Fotball i fra andre etasje

Det er tippekamp og det er lørdag. Denne lørdagen har jeg besøk av foreldrene mine. Det putrer og drar seg mot middag. Men først skal tippekampen unnagjøres. Mor fordyper seg i kryssordene, far leser forskjellige artikler i tre aviser samtidig og banner til et vanskelig soduko brett.

Inflasjonen innen tv-fotball har nådd nye høyder sesongen 2005/2006.
I vinter var det tett:
Lørdag engelsk fotball kl 14-16-18, spansk fotball kl 20-22.
Søndag engelsk fotball kl 13-15-17, italiensk fotball kl 15-17, spansk fotball kl 19-21.
Mandag, engelsk fotball kl 21.
Tirsdag, Champions Leauge kl 2045
Onsdag, Champions Leauge kl 2045
Torsdag, UEFA-Cup kl 19
Så sparket den norske serien i gang og vi fikk kamper på lørdag-søndag-mandag og enkelte onsdager. Den eneste dagen som virker fotballfri, er fredag. Men noen kamper slenger jo det her også.

I dag er det FA-Cupfinale i Cardiff. Liverpool og West Ham har slitt seg dit, den siste kampen i den engelske sesongen. TV3 eier rettighetene og mater kampen full av reklame. Nesten mer reklame enn fotball. Nok om det. Det er også tippeliga, mitt lag Brann har reist til hvalfangerbyen Sandefjord. Dilemma. Klassiker vs Brann. Fikle, velge surfe. Jeg kan da bare se en kamp om gangen. Jeg valgte Brann.

Min kompis Kjetil, som bor i andre etasje, skulle se FA Cupfinalen. Mannen er intenst opptatt av Liverpool. Og en smule overtroisk. Siden kvartfinalen i forrige Champions Leauge, har han alltid sett kampene til Liverpool fra altanen, ute. Med tv'en inne i stua, lyden på høyt, kona inne på kjøkkenet, han med liverpooldrakt, røykende ute på altanen, høylydt viftende med armene. Vi har snakket sammen om dette, han lurte på om jeg syntes han var for engasjert, for fotball-gal. Jeg sa at han ikke var gal. Han var jo ikke sånn hele tiden? Nei, han ble bare slik i avgjørende Liverpool-kamper. Klart han valgte FA-Cupfinalen. Jeg kunne høre ham, i dag var han engasjert.
- "Ja!" Sier jeg høyt.

Ørn2 Scorer for Brann. Mor titter opp fra kryssordet og far ser lenge på meg. Engasjert som jeg er, overser jeg dem. Kampen har vart 3 minutter og vi leder. Men hva skjer? Brann spiller som et damelag. Feigt og passivt. Jeg ser på neglene mine. Jeg vil bite. Men jeg har nettopp klipt dem, så det er ingenting å bite på. Sandefjord spiller men det er lite de får til. Omgangen går og går.

Det bannes fra altanen nedenunder. Sekunder etter kommer det et pling på skjermen 20 min. 0-1 Carragher(selvm.) Jeg kan merke vibrasjonene i veggen. Kjetil banner og går i ring på altanen. Jeg drikker kaffe og ser Brann være nær ved å drite seg ut. Igjen. Banningen fra altanen under når nye høyder. Jeg kan bare gjette... Joda, det plinger på skjermen. 28 min. 0-2 Ashton. Det er stille fra altanen. TV2 maser videre med Brann. Igjen brøles det. Det drønner litt i det Kjetil hopper opp og ned.
- "Liverpooooooool!"

Litt senere plinger det på skjermen. 32 min. 1-2 Cisse. Det er noen som har handling i sin kamp. Det danses på altanen under. Jeg har bare dårlig spill og nerve. Tragisk. Hvorfor går tiden så sakte når mitt lag leder? S-a-k-t-e... Jeg vandrer selv rundt i stua. Slipper ikke skjermen med øynene et eneste sekund. Omsider blåser dommeren for pause og jeg puster ut. Går ut på kjøkkenet og henter meg et av mor sine nybakte horn. Jeg setter den tomme ølboksen på benken og gjør et nødvendig besøk på "privat-kontoret"

Andre omgang sparkes i gang. Jeg har glemt å hente øl, det er for sent nå. Sandefjord begynner med ballen. Brann bytter inn Sæternes og Miller for Dahl og Memelli. Brann er mer aggresive og fremviser full kontroll på kampen. Mange sjanser. Jeg sitter helt ytterst på sofaen. Dette er spennende.
- "Liverpoooooool!!!!"

Det rister lett i vinduet. Kjetil skriker. Det kan bare bety en ting. Liverpool har utlingnet. Pling. 54 min. 2-2 Gerrard. Jeg tror mannen i andre etasje er lykkelig, Brann presser og spiller godt. Det er deilig å være Brann supporter. Pulsen har roet seg. Jeg jogger raskt ut på kjøkkenet og henter meg en pils. Andresen kontrollerer midtbanen. Sæternes jobber, men har ikke gnisten. Får store muligheter. Men det vil seg liksom ikke helt.
-"Faen!"

