T-Banen stanser rått og brutalt ved Nationaltheateret. Jeg retter på skjerfet og stiller meg ved døren. Det halvsekundet som går fra banen stanser opp til dørene åpner seg, er kanskje den tiden som står stille. Fysisk. Du er fremme, men du får ikke lov til å delta. Ikke ennå. Vent litt. Litt til. Nå!
Med et lite klunk åpner dørene seg, først den høyre, siden den venstre. Jeg går raskt over perrongen, inn i gangen. Snur til venstre for å komme til gangbroen over stasjonen. Det er da jeg ser ham, en mann kledd i grått. Liggende på høyre side av trappen. Sliten. Skjeggstubber. Sort halvlangt hår. Fullstendig knekt. Rusen har tatt ham, midt på dagen. Han ligger og sover i trappen.
Det ene kneet hans står i vinkel, nesten som han sitter. Men klokken er slagen for denne mannen. Han har tatt telling. Og han må vente på neste runde. Det er da jeg ser det. På kneet hviler en lussekatt. En kake på en serviett. Noen har forbarmet seg over denne stakkars mannen. Og gitt ham en kake. Jeg smiler i det jeg går forbi og nikker til mannen som sover.
- I was just inches from snatching his cookie.
Mannen med frakken snakker til meg, tykk australsk aksent, han smiler og jeg nikker tilbake.
- No, man let him have his cookie.
- Yeah, he seems to need it.
- I Wouldn't sink that low that I'd steal a drunken mans cookie just before Christmas...
- Agreed, but funny though...
- Funny Indeed.
- Cheers.
- Cheers...
Vi går hver vår retning. Han går ut, jeg går mot NSB sine trofaste tyttebærsnuter.
En opplevelse rikere.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
14.12.2007
13.12.2007
Lukten av henne sitter i
Jeg er uten kontroll.
Uten kontroll.
Raver søvnløs bortover gangen.
Kler meg mens jeg går.
Ut døren.
Kjenner ikke mannen i speilet.
Håret står som i går.
Jeg tar hatten på.
Bretter kragen opp på frakken
Og går.
Retter bremmen på min hatt
Jeg lukter på mine fingre.
Det er Henne.
Hun som ligger igjen i sengen.
Svett sovende.
Slikker meg rundt munnen.
Frosten biter mine våte kinn.
Hun ligger på tungen.
Smaken av hennes kjønn.
På tungespissen.
Sent ute, stress med møte.
Hodet under springen.
Vannkjembet.
Snakker med dresser og skjørt.
Uren tale.
Jeg er uten kontroll
Uten retning.
Svinser rotløs hjem denne gangen.
Konemor som ikke forstår.
Min lyst.
Selv nå, mange timer etter.
Snuser på mine fingre.
Lukten av henne sitter i.
Lengter svett, hardt er mitt begjær.
Og dusjer.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Uten kontroll.
Raver søvnløs bortover gangen.
Kler meg mens jeg går.
Ut døren.
Kjenner ikke mannen i speilet.
Håret står som i går.
Jeg tar hatten på.
Bretter kragen opp på frakken
Og går.
Retter bremmen på min hatt
Jeg lukter på mine fingre.
Det er Henne.
Hun som ligger igjen i sengen.
Svett sovende.
Slikker meg rundt munnen.
Frosten biter mine våte kinn.
Hun ligger på tungen.
Smaken av hennes kjønn.
På tungespissen.
Sent ute, stress med møte.
Hodet under springen.
Vannkjembet.
Snakker med dresser og skjørt.
Uren tale.
Jeg er uten kontroll
Uten retning.
Svinser rotløs hjem denne gangen.
Konemor som ikke forstår.
Min lyst.
Selv nå, mange timer etter.
Snuser på mine fingre.
Lukten av henne sitter i.
Lengter svett, hardt er mitt begjær.
Og dusjer.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
11.12.2007
Røde Lys, Øde Gater.
Jeg dytter øreproppene sakte, så langt som det er fysisk mulig, inn i øregangen. Jeg vil stenge morgenen ute. ”I just Can’t get enough!” gir takten til stegene. Det er kaldt, jeg fryser mens jeg går raskt mot t-banen. Jeg er nærmest alene. Røde lys, øde gater. En taxisjåfør sover bak rattet ved holdeplassen.
Før klokken er 6, er det veldig få mennesker ute i gatene, jeg går alene. Vi få som er ute, er alltid målrettet. Vi har alle nettopp stått opp, vi har alle hoppet over frokost, vi har alle løpt ut i den kalde lufta med nydusjet hår, vi er alle for sent ute og vi er alle på vei til jobben.
Vi skylder alle penger. Staten skal ha sin skatt, lånekassen sitt, banken sin del, husleia skal også betales. Siden skal det spares. Resten kan vi gjøre noe fornuftig med. Desemberbonusen danser mellom ørene. Nå venter halv skatt og dårlig samvittighet. Besøk, julebord, julekort, julegaver og julevenner. Alt skal rekkes over. Alt skal planlegges. Jeg savner Egon; Alt er Taima og Tilrettelagt! Jobben venter. Gi meg jobb-kaffen nå!
