Den første gjennomgangen av kveldens strippeshow er gjennomført. Jeg sitter i baren der over 10 fulle journalister kaver over drinkene sine, snakker febrilsk i telefoner med kjerringene på sine egne autentiske morsmål mens fjorårets GP-sanger dundrer i høyttalere. Dette er ikke stedet for stille ettertanker.
De fleste prater om Olga Traktor og de fleste stiller seg dagens viktigste og mest epokegjørende spørsmål: Skal vi drikke eller skal vi prata ? (Fritt etter ur-vitsen fra 1973: Finskafrågan).
Her om strides de lærde.
Etter gårsdagens første blogg var Olga Traktor sin tante, Petra Stolichsnaya, raskt på tråden. Petra kunne forsikre at Olga selvsagt ville stille truseløs på strippeshowet. Men for sikkerhets skyld ville hun stille netto selv lørdag, på Bar Helsinki. Hvor er forresten Pekka Solomonen ? Det er hans runde.
Olgas truse, eller mangel på sådan, overskygger selv de mest grunnleggende kreative diskusjoner her på Bar Helsinki.
Dere kan både glede og grue dere til kveldens show. 28 strippersker i 4 minutter, og enkelte fortoner seg som om de varer i tre kvarter. Det er mye hud og mye pupp. Det blir en meeeeeeeget lang kveld i Bar Helsinki, men det er mye moro å se på.
Det er bare å slå fast at spotlight er kommet for å bli. Jentene kjemper med pupp og klør for å gjøre seg bemerket de tre stakkars minuttene de har fått tildelt, og alle knep er tillatt. Olga Traktor sin fremførelse og kostymefall satt som et skudd. Hun gjør virkelig maksimalt utav en gjennomsnittskropp, men selv hun kan ikke gjøre en Traktor til Playmate, om du skjønner.
Hele Jokkmokksjärvi og Alnabrus Eileen gir meg frysninger. Strippeshow eller ikke, dette er førsteklasses og hun kunne når som helst ha gått inn på de britiske diskotekene uten å betale covercharge. Stemningen minner mye om den bulgarske sexgruppen "Wet Lick" (anbefales!) som var Romanias mestselgende exportartikkel ifjor. Det er godt å se på en stripper som evner å formidle noe og som ikke oppfører seg som en jomfru, overivrig på sin første tur på byen.
Min gode venninne fra åpningsfesten, den hviterussiske Dronning Viktoria-kopien Katja er overraskende bra - selv om jeg ler så jeg uler gjennom nesen, når hun lar plaggene falle. En riktig godbit for oss som setter pris på det mer bisarre i hverdagen.
Slovakias' DJ Breast er også ufrivillig morsom. Hun er en av storfavorittene og han bruker sin storhetstid fra 90-tallet for hva det er verdt. Totalt uten selvinnsikt tror hun at hun fremdeles er like ung&lett som dengang og at hun kan forføre hvem det måtte være med sitt skjelmske, fascinerende mislykkede popstjernespagat. Ubetalelig!
Ved siden av Jokkmokkjärvi's Eileen er Slovenias Marga Serdufittami den som setter spor etter seg. Hun var tydelig nervøs i sted, men det retter hun sikkert opp til senere i kveld. Dette er en tung Balkan-rose for de av oss som ikke får nok av triste strippere som kler av seg til sanger om ulykkelig kjærlighet. Dette er kveldens tåreperse og får garantert årets største jubelbrøl fra baren. Jeg får stå ved tanken. Nydelig.
Årets sjarmører kommer fra Tyskland. De kaller seg Anonymiche Mädchens og er en skikkelig skramleduo, bare skinn og bein, ikke noe som disser. De ser ut som de fremdeles er tenåringer, beveger seg forførende og stønner gloser på tysk. De storkoser seg på scenen som like gjerne kunne ha vært gutterommet hjemme.
Årets joker er Latvia med sin sjokkerende stripperske Tanja Ittno. Hun er sikkert ti kilo for tung, men hun stiller i kjole og hvitt, i en stil som i programmet kaller seg Bonapartisk. Det er en ordentlig smørje av kitch og camp, og får hun full klaff på strippeshowet i morgen kveld, kan dette gå mot seier. Ikke siden ridersken Martha Louise var i Nederland, har det offentlig vært fremført så surt og fælt "show" på en bar, uansett hvor. Men gjett om det går rett hjem her på Bar Helsinki.
Men ikke noe av dette kan måle seg mot dagens største og viktigste spørsmål: Olga Traktor : TRUSE ELLER EI?
Bartenderen og alkisene i hjørnet må tilkalles og det må avholdes bar-avstemning NÅ!
Wolfsea på Bar Helsinki. For VGB kun på nett. På godt og vondt. Med Vodka og Lapin Kulta. For anledningen: MED truse.
100507 - rett før MGP i Helsinki.
Og Jostein, den mest oppriktige form for smiger er plagiat ;)
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
18.08.2007
Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig... I-IV
Scener fra noens samliv...
I. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
Jeg tuter med hornet i det jeg kjører opp innkjørselen. Gliser fornøyd i det jeg parkerer bilen. Raskt slukker jeg motoren. Jeg løser ut beltet, blir sittende. Garasjen er mørk, huset er hvitt. Jeg blir sittende og se på forskjellen mellom det lyse og det mørke. Jeg må ikke lenger, det er helg, jeg er hjemme.
På jobb har jeg stresset, ikke kunnet slappe helt av. Men jeg fikk gjort det jeg skulle og mer til. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Spist dårlig lunch i en dyr kantine. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på, blitt motarbeidet. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Kjent frustrasjonene fra en dobbeltkommuniserende sjef. Hjulpet kolleger. Gjort på ingenting.
Og nå sitter jeg her. Og kan ikke vente med å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt. Kanskje jeg bare er heldig ? Jeg tar posene og går inn.
- "Hei, jeg er hjemme !"
Jeg sier det høyt i det døren lukkes bak meg. Jeg hører hunden Rex bjeffe oppe og svake stemmer fra annen etasje. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innenfor døren.
- "Jeg sa hei...."
Hun er kjempefokusert og rødmer i det jeg kommer inn døren.
- "Hva heter han da ?"
Jeg smiler og prøver å titte over skulderen hennes.
- "Pappa....!"
- "Han heter... Ikke noe..."
- "Jaja, du får jo ta ham med hjem en dag så vi får hilse på..."
Om det var mulig, rødmer hun litt til. Jeg ler og går opp.
Rex hopper opp og ned, bjeffer og logrer. Jeg svinger innom kjøkkenet, setter varene på plass, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser blidt opp på meg, legger ned boken. Jeg kysser henne, smiler og stryker henne over håret.
"Har du hatt en fin dag?"
"Kan ikke klage, jobben var stress. Men nå er det helg, nå skal vi kose oss."
"Hvordan var din dag da?"
"Litt masete, men jeg kom hjem. Fikk spist litt, gått en liten tur med Rex og lest noen sider i boken."
Hun kysser meg igjen og klemmer meg litt.
"Har du husket å handle?"
"Jeg handlet mat til helgen"
"Hva kjøpte du ?"
"Jeg lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg."
"Frossenpizza ?"
"Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester..."
"Gjester?"
"Tja, kanskje kjæresten til Inga vil ha pizza?"
"Johannes, kjenner du ham ?"
"Så det er Johannes han heter"
Jeg ler så jeg rister.
- "Ha, der fikk jeg vite hemmeligheten deres."
"Jojo, du ville nok fått vite den en dag likevel."
"Vil han komme da?"
"Vi får spørre..."
"Hvilken pizza kjøpte du?"
"En med pepperoni og en pizza med skinke / kjøttboller. Vi kan da legge litt ekstra fyll på de og så blir de helt sjef."
"Du får spørre Inga hva de liker på pizzaene...."
Hun smiler og reiser seg. 10 år sammen og enda er hun vakker. Jeg ser hun gli over gulvet og går ned til Inga. Jeg legger meg på gulvet og leker litt med Rex. Kaster leken, han kommer tilbake til med den. Vi drar og herjer. Løper rundt skorsteinen.
Hun kommer opp igjen, smilende lurt. Jeg klatrer opp i sofaen til henne.
"Det er greit, de kommer. Men det er en ting..."
"Ja...?"
"Du må love å ikke spørre dumme spørsmål til ham eller fortelle historier om da hun var liten"
Jeg smiler og ler så jeg hikster.
"Det er en avtale."
"Når skal vil lage maten da?"
"Tja – hva om pizzaene er ferdige til Norge Rundt eller noe slikt?"
"Hvor er Per, forresten ? Skal han ha pizza ?"
"Han er hos Joar, du får ringe og spørre."
Jeg tar frem mobilen og slår Per sitt nummer. En kort samtale senere er jeg informert om Spurs siste signering, Need For Speeds fortreffelighet og at han får Taco hos Joar. Han uteblir med andre ord.
Jeg kryper nærmere henne i sofaen. Snuser henne i nakken. Puster ut, slapper av. Vi snakker forsiktig om boken hun leser, om turer med Rex, om mat vi skal lage, steder vi skal reise. Det er godt å være hjemme. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
II. Iskald krig hjemme
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende fastspent. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å stirre mot lysskillet. Beltet strammer ikke lenger. Jeg er bilen i garasjen. Jeg er her. Jeg lukker øynene.
På jobb har jeg fortalt vitser, ledd med kollegaer. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Hatt møter. Spist lunch. Deltatt. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Med puls. Og nå sitter jeg i garasjen. Og nøler med å gå inn. Gruer meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og kommer ut av transen. Løser ut bilbeltet, åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut varene. Tar på meg gå-bort-smilet, før jeg kommer hjem.
Hei, jeg er hjemme, kommer det automatisk, lavmelt. Ingen respons. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei en gang til. Dataskjermen sier hei tilbake.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter ned varene, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser opp på meg og ned i boken igjen. Har du husket å handle, boken snakker til meg. Jeg handlet mat til helgen, svarer jeg blidt. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som stikker opp over bokkanten. Lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg.
Frossenpizza ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer jeg rolig tilbake. Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med ! Hva vil de tro om meg da ? Jeg kan allerede merke hevingen av stemmen. Nok et slag i krigen på hjemmebane er i gang.
Det er da mat, prøver jeg å si. Men vi får gjester, snapper hun tilbake. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar jeg. Vi kan ikke ha det, kommer det kort fra sofaen. Du får kjøpe noe annet ! Noe annet hva da, spør jeg flatt ? Jeg har lyst på fisk, du vet – sånn tomattorsk. Jeg sukker. Orker ikke krangle. Går ut på kjøkkenet, legger varene i kjøleskap, skap og frys – alt etter som.
Jeg kommer inn i stua, bevæpnet med penn og papir. Hva skal vi ha ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter nedskrevet. Hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille.
Stille reiser også jeg meg og går ut igjen. Garasje, bildør, belte, start, gir, rygge, svinge og så er jeg på vei mot butikken. Jeg tenker ikke. Plutselig er jeg fremme. Autopiloten er på. Varene blir plukket frem og havner i en pen haug i handlevogna. Fisk, sukkererter, grønnsaker, tomater, tomatpuré, brus.
På vei hjem lurer jeg på hvorfor hun alltid er offeret for mine handlinger, alltid et offer for omstendighetene. Alt jeg gjør er feil. Om det ikke er feil, vil det bli feil. Alle småting blir plukket på. Hvorfor det ? Alt skal deles på hjemme, selv om hun jobber halv stilling. Uansett hva jeg gjør, så må jeg gjøre det på hennes måte. Rydder jeg, må jeg forklare hvor jeg legger alt, selv om jeg legger ting tilbake på plass. Alt som kan skapes splid, blir splittet.
Jeg synes det er tungt å være gift. Alt er prøvd, rådgivning - som hun saboterte. Samtaler, oppgavefordeling. Men alt ender i våre klassiske skyttergraver. Jeg vurderer separasjon. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og enda mer skyld for det som skjer.
Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke får være like likevel ? Hvorfor vil ikke hun slippe taket hjemme ? Hvorfor alltid et offer ? Jeg er frustrert. Jeg er mann og jeg vet ikke lenger. Akkurat nå, bare er jeg. Jeg bare lurer på om barna skjønner hva som skjer...
Jeg er fremme, stanser og drar i håndbrekket.
War is hell on the home front too.
III: Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg sitter på kjøkkenet. Hun ligger oppe og sover. Jeg ser ikke på kniven. Jeg kan høre på lyden hvor skarpt bladet er.
Ritsj, ritsj, ratsj.
Plutselig stanser jeg bevegelsen med hånden. Kniven hviler stille mot læret.
Puster sakte inn. Holder. Lytter. Klokken tikker høyt fra stua. Slipper pusten sakte ut igjen. Veggen knirker svakt. Alle hus lever, også vårt. Kniven begynner igjen å vandre over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg smiler. Løfter bladet opp fra læret og holder det opp frem for meg. Det er helt sort i rommet så jeg ser ikke noe. Bladet er så skarpt at jeg kan dele mørket i to. Jeg aner er en mørk skygge over min venstre hånd.
Jeg løfter bladet mot kinnet. Eggen brenner mot huden. Griper fastere rundt skaftet. Trekker pusten raskt. Legger press mot huden. Barberer et par millimeter langs eggen. Puster ut igjen.
Sakte slipper min venstre hånd læret. Flytter den sakte over til den store skjærefjøla. Spriker med fingrene. Langsomt synker kniven ned fra kinnet, ned mot hånden. Jeg blunker.
Forsiktig presser jeg knivspissen mot treet.
Tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap.
Eggen danser sakte rundt fingrene. Tommel, pekefinger, langfinger, ringfinger og lillefinger.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Raskere. Frem og tilbake. Jeg stoler på vanen. Jeg stoler på hånden.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Jeg ser ingenting, men jeg ser ut i rommet likevel. Ser bort fra hånden.
Tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap.
Lyden er intens. Spissen på kniven trommer mot skjærefjøla.
Tap-tap-tap-tap-tap–tap-tap-tap-tap–tap.
Jeg er her, hun er oppe og sover.
Taptaptaptaptaptaptaptaptaptap.
Bevegelsen lager en liten vind over hånden. Hårene på fingrene blafrer og kjennes kalde. Knivbladet er skarpt og jeg har kontroll.
Tatpatpatpatpatpatpatpatpatpat.
Eggen lever sitt eget liv og lager en dur.
Taappttaappttaappttaappttaapptpaapp.
Jeg klarer ikke å skille lydene fra hverandre.
Jeg løfter kniven, prøver å skjære mørket. Alt jeg kutter er lyden. Stillhet. Jeg reiser meg. Bladet er skarpt.
IV. Jeg tar henne under albuen...
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å se mot lysskillet. Et lite klikk og beltet glir sakte på plass. Jeg er mannen i garasjen. Jeg er her og jeg er hjemme.
På jobb har jeg ledd av vitser, ledd av kollegaer. Argumentert for et nytt analysekonsept for produksjonsresultater. Hatt møter. Spist lunch. Sett på andre jobbe. Vært tilskuer. Satt pris på mine kollegaer. Møtt litt motgang, men mest medgang. Jobben er slitsom, men den betaler lånet vårt. Og nå sitter jeg i garasjen. Klar til å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut vinflaskene. Ser over garasjen, alt er på plass. Nikker blidt og går mot inngangsdøren.
Jeg sier ingenting i det jeg trår inn over dørstokken. Huset er stille. Inga, sitter ved PC-en på kontoret og skriver intenst på leksene sine. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei. Hun smiler og sier hei tilbake. Mye lekser, spør jeg. Hun nikker og jeg lukker døren.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter vinflaskene i vinskapet, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser meg, legger ned boken og setter seg opp. Har du husket å handle, spør jeg. Jeg handlet mat til helgen, svarer hun. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som ser nervøst på meg. Hun lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg. Frossenpizza, spør jeg stille ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer hun og vrir på seg.
Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med! Hva vil de tro om meg da ? Jeg snakker lavt og bestemt. Det er da mat, prøver hun å si. Men vi får gjester, sier jeg litt sterkere. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar hun. Vi kan ikke ha det, avslutter jeg. Hva nå hva da, spør hun forsiktig. Du vet, sier jeg, kom.
Jeg ser på henne mens hun legger boken ned, reiser seg og kommer bort til meg. Jeg tar henne under albuen og leder henne opp trappen, til soverommet. Vi går inn og jeg lukker døren. Jeg setter meg på sengen, ser på at hun åpner beltet og tar av seg buksen og trusa. Hun kommer bort til meg og legger seg over kneet. Mens jeg gir henne ris, forteller jeg henne bestemt at vi skal ha skikkelig mat når vi skal ha gjester. Jeg understreker at hun får ris for at hun skal huske dette bedre til neste gang. Til sist, når rumpa hennes er rød og varm, spør jeg om hun har forstått, hun nikker og sier ja. Stille reiser hun seg og kler seg. Jeg kysser henne og sier at hun har vært flink. Jeg går ned, finner avisen og setter meg i lenestolen.
Hun kommer inn i stua, med penn og papir. Jeg legger ned avisen, hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille. Hva skal vi ha, spør hun så ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter med skikkelig middagsmat nedskrevet. Stille går hun ut. Jeg hører ytterdøren åpnes, garasjeporten går opp, smekket fra bildøren, lyden fra motoren og lyden fra hjulene mot grusen er det siste jeg hører før hun er på vei mot butikken. Jeg løfter avisen og leser.
Mens hun er borte, lurer jeg på hvorfor hun alltid gjør slike feiltagelser. Alltid er det et eller annet å plukke på. Alltid må jeg korrigere henne. Jeg liker orden og det vet hun. Jeg går ikke å plukker på småting, men enkelte ting må korrigeres. Noen ganger synes jeg synd på henne, men om jeg lar ting skli ut så blir det kaos. Alt skal ikke deles på hjemme, rollefordelingen er klar. Det er mitt hus og min måte, liker hun det ikke så kan hun flytte. Jeg liker det ryddig, selv om hun vet hvor ting skal, så glemmer hun, det må jo korrigeres.
Jeg synes det er greit å være gift. Jeg har aldri vurdert separasjon. Noen ganger lurer jeg på om hun er fornøyd, men hun sier ikke noe. Huff, skilsmisse. Jeg liker ikke tanken, men mange skiller seg. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og ”skylden” for det som skjer. Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke er like likevel ? Hun er kvinne og jeg er mann. Mannen er familiens overhode, jeg styrer hjemmet så godt jeg kan. Jeg har en god kone. Jeg smiler i det hun stanser og kjører inn i garasjen.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
I. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
Jeg tuter med hornet i det jeg kjører opp innkjørselen. Gliser fornøyd i det jeg parkerer bilen. Raskt slukker jeg motoren. Jeg løser ut beltet, blir sittende. Garasjen er mørk, huset er hvitt. Jeg blir sittende og se på forskjellen mellom det lyse og det mørke. Jeg må ikke lenger, det er helg, jeg er hjemme.
På jobb har jeg stresset, ikke kunnet slappe helt av. Men jeg fikk gjort det jeg skulle og mer til. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Spist dårlig lunch i en dyr kantine. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på, blitt motarbeidet. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Kjent frustrasjonene fra en dobbeltkommuniserende sjef. Hjulpet kolleger. Gjort på ingenting.
Og nå sitter jeg her. Og kan ikke vente med å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt. Kanskje jeg bare er heldig ? Jeg tar posene og går inn.
- "Hei, jeg er hjemme !"
Jeg sier det høyt i det døren lukkes bak meg. Jeg hører hunden Rex bjeffe oppe og svake stemmer fra annen etasje. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innenfor døren.
- "Jeg sa hei...."
Hun er kjempefokusert og rødmer i det jeg kommer inn døren.
- "Hva heter han da ?"
Jeg smiler og prøver å titte over skulderen hennes.
- "Pappa....!"
- "Han heter... Ikke noe..."
- "Jaja, du får jo ta ham med hjem en dag så vi får hilse på..."
Om det var mulig, rødmer hun litt til. Jeg ler og går opp.
Rex hopper opp og ned, bjeffer og logrer. Jeg svinger innom kjøkkenet, setter varene på plass, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser blidt opp på meg, legger ned boken. Jeg kysser henne, smiler og stryker henne over håret.
"Har du hatt en fin dag?"
"Kan ikke klage, jobben var stress. Men nå er det helg, nå skal vi kose oss."
"Hvordan var din dag da?"
"Litt masete, men jeg kom hjem. Fikk spist litt, gått en liten tur med Rex og lest noen sider i boken."
Hun kysser meg igjen og klemmer meg litt.
"Har du husket å handle?"
"Jeg handlet mat til helgen"
"Hva kjøpte du ?"
"Jeg lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg."
"Frossenpizza ?"
"Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester..."
"Gjester?"
"Tja, kanskje kjæresten til Inga vil ha pizza?"
"Johannes, kjenner du ham ?"
"Så det er Johannes han heter"
Jeg ler så jeg rister.
- "Ha, der fikk jeg vite hemmeligheten deres."
"Jojo, du ville nok fått vite den en dag likevel."
"Vil han komme da?"
"Vi får spørre..."
"Hvilken pizza kjøpte du?"
"En med pepperoni og en pizza med skinke / kjøttboller. Vi kan da legge litt ekstra fyll på de og så blir de helt sjef."
