En diskré og verdensvant mann

Nå regner det nesten mer her i Oslo enn det gjør i Bergen. Handleturen begynte med de beste intensjoner, men den endte i katastrofe. Det vil si, jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe meg en dvd, American Dreamz. Men i hånden har jeg nok en dvd-boks av serien Sopranos, noen bøker, en drill, mer matvarer, enda mer pils og noen flasker vin. Alt i alt et anselig antall poser. Tunge er de også. Og det er langt hjem.

På toppen av dette kom så regnet. I doser. Ikke akkurat enkle dråper. Det var som jeg skulle skrudd på dusjen. Det spyler ned. Jeg strekker ut hånden, rensker halsen og skriker :
- Taxi !

En sølvgrå Mercedes bremser raskt opp i elven som dannes fremfor sandalene mine.
- Gata-mi-takk. Du vet, der jeg bor. I nærheten av parken du veit.

(Her har den observante leser kjapt resonert at Wolfsea er en diskré og verdensvant mann som er velkjent i taxi-kretser. Han hadde selvsagt ikke trengt å fremsi adressen sin, men det var alltid best å være på den sikre siden. Det hele minte ganske mye om forholdet mellom verdens bartendere og verdens mest hemmelige agent: James Bond. Stikkord: Dry Martini)

Jeg kaster meg inn i drosjen. Gateadressen ble tydelig fremsagt og gir en omtrentlig beskrivelse i tillegg. Bare sånn i tilfelle at Tikke-bil-sjåføren ikke visste hvor det var. Regnet faller raskere nå. I køen frem mot lyskrysset kan jeg høre regndråpene tromme mot vinduet. Jeg holder posene tettere inn til meg.

Misforstå meg rett. Jeg liker taxier.

Hvem har ellers reddet mang en havarert aften ? Hvem har ikke brakt meg frem på frierføtter, om ikke frierhjul ? Tikke-bil til hverdag og til fest. Hvem vet mest om fotball, somaliere, pakkiser, andre tikke-bil-sjåfører, løyver, politikk, samfunn, jenter, mat, veier, trafikkregler, syklister, busser, trikker og tog ? Jo det vet mannen bak rattet. Jeopardy go home ! Orakelet i Delfi, du har en skog med konkurrenter – alle med et lite hvitt lys på taket.

Taxier gir en følelse av luksus. Sette seg inn i baksetet, fremsi en adresse. Slappe av og bli kjørt helt frem. Uten tanke på parkering, trafikk eller andre viderverdigheter knyttet til bilismen. Men, det er alltid et men.

Jeg er dessverre lokalkjent i gata mi, eller som Kurt synger – My Street. Jeg er klar over feller vedrørende enveiskjøring, parkering og vei-valg. Men hva er nå det mot Hr. Tikke-bil-sjåfør ? Han vil velge en snarvei som vil føre oss ingensteds, til stillstand, til omveier. Da blinklyset kommer på, blinker vi mot katastrofen.

Blinklys :
En retningsangivende gjenstand, ofte i form av et oransje blinkende lys. Dette skal ideelt brukes for å angi hvilken retning kjøretøyet har tenkt å svinge. Ofte brukt som signal mellom venner. Blinklys blir derimot ofte brukt som signal etter at man har svingt – som for å si 'se at jeg har svingt, ser du hvor flink jeg er' :-) Andre bruker ikke blinklys fordi de vet at resten av verden skjønner at de skal svinge akkurat der, til den retningen de selv har tenkt. Det er allment kjent. Og verden må innrette seg deretter

- Du, kan ikke du kjøre litt lenger frem og ta til venstre ?
- Jeg vet hva jeg kan og vil.
- Jeg har kjørt her før.
- Ja vel... Men kan ikke du…

Iltert slår sjåføren av blinklyset. Akselererer kraftig bortover gata, forskremte fotgjengere løper over gata, de er millimeter fra å bli grillmat på Mercedesen. Syklistene svinger opp på fortauet og ser etter oss.

- Nå har jeg kjørt forbi.
- To ekstra lyskryss, en rundkjøring og en omvei.
- Det er du som betaler, kunden har alltid rett.

Jeg kan se svetteperlene piple frem under sjåførens høye hårfeste. Pannen er rød, han koker, han er sinna. Han, super-tikke-bil-sjåføren, blir belært av en "bygdis". Snurt kaster han på hodet. Jeg kan formelig se dråpene fordampe på den sinna mannen. Inn i hvert kryss med dødsforakt. Rask akselerasjon og grov nedbremsing.

- Ser du hvor lang tid dette tar ?
- Går det noe fortere slik ?

Jeg svarer sarkastisk og spydig. Han snur seg forbannet mot meg i det bilen seiler igjennom siste svingen. Tankene spinner rundt kronene med tips som sjåføren ikke skal få. Hjulene låses og med et rykk ankommer vi gata mi. Stille betaler jeg og går ut.

Jeg gidder ikke fortelle sjåføren at hadde han kjørt som han hadde tenkt, så hadde han endt opp i en enveiskjørt gate eller en blindvei. Kjapt lukker jeg døren til drosjen. Klikket fra døren har ikke dødd hen, før han presser gasspedalen i bunn og forsvinner rundt hjørnet.