Jeg går av banen, følger de andre målrettede arbeidsmaurene. Som bjellesauer glir vi igjennom rotasjonsdørene på Nasjonaltheateret. Jeg skal gå, bare gå. Jeg lover meg selv dette hvert eneste år. Mitt eneste forsett. Ikke løpe etter kollektivtrafikk. Aldri.
Det er nok av baner, busser, fly, båter, trikker og tog. Det kommer alltid en bane til, et tog til om 5 minutter. Jeg vil være presis. ”Dazed and Confused” fyller ørene. Jeg øker tempoet, jeg går ned rulletrappen. Discolysene i rulletrappen ned til perrongen, stikker i trette øyne.
I øyekroken ser jeg toget rulle raskt inn på stasjonen. Jeg vet det kommer et tog til, men likevel, jeg begynner å gå raskere. Toget stanser og dørene åpnes. Jeg kunne nå ha deltatt i NM i kappgang. Passasjerene strømmer ut og konduktøren vifter med flagget. Jeg begynner å løpe. Søvngjengerne løper i flokk. Vi iler over stasjonen. Tiden er ikke vår venn.
Hun ser strengt på oss. Konduktøren har lua presset ned over ørene, hårtustene stikker ut overalt. Hun vinker på oss. Bredbent, med fløyta i munnen. Kom igjen, kom igjen, latsabber. Jobben venter.
Trette ben smeller kjapt mot betongen. En liten spurt, et lite hopp og så er vi inne. Småsvett synker jeg ned i et sete. Hun blåser i fløyta og vifter toget i gang. Jeg sukker, faen, skal jeg aldri lære. Det kommer alltid et tog. Alltid. Men løpe, det kan jeg…
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Før klokken er 6, er det veldig få mennesker ute i gatene, jeg går alene. Vi få som er ute, er alltid målrettet. Vi har alle nettopp stått opp, vi har alle hoppet over frokost, vi har alle løpt ut i den kalde lufta med nydusjet hår, vi er alle for sent ute og vi er alle på vei til jobben.
Vi skylder alle penger. Staten skal ha sin skatt, lånekassen sitt, banken sin del, husleia skal også betales. Siden skal det spares. Resten kan vi gjøre noe fornuftig med. Desemberbonusen danser mellom ørene. Nå venter halv skatt og dårlig samvittighet. Besøk, julebord, julekort, julegaver og julevenner. Alt skal rekkes over. Alt skal planlegges. Jeg savner Egon; Alt er Taima og Tilrettelagt! Jobben venter. Gi meg jobb-kaffen nå!
Jeg går av banen, følger de andre målrettede arbeidsmaurene. Som bjellesauer glir vi igjennom rotasjonsdørene på Nasjonaltheateret. Jeg skal gå, bare gå. Jeg lover meg selv dette hvert eneste år. Mitt eneste forsett. Ikke løpe etter kollektivtrafikk. Aldri.
Det er nok av baner, busser, fly, båter, trikker og tog. Det kommer alltid en bane til, et tog til om 5 minutter. Jeg vil være presis. ”Dazed and Confused” fyller ørene. Jeg øker tempoet, jeg går ned rulletrappen. Discolysene i rulletrappen ned til perrongen, stikker i trette øyne.
I øyekroken ser jeg toget rulle raskt inn på stasjonen. Jeg vet det kommer et tog til, men likevel, jeg begynner å gå raskere. Toget stanser og dørene åpnes. Jeg kunne nå ha deltatt i NM i kappgang. Passasjerene strømmer ut og konduktøren vifter med flagget. Jeg begynner å løpe. Søvngjengerne løper i flokk. Vi iler over stasjonen. Tiden er ikke vår venn.
Hun ser strengt på oss. Konduktøren har lua presset ned over ørene, hårtustene stikker ut overalt. Hun vinker på oss. Bredbent, med fløyta i munnen. Kom igjen, kom igjen, latsabber. Jobben venter.
Trette ben smeller kjapt mot betongen. En liten spurt, et lite hopp og så er vi inne. Småsvett synker jeg ned i et sete. Hun blåser i fløyta og vifter toget i gang. Jeg sukker, faen, skal jeg aldri lære. Det kommer alltid et tog. Alltid. Men løpe, det kan jeg…
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
04.12.2007
Jule-evangeliet etter Wolfsea - 2007
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Styreformann August om at hele bedriften skulle innskrives i overtidslistene. Denne første innskrivning ble holdt mens Kassandra ennå var høvding over Sy-avdelingen. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin avdeling i Shoppingsenteret.
Johan dro da fra kontoret, som lå under rulletrappen, opp til Andre Etage, til Avdelingen for Dress, Kjole og Lange Undikker, siden han var av Sigurd Drakedrepers Ætt, for å la seg innskrive i overtidslistene sammen med Madikken, sin trofaste assistent, som var ekstremt gravid.