"Du får spørre Inga hva de liker på pizzaene...."
Hun smiler og reiser seg. 10 år sammen og enda er hun vakker. Jeg ser hun gli over gulvet og går ned til Inga. Jeg legger meg på gulvet og leker litt med Rex. Kaster leken, han kommer tilbake til med den. Vi drar og herjer. Løper rundt skorsteinen.
Hun kommer opp igjen, smilende lurt. Jeg klatrer opp i sofaen til henne.
"Det er greit, de kommer. Men det er en ting..."
"Ja...?"
"Du må love å ikke spørre dumme spørsmål til ham eller fortelle historier om da hun var liten"
Jeg smiler og ler så jeg hikster.
"Det er en avtale."
"Når skal vil lage maten da?"
"Tja – hva om pizzaene er ferdige til Norge Rundt eller noe slikt?"
"Hvor er Per, forresten ? Skal han ha pizza ?"
"Han er hos Joar, du får ringe og spørre."
Jeg tar frem mobilen og slår Per sitt nummer. En kort samtale senere er jeg informert om Spurs siste signering, Need For Speeds fortreffelighet og at han får Taco hos Joar. Han uteblir med andre ord.
Jeg kryper nærmere henne i sofaen. Snuser henne i nakken. Puster ut, slapper av. Vi snakker forsiktig om boken hun leser, om turer med Rex, om mat vi skal lage, steder vi skal reise. Det er godt å være hjemme. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
II. Iskald krig hjemme
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende fastspent. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å stirre mot lysskillet. Beltet strammer ikke lenger. Jeg er bilen i garasjen. Jeg er her. Jeg lukker øynene.
På jobb har jeg fortalt vitser, ledd med kollegaer. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Hatt møter. Spist lunch. Deltatt. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Med puls. Og nå sitter jeg i garasjen. Og nøler med å gå inn. Gruer meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og kommer ut av transen. Løser ut bilbeltet, åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut varene. Tar på meg gå-bort-smilet, før jeg kommer hjem.
Hei, jeg er hjemme, kommer det automatisk, lavmelt. Ingen respons. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei en gang til. Dataskjermen sier hei tilbake.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter ned varene, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser opp på meg og ned i boken igjen. Har du husket å handle, boken snakker til meg. Jeg handlet mat til helgen, svarer jeg blidt. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som stikker opp over bokkanten. Lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg.
Frossenpizza ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer jeg rolig tilbake. Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med ! Hva vil de tro om meg da ? Jeg kan allerede merke hevingen av stemmen. Nok et slag i krigen på hjemmebane er i gang.
Det er da mat, prøver jeg å si. Men vi får gjester, snapper hun tilbake. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar jeg. Vi kan ikke ha det, kommer det kort fra sofaen. Du får kjøpe noe annet ! Noe annet hva da, spør jeg flatt ? Jeg har lyst på fisk, du vet – sånn tomattorsk. Jeg sukker. Orker ikke krangle. Går ut på kjøkkenet, legger varene i kjøleskap, skap og frys – alt etter som.
Jeg kommer inn i stua, bevæpnet med penn og papir. Hva skal vi ha ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter nedskrevet. Hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille.
Stille reiser også jeg meg og går ut igjen. Garasje, bildør, belte, start, gir, rygge, svinge og så er jeg på vei mot butikken. Jeg tenker ikke. Plutselig er jeg fremme. Autopiloten er på. Varene blir plukket frem og havner i en pen haug i handlevogna. Fisk, sukkererter, grønnsaker, tomater, tomatpuré, brus.
På vei hjem lurer jeg på hvorfor hun alltid er offeret for mine handlinger, alltid et offer for omstendighetene. Alt jeg gjør er feil. Om det ikke er feil, vil det bli feil. Alle småting blir plukket på. Hvorfor det ? Alt skal deles på hjemme, selv om hun jobber halv stilling. Uansett hva jeg gjør, så må jeg gjøre det på hennes måte. Rydder jeg, må jeg forklare hvor jeg legger alt, selv om jeg legger ting tilbake på plass. Alt som kan skapes splid, blir splittet.
Jeg synes det er tungt å være gift. Alt er prøvd, rådgivning - som hun saboterte. Samtaler, oppgavefordeling. Men alt ender i våre klassiske skyttergraver. Jeg vurderer separasjon. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og enda mer skyld for det som skjer.
Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke får være like likevel ? Hvorfor vil ikke hun slippe taket hjemme ? Hvorfor alltid et offer ? Jeg er frustrert. Jeg er mann og jeg vet ikke lenger. Akkurat nå, bare er jeg. Jeg bare lurer på om barna skjønner hva som skjer...
Jeg er fremme, stanser og drar i håndbrekket.
War is hell on the home front too.
III: Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg sitter på kjøkkenet. Hun ligger oppe og sover. Jeg ser ikke på kniven. Jeg kan høre på lyden hvor skarpt bladet er.
Ritsj, ritsj, ratsj.
Plutselig stanser jeg bevegelsen med hånden. Kniven hviler stille mot læret.
Puster sakte inn. Holder. Lytter. Klokken tikker høyt fra stua. Slipper pusten sakte ut igjen. Veggen knirker svakt. Alle hus lever, også vårt. Kniven begynner igjen å vandre over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg smiler. Løfter bladet opp fra læret og holder det opp frem for meg. Det er helt sort i rommet så jeg ser ikke noe. Bladet er så skarpt at jeg kan dele mørket i to. Jeg aner er en mørk skygge over min venstre hånd.
Jeg løfter bladet mot kinnet. Eggen brenner mot huden. Griper fastere rundt skaftet. Trekker pusten raskt. Legger press mot huden. Barberer et par millimeter langs eggen. Puster ut igjen.
Sakte slipper min venstre hånd læret. Flytter den sakte over til den store skjærefjøla. Spriker med fingrene. Langsomt synker kniven ned fra kinnet, ned mot hånden. Jeg blunker.
Forsiktig presser jeg knivspissen mot treet.
Tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap.
Eggen danser sakte rundt fingrene. Tommel, pekefinger, langfinger, ringfinger og lillefinger.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Raskere. Frem og tilbake. Jeg stoler på vanen. Jeg stoler på hånden.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Jeg ser ingenting, men jeg ser ut i rommet likevel. Ser bort fra hånden.
Tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap.
Lyden er intens. Spissen på kniven trommer mot skjærefjøla.
Tap-tap-tap-tap-tap–tap-tap-tap-tap–tap.
Jeg er her, hun er oppe og sover.
Taptaptaptaptaptaptaptaptaptap.
Bevegelsen lager en liten vind over hånden. Hårene på fingrene blafrer og kjennes kalde. Knivbladet er skarpt og jeg har kontroll.
Tatpatpatpatpatpatpatpatpatpat.
Eggen lever sitt eget liv og lager en dur.
Taappttaappttaappttaappttaapptpaapp.
Jeg klarer ikke å skille lydene fra hverandre.
Jeg løfter kniven, prøver å skjære mørket. Alt jeg kutter er lyden. Stillhet. Jeg reiser meg. Bladet er skarpt.
IV. Jeg tar henne under albuen...
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å se mot lysskillet. Et lite klikk og beltet glir sakte på plass. Jeg er mannen i garasjen. Jeg er her og jeg er hjemme.
På jobb har jeg ledd av vitser, ledd av kollegaer. Argumentert for et nytt analysekonsept for produksjonsresultater. Hatt møter. Spist lunch. Sett på andre jobbe. Vært tilskuer. Satt pris på mine kollegaer. Møtt litt motgang, men mest medgang. Jobben er slitsom, men den betaler lånet vårt. Og nå sitter jeg i garasjen. Klar til å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut vinflaskene. Ser over garasjen, alt er på plass. Nikker blidt og går mot inngangsdøren.
Jeg sier ingenting i det jeg trår inn over dørstokken. Huset er stille. Inga, sitter ved PC-en på kontoret og skriver intenst på leksene sine. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei. Hun smiler og sier hei tilbake. Mye lekser, spør jeg. Hun nikker og jeg lukker døren.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter vinflaskene i vinskapet, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser meg, legger ned boken og setter seg opp. Har du husket å handle, spør jeg. Jeg handlet mat til helgen, svarer hun. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som ser nervøst på meg. Hun lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg. Frossenpizza, spør jeg stille ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer hun og vrir på seg.
Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med! Hva vil de tro om meg da ? Jeg snakker lavt og bestemt. Det er da mat, prøver hun å si. Men vi får gjester, sier jeg litt sterkere. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar hun. Vi kan ikke ha det, avslutter jeg. Hva nå hva da, spør hun forsiktig. Du vet, sier jeg, kom.
Jeg ser på henne mens hun legger boken ned, reiser seg og kommer bort til meg. Jeg tar henne under albuen og leder henne opp trappen, til soverommet. Vi går inn og jeg lukker døren. Jeg setter meg på sengen, ser på at hun åpner beltet og tar av seg buksen og trusa. Hun kommer bort til meg og legger seg over kneet. Mens jeg gir henne ris, forteller jeg henne bestemt at vi skal ha skikkelig mat når vi skal ha gjester. Jeg understreker at hun får ris for at hun skal huske dette bedre til neste gang. Til sist, når rumpa hennes er rød og varm, spør jeg om hun har forstått, hun nikker og sier ja. Stille reiser hun seg og kler seg. Jeg kysser henne og sier at hun har vært flink. Jeg går ned, finner avisen og setter meg i lenestolen.
Hun kommer inn i stua, med penn og papir. Jeg legger ned avisen, hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille. Hva skal vi ha, spør hun så ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter med skikkelig middagsmat nedskrevet. Stille går hun ut. Jeg hører ytterdøren åpnes, garasjeporten går opp, smekket fra bildøren, lyden fra motoren og lyden fra hjulene mot grusen er det siste jeg hører før hun er på vei mot butikken. Jeg løfter avisen og leser.
Mens hun er borte, lurer jeg på hvorfor hun alltid gjør slike feiltagelser. Alltid er det et eller annet å plukke på. Alltid må jeg korrigere henne. Jeg liker orden og det vet hun. Jeg går ikke å plukker på småting, men enkelte ting må korrigeres. Noen ganger synes jeg synd på henne, men om jeg lar ting skli ut så blir det kaos. Alt skal ikke deles på hjemme, rollefordelingen er klar. Det er mitt hus og min måte, liker hun det ikke så kan hun flytte. Jeg liker det ryddig, selv om hun vet hvor ting skal, så glemmer hun, det må jo korrigeres.
Jeg synes det er greit å være gift. Jeg har aldri vurdert separasjon. Noen ganger lurer jeg på om hun er fornøyd, men hun sier ikke noe. Huff, skilsmisse. Jeg liker ikke tanken, men mange skiller seg. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og ”skylden” for det som skjer. Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke er like likevel ? Hun er kvinne og jeg er mann. Mannen er familiens overhode, jeg styrer hjemmet så godt jeg kan. Jeg har en god kone. Jeg smiler i det hun stanser og kjører inn i garasjen.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
En Grønn Motto Guzzi...
Søndag, endelig min dag, tenkte Helen. Skolen var over og jeg satt på bussen, på vei hjem. 20 år, blond, singel og noen erfaringer rikere. Jeg gjorde opp status. Et år med korssting, symaskiner og snorkende romvenninne var over. Folkehøyskolen hadde vært ok til å begynne med, men når sjarmerende uvaner blir irriterende uvaner hadde sjarmen dalt flere hakk. Læreren på skredderi-linja var teknisk flink, men veldig fantasiløs. Jeg begynte å kjede meg. I tillegg kom sladder, klining med Sara's kjæreste på festen - et stort no-no og to dagers utvisning for å ha vært på en fest i byen. Litt trist på avskjedsdagen hadde det vært, men det var jo helst fordi alle andre hadde vært triste. Jo, det var på høy tid å komme hjem igjen.
Bussen rullet sakte. Stoppet på små steder, store steder og ingen steder. Enten for å ta på passasjerer, slippe av passasjerer eller la oss spise en overpriset hot-dog på bensinstasjonen. Det var langt hjem. Det hadde vært kjappest å fly, men jeg var konk og bussbilletten var kjøpt på krita og VISA kortet skrek om nåde. Samma det, jeg ruller hjem. P4 snurret og gikk i øret. Mobiltelefoner kan være ganske så praktiske nå om dagen.
13 timer senere, 2 større byer, 5 mindre og masse småsteder senere stoppet bussen i veikanten hjemme. Busskuret stod alene, grått, nærmest sort i skumringen. Jeg gikk av bussen. Fikk bussjåføren til å åpne dørene i siden på bussen og losse av årets pikk pakk. Jeg hadde dratt nedover med 3 kofferter. Jeg kom hjem med 3 kofferter, 2 bager, 1 søppelpose full av modifiserte fretex-klær og en stor lampeskjerm.
- "Du skulle nesten ha betalt en billett ekstra for alle disse tingene", lo bussjåføren.
- "Tja, det var vel derfor jeg kjørte med deg da", smilte jeg tilbake.
Så der stod jeg med en liten pyramide av ting. Jeg sendte en sms til søs og gav et kort ring til hustelefonen hjemme. Tre sekunder etter ringer pappa og sms fra søs tikker inn samtidig. Joda, han skulle komme med en gang. Og kjente jeg dem rett ville alle komme med samtidig. Far, mor og søs. Kanskje de tok med Tarzan også.
Noen lange minutter senere rullet volvoen frem. Mor i framsetet, far bak rattet og søs i baksetet. Masse klemmer og kommentarer om pikk-pakket mitt, utseende og lang reisetid. Jeg klemte dem hardt. Jeg var glad for å være hjemme, selv om jeg var glad den kvelden i fjor da jeg dro. Men det var da, nå er jeg hjemme.
Dagen etter stod mor og far opp tidlig, dro på jobbben. Jeg sov lenge. Søs romsterte nede og spilte teen-disco for full mugge. Litt sur stod jeg opp og hoppet i dusjen. En dusj, litt frokost og kaffe senere var jeg klar for dagens gjøremål. Målsetningen var klar; finne seg sommerjobb, spare seg opp noen kroner. Dra på en festival i sommer og likevel ha nok penger til høstens skoleår. Puh, det kom ikke til å bli lett.
45 minutter senere inne i sentrum, utenfor bokhandelen. Jeg var litt nervøs for å gå inn. Jeg hadde ikke sendt søknad om sommerjobb. Vi hadde snakket sammen ved påske og Sara, eieren av bokhandleren, sa da at det ikke ville være noe problem med sommerjobb. Klara, hun som vanligvis jobbet i butikken, hadde termin tidlig i sommer. Tidlig i mai så hadde jeg ringt for å bekrefte det. Men den telefonsamtalen hadde vert så vag at, jeg var ikke helt sikker. Sakte åpnet jeg døren og gikk inn.
- "Heisann! Kjekt du kunne komme. Jeg ringte nesten etter deg på fredag!"
Sara var energisk bak disken, åpnet en brun kasse med bøker.
- "Hei...", smilte jeg usikkert tilbake.
Hvorfor hadde hun tenkt å ringe fredag?
- "Jeg ville ringe fordi jeg trenger hjelp nå, denne uka - ikke senere som vi snakket om. Klara ble kjørt til fødeavdelingen lørdag."
- "Går alt bra?"
- "Ja, jeg tror det. Mange svangerskap avsluttes tidligere. Graviditeten er jo circa ni mnd, ikke alltid at den er akkurat. Noen ganger over, noen ganger kortere. Nå er det jo snakk om kun noen uker for tidlig. Jeg ringte henne i går, nemlig..."
- "Men hun er på sykehuset, og jeg er her..."
- "Det var bra. Jeg kan begynne nå...", sa jeg selvsikkert.
- "Godt, godt. Men først la oss ta formalia..."
Hun reiste seg og åpnet døren til kontoret. Vi satte oss ned ved skrivebordet, avtalte timelønn, arbeidstider og at jeg helst skulle jobbe hver lørdag. Jeg bremset litt, og spurte om jeg ikke kunne jobbe sent hver torsdag og ha fri annenhver lørdag. Sara grunnet litt over dette og sa at det kunne vi sikkert ordne. Men hun skrev det ikke ned. Jeg regnet stille ut at de fleste ukene ville jeg jobbe 3 til 4 dager i uka. Noen ganger lenger.
Ved middagsbordet ble jeg intervjuet av familien. Hadde jeg fått jobb, hva skulle jeg jobbe med, og så videre. Jeg svarte så godt jeg kunne, men kunne ikke gi mere informasjon om Klara og baby'en hennes. Bestikk, glass, tallerker, panner og fat havnet i oppvaskmaskinen. Resten av familien lot seg hypnotisere av den magiske tv-boksen. Jeg lurte meg ned i kjelleren og hentet sekken med fretexklærne. Satte opp symaskinen og tok frem jakken. Dongri-jakken som jeg hadde flikket på i 2 mnd. Jeg puslet med mønster og så videre. Det var herlig å skape noe i fred og ro. Mønster og modeller. Akt
- "Heeeeeleeeeeennnn, teleeefooooooon!", skriker søs ned trappen.
Jeg går sakte opp og tar røret.
- "Hei Helen, dette er Klara. Jeg ringer fra sykehuset."
- "Heisann Klara, hvordan har du det?"
- "Jo takk, bare bra. De ville ha meg inn til observasjon nå, jeg har kjent meg så rar i det siste."
- "Og hvordan går det med babyen", spurte jeg kanskje litt for kjapt.
- "Jo, jeg var bekymret. Men legene sa at den så ok ut, men at det var best jeg var innlagt inntil videre..."
- "Det var da godt å høre. Selv om det er litt leit at du er innlagt."
- "Jeg snakket med Sara, godt du kunne begynne med en gang."
- "Ja, det passet bra"
- "Men du, jeg fikk også vite at du bare skal jobbe halve uken"
- "Jaaaa", jeg dro på svaret - usikker på hva som kom neste.
- "Jeg trenger en tjeneste."
Nå ble jeg usikker.
- "Ok, hva er det?"
- "Husker du Truls, sønnen min?"
Jeg så for meg en tett plugg av en gutt som smilte hele dagen og kastet sand på alle de andre barna i sandkassen.
- "Ja selvsagt husker jeg Truls. Jeg satt da barnevakt for ham ved juletider!"
- "Hehehe, ja hvem kan glemme det."
Minner om et kjøkken som var fullt av mel og pannekakerøre etter at tante Helen skulle imponere, kom og gikk igjen.
- "Nå skal du høre. Jeg vil få ganske masse å gjøre med denne babyen, så om du kunne vært barnevakt for Truls, de dagene du ikke jobber for Sara... Så hadde det vert kjempe. Du skal få betalt altså."
Nå ble jeg stille og tenkte. Yes! Mere penger. Det er det jeg trenger. Og så for meg nye klær, nytt verktøy og kanskje ny symaskin. Hodet mitt spant.
- "Hallo...."
- "Ja, jo - selvsagt kan jeg passe Truls. Hvor er han nå forresten?"
- "Han er hos sin bestemor, men jeg vil ikke bry dem for mye. De er jo glad i Truls, men de må jo ha noe for seg selv de også."
- "Jo takk, jeg stikker opp til deg i morgen ettermiddag, på sykehuset, og avtaler nærmere!"
- "Den er god Helen, vi snakkes.
- "Ha det godt Klara!"
2 sekunder etter telefonen er stille, går det opp for meg at jeg ikke vil få noe som helst fritid i sommer. Det vil være boom bang jobbe jobbe jobbe. Kanskje ikke det er så dumt. Jeg trenger aktivisering etter dette året.
Neste dag på sykehuset. Ved inngangen stod en grønn motorsykkel. Motto Guzzi, kunne jeg lese svakt i relieffskrift. Fin farge, min favoritt, tenkte jeg i det jeg gikk igjennom sykehuset sine skyvedører. I det jeg åpner døren til Klara sitt rom ser jeg en mann med skinnjakke lene seg over sengen. Klara, som var alenemamma, så meg over hodet hans. Jeg rødmet i det jeg kom inn i rommet, trodde jeg hadde åpnet døren på feil tidspunkt. De så jo ut som de klinte. Kanskje dette var Klara sin nye kjæreste?
- "Æh,hei", sa jeg kjapt.
- "Heisann Helen, fint du kom. Dette er Frank!"
Frank reiste seg opp. Det var den flotteste gutten jeg noen sinne hadde sett. Høy, mørk og med det glimtet i øyet. Han passet liksom ikke inn på sykehuset. Jeg så på han, så på han og så.
- "Hei", sa Frank med mørk stemme. Og så sa han ikke mer.
Klara snakket om hus, mat, hentetider og sovetider. Jeg nikket, skjøt inn et ja eller nei der det passet seg. Hvem var Frank, hva gjorde han her? Og hvorfor så han på meg. Slik.
Ut på kvelden gikk jeg tur med Tarzan, familiens hund. En raggete schæfer. Tarzan kunne bjeffe høyt og kunne kanskje se skummel ut. Men han var snill. Kosete og snill. Vi hadde hatt Tarzan i 8 år. Jeg hadde gått gjennom tenårene med Tarzan og var veldig glad i ham. Jeg gikk og små-snakket med hunden. Dro i halsbåndet og fikk ham på plass. En høyfrekvent motorlyd skjærer gjennom kvelden. Langt borte ser jeg et lys. En motorsykkel. Jeg blunket. Håpte. Og blunket igjen. Lyset kom nærmere. Rett mot meg. Ti meter fra meg bremser sykkelen hardt. Stanser. Tarzan bjeffer. Det er sykkelen fra sykehuset. Den grønne.
