Du vet hva du går glipp av...

En kveld

Dvd-spilleren hadde så vidt kommet forbi åpningstekstene av filmen "Gladiator". Det var høst, det var surt ute og varmt inne. Jeg la beina på bordet, hadde øl i neven og popkorn i bollen. Knallfilm i vente. Jeg korer med Maximus.
- "On my signal, unleash Hell!"

General Maximus sporer hesten og rir bort fra sine legionærer. Det er da det ringer på døren. Jeg ventet litt. Kanskje det var hos naboen. Det er ganske lytt i blokken min. Lyttet nøyere. Riiiinnnngggg. Neida, det var hos meg. RingRingRing. Det var bare en person som ringte på slik. Jeg sukket. Satte filmen på pause og reiste meg. Gikk ut i gangen. Tok opp dørtelefonen.
- "Hallo?"
Jeg visste hvem det var. Men jeg lot som ingenting.
- "Hei, det er meg...."
Det ble stille et sekund. Jeg husket stemmen hennes bare så alt for godt. Jeg trodde jeg hadde hørt den for siste gang.
- "Hei...", sa jeg stille.
- "Kan jeg komme opp, eller?"

Før jeg hadde tenkt tankene ferdig, hadde kroppen min reagert. Fingeren hadde vandret bort på dørknappen og gjort sitt nødvendige ærend. Rrrrrrrrrrrrrr. Jeg hørte i telefonen at døren åpnet seg og at hun gikk inn. Jeg låste opp døren. Lot døren til stuen stå på gløtt og gikk inn igjen. Jeg var tom i hodet. Hva ønsket hun i kveld?

Det smeller i døren i gangen.
- "Hei!"
- "Du kom greit inn?, spør jeg forsiktig.
- "Jada, har da gjort det før."
Og før var, før. Før nå. Fra tiden jeg ville glemme. Jeg hører sko som blir kibbet av, jakke som blir tatt av og hengt opp. Døren til stuen åpner seg. Der står hun. Levende. Rød i ansiktet. Mørkt rødt hår. Slank. Spenstig.

- "Det er surt ute!"
- "Ja...", sier jeg stille.
- "Jeg ble kjempevåt ute. Skikkelig kliss."
Hun snakker fort, ser på meg. Gnir den ene foten over den andre vrir seg. Jeg kan se regnet har gjort buksen hennes våt. Den klistrer seg til henne.
- "Er du kald?"
- "Ja....", sier hun stille.
- "Kan jeg ta en dusj eller?"
- "Selvsagt", nikket jeg.
- "Du vet jo hvor alt er"

Hun forsvant ut på badet. Stua ble igjen tom. Et flimrende bilde av Schwarzwald hviler på skjermen. Jeg klarer ikke å tenke på noe. Hun er her igjen... Jeg snur meg bort fra badet og tilbake til fjernsynet. Trykker play. Jeg ser Maximus ri, svinge sverdet, stikke, hogge, kappe og rope Roma Victor. Jeg ser filmen. Jeg hører hva som skjer. Men jeg er ikke med. Hodet mitt er ute på badet. Hos hun som dusjer.

Lyden må være høyere på enn hva jeg tror. Plutselig er hun tilbake, jeg merker henne først når hun legger hånden på nakken min.
- "Det var godt!"
Hun rister det krøllete håret sitt. Godt innepakket i min store hvite badekåpe. Hun ser godt ut.
- "Så bra", smiler jeg stille.
Hun legger bukse, sokker og truse over ovnen. Kommer tilbake til sofaen.

Hun hopper elegant over ryggen på sofaen, jeg får et glimt av en velformet kropp i det hun svinger seg over. Lander rett ved siden av meg. Hun lener seg frem, tar fjernkontrollen. Stopper filmen. Slår av TV'en.
- "Jeg må snakke med deg", sier hun.
- "Skjønte det"
- "Eh... Jeg gikk lenge i regnet og tenkte på deg. Dette. Hva jeg skulle si, hvordan jeg skulle si det.... "
Hun ble stille et lite sekund. Hun tok sats.
- "Det tok tid. Jeg ble våt. Og jeg vet det ennå ikke. Hvordan jeg skal si det"

Hun så på meg. Smilte trist og strøk meg over håret. Jeg kjente duften av Dove. Merket at hun hadde pusset tennene. Hun gjorde akkurat slik. Slik som jeg liker. Som jeg elsker at hun gjør med meg. Og jeg kjenner pulsen slå. Raskere.

- "Du var da veldig eksplisitt sist vi snakket", sa jeg kort.
Hun fortsatte å stryke meg, men så ned i gulvet og bort. Jeg lente meg nærme.
- "Ja, men det var da..."
- "Går det bedre nå?", spurte jeg stille.
- "Eller føler du ennå det samme?"
Selv så tvilte jeg litt på det siste.
- "Blir det lettere for deg, nå som du har noen å skylde på?"

Hun så på meg lenge. Hele tiden strøk hun meg. Satte seg tett. Veldig tett inntil meg. Jeg kunne merke brystene hennes under badekåpen. Hun pustet tett på halsen min.