Og mens de var der, i Annen Etage, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham med dagens VG og la ham i en papirkurv. For de fant ikke noe ledig kontor noe sted.
Det var noen Vaktmestere der i nærheten som var oppe på loftet og holdt nattevakt over sikringsskapene sine. Med ett sto en Avdelingens Bud foran dem, og Bedriftens herlighet lyste om dem, tunge fete beats fra Bedriftens portable disco-anlegg sikret en god effekt. De ble overveldet av redsel. Men Budet sa til dem:
- «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en flexitidsminster i Annen Etage; han er Jens, Flexitidsministeren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt i VG og ligger i en Papirkurv.»
Med ett var engelen omgitt av Alle Bedriftens Bud, som lovpriste Stryeformann August og sang:
«Ære være Bedriften i det høyeste,
og fred over lønnsoppgjøret
blant ansatte som Bedriften har glede i!»
Da Budene hadde forlatt dem og vendt tilbake til sine respektive kontor, sa Vaktmesterne til hverandre:
- «La oss gå ned til Annen Etage for å se dette som har hendt, og som Styreformann August har kunngjort for oss.»
Og de skyndte seg av sted og fant Madikken og Johan og det lille barnet som lå i Papirkurven. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det Vaktmesterne fortalte. Men Madikken tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Vaktmesterne dro tilbake. De lovet og priste Stryreformannen for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Jens får navn
Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jens, det som Budet hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. Og Jens skrek.
Da Jens var født i Annen Etage Shoppingsenteret, på den tiden Harald var konge, kom noen "Vismenn" fra Sverige til hans residens og spurte:
- «Hvor er Flexitidsministeren som nå er født? Vi har sett hans lag Stjernen gå oppover tabellen, og vi er kommet for å hylle ham.»
Ute på parkeringsplassen gråt Opera Mini, sammen meg vgb editor og moderator. De hadde prøvd å stjele hele teksten. Men Behold Bloggere, Cyberspace gir dere teksten igjen!
Da kong Harald hørte det, ble han svært urolig, og hele Sarpsborg med ham. Kong Harrald kalte sammen alle underprestene, Østfolds skriftlærde og spurte dem ut om hvor Flexitidsministeren skulle bli født. Samtidig undret de seg over Spartas ublide skjebne.
- «I Annen Etage, på Shoppingsenteret,» svarte de, «for slik står det skrevet hos Kvinnen, som satt uten stakk med Krystallkule i fanget:
I Annen Etage i Shoppingsenteret
er slett ikke den ringeste av Flexitidsministere født.
For fra ham skal det komme en evig urolig regjeringsperiode
som skal være hyrde for ditt folk Nordboene.
Da kalte Harald Vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da Stjernen hadde vist seg på toppen av taballen. Så sendte han dem til Annen Etage i Shoppingsenteret og sa:
- «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så send epost til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.»
Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, Ishockeylaget Stjernen som de hadde sett gå oppover tabellen, gikk foran dem, ikledd sine skinnende røde drakter, inntil de ble stående i rulletrappen, opp mot stedet der barnet var.
Da de så hele Stjernen på nært hold, ble de fylt av jublende glede. De gikk opp rulletrappen, mot Annen Etage, i Shoppingsenteret og fikk se barnet og dets mor, Madikken, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de sine snusesker og bar fram gaver til Flexitidsministeren: Gull, Røkelse og Beconteeringer.
Men i via en sms ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Kong Harald, og de tok en annen vei hjem til Sverige.
Takk til Lukas, Matteus, Keiser Konstantin og alle andre som tror ;-)
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Johan dro da fra kontoret, som lå under rulletrappen, opp til Andre Etage, til Avdelingen for Dress, Kjole og Lange Undikker, siden han var av Sigurd Drakedrepers Ætt, for å la seg innskrive i overtidslistene sammen med Madikken, sin trofaste assistent, som var ekstremt gravid.
Og mens de var der, i Annen Etage, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham med dagens VG og la ham i en papirkurv. For de fant ikke noe ledig kontor noe sted.
Det var noen Vaktmestere der i nærheten som var oppe på loftet og holdt nattevakt over sikringsskapene sine. Med ett sto en Avdelingens Bud foran dem, og Bedriftens herlighet lyste om dem, tunge fete beats fra Bedriftens portable disco-anlegg sikret en god effekt. De ble overveldet av redsel. Men Budet sa til dem:
- «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en flexitidsminster i Annen Etage; han er Jens, Flexitidsministeren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt i VG og ligger i en Papirkurv.»
Med ett var engelen omgitt av Alle Bedriftens Bud, som lovpriste Stryeformann August og sang:
«Ære være Bedriften i det høyeste,
og fred over lønnsoppgjøret
blant ansatte som Bedriften har glede i!»