Det trampes iltert på altanen under meg. West Ham har igjen tatt ledelsen. 64 min. 2-3 Konchesky. Jeg hører altandøren under og den smelles igjen. Ja - ja, tenker jeg og ser på at Miller skyter. Min kamp går veien, det er gjevnt Brann-press Far leser ennå artiklene og Mor er midt i kryssordet. Det er da det skjer. Brann får corner fra venstre, det slås langt inn, bak i feltet. Der har Miller tatt rennfart, treffer ballen på halv volley og dundrer ballen i mål fra ca 10 meters hold. 0-2 !!!
- "Jaaaaaaaaa!"
Jeg hopper opp på gulvet og veiver med armene. Far ser iltert på meg.
- "Skal det være nødvendig?"
- "Nå ble hele kryssordet streket ut!"

Foreldrene mine ser oppgitt på meg. Jeg bare smiler fåret og setter meg ned igjen.
Artikkellesningen og kryssordløsningen gjennoptaes. Det snakkes om middag, jeg fokuserer på skjermen. Det er intenst. Igjen går tiden sakte. Vi leder.

Jeg hører døren til altanen nede går opp og igjen hele tiden. Hissige stemmer. Kvinnestemmer. En kakafoni av lyd. Det er surrealistisk. Leilighetene er kanskje for høylytte, men det er en del av deres sjarm. Brann spiller bra. Masse spill innenfor Sandefjord sin 16 meterboks. Det er godt å se på. Jeg er ikke nervøs lenger. I alle fall ikke så nervøs. Jeg ser stadig på klokken. Kampen går sin skjeve gang. Endelig 90 minutter, 2 minutter tillegg går fort. Dommeren blåser. I det lagene takker fansen for kampen skrikes det igjen.
- "Gaaaaalskaaaap!"
- "Liverpoooool"

Det plinger på skjermen. 90 min. 3-3 Gerrard. På overtid har Liverpool utlignet. Jeg måtte ha med meg resten av dramaet. Jeg unnskylder meg og løper ned til Kjetil og Bente i etasjen under. Stille sitter Bente og ler ute på kjøkkenet med August, sønnen deres. Kjetil står ute på altanen kun iført tshirt. Drakten ligger knurvet under tv-apparatet. Dommeren blåser av.

- "Jeg kastet drakten da West Ham scorte sist!"
- "Men jeg turte ikke ta den på igjen, i frykt for å jinxe kampen. Nok ulykke ute og går."
- "Vet du hva hun gjorde?"
Kjetil peker på Bente som ler og ler ute på kjøkkenet. Mannen er iskald og dirrende når han snakker. Han ser nervøst på tv'en
- "Hun begynte å lage klubb her inne. Midt under annen omgang. Kan ikke jeg få regjere huset to timer, en gang i året? Er det for mye forlangt?"
- "Klubb?", spurte jeg forsiktig.
- "Ah hun begynte å ringe etter venninner og snakke høyt om shopping, barn og andre ting!"

Kjetil rister på hodet. Dette har vert en prøvelse. Og den er ikke over.
- "Som om ikke det var nok - så ha broren min ikke tv og jeg måtte oppdatere ham om kampen via fasttelefon. Jeg løp frem og tilbake. Frem og tilbake. Og vi er med!!!"

Ekstraomgangene begynte og Kjetil trakk ut på altanen. Røykende. Intenst følger han med. Jeg prater litt med Bente, om hist og pist. Leker litt med August.
- "Er han er slik ofte?"
- "Overraskende ikke", svarer hun blidt.

Kjetil løper frem og tilbake. Kommenterer. Legger ned telefonen fremfor tv'en og ut på altanen igjen. Det er kjekt. Jeg ser mer på han enn kampen. Ekstraomgangene kommer og går. West Ham har en kjempesjanse til å avgjøre alt. Men treffer stolpen.

Straffesparkkonkuranse for Liverpool igjen. Kjetil biter tenner, biter røyken og ser hypnotisert på. Hamann scorer for Liverpool. Kjetil roper! Zamora bommer for West Ham. Kjetil danser. Hyypiä bommer for Liverpool. Kjetil banner. Sheringham scorer, Kjetil banner enda mer og Gerrard scorer. Et høyt rop kommer inn gjennom døren. Konchensky bommer for West Ham og Riise scorer. Dansingen vil ingen ende ta! Fordel Liverpool. Ferdinand bommer, en direkte dårlig straffe og Liverpool er mestere! Det ropes og det danses. Det er ikke fotball, det er livsglede.

Jeg vinker Kjetil inn fra altanen. Han danser inn. Klemmer alle. Åpner en flaske vin. Det er en stor dag. Jeg gratulerer med seieren. Tar et glass vin og hoier med. Unnskylder meg og sier at middagen venter oppe. Mens jeg går opp trappen lurer jeg på, hvordan det vil gå Kjetil - om finalene ble spillt midtvinters...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...