Motorsykkelisten mumler noe innefra hjelmen.
- "Hysj Tarzan!", jeg rykker i halsbåndet.
- "Jeg kan ikke høre hva du sier, du må ta av deg hjelmen..."
Hjelmen kom av, det var Frank.
- "Heisann", sa Frank på sin vanlige taletrengte måte.
- "Helen?"
Spørsmålet ble hengenende over asfalten.
- "Hei, var du lenge på sykehuset?"
- "Nei."
- "Er det din sykkel?", jeg klarte å la være å stirre på øynene til Frank. Bøyde meg ned og klappet Tarzan. Jeg rødmet litt og var litt irritert på meg selv, klarte jeg ikke å være annet enn frk. obvious.
- "Ja", sa taletrengte Frank.
Jeg klappet Tarzan mer.
- "Hva heter hunden?" Frank sa mer enn et ord!
- "Tarzan og den er snill."
Tarzan tittet opp på Frank, han så avventende ut.
- "Vil du klappe Tarzan?", spurte jeg.
Frank sa ikke noe. Rettet seg opp og slo av tenningen på sykkelen. Satte ned støtten og gikk av sykkelen. Sakte kom han mot oss. Han rettet ut hånden og lot Tarzan snuse på seg. Ah - Frank hadde lag med hunder. Tarzan snuste på hånden hans, så på meg og tilbake til Frank igjen.
- "Heisann Tarzan", hilste Frank og klappet hunden bak øret. Tarzan likte med en gang hånden til Frank og logret stolt med halen. Jeg satt nå på huk, like ved ham. Han luktet lær og olje.
- "Skal du gå lenge tur med Tarzan?"
- "Nei, vi er på vei hjem. Hvordan det?"
- "Jeg lurte på om du hadde lyst til å bli med en tur", Frank så på meg og nikket mot motorsykkelen.
Jeg ble varm rundt ørene, prøvde å skjule det lett ved å bøye meg ned mot Tarzan og rette på halsbåndet. Jeg kom bort i hånden hans, den var varm.
- "Gi meg 5 minutter", sa jeg raskt og rettet meg litt fort opp.
Akkurat da lente han seg fremover, jeg skallet til ham i hodet.
- "Oi"
- "Gjorde det vondt?", spurte Frank.
- "Nei, fikk du vondt?", spurte jeg tilbake.
- "Nja, ikke noe særlig", smilte han.
Frank gned seg på hodet og ristet litt på kroppen.
- "Så du blir med?"
- "Ja, jeg skal bare bort med hunden. Har du en ekstra hjelm?"
Jeg pekte mot huset i lysningen, Frank nikket.
- "Jeg kjører bort og venter på deg."
Uten flere ord, gikk han bort til sykkelen og svingte han seg i salen. Mmm, lekker rumpe også, tenkte jeg. Frank startet sykkelen, med hjelmen på hånden, kjørte han bort. Jeg fikk Tarzan på bena og gikk hjem. Ah, ah - hva var dette. En "date" ? Og hva var han til Klara. Jeg visste bare at jeg ville vite mer om Frank, om så jeg måtte dra ordene ut av ham.
- "Hvem er han?"
Det var søs som spurte. Jeg ville være rask. Ingen flere spørsmål. Jeg ville ikke svare.
- "Paaaaappaaaaa... Helen skal uuuuuuuuuut!"
Den hersens lillesøs ville gjøre meg forlegen.
- "Ja ha vennen, skal du ut"
Pappa brummet inne fra stua. Jeg så hvasst på søs.
- "Ja!"
Jeg gikk raskt mot døren, jeg hadde ikke lyst til å forklare noen om noe, spesielt om noe som kanskje som ikke var. Noe som bare var rødmen i kinnene mine. Et hjerteslag unna. Tok vindjakken, tråkket ned i støvlene og gikk fort ut.
- "Det gikk da fort", sa snakkesalige Frank.
Han rettet opp sykkelen. Gav meg en rød hjelm og så på at jeg satte den på meg. Heldigvis visste jeg hvordan man strammer og retter på en hjelm, takket være en kort romanse med Fredrik i 9 klasse. Fredrik hadde moped og var konge i 9a. Men det gikk over. Fredrik kunne ikke kysse, han slevet. Og det kunne ingen moped hjelpe på. Hjelmen satt som den skulle, jeg svingte meg opp i salen og tok tak i Frank.
- "Hold fast"
Det var alt som ble sagt, Frank ruset motoren, satte sykkelen i gir og slapp ut clutchen. Mr Motto Guzzi la seg i selen med et pent lite rykk. Bort over riksveien dro vi. Lyden var høy, Frank stor og sterk å holde i. Vinden rev i jakken min. Pulsen slo. Det var nå jeg levde. Jeg husket. Jeg fløt. Jeg lot Frank og sykkelen føre. Jeg bare var med. Lente meg med Frank inn i svingen og opp igjen når vi kom ut av svingen. Dette var spennende. Kilometer på kilometer svant bak oss.
Etter en tid begynte Frank å kjøre mer forsiktig. Som om han ventet på noe. Jeg våget ennå ikke å titte rundt om ham for se hvor vi var, men ut fra det jeg så på siden var vi like ved det store vannet. Og ganske riktig, sykkelen svingte inn på rasteplassen og stanset forran kiosken. Jeg steg av og tok av hjelmen. Frank stanset sykkelen. Parkerer den. Han festet hjelmene på sykkelen, drar hånden sin gjennom sitt flotte sorte hår og titter på meg.
- "Har du lyst på noe, tørst eller noe?"
Frank setter stadig nye rekorder verbalt. Jeg kjente støvet i halsen, jeg nikket.
- "En sånn grønn imsdal", fikk jeg hostet frem.
Selv kjøpte Frank en Cola.
- "Skal vi?", han nikket mot sjøen.
Jeg nikket og sammen gikk vi ned mot sjøen.
- "Hvordan kjenner du Klara"
Frank smilte, hjertet mitt banket.
- "Jeg er nevøen til Klara, hun er min tante. Og jeg har fått jobb på verftet i sommer."
Jeg ble 10 kilo lettere der jeg gikk. Hadde lyst til å juble.
- "Mor sa hun skulle ha barn og sånn, så jeg måtte jo hilse på når jeg først var der."
- "Men når jeg kom til bokhandelen sa Sara at hun var på sykehuset. Du kom inn da jeg gav tante Klara en klem"
Frank var litt brydd, rykket i hele seg og rettet på skinnjakken.
- "Det var veldig kjekt at du ville bli med."
- "Kjekt at du spurte."
- "Jeg er ikke noe flink med ord.."
Det blir stille noen sekunder. Vi går noen skritt til.
- "Du får da sagt det du vil si..."
- "Jeg blir så keitete når jeg skal snakke med jenter jeg liker"
Frank sa den siste setningen fort, som om han hadde brent seg. Jeg tok tak i albuen til Frank og gikk tett ved ham.
- "Jeg også blir litt taus når jeg snakker med gutter jeg liker", sa jeg stille og holdt steg-takten hans.
Jeg kunne merke at steget til Frank ble lettere. Han prøvde å skjule det, men jeg kunne høre han trakk pusten. Forsiktig klemte han hånden mellom albuen og kroppen sin. Stille gikk vi videre. Framme ved benken, ved strandlinjen, stanset vi, satte oss ned. Redd for å bryte stemningen, satte vi oss tett sammen. Hentet begge frem brusflasken, synkront åpnet vi korkene og tok en slurk. I det jeg senket flasken fra munnen kom jeg til å søle litt på jakken min. Frank så det, og tok raskt frem en serviett. Bøyde seg frem og tørket vannet bort. Jeg kunne lukte aftershave, innunder lærlukten og oljen. Jeg snuste på halsen hans.
Frank tok hodet mitt i hendene sine og kysset meg forsiktig på leppene. Søkende. Forsiktig kysset jeg ham tilbake. Hjertet hamret. Han tok hånden min, holdt den forsiktig. Jeg la hodet på brystet hans og så stille ut over vannet. Mens han strøk meg over håret, tenkte jeg stille; kanskje det blir en romantisk sommer likevel? En litt annen sommer enn hva jeg hadde tenkt...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Bussen rullet sakte. Stoppet på små steder, store steder og ingen steder. Enten for å ta på passasjerer, slippe av passasjerer eller la oss spise en overpriset hot-dog på bensinstasjonen. Det var langt hjem. Det hadde vært kjappest å fly, men jeg var konk og bussbilletten var kjøpt på krita og VISA kortet skrek om nåde. Samma det, jeg ruller hjem. P4 snurret og gikk i øret. Mobiltelefoner kan være ganske så praktiske nå om dagen.
13 timer senere, 2 større byer, 5 mindre og masse småsteder senere stoppet bussen i veikanten hjemme. Busskuret stod alene, grått, nærmest sort i skumringen. Jeg gikk av bussen. Fikk bussjåføren til å åpne dørene i siden på bussen og losse av årets pikk pakk. Jeg hadde dratt nedover med 3 kofferter. Jeg kom hjem med 3 kofferter, 2 bager, 1 søppelpose full av modifiserte fretex-klær og en stor lampeskjerm.
- "Du skulle nesten ha betalt en billett ekstra for alle disse tingene", lo bussjåføren.
- "Tja, det var vel derfor jeg kjørte med deg da", smilte jeg tilbake.
Så der stod jeg med en liten pyramide av ting. Jeg sendte en sms til søs og gav et kort ring til hustelefonen hjemme. Tre sekunder etter ringer pappa og sms fra søs tikker inn samtidig. Joda, han skulle komme med en gang. Og kjente jeg dem rett ville alle komme med samtidig. Far, mor og søs. Kanskje de tok med Tarzan også.
Noen lange minutter senere rullet volvoen frem. Mor i framsetet, far bak rattet og søs i baksetet. Masse klemmer og kommentarer om pikk-pakket mitt, utseende og lang reisetid. Jeg klemte dem hardt. Jeg var glad for å være hjemme, selv om jeg var glad den kvelden i fjor da jeg dro. Men det var da, nå er jeg hjemme.
Dagen etter stod mor og far opp tidlig, dro på jobbben. Jeg sov lenge. Søs romsterte nede og spilte teen-disco for full mugge. Litt sur stod jeg opp og hoppet i dusjen. En dusj, litt frokost og kaffe senere var jeg klar for dagens gjøremål. Målsetningen var klar; finne seg sommerjobb, spare seg opp noen kroner. Dra på en festival i sommer og likevel ha nok penger til høstens skoleår. Puh, det kom ikke til å bli lett.
45 minutter senere inne i sentrum, utenfor bokhandelen. Jeg var litt nervøs for å gå inn. Jeg hadde ikke sendt søknad om sommerjobb. Vi hadde snakket sammen ved påske og Sara, eieren av bokhandleren, sa da at det ikke ville være noe problem med sommerjobb. Klara, hun som vanligvis jobbet i butikken, hadde termin tidlig i sommer. Tidlig i mai så hadde jeg ringt for å bekrefte det. Men den telefonsamtalen hadde vert så vag at, jeg var ikke helt sikker. Sakte åpnet jeg døren og gikk inn.
- "Heisann! Kjekt du kunne komme. Jeg ringte nesten etter deg på fredag!"
Sara var energisk bak disken, åpnet en brun kasse med bøker.
- "Hei...", smilte jeg usikkert tilbake.
Hvorfor hadde hun tenkt å ringe fredag?
- "Jeg ville ringe fordi jeg trenger hjelp nå, denne uka - ikke senere som vi snakket om. Klara ble kjørt til fødeavdelingen lørdag."
- "Går alt bra?"
- "Ja, jeg tror det. Mange svangerskap avsluttes tidligere. Graviditeten er jo circa ni mnd, ikke alltid at den er akkurat. Noen ganger over, noen ganger kortere. Nå er det jo snakk om kun noen uker for tidlig. Jeg ringte henne i går, nemlig..."
- "Men hun er på sykehuset, og jeg er her..."
- "Det var bra. Jeg kan begynne nå...", sa jeg selvsikkert.
- "Godt, godt. Men først la oss ta formalia..."
Hun reiste seg og åpnet døren til kontoret. Vi satte oss ned ved skrivebordet, avtalte timelønn, arbeidstider og at jeg helst skulle jobbe hver lørdag. Jeg bremset litt, og spurte om jeg ikke kunne jobbe sent hver torsdag og ha fri annenhver lørdag. Sara grunnet litt over dette og sa at det kunne vi sikkert ordne. Men hun skrev det ikke ned. Jeg regnet stille ut at de fleste ukene ville jeg jobbe 3 til 4 dager i uka. Noen ganger lenger.
Ved middagsbordet ble jeg intervjuet av familien. Hadde jeg fått jobb, hva skulle jeg jobbe med, og så videre. Jeg svarte så godt jeg kunne, men kunne ikke gi mere informasjon om Klara og baby'en hennes. Bestikk, glass, tallerker, panner og fat havnet i oppvaskmaskinen. Resten av familien lot seg hypnotisere av den magiske tv-boksen. Jeg lurte meg ned i kjelleren og hentet sekken med fretexklærne. Satte opp symaskinen og tok frem jakken. Dongri-jakken som jeg hadde flikket på i 2 mnd. Jeg puslet med mønster og så videre. Det var herlig å skape noe i fred og ro. Mønster og modeller. Akt
- "Heeeeeleeeeeennnn, teleeefooooooon!", skriker søs ned trappen.
Jeg går sakte opp og tar røret.
- "Hei Helen, dette er Klara. Jeg ringer fra sykehuset."
- "Heisann Klara, hvordan har du det?"
- "Jo takk, bare bra. De ville ha meg inn til observasjon nå, jeg har kjent meg så rar i det siste."
- "Og hvordan går det med babyen", spurte jeg kanskje litt for kjapt.
- "Jo, jeg var bekymret. Men legene sa at den så ok ut, men at det var best jeg var innlagt inntil videre..."
- "Det var da godt å høre. Selv om det er litt leit at du er innlagt."
- "Jeg snakket med Sara, godt du kunne begynne med en gang."
- "Ja, det passet bra"
- "Men du, jeg fikk også vite at du bare skal jobbe halve uken"
- "Jaaaa", jeg dro på svaret - usikker på hva som kom neste.
- "Jeg trenger en tjeneste."
Nå ble jeg usikker.
- "Ok, hva er det?"
- "Husker du Truls, sønnen min?"
Jeg så for meg en tett plugg av en gutt som smilte hele dagen og kastet sand på alle de andre barna i sandkassen.
- "Ja selvsagt husker jeg Truls. Jeg satt da barnevakt for ham ved juletider!"
- "Hehehe, ja hvem kan glemme det."
Minner om et kjøkken som var fullt av mel og pannekakerøre etter at tante Helen skulle imponere, kom og gikk igjen.
- "Nå skal du høre. Jeg vil få ganske masse å gjøre med denne babyen, så om du kunne vært barnevakt for Truls, de dagene du ikke jobber for Sara... Så hadde det vert kjempe. Du skal få betalt altså."
Nå ble jeg stille og tenkte. Yes! Mere penger. Det er det jeg trenger. Og så for meg nye klær, nytt verktøy og kanskje ny symaskin. Hodet mitt spant.
- "Hallo...."
- "Ja, jo - selvsagt kan jeg passe Truls. Hvor er han nå forresten?"
- "Han er hos sin bestemor, men jeg vil ikke bry dem for mye. De er jo glad i Truls, men de må jo ha noe for seg selv de også."
- "Jo takk, jeg stikker opp til deg i morgen ettermiddag, på sykehuset, og avtaler nærmere!"
- "Den er god Helen, vi snakkes.
- "Ha det godt Klara!"
2 sekunder etter telefonen er stille, går det opp for meg at jeg ikke vil få noe som helst fritid i sommer. Det vil være boom bang jobbe jobbe jobbe. Kanskje ikke det er så dumt. Jeg trenger aktivisering etter dette året.
Neste dag på sykehuset. Ved inngangen stod en grønn motorsykkel. Motto Guzzi, kunne jeg lese svakt i relieffskrift. Fin farge, min favoritt, tenkte jeg i det jeg gikk igjennom sykehuset sine skyvedører. I det jeg åpner døren til Klara sitt rom ser jeg en mann med skinnjakke lene seg over sengen. Klara, som var alenemamma, så meg over hodet hans. Jeg rødmet i det jeg kom inn i rommet, trodde jeg hadde åpnet døren på feil tidspunkt. De så jo ut som de klinte. Kanskje dette var Klara sin nye kjæreste?
- "Æh,hei", sa jeg kjapt.
- "Heisann Helen, fint du kom. Dette er Frank!"
Frank reiste seg opp. Det var den flotteste gutten jeg noen sinne hadde sett. Høy, mørk og med det glimtet i øyet. Han passet liksom ikke inn på sykehuset. Jeg så på han, så på han og så.
- "Hei", sa Frank med mørk stemme. Og så sa han ikke mer.
Klara snakket om hus, mat, hentetider og sovetider. Jeg nikket, skjøt inn et ja eller nei der det passet seg. Hvem var Frank, hva gjorde han her? Og hvorfor så han på meg. Slik.
Ut på kvelden gikk jeg tur med Tarzan, familiens hund. En raggete schæfer. Tarzan kunne bjeffe høyt og kunne kanskje se skummel ut. Men han var snill. Kosete og snill. Vi hadde hatt Tarzan i 8 år. Jeg hadde gått gjennom tenårene med Tarzan og var veldig glad i ham. Jeg gikk og små-snakket med hunden. Dro i halsbåndet og fikk ham på plass. En høyfrekvent motorlyd skjærer gjennom kvelden. Langt borte ser jeg et lys. En motorsykkel. Jeg blunket. Håpte. Og blunket igjen. Lyset kom nærmere. Rett mot meg. Ti meter fra meg bremser sykkelen hardt. Stanser. Tarzan bjeffer. Det er sykkelen fra sykehuset. Den grønne.
Motorsykkelisten mumler noe innefra hjelmen.
- "Hysj Tarzan!", jeg rykker i halsbåndet.
- "Jeg kan ikke høre hva du sier, du må ta av deg hjelmen..."
Hjelmen kom av, det var Frank.
- "Heisann", sa Frank på sin vanlige taletrengte måte.
- "Helen?"
Spørsmålet ble hengenende over asfalten.
- "Hei, var du lenge på sykehuset?"
- "Nei."
- "Er det din sykkel?", jeg klarte å la være å stirre på øynene til Frank. Bøyde meg ned og klappet Tarzan. Jeg rødmet litt og var litt irritert på meg selv, klarte jeg ikke å være annet enn frk. obvious.
- "Ja", sa taletrengte Frank.
Jeg klappet Tarzan mer.
- "Hva heter hunden?" Frank sa mer enn et ord!
- "Tarzan og den er snill."
Tarzan tittet opp på Frank, han så avventende ut.
- "Vil du klappe Tarzan?", spurte jeg.
Frank sa ikke noe. Rettet seg opp og slo av tenningen på sykkelen. Satte ned støtten og gikk av sykkelen. Sakte kom han mot oss. Han rettet ut hånden og lot Tarzan snuse på seg. Ah - Frank hadde lag med hunder. Tarzan snuste på hånden hans, så på meg og tilbake til Frank igjen.
- "Heisann Tarzan", hilste Frank og klappet hunden bak øret. Tarzan likte med en gang hånden til Frank og logret stolt med halen. Jeg satt nå på huk, like ved ham. Han luktet lær og olje.
- "Skal du gå lenge tur med Tarzan?"
- "Nei, vi er på vei hjem. Hvordan det?"
- "Jeg lurte på om du hadde lyst til å bli med en tur", Frank så på meg og nikket mot motorsykkelen.
Jeg ble varm rundt ørene, prøvde å skjule det lett ved å bøye meg ned mot Tarzan og rette på halsbåndet. Jeg kom bort i hånden hans, den var varm.
- "Gi meg 5 minutter", sa jeg raskt og rettet meg litt fort opp.
Akkurat da lente han seg fremover, jeg skallet til ham i hodet.
- "Oi"
- "Gjorde det vondt?", spurte Frank.
- "Nei, fikk du vondt?", spurte jeg tilbake.
- "Nja, ikke noe særlig", smilte han.
Frank gned seg på hodet og ristet litt på kroppen.
- "Så du blir med?"
- "Ja, jeg skal bare bort med hunden. Har du en ekstra hjelm?"
Jeg pekte mot huset i lysningen, Frank nikket.
- "Jeg kjører bort og venter på deg."
Uten flere ord, gikk han bort til sykkelen og svingte han seg i salen. Mmm, lekker rumpe også, tenkte jeg. Frank startet sykkelen, med hjelmen på hånden, kjørte han bort. Jeg fikk Tarzan på bena og gikk hjem. Ah, ah - hva var dette. En "date" ? Og hva var han til Klara. Jeg visste bare at jeg ville vite mer om Frank, om så jeg måtte dra ordene ut av ham.
- "Hvem er han?"