Da Budene hadde forlatt dem og vendt tilbake til sine respektive kontor, sa Vaktmesterne til hverandre:
- «La oss gå ned til Annen Etage for å se dette som har hendt, og som Styreformann August har kunngjort for oss.»
Og de skyndte seg av sted og fant Madikken og Johan og det lille barnet som lå i Papirkurven. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det Vaktmesterne fortalte. Men Madikken tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Vaktmesterne dro tilbake. De lovet og priste Stryreformannen for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Jens får navn
Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jens, det som Budet hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. Og Jens skrek.
Da Jens var født i Annen Etage Shoppingsenteret, på den tiden Harald var konge, kom noen "Vismenn" fra Sverige til hans residens og spurte:
- «Hvor er Flexitidsministeren som nå er født? Vi har sett hans lag Stjernen gå oppover tabellen, og vi er kommet for å hylle ham.»
Ute på parkeringsplassen gråt Opera Mini, sammen meg vgb editor og moderator. De hadde prøvd å stjele hele teksten. Men Behold Bloggere, Cyberspace gir dere teksten igjen!
Da kong Harald hørte det, ble han svært urolig, og hele Sarpsborg med ham. Kong Harrald kalte sammen alle underprestene, Østfolds skriftlærde og spurte dem ut om hvor Flexitidsministeren skulle bli født. Samtidig undret de seg over Spartas ublide skjebne.
- «I Annen Etage, på Shoppingsenteret,» svarte de, «for slik står det skrevet hos Kvinnen, som satt uten stakk med Krystallkule i fanget:
I Annen Etage i Shoppingsenteret
er slett ikke den ringeste av Flexitidsministere født.
For fra ham skal det komme en evig urolig regjeringsperiode
som skal være hyrde for ditt folk Nordboene.
Da kalte Harald Vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da Stjernen hadde vist seg på toppen av taballen. Så sendte han dem til Annen Etage i Shoppingsenteret og sa:
- «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så send epost til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.»
Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, Ishockeylaget Stjernen som de hadde sett gå oppover tabellen, gikk foran dem, ikledd sine skinnende røde drakter, inntil de ble stående i rulletrappen, opp mot stedet der barnet var.
Da de så hele Stjernen på nært hold, ble de fylt av jublende glede. De gikk opp rulletrappen, mot Annen Etage, i Shoppingsenteret og fikk se barnet og dets mor, Madikken, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de sine snusesker og bar fram gaver til Flexitidsministeren: Gull, Røkelse og Beconteeringer.
Men i via en sms ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Kong Harald, og de tok en annen vei hjem til Sverige.
Takk til Lukas, Matteus, Keiser Konstantin og alle andre som tror ;-)
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
25.11.2007
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?(1)
Tirsdag
Han het Sigvart Olsen og kom sakte ut av kontoret med den hvite konvolutten i hendene. Den var for stor til å putte i lomma og for tykk til å brettes. Det hadde det kokt ned til dette, en lang beskjed og papir i neven. Han tok jakken fra stumtjeneren og gikk sakte ut døren. Ned trappen, ut på gaten og bort til trikkestoppet. Høsten var kald og tørr, sanden hadde blåst innimellom løvet i veikanten, enkelte blad lå nede i trikkeskinnene. Han stanset og så ut i luften. Sjekket ikke tabellen. Bare så ut i luften og ventet.
Til sist kom trikken. Det han ikke visste var at føreren av denne trikken var Hassan N'Dele; assimilert nordmann, kvinnebedårer og Lyn-Patriot. Hassan hadde hatt en dårlig dag og bedrev nå den kjente, kjære og ikke så rent lite farlige idretten "Skrike-i-mobiltelefon-mens-man-kjører-trikk".
- Nå skal du hore på mai, drittkjærring, det vaar ikke nabokona som jeg knolla. Jai vil da bare knolle dai ! Men får jai det ? Nai !
De andre passasjerene trykket på den røde knappen, men forgjeves. Konsekvensen var at Hassan kjørte forbitrikkestoppet, blåste i passasjerene som skulle av og mannen som ville på.
Sigvart Olsen så lenge etter trikken som forsvant nedover mot sentrum. Som i transe gikk han ned mot krysset og løftet hånden som en Zombie. Til alt hell stanset en taxi og han kløv inn.
- Sentralstasjonen.
Sjåføren sa ingenting. Blinket ut på ringveien og gav gass. Det var jo ikke sjåførens feil at mannen ville ta drosje når han kunne ta bussen, trikken eller tbanen til sentralstasjonen – hey, en tur er penger og tiden den er kundens. 10 minutter senere svinger drosjen opp fremfor stasjonen, Sigvart betaler og går inn på Egon, en amerikanskinspirert restaurantkjede med tog-inspirert interiør. Han så et ledig bord. Gikk til disken og bestillte. Lunchtallerken, egg, bacon, karbonade, pommes frites og pils. Ennå knuget han konvolutten i hendene. Stille satte han seg ned ved bordet og drakk grådig av pilsen.
