Men alle går av uten å si noe. Uten å dele. Uten å kommunisere. Selv sitter jeg der med alle posene og lurer på hvorfor.

Kan jeg få meg selv til å åpne munnen og si noe? Neida. Jeg bare holder fastere på posene mine. Mitt skjold mot verden. Mot medpassasjerer. Mot billettkontroll. Mot alt. Samtidig som jeg dukker ned bak plastposene lurer jeg på dette. Den kollektive reisen i stillhet. Den norske reisen. En lidelse i stillhet.

Solli plass nærmer seg. Klarer jeg å si, noe? Klarer jeg å si, dette er mitt stopp? Klarer jeg å si, unnskyld – jeg skal av? Neida. Jeg starter setedansen. ”Jeg-skal-av-pantominen”. Trykker overtydelig på stoppknappen. Tar på meg hanskene. Vrir meg litt på setet. Knepper igjen jakken. Griper fastere om alle posene.

Stille svinger hun bena til siden og lar meg slippe frem. Tankene hennes er flere lysår unna. Mine er hjemme. Som Moses delte rødehavet, deler passasjerene seg. De slipper meg frem. De slipper meg stille ut. Med et pip glir dørene igjen. Kulden gjør huden på kinnet mitt glatt. Og jeg går dit tankene er. Hjem.

Må alle trikketurer være slik? Hvorfor er jeg en del av et folkeslag som ikke snakker med hverandre. Som sitter stille en og en på trikken. Selv så tror jeg det er en del av den norske folkesjelen. Men det er jo koselig å snakke med noen da. Men skal en si noe, selv om en ikke har noe en skal ha sagt? Og kan vi snakke sammen uten andre referanser enn et delt sete? Snakke sammen edru? Snakke sammen selv om man ikke er på hjemmebane. Snakke sammen selv om man ikke har felles religion, felles interesse, felles bekjente eller samme jobb.

Smalltalk. Er det en kunst som vi ikke behersker? Er vi så redd for å drite oss ut? Men skitt det samme. Jeg er lei denne tradisjonen. Jeg leste et sted at man helst skulle gjøre en ting hver dag som skremmer deg. Og jeg begynner her. Jeg vil begynne samtaler med alle jeg deler sete med på trikken, bussen eller toget. Om det blir vellykket får tiden vise. Jeg skal komme tilbake med rapporter om hvordan dette har gått. Et tidlig nyttårsforsett. Snakke med fremmede. Så bare pass deg. Neste gang snakker jeg til deg. Og da bør du ha noe å si. Noe mer enn stillhet. En pratmaker kommer din veg…

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...