- "Vi har kjærlighet!
Hun sa det intenst. Jeg kunne merke lydbølgene vibrerte mot halsen.
- "Vi har jo kun et liv"
Hun tok tak på innsiden av armen min. Nå kjente jeg pulsen hennes.
- "Og vi har et behov i natten..."
Hun kysset meg på halsen. Jeg fikk gåsehud.
- "En kjærlighet, et forhold."
- "Og vi må dele den..."
- "Og deler vi den ikke, forsvinner den."

Hun lener seg tett til meg. Leppene hennes mot halsen min. Alt jeg vil er å stryke henne over håret. Kysse henne. Rive av henne badekåpen. Smake henne. Knulle henne på sofaen. Leve ut lysten. Leve ut forholdet. Men det ordet. Forsvinne. Det ordet gjorde at jeg frøs til.

Hun merket at jeg stivnet. Jeg rensket halsen.
- "Skuffet jeg deg, var det derfor du ba meg dra ?"
- "Ga jeg deg en flau smak i munnen?"
Jeg kan merke at jeg er litt irritert.
- "Du oppfører deg som du aldri, aldri har blitt elsket!"
Jeg trekker pusten.
- "Du vil bare ha meg nå. Og siden gå!"
- "Og siden la meg gå uten kjærlighet...."

Pulsen banker, og hodet er i kaos. Hun hviler ennå leppene sine mot halsen min.
- "Det er for sent, alt for sent i kveld til å ta fatt på fortiden vår"
- "Men du har rett. Vi har noe. Vi var 'en'. Hadde en 'ting'. Men vi er ikke de samme som før..."
Jeg er tørr i munnen. Dette hadde jeg ikke trodd at jeg skulle si. Men plutselig fant ordene veien gjennom munnen min.
- "Har du kommet for tilgivelse?"
- "Har du kommet for å vekke den døde?"
- "Har du kommet for å leke Jesus, med spedalskheten i hodet ditt....?"

Hun løfter hodet og ser på meg. Rister på hodet. Jeg kan se tårene i øynene dine. Spørsmålstegnene. Jeg trekker pusten.
- "Spurte jeg om for mye, for kravstor?"
Hun ristet på hodet. Det var like før hun gråt.
- "Du gav meg ingenting. Og ingenting, er det jeg har nå."
Hun stryker meg over håret.
- "Du har da alt. Du har da lykkes...", sier hun hest.
- "Vi var 'en'. Men vi er ikke de samme lenger...."
- "Vi sårer bare hverandre, og så gjør vi det igjen."

Hun ser på meg. Rister intenst på hodet. Jeg må ha misforstått.
- "Kjærligheten er et tempel!"
- "Jeg tror på kjærligheten vår!"
Jeg rister på hodet.
- "Jeg tilber den! Den er større enn oss!"
Hun snakker intenst. Hun kan snakke en fugl ned av et tre og inn i katten sin kjeft. Uten at fuglen mukker. Men jeg begynner å flakse med vingene.
- "Kan ikke vi være sammen igjen?"
- "Kan ikke vi være et par?"
Jeg rister enda mer bestemt på hodet. Jeg kremter.
- "Du ber meg altså komme 'hjem' igjen?
Hun nikker og kryper noen millimeter nærmere.

- "Og så vil du ha meg til å krype igjen?"
Jeg snakker fortere nå.
- "Avspise meg med enkelte kvelder. Være ute med venninner. Interessante menn fra bedriften, kveld etter kveld. Komme hjem sliten. Jobbe hjemme, gjennom all 'vår' fritid. La dine valg komme først..."
Jeg puster ut. Jeg er varm og kald på samme tid.
- "Om jeg kom tilbake må jeg krype. Og jeg er ferdig med å krype!"
- "Og jeg kan ikke holde fast ved flisen av deg, når det er kun en flis jeg får. Og en flis gjør vondt. Enten den sitter i fingeren eller i sjelen...."

Hun reiser seg fra meg. Med beina i kors i sofaen. Ser lenge på meg. Det er et av disse øyeblikkene som varer evig. Jeg kan høre klokken tikke på kjøkkenet.
- "Jammen, vi har da et forhold, du kan da ikke nekte for det?"
Hun spør intenst.
- "Vi lever bare en gang. Jeg vil ha mer. Og det vil du også."
- "Bare uten meg denne gang", sier jeg stille.
- "Vi kan ikke leve sammen."
Jeg drar pusten mellom hver lille setning.
- "Vi har ikke noe, vi hadde noe..."
- "Et liv. Som fungerte. For deg..."
- "Et liv. Men vi er ikke de samme lenger."

Hun ser på meg. Skjønner at jeg mener det. Også denne gangen. Stille reiser hun seg. Åpner badekåpen usjenert. Lar den falle på gulvet. Vakker står hun fremfor meg. Alt jeg kan se er tårene i øynene hennes. Hun har trusen sin i hånden.
- "Du vet hva du går glipp av..."

Ordene blir hengende når hun tar på seg den minimale trusen. Hun går ut på badet. Tar på seg blusen. Drar på seg den fuktige buksen. Jeg sitter ennå pal i sofaen. Ikke helt klar over hva som skjer. Men det må skje. Hun går ut i gangen. Tar på seg skoene, hører at hun tar på seg jakken, åpner døren og går.

Jeg puster ut. Det var en gang... Jeg sitter stille lenge. Varmen fra henne har forsvunnet. Lenge etterpå, strekker meg etter fjernkontrollen...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...