Glasset ble fort tomt og når kelneren kom med maten, bestilte han en øl til. Han la konvolutten på bordet og spiste raskt. Før Sigvart var ferdig med sin andre pils var tallerkenen tom. Til og med den store sylteagurken hadde han trykket i seg. Han drakk sakte de siste slurkene. Reiste seg, gikk bort til disken og fikk sin komplementære kopp med kaffe. Svidd traktekaffe. Han lot den halvtomme kaffekoppen stå igjen alene på bordet.
Sigvart gikk ned trappen ved restauranten, ned til tbanen. Kjøpte en enkeltbillett fra automaten. Stemplet og gikk ned mot perrongen, mot banene som kjørte østover. Midt på perrongen tok han et overblikk over de andre passasjerene. De så ikke ham, de så bare på den de snakket med, på klokken eller på tabellen.
Sakte går Sigvart over hele perrongen, stiller seg opp ved kortveggen. Den veggen der togene kommer fra. Fra Stortinget. Lyden togene lager i det de stuper ut av mørket er suggererende. Han ser ut i luften, holder konvolutten stramt mellom hendene og lukker øynene. Pusten går tungt. Tiden er nå og min tid er ute. Luften visler sakte gjennom nesen.
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Sigvart åpner øynene.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Han het Sigvart Olsen og kom sakte ut av kontoret med den hvite konvolutten i hendene. Den var for stor til å putte i lomma og for tykk til å brettes. Det hadde det kokt ned til dette, en lang beskjed og papir i neven. Han tok jakken fra stumtjeneren og gikk sakte ut døren. Ned trappen, ut på gaten og bort til trikkestoppet. Høsten var kald og tørr, sanden hadde blåst innimellom løvet i veikanten, enkelte blad lå nede i trikkeskinnene. Han stanset og så ut i luften. Sjekket ikke tabellen. Bare så ut i luften og ventet.
Til sist kom trikken. Det han ikke visste var at føreren av denne trikken var Hassan N'Dele; assimilert nordmann, kvinnebedårer og Lyn-Patriot. Hassan hadde hatt en dårlig dag og bedrev nå den kjente, kjære og ikke så rent lite farlige idretten "Skrike-i-mobiltelefon-mens-man-kjører-trikk".
- Nå skal du hore på mai, drittkjærring, det vaar ikke nabokona som jeg knolla. Jai vil da bare knolle dai ! Men får jai det ? Nai !
De andre passasjerene trykket på den røde knappen, men forgjeves. Konsekvensen var at Hassan kjørte forbitrikkestoppet, blåste i passasjerene som skulle av og mannen som ville på.
Sigvart Olsen så lenge etter trikken som forsvant nedover mot sentrum. Som i transe gikk han ned mot krysset og løftet hånden som en Zombie. Til alt hell stanset en taxi og han kløv inn.
- Sentralstasjonen.
Sjåføren sa ingenting. Blinket ut på ringveien og gav gass. Det var jo ikke sjåførens feil at mannen ville ta drosje når han kunne ta bussen, trikken eller tbanen til sentralstasjonen – hey, en tur er penger og tiden den er kundens. 10 minutter senere svinger drosjen opp fremfor stasjonen, Sigvart betaler og går inn på Egon, en amerikanskinspirert restaurantkjede med tog-inspirert interiør. Han så et ledig bord. Gikk til disken og bestillte. Lunchtallerken, egg, bacon, karbonade, pommes frites og pils. Ennå knuget han konvolutten i hendene. Stille satte han seg ned ved bordet og drakk grådig av pilsen.
Glasset ble fort tomt og når kelneren kom med maten, bestilte han en øl til. Han la konvolutten på bordet og spiste raskt. Før Sigvart var ferdig med sin andre pils var tallerkenen tom. Til og med den store sylteagurken hadde han trykket i seg. Han drakk sakte de siste slurkene. Reiste seg, gikk bort til disken og fikk sin komplementære kopp med kaffe. Svidd traktekaffe. Han lot den halvtomme kaffekoppen stå igjen alene på bordet.
Sigvart gikk ned trappen ved restauranten, ned til tbanen. Kjøpte en enkeltbillett fra automaten. Stemplet og gikk ned mot perrongen, mot banene som kjørte østover. Midt på perrongen tok han et overblikk over de andre passasjerene. De så ikke ham, de så bare på den de snakket med, på klokken eller på tabellen.
Sakte går Sigvart over hele perrongen, stiller seg opp ved kortveggen. Den veggen der togene kommer fra. Fra Stortinget. Lyden togene lager i det de stuper ut av mørket er suggererende. Han ser ut i luften, holder konvolutten stramt mellom hendene og lukker øynene. Pusten går tungt. Tiden er nå og min tid er ute. Luften visler sakte gjennom nesen.