Det var søs som spurte. Jeg ville være rask. Ingen flere spørsmål. Jeg ville ikke svare.
- "Paaaaappaaaaa... Helen skal uuuuuuuuuut!"
Den hersens lillesøs ville gjøre meg forlegen.
- "Ja ha vennen, skal du ut"
Pappa brummet inne fra stua. Jeg så hvasst på søs.
- "Ja!"
Jeg gikk raskt mot døren, jeg hadde ikke lyst til å forklare noen om noe, spesielt om noe som kanskje som ikke var. Noe som bare var rødmen i kinnene mine. Et hjerteslag unna. Tok vindjakken, tråkket ned i støvlene og gikk fort ut.
- "Det gikk da fort", sa snakkesalige Frank.
Han rettet opp sykkelen. Gav meg en rød hjelm og så på at jeg satte den på meg. Heldigvis visste jeg hvordan man strammer og retter på en hjelm, takket være en kort romanse med Fredrik i 9 klasse. Fredrik hadde moped og var konge i 9a. Men det gikk over. Fredrik kunne ikke kysse, han slevet. Og det kunne ingen moped hjelpe på. Hjelmen satt som den skulle, jeg svingte meg opp i salen og tok tak i Frank.
- "Hold fast"
Det var alt som ble sagt, Frank ruset motoren, satte sykkelen i gir og slapp ut clutchen. Mr Motto Guzzi la seg i selen med et pent lite rykk. Bort over riksveien dro vi. Lyden var høy, Frank stor og sterk å holde i. Vinden rev i jakken min. Pulsen slo. Det var nå jeg levde. Jeg husket. Jeg fløt. Jeg lot Frank og sykkelen føre. Jeg bare var med. Lente meg med Frank inn i svingen og opp igjen når vi kom ut av svingen. Dette var spennende. Kilometer på kilometer svant bak oss.
Etter en tid begynte Frank å kjøre mer forsiktig. Som om han ventet på noe. Jeg våget ennå ikke å titte rundt om ham for se hvor vi var, men ut fra det jeg så på siden var vi like ved det store vannet. Og ganske riktig, sykkelen svingte inn på rasteplassen og stanset forran kiosken. Jeg steg av og tok av hjelmen. Frank stanset sykkelen. Parkerer den. Han festet hjelmene på sykkelen, drar hånden sin gjennom sitt flotte sorte hår og titter på meg.
- "Har du lyst på noe, tørst eller noe?"
Frank setter stadig nye rekorder verbalt. Jeg kjente støvet i halsen, jeg nikket.
- "En sånn grønn imsdal", fikk jeg hostet frem.
Selv kjøpte Frank en Cola.
- "Skal vi?", han nikket mot sjøen.
Jeg nikket og sammen gikk vi ned mot sjøen.
- "Hvordan kjenner du Klara"
Frank smilte, hjertet mitt banket.
- "Jeg er nevøen til Klara, hun er min tante. Og jeg har fått jobb på verftet i sommer."
Jeg ble 10 kilo lettere der jeg gikk. Hadde lyst til å juble.
- "Mor sa hun skulle ha barn og sånn, så jeg måtte jo hilse på når jeg først var der."
- "Men når jeg kom til bokhandelen sa Sara at hun var på sykehuset. Du kom inn da jeg gav tante Klara en klem"
Frank var litt brydd, rykket i hele seg og rettet på skinnjakken.
- "Det var veldig kjekt at du ville bli med."
- "Kjekt at du spurte."
- "Jeg er ikke noe flink med ord.."
Det blir stille noen sekunder. Vi går noen skritt til.
- "Du får da sagt det du vil si..."
- "Jeg blir så keitete når jeg skal snakke med jenter jeg liker"
Frank sa den siste setningen fort, som om han hadde brent seg. Jeg tok tak i albuen til Frank og gikk tett ved ham.
- "Jeg også blir litt taus når jeg snakker med gutter jeg liker", sa jeg stille og holdt steg-takten hans.
Jeg kunne merke at steget til Frank ble lettere. Han prøvde å skjule det, men jeg kunne høre han trakk pusten. Forsiktig klemte han hånden mellom albuen og kroppen sin. Stille gikk vi videre. Framme ved benken, ved strandlinjen, stanset vi, satte oss ned. Redd for å bryte stemningen, satte vi oss tett sammen. Hentet begge frem brusflasken, synkront åpnet vi korkene og tok en slurk. I det jeg senket flasken fra munnen kom jeg til å søle litt på jakken min. Frank så det, og tok raskt frem en serviett. Bøyde seg frem og tørket vannet bort. Jeg kunne lukte aftershave, innunder lærlukten og oljen. Jeg snuste på halsen hans.
Frank tok hodet mitt i hendene sine og kysset meg forsiktig på leppene. Søkende. Forsiktig kysset jeg ham tilbake. Hjertet hamret. Han tok hånden min, holdt den forsiktig. Jeg la hodet på brystet hans og så stille ut over vannet. Mens han strøk meg over håret, tenkte jeg stille; kanskje det blir en romantisk sommer likevel? En litt annen sommer enn hva jeg hadde tenkt...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Fotball i fra andre etasje
Det er tippekamp og det er lørdag. Denne lørdagen har jeg besøk av foreldrene mine. Det putrer og drar seg mot middag. Men først skal tippekampen unnagjøres. Mor fordyper seg i kryssordene, far leser forskjellige artikler i tre aviser samtidig og banner til et vanskelig soduko brett.
Inflasjonen innen tv-fotball har nådd nye høyder sesongen 2005/2006.
I vinter var det tett:
Lørdag engelsk fotball kl 14-16-18, spansk fotball kl 20-22.
Søndag engelsk fotball kl 13-15-17, italiensk fotball kl 15-17, spansk fotball kl 19-21.
Mandag, engelsk fotball kl 21.
Tirsdag, Champions Leauge kl 2045
Onsdag, Champions Leauge kl 2045
Torsdag, UEFA-Cup kl 19
Så sparket den norske serien i gang og vi fikk kamper på lørdag-søndag-mandag og enkelte onsdager. Den eneste dagen som virker fotballfri, er fredag. Men noen kamper slenger jo det her også.
I dag er det FA-Cupfinale i Cardiff. Liverpool og West Ham har slitt seg dit, den siste kampen i den engelske sesongen. TV3 eier rettighetene og mater kampen full av reklame. Nesten mer reklame enn fotball. Nok om det. Det er også tippeliga, mitt lag Brann har reist til hvalfangerbyen Sandefjord. Dilemma. Klassiker vs Brann. Fikle, velge surfe. Jeg kan da bare se en kamp om gangen. Jeg valgte Brann.
Min kompis Kjetil, som bor i andre etasje, skulle se FA Cupfinalen. Mannen er intenst opptatt av Liverpool. Og en smule overtroisk. Siden kvartfinalen i forrige Champions Leauge, har han alltid sett kampene til Liverpool fra altanen, ute. Med tv'en inne i stua, lyden på høyt, kona inne på kjøkkenet, han med liverpooldrakt, røykende ute på altanen, høylydt viftende med armene. Vi har snakket sammen om dette, han lurte på om jeg syntes han var for engasjert, for fotball-gal. Jeg sa at han ikke var gal. Han var jo ikke sånn hele tiden? Nei, han ble bare slik i avgjørende Liverpool-kamper. Klart han valgte FA-Cupfinalen. Jeg kunne høre ham, i dag var han engasjert.
- "Ja!" Sier jeg høyt.
Ørn2 Scorer for Brann. Mor titter opp fra kryssordet og far ser lenge på meg. Engasjert som jeg er, overser jeg dem. Kampen har vart 3 minutter og vi leder. Men hva skjer? Brann spiller som et damelag. Feigt og passivt. Jeg ser på neglene mine. Jeg vil bite. Men jeg har nettopp klipt dem, så det er ingenting å bite på. Sandefjord spiller men det er lite de får til. Omgangen går og går.
Det bannes fra altanen nedenunder. Sekunder etter kommer det et pling på skjermen 20 min. 0-1 Carragher(selvm.) Jeg kan merke vibrasjonene i veggen. Kjetil banner og går i ring på altanen. Jeg drikker kaffe og ser Brann være nær ved å drite seg ut. Igjen. Banningen fra altanen under når nye høyder. Jeg kan bare gjette... Joda, det plinger på skjermen. 28 min. 0-2 Ashton. Det er stille fra altanen. TV2 maser videre med Brann. Igjen brøles det. Det drønner litt i det Kjetil hopper opp og ned.
- "Liverpooooooool!"
Litt senere plinger det på skjermen. 32 min. 1-2 Cisse. Det er noen som har handling i sin kamp. Det danses på altanen under. Jeg har bare dårlig spill og nerve. Tragisk. Hvorfor går tiden så sakte når mitt lag leder? S-a-k-t-e... Jeg vandrer selv rundt i stua. Slipper ikke skjermen med øynene et eneste sekund. Omsider blåser dommeren for pause og jeg puster ut. Går ut på kjøkkenet og henter meg et av mor sine nybakte horn. Jeg setter den tomme ølboksen på benken og gjør et nødvendig besøk på "privat-kontoret"
Andre omgang sparkes i gang. Jeg har glemt å hente øl, det er for sent nå. Sandefjord begynner med ballen. Brann bytter inn Sæternes og Miller for Dahl og Memelli. Brann er mer aggresive og fremviser full kontroll på kampen. Mange sjanser. Jeg sitter helt ytterst på sofaen. Dette er spennende.
- "Liverpoooooool!!!!"
Det rister lett i vinduet. Kjetil skriker. Det kan bare bety en ting. Liverpool har utlingnet. Pling. 54 min. 2-2 Gerrard. Jeg tror mannen i andre etasje er lykkelig, Brann presser og spiller godt. Det er deilig å være Brann supporter. Pulsen har roet seg. Jeg jogger raskt ut på kjøkkenet og henter meg en pils. Andresen kontrollerer midtbanen. Sæternes jobber, men har ikke gnisten. Får store muligheter. Men det vil seg liksom ikke helt.
-"Faen!"
Det trampes iltert på altanen under meg. West Ham har igjen tatt ledelsen. 64 min. 2-3 Konchesky. Jeg hører altandøren under og den smelles igjen. Ja - ja, tenker jeg og ser på at Miller skyter. Min kamp går veien, det er gjevnt Brann-press Far leser ennå artiklene og Mor er midt i kryssordet. Det er da det skjer. Brann får corner fra venstre, det slås langt inn, bak i feltet. Der har Miller tatt rennfart, treffer ballen på halv volley og dundrer ballen i mål fra ca 10 meters hold. 0-2 !!!
- "Jaaaaaaaaa!"
Jeg hopper opp på gulvet og veiver med armene. Far ser iltert på meg.
- "Skal det være nødvendig?"
- "Nå ble hele kryssordet streket ut!"
Foreldrene mine ser oppgitt på meg. Jeg bare smiler fåret og setter meg ned igjen.
Artikkellesningen og kryssordløsningen gjennoptaes. Det snakkes om middag, jeg fokuserer på skjermen. Det er intenst. Igjen går tiden sakte. Vi leder.
Jeg hører døren til altanen nede går opp og igjen hele tiden. Hissige stemmer. Kvinnestemmer. En kakafoni av lyd. Det er surrealistisk. Leilighetene er kanskje for høylytte, men det er en del av deres sjarm. Brann spiller bra. Masse spill innenfor Sandefjord sin 16 meterboks. Det er godt å se på. Jeg er ikke nervøs lenger. I alle fall ikke så nervøs. Jeg ser stadig på klokken. Kampen går sin skjeve gang. Endelig 90 minutter, 2 minutter tillegg går fort. Dommeren blåser. I det lagene takker fansen for kampen skrikes det igjen.
- "Gaaaaalskaaaap!"
- "Liverpoooool"
Det plinger på skjermen. 90 min. 3-3 Gerrard. På overtid har Liverpool utlignet. Jeg måtte ha med meg resten av dramaet. Jeg unnskylder meg og løper ned til Kjetil og Bente i etasjen under. Stille sitter Bente og ler ute på kjøkkenet med August, sønnen deres. Kjetil står ute på altanen kun iført tshirt. Drakten ligger knurvet under tv-apparatet. Dommeren blåser av.
- "Jeg kastet drakten da West Ham scorte sist!"
- "Men jeg turte ikke ta den på igjen, i frykt for å jinxe kampen. Nok ulykke ute og går."
- "Vet du hva hun gjorde?"
Kjetil peker på Bente som ler og ler ute på kjøkkenet. Mannen er iskald og dirrende når han snakker. Han ser nervøst på tv'en
- "Hun begynte å lage klubb her inne. Midt under annen omgang. Kan ikke jeg få regjere huset to timer, en gang i året? Er det for mye forlangt?"
- "Klubb?", spurte jeg forsiktig.
- "Ah hun begynte å ringe etter venninner og snakke høyt om shopping, barn og andre ting!"
Kjetil rister på hodet. Dette har vert en prøvelse. Og den er ikke over.
- "Som om ikke det var nok - så ha broren min ikke tv og jeg måtte oppdatere ham om kampen via fasttelefon. Jeg løp frem og tilbake. Frem og tilbake. Og vi er med!!!"
Ekstraomgangene begynte og Kjetil trakk ut på altanen. Røykende. Intenst følger han med. Jeg prater litt med Bente, om hist og pist. Leker litt med August.
- "Er han er slik ofte?"
- "Overraskende ikke", svarer hun blidt.
Kjetil løper frem og tilbake. Kommenterer. Legger ned telefonen fremfor tv'en og ut på altanen igjen. Det er kjekt. Jeg ser mer på han enn kampen. Ekstraomgangene kommer og går. West Ham har en kjempesjanse til å avgjøre alt. Men treffer stolpen.
Straffesparkkonkuranse for Liverpool igjen. Kjetil biter tenner, biter røyken og ser hypnotisert på. Hamann scorer for Liverpool. Kjetil roper! Zamora bommer for West Ham. Kjetil danser. Hyypiä bommer for Liverpool. Kjetil banner. Sheringham scorer, Kjetil banner enda mer og Gerrard scorer. Et høyt rop kommer inn gjennom døren. Konchensky bommer for West Ham og Riise scorer. Dansingen vil ingen ende ta! Fordel Liverpool. Ferdinand bommer, en direkte dårlig straffe og Liverpool er mestere! Det ropes og det danses. Det er ikke fotball, det er livsglede.
Jeg vinker Kjetil inn fra altanen. Han danser inn. Klemmer alle. Åpner en flaske vin. Det er en stor dag. Jeg gratulerer med seieren. Tar et glass vin og hoier med. Unnskylder meg og sier at middagen venter oppe. Mens jeg går opp trappen lurer jeg på, hvordan det vil gå Kjetil - om finalene ble spillt midtvinters...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Inflasjonen innen tv-fotball har nådd nye høyder sesongen 2005/2006.
I vinter var det tett:
Lørdag engelsk fotball kl 14-16-18, spansk fotball kl 20-22.
Søndag engelsk fotball kl 13-15-17, italiensk fotball kl 15-17, spansk fotball kl 19-21.
Mandag, engelsk fotball kl 21.
Tirsdag, Champions Leauge kl 2045
Onsdag, Champions Leauge kl 2045
Torsdag, UEFA-Cup kl 19
Så sparket den norske serien i gang og vi fikk kamper på lørdag-søndag-mandag og enkelte onsdager. Den eneste dagen som virker fotballfri, er fredag. Men noen kamper slenger jo det her også.
I dag er det FA-Cupfinale i Cardiff. Liverpool og West Ham har slitt seg dit, den siste kampen i den engelske sesongen. TV3 eier rettighetene og mater kampen full av reklame. Nesten mer reklame enn fotball. Nok om det. Det er også tippeliga, mitt lag Brann har reist til hvalfangerbyen Sandefjord. Dilemma. Klassiker vs Brann. Fikle, velge surfe. Jeg kan da bare se en kamp om gangen. Jeg valgte Brann.
Min kompis Kjetil, som bor i andre etasje, skulle se FA Cupfinalen. Mannen er intenst opptatt av Liverpool. Og en smule overtroisk. Siden kvartfinalen i forrige Champions Leauge, har han alltid sett kampene til Liverpool fra altanen, ute. Med tv'en inne i stua, lyden på høyt, kona inne på kjøkkenet, han med liverpooldrakt, røykende ute på altanen, høylydt viftende med armene. Vi har snakket sammen om dette, han lurte på om jeg syntes han var for engasjert, for fotball-gal. Jeg sa at han ikke var gal. Han var jo ikke sånn hele tiden? Nei, han ble bare slik i avgjørende Liverpool-kamper. Klart han valgte FA-Cupfinalen. Jeg kunne høre ham, i dag var han engasjert.
- "Ja!" Sier jeg høyt.
Ørn2 Scorer for Brann. Mor titter opp fra kryssordet og far ser lenge på meg. Engasjert som jeg er, overser jeg dem. Kampen har vart 3 minutter og vi leder. Men hva skjer? Brann spiller som et damelag. Feigt og passivt. Jeg ser på neglene mine. Jeg vil bite. Men jeg har nettopp klipt dem, så det er ingenting å bite på. Sandefjord spiller men det er lite de får til. Omgangen går og går.
Det bannes fra altanen nedenunder. Sekunder etter kommer det et pling på skjermen 20 min. 0-1 Carragher(selvm.) Jeg kan merke vibrasjonene i veggen. Kjetil banner og går i ring på altanen. Jeg drikker kaffe og ser Brann være nær ved å drite seg ut. Igjen. Banningen fra altanen under når nye høyder. Jeg kan bare gjette... Joda, det plinger på skjermen. 28 min. 0-2 Ashton. Det er stille fra altanen. TV2 maser videre med Brann. Igjen brøles det. Det drønner litt i det Kjetil hopper opp og ned.
- "Liverpooooooool!"
Litt senere plinger det på skjermen. 32 min. 1-2 Cisse. Det er noen som har handling i sin kamp. Det danses på altanen under. Jeg har bare dårlig spill og nerve. Tragisk. Hvorfor går tiden så sakte når mitt lag leder? S-a-k-t-e... Jeg vandrer selv rundt i stua. Slipper ikke skjermen med øynene et eneste sekund. Omsider blåser dommeren for pause og jeg puster ut. Går ut på kjøkkenet og henter meg et av mor sine nybakte horn. Jeg setter den tomme ølboksen på benken og gjør et nødvendig besøk på "privat-kontoret"
Andre omgang sparkes i gang. Jeg har glemt å hente øl, det er for sent nå. Sandefjord begynner med ballen. Brann bytter inn Sæternes og Miller for Dahl og Memelli. Brann er mer aggresive og fremviser full kontroll på kampen. Mange sjanser. Jeg sitter helt ytterst på sofaen. Dette er spennende.
- "Liverpoooooool!!!!"
Det rister lett i vinduet. Kjetil skriker. Det kan bare bety en ting. Liverpool har utlingnet. Pling. 54 min. 2-2 Gerrard. Jeg tror mannen i andre etasje er lykkelig, Brann presser og spiller godt. Det er deilig å være Brann supporter. Pulsen har roet seg. Jeg jogger raskt ut på kjøkkenet og henter meg en pils. Andresen kontrollerer midtbanen. Sæternes jobber, men har ikke gnisten. Får store muligheter. Men det vil seg liksom ikke helt.
-"Faen!"
Det trampes iltert på altanen under meg. West Ham har igjen tatt ledelsen. 64 min. 2-3 Konchesky. Jeg hører altandøren under og den smelles igjen. Ja - ja, tenker jeg og ser på at Miller skyter. Min kamp går veien, det er gjevnt Brann-press Far leser ennå artiklene og Mor er midt i kryssordet. Det er da det skjer. Brann får corner fra venstre, det slås langt inn, bak i feltet. Der har Miller tatt rennfart, treffer ballen på halv volley og dundrer ballen i mål fra ca 10 meters hold. 0-2 !!!
- "Jaaaaaaaaa!"
Jeg hopper opp på gulvet og veiver med armene. Far ser iltert på meg.
- "Skal det være nødvendig?"
- "Nå ble hele kryssordet streket ut!"
Foreldrene mine ser oppgitt på meg. Jeg bare smiler fåret og setter meg ned igjen.
Artikkellesningen og kryssordløsningen gjennoptaes. Det snakkes om middag, jeg fokuserer på skjermen. Det er intenst. Igjen går tiden sakte. Vi leder.
Jeg hører døren til altanen nede går opp og igjen hele tiden. Hissige stemmer. Kvinnestemmer. En kakafoni av lyd. Det er surrealistisk. Leilighetene er kanskje for høylytte, men det er en del av deres sjarm. Brann spiller bra. Masse spill innenfor Sandefjord sin 16 meterboks. Det er godt å se på. Jeg er ikke nervøs lenger. I alle fall ikke så nervøs. Jeg ser stadig på klokken. Kampen går sin skjeve gang. Endelig 90 minutter, 2 minutter tillegg går fort. Dommeren blåser. I det lagene takker fansen for kampen skrikes det igjen.
- "Gaaaaalskaaaap!"
