Jeg løfter hånden og slår henne flatt i ansiktet.

Det var rart å vente utenfor ankomsthallen på Gardermoen. Hun kommer med 20:55 flyet fra Moskva, Aeroflot. En skranglete Tupolev-Maskin skal frakte Marianne hjem. Den siste etappen. Det siste steget bort fra India, bort fra Mumbay. Bort fra skurrende telefonlinjer, rar mat og tidsforskjeller. Jeg går frem og tilbake fremfor de doble skyvedørene,

Jeg tenkte igjennom livet med Marianne. Vi har vært samboere i 2 år. Tiden hadde gått fort. Alt er rimelig normalt med oss, tror jeg. Oppturer, nedturer, familieselskaper, krangler, samtaler og lek. Vi har erotisk lek, forsonings-sex, dårlig elskov, kjappe dyriske knull og hele dager i mellom lakenene. Det er middager. Lunch og sene frokoster. Planer, felles møbler og reising. Felles ferier. Byferier, eksotiske reisemål og turer med familien. Joda - det er oss. Vi skal giftes og datoen settes. Og nå har Marianne vært borte i 4 måneder.

Og det var jobben sin feil. De ringte en ettermiddag, en onsdag mens vi spiste lasagne. De fremla et tilbud til Marianne som hun ikke kunne si nei takk til. Det var akkurat som i Gudfaren, bortsett fra at de ikke opererte med hestehoder i senga, men med lønnsforhøyelse og artige kruseduller på CV'en. Prosjektet var i India, det var utvikling av ny software for firmaet hennes. Det var et nytt miljø. Alt skulle skje på engelsk. Det var veldig hysj-hysj og kjempe-hemmlig. Det hastet og en viktig kontrakt stod på spill. De hadde sagt at de trengte den beste av de beste og at de trengte Marianne.

Vi brukte den kvelden, den natten, snakket lenge om dette.
- 4 måneder var jo ikke lang tid og vi har jo hverandre.
Hun sa det igjen og igjen. Jeg syntes det var lenge. Jeg tvilte, hun hadde lyst. Samtalen gikk frem og tilbake. Hun nevnte utfordringer, karriere, msn, telefoner og noe å vokse på. Jeg sa meg til sist enig, 4 måneder er ikke lang tid. Vi gråt og vi elsket til det ble lyst. Så ringte vekkerklokken og vi gikk i dusjen. En ny arbeidsdag begynte.

Det virket som en evighet siden, den mandagen i januar, dagen da hun dro. Jeg var trist, hun var mutt. Vi var et stille par som kjørte til Gardermoen. Ingen av oss hadde mye å si. Hun holdt hånden min hardt, det ble merker av neglene hennes i håndflaten min. Jeg klemte henne tett til meg, pustet i takt med henne. Innsjekkingen gikk alt for fort. Et kort, en automat og bagasjen ble levert lett i en luke. Og så stod vi der. Gråt litt, kysset og så dro hun gjennom sikkerhetsluken. Det var da, dette er nå. Jeg spaserer frem og tilbake. Lager spor på gulvet. Ser utålmodig mot dørene. Venter på henne.

Dørene åpner seg og der kommer hun. Smilende, skyvende på et lass med bagasje. Dobbelt så mye som hun dro med. Brun, blond og leende øyne. Rundt halsen har hun et lite tynt blått silkeskjerf, hun kaster på skjerfet og legger armene rundt meg og holder meg. Hardt. Kysser meg ikke. Hun holder meg hardt og sier at hun har savnet meg. Jeg løfter henne forsiktig opp og kysser henne. Hun kysser meg forsiktig tilbake.

Vi sier ikke så mye på flytoget innover mot Oslo. Bare holder hverandre i hendene og stryker på hverandre. Jeg snuser på håret hennes og synes det lukter eksotisk. Annerledes. Hun lener seg inntil meg og er glad for å være hjemme. Tausheten vedvarer. Vi tar drosje hjem, bærer all bagasjen opp, jeg låser døren og bærer henne prompte til sengs. Taust elsker vi. Lenge. Svette og slitne puster vi ut. Det er sommerskumring ute og vi kan skimte nabohusene. Vi står opp, går ut på kjøkkenet og lager oss litt mat.

Det var litt rart, det var kjent, men fremmed samtidig. Hun snakker om prosedyrer, om funksjonaliteter, om produkt, om tilgjengelighet. Det var som om det som manglet kom tilbake, med et nytt strøk med maling på seg. Om mat, krydder, personlig hygiene og hellige indiske kyr. Kjent, men fordekt. Hun snakker om privatliv, om kollegaer, om venner, om sjefer, forskjellen mellom en indisk arbeidsplass og en norsk arbeidsplass.

Likevel ville ikke følelsen gi seg. Jeg så henne i øynene.
- Og så var det oss...
- Ja, sa Marianne.
- Når passer det?
- Jeg vet ikke, passer med hva da?
- Du vet da det...
- Det vi snakket om før du dro.
- Hva da da, vi snakket jo om så mye...
Hun smiler og fingrer med servietten. Jeg rensker halsen.
- Datoen for bryllupet vårt.
- Det ja...
Det ble stille. Hun så lenge på meg. Strøk meg over armen. Igjen og igjen.
- Du, du, du...
- Ja, sa jeg.
- Det er noe jeg må fortelle deg.
- Hva da?
- Det er litt vanskelig...
- Hvordan det?
- Virkelig vanskelig.
- Jammen, si det da!
Hun trekker pusten virkelig dypt. Jeg rekker å tenke, nå kommer det. Jeg ser øynene hennes bli fuktige.
- Jeg er gravid.
Kjøkkenet begynner å spinne. Rundt og rundt går det. Jeg hører meg selv spørre...
- Er det med meg?
I sirkelen av kjøkken som romsterer fremfor øynene mine, registrerer jeg at hun rister på hodet.

Stumt, alt blir stumt. Jeg løfter hånden og slår henne flatt i ansiktet. Forskrekket ser hun på meg. Gråter åpenlyst nå. Holder seg for munnen. Jeg reiser meg og kler meg raskt. Hun hulker ute på kjøkkenet. Hulkingen svinner i det jeg lukker ytterdøren. Natten er mørk og jeg kan forsvinne.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...