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Sigvart åpner øynene.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Togene stuper ut av tunellen.(2)
Togene stuper ut av tunellen. Når han har lukket øynene kan han kjenne vibrasjonen fra togsettet forplante seg fra skinnegangen, ned i bakken opp langs gulvet og opp til veggen han lener seg imot. Som et lite ras, som kommer dundrende forbi 15 ganger i minuttet. Hver eneste gang kjenner Sigvart vibrasjonen spre seg fra fotsålene til hårroten. Like suggererende er lufttrykket vognene skaper i det toget stuper ut fra mørket. Oppbremsning og åpning av dørene blir et antiklimaks.
Sigvart åpner øynene ser tomt på menneskene som går inn og ut av togsettene. Han lener seg tettere inntil veggen. Lukker øynene igjen og kjenner kraften i togen som stormer frem mot perrongen.
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Igjen er det stemmen. Sakte, mer bevisst åpner Sigvart øynene og ser seg rundt. Rett et en meter unna står en vever tynn pike, i begynnelsen av 20-årene, med pene trekk. Motekledd a-la studenter på Blindern, men med en dyr veske. Vesker kunne Sigvart kjenne igjen på lang lang avstand. I alle fall de som kostet litt. Det måtte være dette individet som snakket. Han knuger konvolutten i neven. Lener seg hardt mot veggen. Ser igjennom henne. Ser på menneskene, de reisende.
Sigvart presser seg enda hardere mot veggen, men fjellet stritter imot. Vibrasjonene fra togsettene er fristende. Ristingen forplanter seg gjennom hele stasjonen. Fra hjulsettene, til skinnene, til grusen, til plattformen, til gulvet, til veggen. Dirringen gir elektriske spenningen inne i Sigvart. Han får gåsehud hver gang. Dette er nå. Hun blir bare stående. Frosset fast. På jakt etter den følelsen. Av å leve. Av å kjenne puls.
- Nåh?
Det vil være så lett. Et steg til siden. Et steg ut i luften. Akkurat når lyden fra toget når sitt crescendo. Akkurat i det lysene slår inn over stasjonen, akkurat da vil Sigvart stige ut. Et kort sekund i luften. Så kommer toget. Vil treffe ham kraftig, puffe ham noen meter bortover, før toget i seg selv vil kjøre over ham. Mose ham ned i grusen, smøre ham ut over skinnene. I et kort lite sekund undrer Sigvart på om det vil bli noe søl på perrongen. Men den tanken er borte like fort som den kom.
Perrongen, hah! Han ville jo ligge under toget. Sigvart begynner å dra pusten hardere. Pusten kjennes som støt i magen. Han lukker øynene. Kniper nevene sammen, konvolutten bøyer seg sakte. Gjør seg klar. Han har nesten glemt hun som står fremfor ham. Han skimter med sitt venstre øye, joda. Hun står der ennå. Hun har satt hendene i siden, albuene peker irritert ut på hver side av den spinkle kroppen. Vesken dingler som et logg langs den ene hånden.
Plutselig tar hun to steg frem, tar tak i armen til Sigvart og drar ham ut på gulvet. Sigvart føler at han bare måtte følge med. Egen vilje er noe som ikke akkurat er dagens varemerke. Det som var helt utenkelig, har skjedd, noen har grepet fatt i ham. Dradd ham inn.
- Du gjør faen meg ikke dette, ikke nå, ikke her!
- Gjør hva da?
Sigvart forsøker å si noe uskyldig, men situasjonen og stasjonen fanger opp alle skyldige.
- Hoppe fremfor toget vel.
- Eh... Jeg bare...
- Du bare skal gi faen! Du gjør ikke noe slikt her nå, fremfor meg, oss og den togføreren.
- Jeg stod da bare...
- Du stod faen meg ikke bare, du stod klar til å hoppe.
- ....
- Si noe! Vet du hva, jeg vet faen ikke hvorfor jeg gadd dette. Kan du ikke snakke, så kan det jo for faen bare være. Se om jeg bryr meg!
Hun slipper armene trassig ned. Snur seg brått og går raskt bortover mot trappen. Som en magnet som mister tiltrekningen, ser Sigvart at hun forsvinner. Merkelig nok blir situasjonen meningsløs, når hun er borte. Ingen å lukke øynene for. Ingen å vike blikket fra. Til og med lyden fra togene svinner. Alt Sigvart ser og hører er stegene hennes. I det hun setter foten på første trappetrinnet, våkner han og glir ut av transen. Folder hendene rundt konvolutten, holder den tett til magen. Trekker pusten dypt og begynner å følge etter henne. Hun går raskt og han når henne ikke igjen før hun står ved utgangen.
- Du, vent... Da... Litt...
Pusten kommer i gisp, som en astmatisk pasient eller en utrent middelaldrende mann, noe som ikke var så langt fra sannheten, om han skulle innrømme det selv.
- Hva...?
- Har du, det, så jævla travelt da?
- Har ikke du et tog å hoppe ut frem for da?
Sigvart måper og ser på henne. Hun knikser med nakken og smiler. Han kan ikke annet enn å smile tilbake.
- Nåh...?