- "Liverpoooool"
Det plinger på skjermen. 90 min. 3-3 Gerrard. På overtid har Liverpool utlignet. Jeg måtte ha med meg resten av dramaet. Jeg unnskylder meg og løper ned til Kjetil og Bente i etasjen under. Stille sitter Bente og ler ute på kjøkkenet med August, sønnen deres. Kjetil står ute på altanen kun iført tshirt. Drakten ligger knurvet under tv-apparatet. Dommeren blåser av.
- "Jeg kastet drakten da West Ham scorte sist!"
- "Men jeg turte ikke ta den på igjen, i frykt for å jinxe kampen. Nok ulykke ute og går."
- "Vet du hva hun gjorde?"
Kjetil peker på Bente som ler og ler ute på kjøkkenet. Mannen er iskald og dirrende når han snakker. Han ser nervøst på tv'en
- "Hun begynte å lage klubb her inne. Midt under annen omgang. Kan ikke jeg få regjere huset to timer, en gang i året? Er det for mye forlangt?"
- "Klubb?", spurte jeg forsiktig.
- "Ah hun begynte å ringe etter venninner og snakke høyt om shopping, barn og andre ting!"
Kjetil rister på hodet. Dette har vert en prøvelse. Og den er ikke over.
- "Som om ikke det var nok - så ha broren min ikke tv og jeg måtte oppdatere ham om kampen via fasttelefon. Jeg løp frem og tilbake. Frem og tilbake. Og vi er med!!!"
Ekstraomgangene begynte og Kjetil trakk ut på altanen. Røykende. Intenst følger han med. Jeg prater litt med Bente, om hist og pist. Leker litt med August.
- "Er han er slik ofte?"
- "Overraskende ikke", svarer hun blidt.
Kjetil løper frem og tilbake. Kommenterer. Legger ned telefonen fremfor tv'en og ut på altanen igjen. Det er kjekt. Jeg ser mer på han enn kampen. Ekstraomgangene kommer og går. West Ham har en kjempesjanse til å avgjøre alt. Men treffer stolpen.
Straffesparkkonkuranse for Liverpool igjen. Kjetil biter tenner, biter røyken og ser hypnotisert på. Hamann scorer for Liverpool. Kjetil roper! Zamora bommer for West Ham. Kjetil danser. Hyypiä bommer for Liverpool. Kjetil banner. Sheringham scorer, Kjetil banner enda mer og Gerrard scorer. Et høyt rop kommer inn gjennom døren. Konchensky bommer for West Ham og Riise scorer. Dansingen vil ingen ende ta! Fordel Liverpool. Ferdinand bommer, en direkte dårlig straffe og Liverpool er mestere! Det ropes og det danses. Det er ikke fotball, det er livsglede.
Jeg vinker Kjetil inn fra altanen. Han danser inn. Klemmer alle. Åpner en flaske vin. Det er en stor dag. Jeg gratulerer med seieren. Tar et glass vin og hoier med. Unnskylder meg og sier at middagen venter oppe. Mens jeg går opp trappen lurer jeg på, hvordan det vil gå Kjetil - om finalene ble spillt midtvinters...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte og ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:46.
Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.
Jeg svinger beina ned på gulvet og vipper dyna av pikken. Stirrer tomt ut i rommet. Reiser meg og går med raske steg mot badet. Toalettbesøk, dusj og barbering hjelper. Nystrøket skjorte likeså. Men ennå så er hodet pakket inn i mose. Tankene går ikke akkurat fort. Kaffe eller trikken - kaffe eller trikken? Jeg ser på klokken og finner at jeg er sent ute. Jeg trakker ned i skoene, tar jakken og veska. Smeller igjen døren, låser og kjenner etter at døren er låst.
Heisen er uvanlig stille. Vanligvis hører jeg knirkingen av vaieren som holder heisen når jeg synker ned mot gateplan. Taust. Det er som jeg skulle gått ut med ørepropper. Jeg sjekker diskre ørene med min venstre hånd. Nei - intet. Heisen stanser mykt og dørene går lydløst opp. Jeg går ut. Og alt er stille. Greit nok at ikke det er allverden med liv rundt klokken 06 om morgenen - men dette var absurd.
Jeg går over til trikkeholdeplassen. Stiller meg opp og venter. Sjekker med klokken, jeg er ute i god tid. Alt jeg hører er et svakt sus av vinden, min egen pust og lyden av min ene hjernecelle som freser rundt i hodet mitt. Jeg gynger frem og tilbake. Vipper vekten fra hæl til tåballe og tilbake igjen. Slentrer bort til rutetabellen. Solli 0625. Og min klokke viste 0627. Noe var fullstendig feil. Og jeg var sent ute. Jeg så på klokken. Jeg så på taxiene som stod og ventet på andre siden av veien. Og så på klokken igjen. Og tiden gikk. Jeg begynte å bli nervøs. Jeg skulle da være på jobb kl 0645. Helsike! Det var den dagen i dag. Jeg tok en beslutning. Gikk bort mot fotgjengerfeltet og trykte på knappen. Lyset skiftet, jeg går ut i gaten og det begynte å pipe...
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte, duppet jeg? Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:58.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:59
Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.
Jeg kommer meg raskt til badet, tisser sittende og kommer meg så i dusjen. En kjapp barbering senere, i rene nystrøket skjorte er jeg klar. Samler sammen nøkler, lommebok, mobiltelefon og annet rask. Låser meg kjapt ut av leiligheten og går ustøtt svampete bort til heisen. Det er som om gulvet er levende.
Heisdøren går opp. Ut av heisen kommer en kvinne. En kattekvinne. Oppreist. Som om en av Disney sine katter hadde blitt levende. Hun er høy, med blåsort pels. Hvite flekker i ansiktet. Forførende værhår. Halen stikker ut under det sorte skjørtet og den beveger seg mykt. Hun har hvit bluse og rød jakke på. Jeg blir helt paff og stirrer.
- "Mrrr...God morgen", maler hun.
- "God....Morgen", sier jeg stille.
Hun ser på meg med verdens største øyne, smiler og glir smidig nedover gangen. Jeg blir stående å stirre etter henne. Jeg gjør alltid det. Stirrer. Kommer først til meg selv i det heisdøren treffer armen min. Skramlende synker heisen ned mot gaten. Jeg tar frem mobilen og sjekker klokken. 06:10 Jeg er alt for sent ute. Oslo sporveier må klare seg uten meg.
Jeg kommer ut på gaten og ser etter en tikkebil. Men ingen bil med gult lys på taket åpenbarerer seg. Alle tikkebiler glir forbi med gitarsolo i og en pasasjer i baksetet. Jeg setter vesken på bakken og fisker frem mobiltelefonen. Slår kjapt 02323 og kommer inn i køen til Oslo Taxi. Etter diverse knøding med taster så ringer det, det ringer, det ringer, det ringer...
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre naboen
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt, det er ingen tvil, jeg duppet. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 06:19.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Jeg strekker ut hånden og slår den på snooze. Klokken er 06:20, jeg tar dynen bort og morrabrøet klasker mot maven. Legger meg ned et lite sekund før jeg svinger beina ut og planter de på gulvet.
Jeg kommer meg raskt gjennom morgenrutinen. Toalettbesøk, dusj, barbering, et knekkebrød, stryk av skjorten og en kjapp puss av skoene. En håndvask og tannpuss følger så. På med skjorten, buksen, skoene, jakken. Tar pc-veska og går mot utgangen. Ved utgangen plukker jeg med meg min samsung, nøkkelkortene, kortfolderen, avtaleboken og bilnøkkelen. Går raskt bort gjennom gangen. Ser bortover mot heisen, ser at den er på vei ned. Bestemmer meg for å ta trappen. To og tre steg om gangen. Raskt kommer jeg ned på gateplan og er kjapt ute på gaten.
Jeg runder hjørnet og er på veg opp til parkeringshuset. Ute i gata driver to store havskilpadder å krangler om den ledige parkeringsplassen, mellom en folkevogn og en skoda. Jeg bryr meg ikke nevneverdig, fordi de gjør dette neste hver eneste morgen. Jeg låser meg inn i parkeringshuset og finner frem bilnøkkelen. Klikker og bilen svarer med Bleep bleep. Det blinkes i lys og den er åpen. Jeg setter meg raskt inn i mitt sorte kjøretøy fra Bayeriche MotorWerkstadt. Vrir om nøkkelen og gir gass med en gang jeg merker motoren tar. Jeg elsker denne bilen. Merkelig hvor glad jeg kan bli i en ting.
Spenner på meg sikkerhetsbeltet, rygger tilbake og kjører mot åpningen av parkeringshuset. Rett fremfor åpningen står en stor elefant og sperrer veien. Alt jeg ser er en diger grå elefantrumpe og en hissig viftenede hale. Jeg tuter. Elefanten blåser i snabelen. Kjapt glir det eletriske vinduet ned:
- "Flytt deg for faen!", skriker jeg.
Elefanten med å blåse enda sterkere i snabelen. Jeg la hånden på hornet.
- "Kom igjen da!", skrek jeg enda høyere.
- "Tror du ikke den djevelen av en parkeringsvakt har tatt seg betalt for to nesehorn, fremfor en elefant!", kom det iltert der fremme.
Elefanten var så forbannet at han slapp en gigantisk elefantfis og dret på panseret mitt.
- "Prøver han å svindle deg også?"
Jeg kikket på kviteringen min. Der stod det en bil, et esel og to skilpadder. Nå tente også jeg.
- "Ja!", skrek jeg mens jeg stormet bort til luken der elefanten trampet.
- "Ta ham ut Dino!"
Elefanten svarte med å tute med snabelen. Hysterisk romstering inne i boden og ut kom mannen sprellende i enden av snabelen.
- "Eh, Dino", sa jeg og pekte på panseret.
- "Åh - unnskyld!"
Med ett tok elefanten en piruett og tørket vekk elefantdritten med parkeringsvakten.
- "Har du lært nå?", skrek jeg opp i ansiktet til den sprellende parkeringsvakten.
Parkeringsvakten sa ingenting, han bare fortsatte å sprelle.
- "Har du lært nå, din idiot!", skrek jeg enda høyere og enda rødere i ansiktet.
Rød var også parkeringsvakten. Plutselig skjønte jeg det. Han kunne jo ikke snakke, snabelen til elefanten holdt jo mannen en halv meter over bakken.
- "Du Dino? Jeg tror vi kan komme frem til en ordning... Slipp den mannen ned..."
Forsiktig senket Dino snabelen og mannen satte seg anpustent på bakken.
- "Nå skal du høre på oss! a) Fra i dag av, parkerer Dino og jeg gratis! b) Finner vi ut at du har tatt dobbelt betalt av noen andre, kommer vi tilbake!"
Parkeringsvaktet nikket skremt. Jeg klappet Dino på snabelen og blunket til den store elefanten.
- "Takk for hjelpen...", sa Dino stille.
- "Det var så lite at", sa jeg like stilt.
- "Jeg må ned på kaia, det er noe lossing...."
- "Og jeg må på kontoret"
Raskt gikk Dino derifra. Bussen og de to neshornene ute i gata ventet til Dino hadde kommet seg ut i trafikken før de stresset videre. Selv fikk jeg parkometervakten til å tørke bort alle restene etter Dino. Satte meg inn i bilen, kjørte gjennom porten og blinker til venstre. Gata er full av dyr, biler og mennesker. Airconditionen summer og blinklyset tikker. Tikk - tikk - tikk - tikk - tikk - tikk...
...Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i kjempefort. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre henne puste. Hun er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt. Strekker ut hånden over henne. Armen streifer det myke brystet hennes. Prøver bestemt inn snooze-knappen. Herregud, jeg sovnet av igjen. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som viser. 06:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Jeg strekker ut hånden og slår igjen, treffer knappen og den havner på snooze. Klokken er 06:44. Merker jeg er stiv. Er alltid det om morgenen. Legger meg ned litt. Stryker henne om ryggen. Håper hun ikke våknet. Tenker på hvor deilig det hadde vært med en hyrdestund på morgenen. Men klokken sier sitt. Jeg kysser henne i nakken. Tar av meg dynen, bretter henne inn og går på badet. Alt for sent ute....
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte og ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:46.
Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.
Jeg svinger beina ned på gulvet og vipper dyna av pikken. Stirrer tomt ut i rommet. Reiser meg og går med raske steg mot badet. Toalettbesøk, dusj og barbering hjelper. Nystrøket skjorte likeså. Men ennå så er hodet pakket inn i mose. Tankene går ikke akkurat fort. Kaffe eller trikken - kaffe eller trikken? Jeg ser på klokken og finner at jeg er sent ute. Jeg trakker ned i skoene, tar jakken og veska. Smeller igjen døren, låser og kjenner etter at døren er låst.
Heisen er uvanlig stille. Vanligvis hører jeg knirkingen av vaieren som holder heisen når jeg synker ned mot gateplan. Taust. Det er som jeg skulle gått ut med ørepropper. Jeg sjekker diskre ørene med min venstre hånd. Nei - intet. Heisen stanser mykt og dørene går lydløst opp. Jeg går ut. Og alt er stille. Greit nok at ikke det er allverden med liv rundt klokken 06 om morgenen - men dette var absurd.
Jeg går over til trikkeholdeplassen. Stiller meg opp og venter. Sjekker med klokken, jeg er ute i god tid. Alt jeg hører er et svakt sus av vinden, min egen pust og lyden av min ene hjernecelle som freser rundt i hodet mitt. Jeg gynger frem og tilbake. Vipper vekten fra hæl til tåballe og tilbake igjen. Slentrer bort til rutetabellen. Solli 0625. Og min klokke viste 0627. Noe var fullstendig feil. Og jeg var sent ute. Jeg så på klokken. Jeg så på taxiene som stod og ventet på andre siden av veien. Og så på klokken igjen. Og tiden gikk. Jeg begynte å bli nervøs. Jeg skulle da være på jobb kl 0645. Helsike! Det var den dagen i dag. Jeg tok en beslutning. Gikk bort mot fotgjengerfeltet og trykte på knappen. Lyset skiftet, jeg går ut i gaten og det begynte å pipe...
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte, duppet jeg? Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:58.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:59
Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.
Jeg kommer meg raskt til badet, tisser sittende og kommer meg så i dusjen. En kjapp barbering senere, i rene nystrøket skjorte er jeg klar. Samler sammen nøkler, lommebok, mobiltelefon og annet rask. Låser meg kjapt ut av leiligheten og går ustøtt svampete bort til heisen. Det er som om gulvet er levende.
Heisdøren går opp. Ut av heisen kommer en kvinne. En kattekvinne. Oppreist. Som om en av Disney sine katter hadde blitt levende. Hun er høy, med blåsort pels. Hvite flekker i ansiktet. Forførende værhår. Halen stikker ut under det sorte skjørtet og den beveger seg mykt. Hun har hvit bluse og rød jakke på. Jeg blir helt paff og stirrer.
- "Mrrr...God morgen", maler hun.
- "God....Morgen", sier jeg stille.
Hun ser på meg med verdens største øyne, smiler og glir smidig nedover gangen. Jeg blir stående å stirre etter henne. Jeg gjør alltid det. Stirrer. Kommer først til meg selv i det heisdøren treffer armen min. Skramlende synker heisen ned mot gaten. Jeg tar frem mobilen og sjekker klokken. 06:10 Jeg er alt for sent ute. Oslo sporveier må klare seg uten meg.
Jeg kommer ut på gaten og ser etter en tikkebil. Men ingen bil med gult lys på taket åpenbarerer seg. Alle tikkebiler glir forbi med gitarsolo i og en pasasjer i baksetet. Jeg setter vesken på bakken og fisker frem mobiltelefonen. Slår kjapt 02323 og kommer inn i køen til Oslo Taxi. Etter diverse knøding med taster så ringer det, det ringer, det ringer, det ringer...
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre naboen
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt, det er ingen tvil, jeg duppet. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 06:19.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Jeg strekker ut hånden og slår den på snooze. Klokken er 06:20, jeg tar dynen bort og morrabrøet klasker mot maven. Legger meg ned et lite sekund før jeg svinger beina ut og planter de på gulvet.
Jeg kommer meg raskt gjennom morgenrutinen. Toalettbesøk, dusj, barbering, et knekkebrød, stryk av skjorten og en kjapp puss av skoene. En håndvask og tannpuss følger så. På med skjorten, buksen, skoene, jakken. Tar pc-veska og går mot utgangen. Ved utgangen plukker jeg med meg min samsung, nøkkelkortene, kortfolderen, avtaleboken og bilnøkkelen. Går raskt bort gjennom gangen. Ser bortover mot heisen, ser at den er på vei ned. Bestemmer meg for å ta trappen. To og tre steg om gangen. Raskt kommer jeg ned på gateplan og er kjapt ute på gaten.
Jeg runder hjørnet og er på veg opp til parkeringshuset. Ute i gata driver to store havskilpadder å krangler om den ledige parkeringsplassen, mellom en folkevogn og en skoda. Jeg bryr meg ikke nevneverdig, fordi de gjør dette neste hver eneste morgen. Jeg låser meg inn i parkeringshuset og finner frem bilnøkkelen. Klikker og bilen svarer med Bleep bleep. Det blinkes i lys og den er åpen. Jeg setter meg raskt inn i mitt sorte kjøretøy fra Bayeriche MotorWerkstadt. Vrir om nøkkelen og gir gass med en gang jeg merker motoren tar. Jeg elsker denne bilen. Merkelig hvor glad jeg kan bli i en ting.
Spenner på meg sikkerhetsbeltet, rygger tilbake og kjører mot åpningen av parkeringshuset. Rett fremfor åpningen står en stor elefant og sperrer veien. Alt jeg ser er en diger grå elefantrumpe og en hissig viftenede hale. Jeg tuter. Elefanten blåser i snabelen. Kjapt glir det eletriske vinduet ned:
- "Flytt deg for faen!", skriker jeg.
Elefanten med å blåse enda sterkere i snabelen. Jeg la hånden på hornet.
- "Kom igjen da!", skrek jeg enda høyere.
- "Tror du ikke den djevelen av en parkeringsvakt har tatt seg betalt for to nesehorn, fremfor en elefant!", kom det iltert der fremme.
Elefanten var så forbannet at han slapp en gigantisk elefantfis og dret på panseret mitt.
- "Prøver han å svindle deg også?"
Jeg kikket på kviteringen min. Der stod det en bil, et esel og to skilpadder. Nå tente også jeg.
- "Ja!", skrek jeg mens jeg stormet bort til luken der elefanten trampet.
- "Ta ham ut Dino!"
Elefanten svarte med å tute med snabelen. Hysterisk romstering inne i boden og ut kom mannen sprellende i enden av snabelen.
- "Eh, Dino", sa jeg og pekte på panseret.
- "Åh - unnskyld!"
Med ett tok elefanten en piruett og tørket vekk elefantdritten med parkeringsvakten.
- "Har du lært nå?", skrek jeg opp i ansiktet til den sprellende parkeringsvakten.
Parkeringsvakten sa ingenting, han bare fortsatte å sprelle.
- "Har du lært nå, din idiot!", skrek jeg enda høyere og enda rødere i ansiktet.
Rød var også parkeringsvakten. Plutselig skjønte jeg det. Han kunne jo ikke snakke, snabelen til elefanten holdt jo mannen en halv meter over bakken.
- "Du Dino? Jeg tror vi kan komme frem til en ordning... Slipp den mannen ned..."
Forsiktig senket Dino snabelen og mannen satte seg anpustent på bakken.
- "Nå skal du høre på oss! a) Fra i dag av, parkerer Dino og jeg gratis! b) Finner vi ut at du har tatt dobbelt betalt av noen andre, kommer vi tilbake!"
Parkeringsvaktet nikket skremt. Jeg klappet Dino på snabelen og blunket til den store elefanten.
- "Takk for hjelpen...", sa Dino stille.
- "Det var så lite at", sa jeg like stilt.
- "Jeg må ned på kaia, det er noe lossing...."
- "Og jeg må på kontoret"
Raskt gikk Dino derifra. Bussen og de to neshornene ute i gata ventet til Dino hadde kommet seg ut i trafikken før de stresset videre. Selv fikk jeg parkometervakten til å tørke bort alle restene etter Dino. Satte meg inn i bilen, kjørte gjennom porten og blinker til venstre. Gata er full av dyr, biler og mennesker. Airconditionen summer og blinklyset tikker. Tikk - tikk - tikk - tikk - tikk - tikk...
...Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i kjempefort. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre henne puste. Hun er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt. Strekker ut hånden over henne. Armen streifer det myke brystet hennes. Prøver bestemt inn snooze-knappen. Herregud, jeg sovnet av igjen. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som viser. 06:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Jeg strekker ut hånden og slår igjen, treffer knappen og den havner på snooze. Klokken er 06:44. Merker jeg er stiv. Er alltid det om morgenen. Legger meg ned litt. Stryker henne om ryggen. Håper hun ikke våknet. Tenker på hvor deilig det hadde vært med en hyrdestund på morgenen. Men klokken sier sitt. Jeg kysser henne i nakken. Tar av meg dynen, bretter henne inn og går på badet. Alt for sent ute....
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Du vet hva du går glipp av...
En kveld
Dvd-spilleren hadde så vidt kommet forbi åpningstekstene av filmen "Gladiator". Det var høst, det var surt ute og varmt inne. Jeg la beina på bordet, hadde øl i neven og popkorn i bollen. Knallfilm i vente. Jeg korer med Maximus.
- "On my signal, unleash Hell!"