Han trekker pusten sakte, merker pulsen går tilbake mot normalt, roer seg. Svetten i nakken er varm, ikke kald. Han kjenner seg tilstede i øyeblikket. Sigvart lukker øynene et millisekund, tenker tilbake på tunellen og togene, gåsehuden kommer tilbake for kun et øyeblikk. Han åpner øynene igjen, gåsehuden forsvinner og ser henne. Hun venter.
- Om du ikke har det så travelt, kanskje vi kunne ta en kaffe?
- Travelt, nei, ikke akkurat, men du fikk meg litt opprørt.
- Det så jeg, det var ikke meningen. Jeg vil gjerne forklare deg noe..
- Ok, jeg vil ha godt av å sette meg ned, en latte vil gjøre meg godt.
- Bra, jeg tror også en kopp kaffe vil gjøre meg godt. Tror du de har bare "kaffe" der man får latte?
- Hehehe, jada
- selvfølgelig.
Han ser seg rundt. Tar inn Oslo City og Byporten, shoppingmekka ganger to. Som maur glir menneskene i en jevn strøm ut av den ene bygningen og inn i den andre. Bærende på større eller mindre poser, pakker og sekker. Sigvart drar øynene bort fra menneskemassen og lar de hvile på henne.
- Noen favorittsteder i nabolaget?
- Følg meg.
Hun smiler, snur seg og begynner å gå.
Lokalet er lite, inne i en sidegate, ikke langt fra Oslo City. Mye glass, med et par båser. Sigvart gir henne en hundrelapp og finner et bord. Han føler seg mer komfortabel når hun skal bestille på et slikt sted som dette. Han legger konvolutten på bordet, tar av seg jakken og lener seg tilbake i stolen. Urolig, men ikke redd.
Noen minutter er hun tilbake, setter en enkel hvit kopp med sort kaffe ned fremfor ham, selv plasserer hun et stort glass med grå drikke fremfor seg.
- Latte ?
Sigvart peker på det store glasset. Hun nikker og smiler.
- Bare Kaffe?
Hun peker tilbake på koppen hans. Begge ler hjertelig. Sigvart rekker frem hånden over bordet.
- Sigvart.
- Tina.
Hun rister hånden hans kort, hun har et tørt håndtrykk, fast og tillitsvekkende.
- Beklager at vi skulle møtes slik, men alt kan forklares, eller...
- Jaha?
- Noen dager er bare bedre enn andre, ikke sant?
- Fortell meg om det, men likevel, jeg står ikke og kjæler med togene på tbanen om min dag er helsvart.
- Nei, kanskje ikke akkurat det.
Sigvart smiler for seg selv, stryker seg over skjeggstubbene på kinnet.
- Det var ikke en møkkadag da jeg stod opp. Men etter dette...
Hånden forlater ansiktet, synker sakte mot bordet og lander på konvolutten. Fingeren trommer lett på det hvite papiret.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Damned be login and switch to gmail accounts.
What's a man going to do ?
a) The original email adress ain't allowed at first logon.
b) The system doesn't recognize the original password.
c) The system doesn't allow me to switch logon emails -> to a google account.
Its a struggle between old emails and old rights...
What's a man going to do ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
a) The original email adress ain't allowed at first logon.
b) The system doesn't recognize the original password.
c) The system doesn't allow me to switch logon emails -> to a google account.
Its a struggle between old emails and old rights...
What's a man going to do ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Damned be login - Drita lei innloggingsproblemer 1
For n'te gang har jeg problemer med å logge meg inn med min originale epostadresse. Blogger ber om en gmail adresse, men jeg kan vennligst logge inn via gammel løsning. Klikke til gammel løsning, skriver inn epostadresse og passord. Da sier systemet at det er feil passord.
Klikker så på løsning for å hente "glemt" passord. Passord blir resatt.
Epost sendt til original adresse, så inn på eposten, klikke på linken og viola - jeg er inne.
Dette er da fanden til tungvindt pålogging, et slit ved innlegg.
Jeg hater det.
Jeg har prøvd å bytte epostadressen til en google adresse, men da sier det geniale systemet at det ikke er lov...
a) Origial epost adresse er ikke lov.
b) Systemet husker ikke originalt passord.
c) Bytte av epostadresse er ikke lov.
Hva skal en mann gjøre da ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Klikker så på løsning for å hente "glemt" passord. Passord blir resatt.
Epost sendt til original adresse, så inn på eposten, klikke på linken og viola - jeg er inne.
Dette er da fanden til tungvindt pålogging, et slit ved innlegg.
Jeg hater det.
Jeg har prøvd å bytte epostadressen til en google adresse, men da sier det geniale systemet at det ikke er lov...
a) Origial epost adresse er ikke lov.
b) Systemet husker ikke originalt passord.
c) Bytte av epostadresse er ikke lov.