General Maximus sporer hesten og rir bort fra sine legionærer. Det er da det ringer på døren. Jeg ventet litt. Kanskje det var hos naboen. Det er ganske lytt i blokken min. Lyttet nøyere. Riiiinnnngggg. Neida, det var hos meg. RingRingRing. Det var bare en person som ringte på slik. Jeg sukket. Satte filmen på pause og reiste meg. Gikk ut i gangen. Tok opp dørtelefonen.
- "Hallo?"
Jeg visste hvem det var. Men jeg lot som ingenting.
- "Hei, det er meg...."
Det ble stille et sekund. Jeg husket stemmen hennes bare så alt for godt. Jeg trodde jeg hadde hørt den for siste gang.
- "Hei...", sa jeg stille.
- "Kan jeg komme opp, eller?"
Før jeg hadde tenkt tankene ferdig, hadde kroppen min reagert. Fingeren hadde vandret bort på dørknappen og gjort sitt nødvendige ærend. Rrrrrrrrrrrrrr. Jeg hørte i telefonen at døren åpnet seg og at hun gikk inn. Jeg låste opp døren. Lot døren til stuen stå på gløtt og gikk inn igjen. Jeg var tom i hodet. Hva ønsket hun i kveld?
Det smeller i døren i gangen.
- "Hei!"
- "Du kom greit inn?, spør jeg forsiktig.
- "Jada, har da gjort det før."
Og før var, før. Før nå. Fra tiden jeg ville glemme. Jeg hører sko som blir kibbet av, jakke som blir tatt av og hengt opp. Døren til stuen åpner seg. Der står hun. Levende. Rød i ansiktet. Mørkt rødt hår. Slank. Spenstig.
- "Det er surt ute!"
- "Ja...", sier jeg stille.
- "Jeg ble kjempevåt ute. Skikkelig kliss."
Hun snakker fort, ser på meg. Gnir den ene foten over den andre vrir seg. Jeg kan se regnet har gjort buksen hennes våt. Den klistrer seg til henne.
- "Er du kald?"
- "Ja....", sier hun stille.
- "Kan jeg ta en dusj eller?"
- "Selvsagt", nikket jeg.
- "Du vet jo hvor alt er"
Hun forsvant ut på badet. Stua ble igjen tom. Et flimrende bilde av Schwarzwald hviler på skjermen. Jeg klarer ikke å tenke på noe. Hun er her igjen... Jeg snur meg bort fra badet og tilbake til fjernsynet. Trykker play. Jeg ser Maximus ri, svinge sverdet, stikke, hogge, kappe og rope Roma Victor. Jeg ser filmen. Jeg hører hva som skjer. Men jeg er ikke med. Hodet mitt er ute på badet. Hos hun som dusjer.
Lyden må være høyere på enn hva jeg tror. Plutselig er hun tilbake, jeg merker henne først når hun legger hånden på nakken min.
- "Det var godt!"
Hun rister det krøllete håret sitt. Godt innepakket i min store hvite badekåpe. Hun ser godt ut.
- "Så bra", smiler jeg stille.
Hun legger bukse, sokker og truse over ovnen. Kommer tilbake til sofaen.
Hun hopper elegant over ryggen på sofaen, jeg får et glimt av en velformet kropp i det hun svinger seg over. Lander rett ved siden av meg. Hun lener seg frem, tar fjernkontrollen. Stopper filmen. Slår av TV'en.
- "Jeg må snakke med deg", sier hun.
- "Skjønte det"
- "Eh... Jeg gikk lenge i regnet og tenkte på deg. Dette. Hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle si det.... "
Hun ble stille et lite sekund. Hun tok sats.
- "Det tok tid. Jeg ble våt. Og jeg vet det ennå ikke. Hvordan jeg skal si det"
Hun så på meg. Smilte trist og strøk meg over håret. Jeg kjente duften av Dove. Merket at hun hadde pusset tennene. Hun gjorde akkurat slik. Slik som jeg liker. Som jeg elsker at hun gjør med meg. Og jeg kjenner pulsen slå. Raskere.
- "Du var da veldig eksplisitt sist vi snakket", sa jeg kort.
Hun fortsatte å stryke meg, men så ned i gulvet og bort. Jeg lente meg nærme.
- "Ja, men det var da..."
- "Går det bedre nå?", spurte jeg stille.
- "Eller føler du ennå det samme?"
Selv så tvilte jeg litt på det siste.
- "Blir det lettere for deg, nå som du har noen å skylde på?"
Hun så på meg lenge. Hele tiden strøk hun meg. Satte seg tett. Veldig tett inntil meg. Jeg kunne merke brystene hennes under badekåpen. Hun pustet tett på halsen min.
- "Vi har kjærlighet!
Hun sa det intenst. Jeg kunne merke lydbølgene vibrerte mot halsen.
- "Vi har jo kun et liv"
Hun tok tak på innsiden av armen min. Nå kjente jeg pulsen hennes.
- "Og vi har et behov i natten..."
Hun kysset meg på halsen. Jeg fikk gåsehud.
- "En kjærlighet, et forhold."
- "Og vi må dele den..."
- "Og deler vi den ikke, forsvinner den."
Hun lener seg tett til meg. Leppene hennes mot halsen min. Alt jeg vil er å stryke henne over håret. Kysse henne. Rive av henne badekåpen. Smake henne. Knulle henne på sofaen. Leve ut lysten. Leve ut forholdet. Men det ordet. Forsvinne. Det ordet gjorde at jeg frøs til.
Hun merket at jeg stivnet. Jeg rensket halsen.
- "Skuffet jeg deg, var det derfor du ba meg dra ?"
- "Ga jeg deg en flau smak i munnen?"
Jeg kan merke at jeg er litt irritert.
- "Du oppfører deg som du aldri, aldri har blitt elsket!"
Jeg trekker pusten.
- "Du vil bare ha meg nå. Og siden gå!"
- "Og siden la meg gå uten kjærlighet...."
Pulsen banker, og hodet er i kaos. Hun hviler ennå leppene sine mot halsen min.
- "Det er for sent, alt for sent i kveld til å ta fatt på fortiden vår"
- "Men du har rett. Vi har noe. Vi var 'en'. Hadde en 'ting'. Men vi er ikke de samme som før..."
Jeg er tørr i munnen. Dette hadde jeg ikke trodd at jeg skulle si. Men plutselig fant ordene veien gjennom munnen min.
- "Har du kommet for tilgivelse?"
- "Har du kommet for å vekke den døde?"
- "Har du kommet for å leke Jesus, med spedalskheten i hodet ditt....?"
Hun løfter hodet og ser på meg. Rister på hodet. Jeg kan se tårene i øynene dine. Spørsmålstegnene. Jeg trekker pusten.
- "Spurte jeg om for mye, for kravstor?"
Hun ristet på hodet. Det var like før hun gråt.
- "Du gav meg ingenting. Og ingenting, er det jeg har nå."
Hun stryker meg over håret.
- "Du har da alt. Du har da lykkes...", sier hun hest.
- "Vi var 'en'. Men vi er ikke de samme lenger...."
- "Vi sårer bare hverandre, og så gjør vi det igjen."
Hun ser på meg. Rister intenst på hodet. Jeg må ha misforstått.
- "Kjærligheten er et tempel!"
- "Jeg tror på kjærligheten vår!"
Jeg rister på hodet.
- "Jeg tilber den! Den er større enn oss!"
Hun snakker intenst. Hun kan snakke en fugl ned av et tre og inn i katten sin kjeft. Uten at fuglen mukker. Men jeg begynner å flakse med vingene.
- "Kan ikke vi være sammen igjen?"
- "Kan ikke vi være et par?"
Jeg rister enda mer bestemt på hodet. Jeg kremter.
- "Du ber meg altså komme 'hjem' igjen?
Hun nikker og kryper noen millimeter nærmere.
- "Og så vil du ha meg til å krype igjen?"
Jeg snakker fortere nå.
- "Avspise meg med enkelte kvelder. Være ute med venninner. Interessante menn fra bedriften, kveld etter kveld. Komme hjem sliten. Jobbe hjemme, gjennom all 'vår' fritid. La dine valg komme først..."
Jeg puster ut. Jeg er varm og kald på samme tid.
- "Om jeg kom tilbake må jeg krype. Og jeg er ferdig med å krype!"
- "Og jeg kan ikke holde fast ved flisen av deg, når det er kun en flis jeg får. Og en flis gjør vondt. Enten den sitter i fingeren eller i sjelen...."
Hun reiser seg fra meg. Med beina i kors i sofaen. Ser lenge på meg. Det er et av disse øyeblikkene som varer evig. Jeg kan høre klokken tikke på kjøkkenet.
- "Jammen, vi har da et forhold, du kan da ikke nekte for det?"
Hun spør intenst.
- "Vi lever bare en gang. Jeg vil ha mer. Og det vil du også."
- "Bare uten meg denne gang", sier jeg stille.
- "Vi kan ikke leve sammen."
Jeg drar pusten mellom hver lille setning.
- "Vi har ikke noe, vi hadde noe..."
- "Et liv. Som fungerte. For deg..."
- "Et liv. Men vi er ikke de samme lenger."
Hun ser på meg. Skjønner at jeg mener det. Også denne gangen. Stille reiser hun seg. Åpner badekåpen usjenert. Lar den falle på gulvet. Vakker står hun fremfor meg. Alt jeg kan se er tårene i øynene hennes. Hun har trusen sin i hånden.
- "Du vet hva du går glipp av..."
Ordene blir hengende når hun tar på seg den minimale trusen. Hun går ut på badet. Tar på seg blusen. Drar på seg den fuktige buksen. Jeg sitter ennå pal i sofaen. Ikke helt klar over hva som skjer. Men det må skje. Hun går ut i gangen. Tar på seg skoene, hører at hun tar på seg jakken, åpner døren og går.
Jeg puster ut. Det var en gang... Jeg sitter stille lenge. Varmen fra henne har forsvunnet. Lenge etterpå, strekker meg etter fjernkontrollen...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Dvd-spilleren hadde så vidt kommet forbi åpningstekstene av filmen "Gladiator". Det var høst, det var surt ute og varmt inne. Jeg la beina på bordet, hadde øl i neven og popkorn i bollen. Knallfilm i vente. Jeg korer med Maximus.
- "On my signal, unleash Hell!"
General Maximus sporer hesten og rir bort fra sine legionærer. Det er da det ringer på døren. Jeg ventet litt. Kanskje det var hos naboen. Det er ganske lytt i blokken min. Lyttet nøyere. Riiiinnnngggg. Neida, det var hos meg. RingRingRing. Det var bare en person som ringte på slik. Jeg sukket. Satte filmen på pause og reiste meg. Gikk ut i gangen. Tok opp dørtelefonen.
- "Hallo?"
Jeg visste hvem det var. Men jeg lot som ingenting.
- "Hei, det er meg...."
Det ble stille et sekund. Jeg husket stemmen hennes bare så alt for godt. Jeg trodde jeg hadde hørt den for siste gang.
- "Hei...", sa jeg stille.
- "Kan jeg komme opp, eller?"
Før jeg hadde tenkt tankene ferdig, hadde kroppen min reagert. Fingeren hadde vandret bort på dørknappen og gjort sitt nødvendige ærend. Rrrrrrrrrrrrrr. Jeg hørte i telefonen at døren åpnet seg og at hun gikk inn. Jeg låste opp døren. Lot døren til stuen stå på gløtt og gikk inn igjen. Jeg var tom i hodet. Hva ønsket hun i kveld?
Det smeller i døren i gangen.
- "Hei!"
- "Du kom greit inn?, spør jeg forsiktig.
- "Jada, har da gjort det før."
Og før var, før. Før nå. Fra tiden jeg ville glemme. Jeg hører sko som blir kibbet av, jakke som blir tatt av og hengt opp. Døren til stuen åpner seg. Der står hun. Levende. Rød i ansiktet. Mørkt rødt hår. Slank. Spenstig.
- "Det er surt ute!"
- "Ja...", sier jeg stille.
- "Jeg ble kjempevåt ute. Skikkelig kliss."
Hun snakker fort, ser på meg. Gnir den ene foten over den andre vrir seg. Jeg kan se regnet har gjort buksen hennes våt. Den klistrer seg til henne.
- "Er du kald?"
- "Ja....", sier hun stille.
- "Kan jeg ta en dusj eller?"
- "Selvsagt", nikket jeg.
- "Du vet jo hvor alt er"
Hun forsvant ut på badet. Stua ble igjen tom. Et flimrende bilde av Schwarzwald hviler på skjermen. Jeg klarer ikke å tenke på noe. Hun er her igjen... Jeg snur meg bort fra badet og tilbake til fjernsynet. Trykker play. Jeg ser Maximus ri, svinge sverdet, stikke, hogge, kappe og rope Roma Victor. Jeg ser filmen. Jeg hører hva som skjer. Men jeg er ikke med. Hodet mitt er ute på badet. Hos hun som dusjer.
Lyden må være høyere på enn hva jeg tror. Plutselig er hun tilbake, jeg merker henne først når hun legger hånden på nakken min.
- "Det var godt!"
Hun rister det krøllete håret sitt. Godt innepakket i min store hvite badekåpe. Hun ser godt ut.
- "Så bra", smiler jeg stille.
Hun legger bukse, sokker og truse over ovnen. Kommer tilbake til sofaen.
Hun hopper elegant over ryggen på sofaen, jeg får et glimt av en velformet kropp i det hun svinger seg over. Lander rett ved siden av meg. Hun lener seg frem, tar fjernkontrollen. Stopper filmen. Slår av TV'en.
- "Jeg må snakke med deg", sier hun.
- "Skjønte det"
- "Eh... Jeg gikk lenge i regnet og tenkte på deg. Dette. Hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle si det.... "
Hun ble stille et lite sekund. Hun tok sats.
- "Det tok tid. Jeg ble våt. Og jeg vet det ennå ikke. Hvordan jeg skal si det"
Hun så på meg. Smilte trist og strøk meg over håret. Jeg kjente duften av Dove. Merket at hun hadde pusset tennene. Hun gjorde akkurat slik. Slik som jeg liker. Som jeg elsker at hun gjør med meg. Og jeg kjenner pulsen slå. Raskere.
- "Du var da veldig eksplisitt sist vi snakket", sa jeg kort.
Hun fortsatte å stryke meg, men så ned i gulvet og bort. Jeg lente meg nærme.
- "Ja, men det var da..."
- "Går det bedre nå?", spurte jeg stille.
- "Eller føler du ennå det samme?"
Selv så tvilte jeg litt på det siste.
- "Blir det lettere for deg, nå som du har noen å skylde på?"
Hun så på meg lenge. Hele tiden strøk hun meg. Satte seg tett. Veldig tett inntil meg. Jeg kunne merke brystene hennes under badekåpen. Hun pustet tett på halsen min.
- "Vi har kjærlighet!
Hun sa det intenst. Jeg kunne merke lydbølgene vibrerte mot halsen.
- "Vi har jo kun et liv"
Hun tok tak på innsiden av armen min. Nå kjente jeg pulsen hennes.
- "Og vi har et behov i natten..."
Hun kysset meg på halsen. Jeg fikk gåsehud.
- "En kjærlighet, et forhold."
- "Og vi må dele den..."
- "Og deler vi den ikke, forsvinner den."
Hun lener seg tett til meg. Leppene hennes mot halsen min. Alt jeg vil er å stryke henne over håret. Kysse henne. Rive av henne badekåpen. Smake henne. Knulle henne på sofaen. Leve ut lysten. Leve ut forholdet. Men det ordet. Forsvinne. Det ordet gjorde at jeg frøs til.
Hun merket at jeg stivnet. Jeg rensket halsen.
- "Skuffet jeg deg, var det derfor du ba meg dra ?"
- "Ga jeg deg en flau smak i munnen?"
Jeg kan merke at jeg er litt irritert.
- "Du oppfører deg som du aldri, aldri har blitt elsket!"
Jeg trekker pusten.
- "Du vil bare ha meg nå. Og siden gå!"
- "Og siden la meg gå uten kjærlighet...."
Pulsen banker, og hodet er i kaos. Hun hviler ennå leppene sine mot halsen min.
- "Det er for sent, alt for sent i kveld til å ta fatt på fortiden vår"
- "Men du har rett. Vi har noe. Vi var 'en'. Hadde en 'ting'. Men vi er ikke de samme som før..."
Jeg er tørr i munnen. Dette hadde jeg ikke trodd at jeg skulle si. Men plutselig fant ordene veien gjennom munnen min.
- "Har du kommet for tilgivelse?"
- "Har du kommet for å vekke den døde?"
- "Har du kommet for å leke Jesus, med spedalskheten i hodet ditt....?"
Hun løfter hodet og ser på meg. Rister på hodet. Jeg kan se tårene i øynene dine. Spørsmålstegnene. Jeg trekker pusten.
- "Spurte jeg om for mye, for kravstor?"
Hun ristet på hodet. Det var like før hun gråt.
- "Du gav meg ingenting. Og ingenting, er det jeg har nå."
Hun stryker meg over håret.
- "Du har da alt. Du har da lykkes...", sier hun hest.
- "Vi var 'en'. Men vi er ikke de samme lenger...."
- "Vi sårer bare hverandre, og så gjør vi det igjen."
Hun ser på meg. Rister intenst på hodet. Jeg må ha misforstått.
- "Kjærligheten er et tempel!"
- "Jeg tror på kjærligheten vår!"
Jeg rister på hodet.
- "Jeg tilber den! Den er større enn oss!"
Hun snakker intenst. Hun kan snakke en fugl ned av et tre og inn i katten sin kjeft. Uten at fuglen mukker. Men jeg begynner å flakse med vingene.
- "Kan ikke vi være sammen igjen?"
- "Kan ikke vi være et par?"
Jeg rister enda mer bestemt på hodet. Jeg kremter.
- "Du ber meg altså komme 'hjem' igjen?
Hun nikker og kryper noen millimeter nærmere.
- "Og så vil du ha meg til å krype igjen?"
Jeg snakker fortere nå.
- "Avspise meg med enkelte kvelder. Være ute med venninner. Interessante menn fra bedriften, kveld etter kveld. Komme hjem sliten. Jobbe hjemme, gjennom all 'vår' fritid. La dine valg komme først..."
Jeg puster ut. Jeg er varm og kald på samme tid.
- "Om jeg kom tilbake må jeg krype. Og jeg er ferdig med å krype!"
- "Og jeg kan ikke holde fast ved flisen av deg, når det er kun en flis jeg får. Og en flis gjør vondt. Enten den sitter i fingeren eller i sjelen...."
Hun reiser seg fra meg. Med beina i kors i sofaen. Ser lenge på meg. Det er et av disse øyeblikkene som varer evig. Jeg kan høre klokken tikke på kjøkkenet.
- "Jammen, vi har da et forhold, du kan da ikke nekte for det?"
Hun spør intenst.
- "Vi lever bare en gang. Jeg vil ha mer. Og det vil du også."
- "Bare uten meg denne gang", sier jeg stille.
- "Vi kan ikke leve sammen."
Jeg drar pusten mellom hver lille setning.
- "Vi har ikke noe, vi hadde noe..."
- "Et liv. Som fungerte. For deg..."
- "Et liv. Men vi er ikke de samme lenger."
Hun ser på meg. Skjønner at jeg mener det. Også denne gangen. Stille reiser hun seg. Åpner badekåpen usjenert. Lar den falle på gulvet. Vakker står hun fremfor meg. Alt jeg kan se er tårene i øynene hennes. Hun har trusen sin i hånden.
- "Du vet hva du går glipp av..."
Ordene blir hengende når hun tar på seg den minimale trusen. Hun går ut på badet. Tar på seg blusen. Drar på seg den fuktige buksen. Jeg sitter ennå pal i sofaen. Ikke helt klar over hva som skjer. Men det må skje. Hun går ut i gangen. Tar på seg skoene, hører at hun tar på seg jakken, åpner døren og går.
Jeg puster ut. Det var en gang... Jeg sitter stille lenge. Varmen fra henne har forsvunnet. Lenge etterpå, strekker meg etter fjernkontrollen...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jeg løfter hånden og slår henne flatt i ansiktet.
Det var rart å vente utenfor ankomsthallen på Gardermoen. Hun kommer med 20:55 flyet fra Moskva, Aeroflot. En skranglete Tupolev-Maskin skal frakte Marianne hjem. Den siste etappen. Det siste steget bort fra India, bort fra Mumbay. Bort fra skurrende telefonlinjer, rar mat og tidsforskjeller. Jeg går frem og tilbake fremfor de doble skyvedørene,
Jeg tenkte igjennom livet med Marianne. Vi har vært samboere i 2 år. Tiden hadde gått fort. Alt er rimelig normalt med oss, tror jeg. Oppturer, nedturer, familieselskaper, krangler, samtaler og lek. Vi har erotisk lek, forsonings-sex, dårlig elskov, kjappe dyriske knull og hele dager i mellom lakenene. Det er middager. Lunch og sene frokoster. Planer, felles møbler og reising. Felles ferier. Byferier, eksotiske reisemål og turer med familien. Joda - det er oss. Vi skal giftes og datoen settes. Og nå har Marianne vært borte i 4 måneder.
Og det var jobben sin feil. De ringte en ettermiddag, en onsdag mens vi spiste lasagne. De fremla et tilbud til Marianne som hun ikke kunne si nei takk til. Det var akkurat som i Gudfaren, bortsett fra at de ikke opererte med hestehoder i senga, men med lønnsforhøyelse og artige kruseduller på CV'en. Prosjektet var i India, det var utvikling av ny software for firmaet hennes. Det var et nytt miljø. Alt skulle skje på engelsk. Det var veldig hysj-hysj og kjempe-hemmlig. Det hastet og en viktig kontrakt stod på spill. De hadde sagt at de trengte den beste av de beste og at de trengte Marianne.
Vi brukte den kvelden, den natten, snakket lenge om dette.
- 4 måneder var jo ikke lang tid og vi har jo hverandre.
Hun sa det igjen og igjen. Jeg syntes det var lenge. Jeg tvilte, hun hadde lyst. Samtalen gikk frem og tilbake. Hun nevnte utfordringer, karriere, msn, telefoner og noe å vokse på. Jeg sa meg til sist enig, 4 måneder er ikke lang tid. Vi gråt og vi elsket til det ble lyst. Så ringte vekkerklokken og vi gikk i dusjen. En ny arbeidsdag begynte.
Det virket som en evighet siden, den mandagen i januar, dagen da hun dro. Jeg var trist, hun var mutt. Vi var et stille par som kjørte til Gardermoen. Ingen av oss hadde mye å si. Hun holdt hånden min hardt, det ble merker av neglene hennes i håndflaten min. Jeg klemte henne tett til meg, pustet i takt med henne. Innsjekkingen gikk alt for fort. Et kort, en automat og bagasjen ble levert lett i en luke. Og så stod vi der. Gråt litt, kysset og så dro hun gjennom sikkerhetsluken. Det var da, dette er nå. Jeg spaserer frem og tilbake. Lager spor på gulvet. Ser utålmodig mot dørene. Venter på henne.
Dørene åpner seg og der kommer hun. Smilende, skyvende på et lass med bagasje. Dobbelt så mye som hun dro med. Brun, blond og leende øyne. Rundt halsen har hun et lite tynt blått silkeskjerf, hun kaster på skjerfet og legger armene rundt meg og holder meg. Hardt. Kysser meg ikke. Hun holder meg hardt og sier at hun har savnet meg. Jeg løfter henne forsiktig opp og kysser henne. Hun kysser meg forsiktig tilbake.
Vi sier ikke så mye på flytoget innover mot Oslo. Bare holder hverandre i hendene og stryker på hverandre. Jeg snuser på håret hennes og synes det lukter eksotisk. Annerledes. Hun lener seg inntil meg og er glad for å være hjemme. Tausheten vedvarer. Vi tar drosje hjem, bærer all bagasjen opp, jeg låser døren og bærer henne prompte til sengs. Taust elsker vi. Lenge. Svette og slitne puster vi ut. Det er sommerskumring ute og vi kan skimte nabohusene. Vi står opp, går ut på kjøkkenet og lager oss litt mat.
Det var litt rart, det var kjent, men fremmed samtidig. Hun snakker om prosedyrer, om funksjonaliteter, om produkt, om tilgjengelighet. Det var som om det som manglet kom tilbake, med et nytt strøk med maling på seg. Om mat, krydder, personlig hygiene og hellige indiske kyr. Kjent, men fordekt. Hun snakker om privatliv, om kollegaer, om venner, om sjefer, forskjellen mellom en indisk arbeidsplass og en norsk arbeidsplass.
Likevel ville ikke følelsen gi seg. Jeg så henne i øynene.
- Og så var det oss...
- Ja, sa Marianne.
- Når passer det?
- Jeg vet ikke, passer med hva da?
- Du vet da det...
- Det vi snakket om før du dro.
- Hva da da, vi snakket jo om så mye...
Hun smiler og fingrer med servietten. Jeg rensker halsen.
- Datoen for bryllupet vårt.
- Det ja...
Det ble stille. Hun så lenge på meg. Strøk meg over armen. Igjen og igjen.
- Du, du, du...
- Ja, sa jeg.
- Det er noe jeg må fortelle deg.
- Hva da?
- Det er litt vanskelig...
- Hvordan det?
- Virkelig vanskelig.
- Jammen, si det da!
Hun trekker pusten virkelig dypt. Jeg rekker å tenke, nå kommer det. Jeg ser øynene hennes bli fuktige.
- Jeg er gravid.
Kjøkkenet begynner å spinne. Rundt og rundt går det. Jeg hører meg selv spørre...
- Er det med meg?
I sirkelen av kjøkken som romsterer fremfor øynene mine, registrerer jeg at hun rister på hodet.
Stumt, alt blir stumt. Jeg løfter hånden og slår henne flatt i ansiktet. Forskrekket ser hun på meg. Gråter åpenlyst nå. Holder seg for munnen. Jeg reiser meg og kler meg raskt. Hun hulker ute på kjøkkenet. Hulkingen svinner i det jeg lukker ytterdøren. Natten er mørk og jeg kan forsvinne.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jeg tenkte igjennom livet med Marianne. Vi har vært samboere i 2 år. Tiden hadde gått fort. Alt er rimelig normalt med oss, tror jeg. Oppturer, nedturer, familieselskaper, krangler, samtaler og lek. Vi har erotisk lek, forsonings-sex, dårlig elskov, kjappe dyriske knull og hele dager i mellom lakenene. Det er middager. Lunch og sene frokoster. Planer, felles møbler og reising. Felles ferier. Byferier, eksotiske reisemål og turer med familien. Joda - det er oss. Vi skal giftes og datoen settes. Og nå har Marianne vært borte i 4 måneder.
Og det var jobben sin feil. De ringte en ettermiddag, en onsdag mens vi spiste lasagne. De fremla et tilbud til Marianne som hun ikke kunne si nei takk til. Det var akkurat som i Gudfaren, bortsett fra at de ikke opererte med hestehoder i senga, men med lønnsforhøyelse og artige kruseduller på CV'en. Prosjektet var i India, det var utvikling av ny software for firmaet hennes. Det var et nytt miljø. Alt skulle skje på engelsk. Det var veldig hysj-hysj og kjempe-hemmlig. Det hastet og en viktig kontrakt stod på spill. De hadde sagt at de trengte den beste av de beste og at de trengte Marianne.
Vi brukte den kvelden, den natten, snakket lenge om dette.
- 4 måneder var jo ikke lang tid og vi har jo hverandre.
Hun sa det igjen og igjen. Jeg syntes det var lenge. Jeg tvilte, hun hadde lyst. Samtalen gikk frem og tilbake. Hun nevnte utfordringer, karriere, msn, telefoner og noe å vokse på. Jeg sa meg til sist enig, 4 måneder er ikke lang tid. Vi gråt og vi elsket til det ble lyst. Så ringte vekkerklokken og vi gikk i dusjen. En ny arbeidsdag begynte.
Det virket som en evighet siden, den mandagen i januar, dagen da hun dro. Jeg var trist, hun var mutt. Vi var et stille par som kjørte til Gardermoen. Ingen av oss hadde mye å si. Hun holdt hånden min hardt, det ble merker av neglene hennes i håndflaten min. Jeg klemte henne tett til meg, pustet i takt med henne. Innsjekkingen gikk alt for fort. Et kort, en automat og bagasjen ble levert lett i en luke. Og så stod vi der. Gråt litt, kysset og så dro hun gjennom sikkerhetsluken. Det var da, dette er nå. Jeg spaserer frem og tilbake. Lager spor på gulvet. Ser utålmodig mot dørene. Venter på henne.
Dørene åpner seg og der kommer hun. Smilende, skyvende på et lass med bagasje. Dobbelt så mye som hun dro med. Brun, blond og leende øyne. Rundt halsen har hun et lite tynt blått silkeskjerf, hun kaster på skjerfet og legger armene rundt meg og holder meg. Hardt. Kysser meg ikke. Hun holder meg hardt og sier at hun har savnet meg. Jeg løfter henne forsiktig opp og kysser henne. Hun kysser meg forsiktig tilbake.
Vi sier ikke så mye på flytoget innover mot Oslo. Bare holder hverandre i hendene og stryker på hverandre. Jeg snuser på håret hennes og synes det lukter eksotisk. Annerledes. Hun lener seg inntil meg og er glad for å være hjemme. Tausheten vedvarer. Vi tar drosje hjem, bærer all bagasjen opp, jeg låser døren og bærer henne prompte til sengs. Taust elsker vi. Lenge. Svette og slitne puster vi ut. Det er sommerskumring ute og vi kan skimte nabohusene. Vi står opp, går ut på kjøkkenet og lager oss litt mat.
Det var litt rart, det var kjent, men fremmed samtidig. Hun snakker om prosedyrer, om funksjonaliteter, om produkt, om tilgjengelighet. Det var som om det som manglet kom tilbake, med et nytt strøk med maling på seg. Om mat, krydder, personlig hygiene og hellige indiske kyr. Kjent, men fordekt. Hun snakker om privatliv, om kollegaer, om venner, om sjefer, forskjellen mellom en indisk arbeidsplass og en norsk arbeidsplass.
Likevel ville ikke følelsen gi seg. Jeg så henne i øynene.
- Og så var det oss...
- Ja, sa Marianne.
- Når passer det?
- Jeg vet ikke, passer med hva da?
- Du vet da det...
- Det vi snakket om før du dro.
- Hva da da, vi snakket jo om så mye...
Hun smiler og fingrer med servietten. Jeg rensker halsen.
- Datoen for bryllupet vårt.
- Det ja...
Det ble stille. Hun så lenge på meg. Strøk meg over armen. Igjen og igjen.
- Du, du, du...
- Ja, sa jeg.
- Det er noe jeg må fortelle deg.
- Hva da?
- Det er litt vanskelig...
- Hvordan det?
- Virkelig vanskelig.
- Jammen, si det da!
Hun trekker pusten virkelig dypt. Jeg rekker å tenke, nå kommer det. Jeg ser øynene hennes bli fuktige.
- Jeg er gravid.
Kjøkkenet begynner å spinne. Rundt og rundt går det. Jeg hører meg selv spørre...
- Er det med meg?
I sirkelen av kjøkken som romsterer fremfor øynene mine, registrerer jeg at hun rister på hodet.
Stumt, alt blir stumt. Jeg løfter hånden og slår henne flatt i ansiktet. Forskrekket ser hun på meg. Gråter åpenlyst nå. Holder seg for munnen. Jeg reiser meg og kler meg raskt. Hun hulker ute på kjøkkenet. Hulkingen svinner i det jeg lukker ytterdøren. Natten er mørk og jeg kan forsvinne.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
En diskré og verdensvant mann
Nå regner det nesten mer her i Oslo enn det gjør i Bergen. Handleturen begynte med de beste intensjoner, men den endte i katastrofe. Det vil si, jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe meg en dvd, American Dreamz. Men i hånden har jeg nok en dvd-boks av serien Sopranos, noen bøker, en drill, mer matvarer, enda mer pils og noen flasker vin. Alt i alt et anselig antall poser. Tunge er de også. Og det er langt hjem.
På toppen av dette kom så regnet. I doser. Ikke akkurat enkle dråper. Det var som jeg skulle skrudd på dusjen. Det spyler ned. Jeg strekker ut hånden, rensker halsen og skriker :
- Taxi !
En sølvgrå Mercedes bremser raskt opp i elven som dannes fremfor sandalene mine.
- Gata-mi-takk. Du vet, der jeg bor. I nærheten av parken du veit.
(Her har den observante leser kjapt resonert at Wolfsea er en diskré og verdensvant mann som er velkjent i taxi-kretser. Han hadde selvsagt ikke trengt å fremsi adressen sin, men det var alltid best å være på den sikre siden. Det hele minte ganske mye om forholdet mellom verdens bartendere og verdens mest hemmelige agent: James Bond. Stikkord: Dry Martini)
Jeg kaster meg inn i drosjen. Gateadressen ble tydelig fremsagt og gir en omtrentlig beskrivelse i tillegg. Bare sånn i tilfelle at Tikke-bil-sjåføren ikke visste hvor det var. Regnet faller raskere nå. I køen frem mot lyskrysset kan jeg høre regndråpene tromme mot vinduet. Jeg holder posene tettere inn til meg.
Misforstå meg rett. Jeg liker taxier.
Hvem har ellers reddet mang en havarert aften ? Hvem har ikke brakt meg frem på frierføtter, om ikke frierhjul ? Tikke-bil til hverdag og til fest. Hvem vet mest om fotball, somaliere, pakkiser, andre tikke-bil-sjåfører, løyver, politikk, samfunn, jenter, mat, veier, trafikkregler, syklister, busser, trikker og tog ? Jo det vet mannen bak rattet. Jeopardy go home ! Orakelet i Delfi, du har en skog med konkurrenter – alle med et lite hvitt lys på taket.
Taxier gir en følelse av luksus. Sette seg inn i baksetet, fremsi en adresse. Slappe av og bli kjørt helt frem. Uten tanke på parkering, trafikk eller andre viderverdigheter knyttet til bilismen. Men, det er alltid et men.
Jeg er dessverre lokalkjent i gata mi, eller som Kurt synger – My Street. Jeg er klar over feller vedrørende enveiskjøring, parkering og vei-valg. Men hva er nå det mot Hr. Tikke-bil-sjåfør ? Han vil velge en snarvei som vil føre oss ingensteds, til stillstand, til omveier. Da blinklyset kommer på, blinker vi mot katastrofen.
Blinklys :
En retningsangivende gjenstand, ofte i form av et oransje blinkende lys. Dette skal ideelt brukes for å angi hvilken retning kjøretøyet har tenkt å svinge. Ofte brukt som signal mellom venner. Blinklys blir derimot ofte brukt som signal etter at man har svingt – som for å si 'se at jeg har svingt, ser du hvor flink jeg er' :-) Andre bruker ikke blinklys fordi de vet at resten av verden skjønner at de skal svinge akkurat der, til den retningen de selv har tenkt. Det er allment kjent. Og verden må innrette seg deretter
- Du, kan ikke du kjøre litt lenger frem og ta til venstre ?
- Jeg vet hva jeg kan og vil.
- Jeg har kjørt her før.
- Ja vel... Men kan ikke du…
Iltert slår sjåføren av blinklyset. Akselererer kraftig bortover gata, forskremte fotgjengere løper over gata, de er millimeter fra å bli grillmat på Mercedesen. Syklistene svinger opp på fortauet og ser etter oss.
- Nå har jeg kjørt forbi.
- To ekstra lyskryss, en rundkjøring og en omvei.
- Det er du som betaler, kunden har alltid rett.
Jeg kan se svetteperlene piple frem under sjåførens høye hårfeste. Pannen er rød, han koker, han er sinna. Han, super-tikke-bil-sjåføren, blir belært av en "bygdis". Snurt kaster han på hodet. Jeg kan formelig se dråpene fordampe på den sinna mannen. Inn i hvert kryss med dødsforakt. Rask akselerasjon og grov nedbremsing.
- Ser du hvor lang tid dette tar ?
- Går det noe fortere slik ?
Jeg svarer sarkastisk og spydig. Han snur seg forbannet mot meg i det bilen seiler igjennom siste svingen. Tankene spinner rundt kronene med tips som sjåføren ikke skal få. Hjulene låses og med et rykk ankommer vi gata mi. Stille betaler jeg og går ut.
Jeg gidder ikke fortelle sjåføren at hadde han kjørt som han hadde tenkt, så hadde han endt opp i en enveiskjørt gate eller en blindvei. Kjapt lukker jeg døren til drosjen. Klikket fra døren har ikke dødd hen, før han presser gasspedalen i bunn og forsvinner rundt hjørnet.
På toppen av dette kom så regnet. I doser. Ikke akkurat enkle dråper. Det var som jeg skulle skrudd på dusjen. Det spyler ned. Jeg strekker ut hånden, rensker halsen og skriker :
- Taxi !
En sølvgrå Mercedes bremser raskt opp i elven som dannes fremfor sandalene mine.
- Gata-mi-takk. Du vet, der jeg bor. I nærheten av parken du veit.
(Her har den observante leser kjapt resonert at Wolfsea er en diskré og verdensvant mann som er velkjent i taxi-kretser. Han hadde selvsagt ikke trengt å fremsi adressen sin, men det var alltid best å være på den sikre siden. Det hele minte ganske mye om forholdet mellom verdens bartendere og verdens mest hemmelige agent: James Bond. Stikkord: Dry Martini)
Jeg kaster meg inn i drosjen. Gateadressen ble tydelig fremsagt og gir en omtrentlig beskrivelse i tillegg. Bare sånn i tilfelle at Tikke-bil-sjåføren ikke visste hvor det var. Regnet faller raskere nå. I køen frem mot lyskrysset kan jeg høre regndråpene tromme mot vinduet. Jeg holder posene tettere inn til meg.
Misforstå meg rett. Jeg liker taxier.
Hvem har ellers reddet mang en havarert aften ? Hvem har ikke brakt meg frem på frierføtter, om ikke frierhjul ? Tikke-bil til hverdag og til fest. Hvem vet mest om fotball, somaliere, pakkiser, andre tikke-bil-sjåfører, løyver, politikk, samfunn, jenter, mat, veier, trafikkregler, syklister, busser, trikker og tog ? Jo det vet mannen bak rattet. Jeopardy go home ! Orakelet i Delfi, du har en skog med konkurrenter – alle med et lite hvitt lys på taket.
Taxier gir en følelse av luksus. Sette seg inn i baksetet, fremsi en adresse. Slappe av og bli kjørt helt frem. Uten tanke på parkering, trafikk eller andre viderverdigheter knyttet til bilismen. Men, det er alltid et men.
Jeg er dessverre lokalkjent i gata mi, eller som Kurt synger – My Street. Jeg er klar over feller vedrørende enveiskjøring, parkering og vei-valg. Men hva er nå det mot Hr. Tikke-bil-sjåfør ? Han vil velge en snarvei som vil føre oss ingensteds, til stillstand, til omveier. Da blinklyset kommer på, blinker vi mot katastrofen.
Blinklys :
En retningsangivende gjenstand, ofte i form av et oransje blinkende lys. Dette skal ideelt brukes for å angi hvilken retning kjøretøyet har tenkt å svinge. Ofte brukt som signal mellom venner. Blinklys blir derimot ofte brukt som signal etter at man har svingt – som for å si 'se at jeg har svingt, ser du hvor flink jeg er' :-) Andre bruker ikke blinklys fordi de vet at resten av verden skjønner at de skal svinge akkurat der, til den retningen de selv har tenkt. Det er allment kjent. Og verden må innrette seg deretter
- Du, kan ikke du kjøre litt lenger frem og ta til venstre ?
- Jeg vet hva jeg kan og vil.
- Jeg har kjørt her før.
- Ja vel... Men kan ikke du…
Iltert slår sjåføren av blinklyset. Akselererer kraftig bortover gata, forskremte fotgjengere løper over gata, de er millimeter fra å bli grillmat på Mercedesen. Syklistene svinger opp på fortauet og ser etter oss.
- Nå har jeg kjørt forbi.
- To ekstra lyskryss, en rundkjøring og en omvei.
- Det er du som betaler, kunden har alltid rett.
Jeg kan se svetteperlene piple frem under sjåførens høye hårfeste. Pannen er rød, han koker, han er sinna. Han, super-tikke-bil-sjåføren, blir belært av en "bygdis". Snurt kaster han på hodet. Jeg kan formelig se dråpene fordampe på den sinna mannen. Inn i hvert kryss med dødsforakt. Rask akselerasjon og grov nedbremsing.
- Ser du hvor lang tid dette tar ?
- Går det noe fortere slik ?
Jeg svarer sarkastisk og spydig. Han snur seg forbannet mot meg i det bilen seiler igjennom siste svingen. Tankene spinner rundt kronene med tips som sjåføren ikke skal få. Hjulene låses og med et rykk ankommer vi gata mi. Stille betaler jeg og går ut.
Jeg gidder ikke fortelle sjåføren at hadde han kjørt som han hadde tenkt, så hadde han endt opp i en enveiskjørt gate eller en blindvei. Kjapt lukker jeg døren til drosjen. Klikket fra døren har ikke dødd hen, før han presser gasspedalen i bunn og forsvinner rundt hjørnet.
Jeg kommer med 14:47-toget
Tekstmeldingen tikket stille inn. Mobilen gav fra seg et diskret pip.Jeg kommer med 14:47-toget, Oslo S.Det var henne. Så det hadde kuliminert med dette. Jeg kjente meg litt hes i stemmen og håndflatene var litt mer svett en vanlig.
Vi hadde flørtet litt frem og tilbake over msn. Forholdet hadde økt i intensitet. Melingene ble frekkere. Dristigere. Bilder. Sex. Jeg inviterte henne, hun avslo. Hun hadde ikke tid. Fintet. Kom med unnskyldninger. Halte ut tiden. Men det var hun, hele tiden hun, som tok initiativet. Flyttet streken.
Sms. Ringte meg om natten. Skjøv streken fremfor seg. Fortalte meg hvor kåt hun var. Lot meg høre hennes kåthet. Hun hvisket hest til meg…- Kom nærmere, kom og ta meg. Kom til meg.Men hun ville ikke ha meg nærmere enn dette.Det var Av og det var På.
Jeg følte at hun lekte med meg. Jeg dro meg sakte unna. Var oftere offline. Svarte senere på sms. Hadde telefonen på lydløs. Jeg registrerte at hun hadde ringt. Og jeg lot det være med det. Ukene gikk. Jeg så hun var online. Jeg var offline.
En natt ringte telefonen. Lenge og hardt. Jeg hadde glemt å sette den på lydløs. I ørska slo jeg ut med hånden. Trykket på en tast og det spraket i høytaleren.
- Hallo ?
Det var henne.
- Unngår du meg ?
Hodet mitt var i ennå i drømmeland.
- Hallo, er du der ?
- Ja, jo... Jeg er da det. Ikke helt våken men…
- Hvor har du vært ?
- Litt opptatt, jobb og sånn…
Jeg lot ordene gli sakte gjennom telefonen. Av stillheten som fulgte, sluttet jeg meg til at hun trodde meg.
- Hva er klokken ?
Hun svarte ikke med en gang.
- Den er snart 2.
- Sover ikke du, smilte jeg til mørket ?
- Tydeligvis ikke, jeg er på nattevakt.
- Ah, da forstår jeg.
- Hvordan har du det ?
- Bra, men jeg har savner deg.
- Hva savner du da ?
- Alt, stemmen din: Hva du sier, hvordan du sier det, hvordan du får meg til å le, hvordan du vekker følelser i meg… Alt.
- Jeg liker deg også, sa jeg stille.
- Hvorfor vil du da ikke snakke med meg, spurte hun snurt.
Jeg kunne høre sårheten i stemmen hennes.
- Jeg vil jo snakke med deg, jeg vil jo treffe deg, jeg vil jo ha deg, jeg vil treffe deg. Du sier ja i det ene øyeblikket og i det neste sier du nei.
- Hvorfor det ?
- Æh, det er litt vanskelig å forklare.
- Prøv.
- Jeg er gift.
Det ble stille.
Med ett ble alt klart for meg. Hun tilhørte en annen. Hun ville ha i pose og sekk. Spenning og trygghet. Og jeg… Ville bare knulle henne.
- Du er ikke gift med meg, sa jeg stille.
Jeg hørte hun lo. Lenge.
- Hva vil du med meg, spurte jeg hest ?
- Jeg vet ikke, jeg kjenner meg.... Levende, når jeg snakker med deg... Kan åpne meg opp for deg.
- Jo, det er kjekt å snakke med deg også, skjøt jeg kjapt inn.
- Men du vil da ikke mer enn å snakke med meg, sa jeg mer intenst.
- Ikke det , sa hun stille ?
Så nå stod jeg her på stasjonen .14:45 Alle surret rundt meg. Som travle bier. Uten fortid, uten destinasjon. Jeg stod med svette hender og ventet.
14:46
Toget fra ****** har ankommet perrong 3, stemmen i høytaleren virket glad.
14:47
Hun
Jeg hadde sendt melding. Jeg så meg rundt. Det var lite folk som var med toget. Mange ledige seter, ledige ensomme plasser. Konduktøren kom inn i vognen med en gang. Blå vest, sort jakke og øverst tronet en diger skjermlue. Han så meg tidlig. Og jeg kjente meg naken for konduktøren.
Jeg hadde sagt til Jens at jeg skulle møte Karin, en gammel venninne i byen. Ikke det at han brydde seg, men jeg likte nå å gi beskjed likevel. Jeg sa jeg ble sen, det ville bli vin og det ville bli latter og sladder over en lav håndveske. Han bare så meg. Stoppet ikke ved noen av de andre passasjerene. Gikk rett mot meg. Og visste. Stanset, så på meg og ventet. Det ble stille. Alt jeg hørte var lyden av toghjulene.
- Oslo S.
Halsen min var helt tørr
- Det blir 35 kroner.
Han visste nøyaktig hvor jeg skulle. Hva jeg skulle. Jeg var avkledd, avslørt. Jeg tok frem en femtilapp fra vesken. Jeg svettet litt, men det var ikke varmen jeg enset. Det var tanken på ham, ikke konduktøren, ikke mine medpassasjerer. Hodet var et helt annet sted. Vekslepengene forsvinner ned i vesken. Og toget ruller videre. Kan ikke toget kjøre raskere?
Jeg venter jo, slik som han. Jeg har ventet på sms, ventet på msn, ventet på telefon, ventet på livet. Og nå venter jeg på å komme frem. Jeg lukket øynene et lite øyeblikk og tenkte tilbake på vår siste samtale.
- Når skal du dominere meg da?
Jeg sa det og holdt pusten. Han hadde vært frekk, direkte og pågående. Men han hadde ikke krevd noe av meg. Jeg ville mer. Og jeg ville bli hans.
- Ok... Hva har du på deg?
Han snakket rolig og bestemt. Jeg ble stille et lite øyeblikk.
- Jeg har på meg uniform, grønn sykepleierdrakt. Bukse og jakke.
Jeg snakket fort.
- Jeg spurte, hva har du på deg? Og da mener jeg alt...
Stemmen var igjen rolig og forventet et svar.
- Truse, BH og sandaler.
Jeg smilte litt.
- Hvilken type, farge og fasong? Jeg vil ha nøyaktige svar.
Jeg trekker pusten og kjenner stille etter hva jeg har på meg.
- Det er en hvit stringtruse, hvit bh-sportsmodell. Uten blonder.
Jeg kjenner pulsen banke vilt.
- Bra, du er flink.
Han spurte meg hvor jeg var nå, hvor jeg ringte fra, om jeg satt, om jeg stod. Og jeg fortalte. Det han spurte om, svarte jeg på. Sexstillinger, barbering, hva jeg tente på, hva jeg likte. Om jeg likte å bli fortalt hva jeg skulle gjøre. Jeg stønnet og ble kjempevåt av å svare. Det tente meg at han ville ha meg. At han kunne styre meg, bare med ord. Nattevakten ble avsluttet med at jeg gikk på toalettet, onanerte til jeg kom. Alt mens han hørte på i telefonen. Som den mest selvfølgelige ting i verden.
Jeg rettet ut skjørtet og så fremfor meg. Plukket på håndvesken og lurte på hva jeg holdt på med. Jeg pustet ut. Den dårlige samvittigheten lå igjen på forrige stasjon. Jeg satte meg opp i setet da toget rullet inn på Oslo S og kjente trusen stramme da jeg rettet meg opp i setet.
Sakte går jeg oppover, stirrer ned i bakken. Hånden roter rundt i vesken, vil ta telefonen med en gang den ringer. Jeg er sikker på at han vil ringe, bare for å høre hva jeg har på meg. For å finne meg. Gangen flater seg med ett ut og ser jeg opp, der står han. Rett fremfor meg. Med solbriller. Inne.
Han smiler og gir meg en varm klem. Stryker meg over ryggen og kysser meg på kinnet. Som den mest naturlige ting i verden legger han hånden min i armkroken sin og begynner å gå. Jeg liker å bli ledet og jeg følger ham.
- Endelig kom du.
Han snakker rolig til meg.
- Du ønsket jo å se meg, så jeg kom.
- Men du hadde ikke lyst.
- Jeg kunne ikke helt.
- Jeg forstår. Men nå er du her.
- Ja...Jeg smilte og klenget meg ubevisst litt tyngre til hånden hans.
- Er du sulten?
- Ja, litt kanskje.
- Godt, her borte er en liten italiensk restaurant som er god. Litt pasta hadde vært godt.
Noen minutters gange senere gikk vi ned en kjellertrapp. Ble tatt imot av en lubben kelner, han viste oss til et bord langs veggen og hentet et par menyer.
- En pils og..?
Han så på meg og ventet.
- Eh, litt tidlig for meg - jeg tar litt vann.
Kelneren nikket og forsvant. Han tok hendene sine i mine.
- Jeg har ventet på deg.
- Jeg skjønte det, men jeg var ikke sikker på at jeg turte.
- Hvordan det?
- Du kjenner meg så godt, du styrer meg, du vekker følelser i meg som jeg ikke visste jeg hadde.
- Så jeg gjør det?
- Ja...
Kelneren kom tilbake med et glass pils og en flaske med blå Farris og et isglass. Han skjenket raskt opp glasset og så på oss.
- Er dere klar til å bestille?
- Nei, gi oss noen minutter til, ok?
- Ok.
Kelneren forsvant og igjen så han på meg med de knallblå øynene. Blikket som så rett igjennom meg.
- Du ser godt ut, jeg liker antrekket ditt. Skjørtet matcher jakken din.
- Takk.
Jeg smiler tilbake.
- Skal vi se...
Tagiatellaen med skogsopp er god, også Tortellini del la mare er god. Jeg kan også anbefale Lasagnaen.
- Lasagna høres bra ut.
- Bra, da tar jeg Tagiatellaen.
Han vinker etter service, kelneren kommer kjapt over og han bestiller raskt. Kelneren tar menyene og forsvinner. Igjen smiler han.
- Og så var det oss.
- Ja...
Jeg er nervøs for hva som kommer.
- Du er med meg nå, og vil gjøre som jeg sier.
- Ja...
- Godt.
Han løfter hånden sin fra min, tar en slurk av glasset. Svelger og ser rett igjennom meg.
- Jeg vil at du skal gi meg trusen din. Nå.
Jeg trekker pusten. Dypt.
- Nå?
- Ja, nå.
Stille slipper jeg hånden hans. Legger servietten på bordet. Reiser meg. Og går fort mot toalettet. Jeg låser døren. Ser ikke på meg selv i speilet i det jeg drar ned trusen. Tråkker ut av den. Putter den ned i vesken. Retter på skjørtet og går ut igjen. Stille setter jeg meg ned.
Ubevisst trekker jeg skjørtet godt ned. Han strekker ut hånden, åpner den. Jeg vet hva han vil, men jeg tør ikke.
- Har ikke du noe til meg?
- Jo, men her?
- Nå?
- Ja, her og nå.
Jeg åpner vesken. Jeg ser den lille sorte blondetrusen med en gang. Jeg legger hånden over den. Plutselig kjenner jeg hånden hans over min. Han tar trusen, den forsvinner helt i neven hans. Han tar hånden opp til nesen. Jeg holder pusten. Han snuser inn duften av meg. Smiler og lar hånden forsvinne ned i bukselommen.
- Dette blir en interessant kveld.
Jeg kjenner meg hes og nikker til svar.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Vi hadde flørtet litt frem og tilbake over msn. Forholdet hadde økt i intensitet. Melingene ble frekkere. Dristigere. Bilder. Sex. Jeg inviterte henne, hun avslo. Hun hadde ikke tid. Fintet. Kom med unnskyldninger. Halte ut tiden. Men det var hun, hele tiden hun, som tok initiativet. Flyttet streken.
Sms. Ringte meg om natten. Skjøv streken fremfor seg. Fortalte meg hvor kåt hun var. Lot meg høre hennes kåthet. Hun hvisket hest til meg…- Kom nærmere, kom og ta meg. Kom til meg.Men hun ville ikke ha meg nærmere enn dette.Det var Av og det var På.
Jeg følte at hun lekte med meg. Jeg dro meg sakte unna. Var oftere offline. Svarte senere på sms. Hadde telefonen på lydløs. Jeg registrerte at hun hadde ringt. Og jeg lot det være med det. Ukene gikk. Jeg så hun var online. Jeg var offline.
En natt ringte telefonen. Lenge og hardt. Jeg hadde glemt å sette den på lydløs. I ørska slo jeg ut med hånden. Trykket på en tast og det spraket i høytaleren.
- Hallo ?
Det var henne.
- Unngår du meg ?
Hodet mitt var i ennå i drømmeland.
- Hallo, er du der ?
- Ja, jo... Jeg er da det. Ikke helt våken men…
- Hvor har du vært ?
- Litt opptatt, jobb og sånn…
Jeg lot ordene gli sakte gjennom telefonen. Av stillheten som fulgte, sluttet jeg meg til at hun trodde meg.
- Hva er klokken ?
Hun svarte ikke med en gang.
- Den er snart 2.
- Sover ikke du, smilte jeg til mørket ?
- Tydeligvis ikke, jeg er på nattevakt.
- Ah, da forstår jeg.
- Hvordan har du det ?
- Bra, men jeg har savner deg.
- Hva savner du da ?
- Alt, stemmen din: Hva du sier, hvordan du sier det, hvordan du får meg til å le, hvordan du vekker følelser i meg… Alt.
- Jeg liker deg også, sa jeg stille.
- Hvorfor vil du da ikke snakke med meg, spurte hun snurt.
Jeg kunne høre sårheten i stemmen hennes.
- Jeg vil jo snakke med deg, jeg vil jo treffe deg, jeg vil jo ha deg, jeg vil treffe deg. Du sier ja i det ene øyeblikket og i det neste sier du nei.
- Hvorfor det ?
- Æh, det er litt vanskelig å forklare.
- Prøv.
- Jeg er gift.
Det ble stille.
Med ett ble alt klart for meg. Hun tilhørte en annen. Hun ville ha i pose og sekk. Spenning og trygghet. Og jeg… Ville bare knulle henne.
- Du er ikke gift med meg, sa jeg stille.
Jeg hørte hun lo. Lenge.
- Hva vil du med meg, spurte jeg hest ?
- Jeg vet ikke, jeg kjenner meg.... Levende, når jeg snakker med deg... Kan åpne meg opp for deg.
- Jo, det er kjekt å snakke med deg også, skjøt jeg kjapt inn.
- Men du vil da ikke mer enn å snakke med meg, sa jeg mer intenst.
- Ikke det , sa hun stille ?
Så nå stod jeg her på stasjonen .14:45 Alle surret rundt meg. Som travle bier. Uten fortid, uten destinasjon. Jeg stod med svette hender og ventet.
14:46
Toget fra ****** har ankommet perrong 3, stemmen i høytaleren virket glad.
14:47
Hun
Jeg hadde sendt melding. Jeg så meg rundt. Det var lite folk som var med toget. Mange ledige seter, ledige ensomme plasser. Konduktøren kom inn i vognen med en gang. Blå vest, sort jakke og øverst tronet en diger skjermlue. Han så meg tidlig. Og jeg kjente meg naken for konduktøren.
Jeg hadde sagt til Jens at jeg skulle møte Karin, en gammel venninne i byen. Ikke det at han brydde seg, men jeg likte nå å gi beskjed likevel. Jeg sa jeg ble sen, det ville bli vin og det ville bli latter og sladder over en lav håndveske. Han bare så meg. Stoppet ikke ved noen av de andre passasjerene. Gikk rett mot meg. Og visste. Stanset, så på meg og ventet. Det ble stille. Alt jeg hørte var lyden av toghjulene.
- Oslo S.
Halsen min var helt tørr
- Det blir 35 kroner.
Han visste nøyaktig hvor jeg skulle. Hva jeg skulle. Jeg var avkledd, avslørt. Jeg tok frem en femtilapp fra vesken. Jeg svettet litt, men det var ikke varmen jeg enset. Det var tanken på ham, ikke konduktøren, ikke mine medpassasjerer. Hodet var et helt annet sted. Vekslepengene forsvinner ned i vesken. Og toget ruller videre. Kan ikke toget kjøre raskere?
Jeg venter jo, slik som han. Jeg har ventet på sms, ventet på msn, ventet på telefon, ventet på livet. Og nå venter jeg på å komme frem. Jeg lukket øynene et lite øyeblikk og tenkte tilbake på vår siste samtale.
- Når skal du dominere meg da?
Jeg sa det og holdt pusten. Han hadde vært frekk, direkte og pågående. Men han hadde ikke krevd noe av meg. Jeg ville mer. Og jeg ville bli hans.
- Ok... Hva har du på deg?
Han snakket rolig og bestemt. Jeg ble stille et lite øyeblikk.
- Jeg har på meg uniform, grønn sykepleierdrakt. Bukse og jakke.
Jeg snakket fort.
- Jeg spurte, hva har du på deg? Og da mener jeg alt...
Stemmen var igjen rolig og forventet et svar.
- Truse, BH og sandaler.
Jeg smilte litt.
- Hvilken type, farge og fasong? Jeg vil ha nøyaktige svar.
Jeg trekker pusten og kjenner stille etter hva jeg har på meg.
- Det er en hvit stringtruse, hvit bh-sportsmodell. Uten blonder.
Jeg kjenner pulsen banke vilt.
- Bra, du er flink.
Han spurte meg hvor jeg var nå, hvor jeg ringte fra, om jeg satt, om jeg stod. Og jeg fortalte. Det han spurte om, svarte jeg på. Sexstillinger, barbering, hva jeg tente på, hva jeg likte. Om jeg likte å bli fortalt hva jeg skulle gjøre. Jeg stønnet og ble kjempevåt av å svare. Det tente meg at han ville ha meg. At han kunne styre meg, bare med ord. Nattevakten ble avsluttet med at jeg gikk på toalettet, onanerte til jeg kom. Alt mens han hørte på i telefonen. Som den mest selvfølgelige ting i verden.
Jeg rettet ut skjørtet og så fremfor meg. Plukket på håndvesken og lurte på hva jeg holdt på med. Jeg pustet ut. Den dårlige samvittigheten lå igjen på forrige stasjon. Jeg satte meg opp i setet da toget rullet inn på Oslo S og kjente trusen stramme da jeg rettet meg opp i setet.
Sakte går jeg oppover, stirrer ned i bakken. Hånden roter rundt i vesken, vil ta telefonen med en gang den ringer. Jeg er sikker på at han vil ringe, bare for å høre hva jeg har på meg. For å finne meg. Gangen flater seg med ett ut og ser jeg opp, der står han. Rett fremfor meg. Med solbriller. Inne.
Han smiler og gir meg en varm klem. Stryker meg over ryggen og kysser meg på kinnet. Som den mest naturlige ting i verden legger han hånden min i armkroken sin og begynner å gå. Jeg liker å bli ledet og jeg følger ham.
- Endelig kom du.
Han snakker rolig til meg.
- Du ønsket jo å se meg, så jeg kom.
- Men du hadde ikke lyst.
- Jeg kunne ikke helt.
- Jeg forstår. Men nå er du her.
- Ja...Jeg smilte og klenget meg ubevisst litt tyngre til hånden hans.
- Er du sulten?
- Ja, litt kanskje.
- Godt, her borte er en liten italiensk restaurant som er god. Litt pasta hadde vært godt.
Noen minutters gange senere gikk vi ned en kjellertrapp. Ble tatt imot av en lubben kelner, han viste oss til et bord langs veggen og hentet et par menyer.
- En pils og..?
Han så på meg og ventet.
- Eh, litt tidlig for meg - jeg tar litt vann.
Kelneren nikket og forsvant. Han tok hendene sine i mine.
- Jeg har ventet på deg.
- Jeg skjønte det, men jeg var ikke sikker på at jeg turte.
- Hvordan det?
- Du kjenner meg så godt, du styrer meg, du vekker følelser i meg som jeg ikke visste jeg hadde.
- Så jeg gjør det?
- Ja...
Kelneren kom tilbake med et glass pils og en flaske med blå Farris og et isglass. Han skjenket raskt opp glasset og så på oss.
- Er dere klar til å bestille?
- Nei, gi oss noen minutter til, ok?
- Ok.
Kelneren forsvant og igjen så han på meg med de knallblå øynene. Blikket som så rett igjennom meg.
- Du ser godt ut, jeg liker antrekket ditt. Skjørtet matcher jakken din.
- Takk.
Jeg smiler tilbake.
- Skal vi se...
Tagiatellaen med skogsopp er god, også Tortellini del la mare er god. Jeg kan også anbefale Lasagnaen.
- Lasagna høres bra ut.
- Bra, da tar jeg Tagiatellaen.
Han vinker etter service, kelneren kommer kjapt over og han bestiller raskt. Kelneren tar menyene og forsvinner. Igjen smiler han.
- Og så var det oss.
- Ja...
Jeg er nervøs for hva som kommer.
- Du er med meg nå, og vil gjøre som jeg sier.
- Ja...
- Godt.
Han løfter hånden sin fra min, tar en slurk av glasset. Svelger og ser rett igjennom meg.
- Jeg vil at du skal gi meg trusen din. Nå.
Jeg trekker pusten. Dypt.
- Nå?
- Ja, nå.
Stille slipper jeg hånden hans. Legger servietten på bordet. Reiser meg. Og går fort mot toalettet. Jeg låser døren. Ser ikke på meg selv i speilet i det jeg drar ned trusen. Tråkker ut av den. Putter den ned i vesken. Retter på skjørtet og går ut igjen. Stille setter jeg meg ned.
Ubevisst trekker jeg skjørtet godt ned. Han strekker ut hånden, åpner den. Jeg vet hva han vil, men jeg tør ikke.
- Har ikke du noe til meg?
- Jo, men her?
- Nå?
- Ja, her og nå.
Jeg åpner vesken. Jeg ser den lille sorte blondetrusen med en gang. Jeg legger hånden over den. Plutselig kjenner jeg hånden hans over min. Han tar trusen, den forsvinner helt i neven hans. Han tar hånden opp til nesen. Jeg holder pusten. Han snuser inn duften av meg. Smiler og lar hånden forsvinne ned i bukselommen.
- Dette blir en interessant kveld.
Jeg kjenner meg hes og nikker til svar.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