Hva skal en mann gjøre da ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
24.11.2007
Skrivesperre
Det jeg publiserer definerer hvem jeg er. Jeg skriver om sex, noterer litt om salg av sex, kritiserer unge fitter som byr seg frem, lyser i bann de kukene som benytter seg av disse jentene, syter om den jobben jeg ikke har, sutrer over den jobben jeg har, sladrer om mine kollegaer, gir faen i hva jeg selv kan gjøre, klager over min partner, sier at jeg elsker min parter - men om han / hun kunne endre seg så...
Jeg gir ikke faen, jeg står på. Jeg lar dere høre det. Jeg gir dere dosen, nå.
Jeg klipper sakene rett ut av nettavisene. Jeg skriver om teite kommune-ansatte, skriver om enda teitere kommunepolitikere, skriver om meglere som oppfører seg som Sola og Månen i "Bør Børson". Jeg er overrasket at SV ikke er en fredsdue, jeg er opprørt over krigen i Afganistan, kritiser det faktum at Norge sender inn soldater borte i steinrøysa uten medisinsk dekning og akseptabel transport. Jeg vet at det politiske bordet forplikter, vi er med i Nato og prisen er en liten krig i Afganistan.
Sånn, dette var mitt bidrag.
Les det høyt og kommenter ;-p
Selv har jeg skrivesperre og trives dårlig med det.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jeg gir ikke faen, jeg står på. Jeg lar dere høre det. Jeg gir dere dosen, nå.
Jeg klipper sakene rett ut av nettavisene. Jeg skriver om teite kommune-ansatte, skriver om enda teitere kommunepolitikere, skriver om meglere som oppfører seg som Sola og Månen i "Bør Børson". Jeg er overrasket at SV ikke er en fredsdue, jeg er opprørt over krigen i Afganistan, kritiser det faktum at Norge sender inn soldater borte i steinrøysa uten medisinsk dekning og akseptabel transport. Jeg vet at det politiske bordet forplikter, vi er med i Nato og prisen er en liten krig i Afganistan.
Sånn, dette var mitt bidrag.
Les det høyt og kommenter ;-p
Selv har jeg skrivesperre og trives dårlig med det.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
16.11.2007
Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Yoni hviler sine fingre på tastaturet.
Jomfruburet skal sprenges.
En formel, en besvergelse, tar form.
Ylanis persepsjon av svulstige ord.
Pretensiøse meninger, dualistiske vendinger.
Orale orgasmer, lineære spasmer.
En astral reise i vokal mastrubasjon.
Uten den forløsende orgasmen.
Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Herrene lar kommentarene gro.
Gentlemen:
Something is rotten in the state of Denmark.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jomfruburet skal sprenges.
En formel, en besvergelse, tar form.
Ylanis persepsjon av svulstige ord.
Pretensiøse meninger, dualistiske vendinger.
Orale orgasmer, lineære spasmer.
En astral reise i vokal mastrubasjon.
Uten den forløsende orgasmen.
Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Herrene lar kommentarene gro.
Gentlemen:
Something is rotten in the state of Denmark.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
13.11.2007
Det første bladet faller til bakken (Dikt)
Det grønne bladet dør.
Sevjen siger tilbake i stammen.
Kvistene blir stivere.
Sakte, men sikkert blir grønnfargen blassere.
Treet forbereder seg på vinteren.
Gult dukker opp på forskjellige grener.
Dag for dag tar det gule sakte over.
Det grønne treet blir gult.
Og det første bladet faller til bakken.
Vinden setter bladene i bevegelse.
Lyden av de blafrende gule bladene er annerledes.
Det lyder tørrere.
En raspende lyd.
Høstvinden plukker gule blad.
Dagene blir kortere og kaldere.
Det gule glir over i rødt.
Bladene faller raskere og oftere til bakken
Jeg titter opp.
Går bort fra stien.
Går ut på plenen.
Bort under trærne.
Vader igjennom det gule teppet.
En gul lodden masse.
Det knaser når jeg går igjennom det tørre løvet.
Krasj-Krunsj-Kransj.
Jeg drar foten igjennom løvet.
Subber fremover.
Løvet er tykt rundt bena mine.
Puster inn.
Går videre.
Som jeg tråkker på bomull.
Og det er behagelig.
Om du ser en mann spankulerer rundt i løvet.
Rotende rundt i løvet, sakte, glisende.
Så er det sikkert meg.
Men, ikke le.
Bare prøv, selv.
Det er min terapi.
Høstterapi.
Vinteren kan bare komme.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Sevjen siger tilbake i stammen.
Kvistene blir stivere.
Sakte, men sikkert blir grønnfargen blassere.
Treet forbereder seg på vinteren.
Gult dukker opp på forskjellige grener.
Dag for dag tar det gule sakte over.
Det grønne treet blir gult.
Og det første bladet faller til bakken.
Vinden setter bladene i bevegelse.
Lyden av de blafrende gule bladene er annerledes.
Det lyder tørrere.
En raspende lyd.
Høstvinden plukker gule blad.
Dagene blir kortere og kaldere.
Det gule glir over i rødt.
Bladene faller raskere og oftere til bakken
Jeg titter opp.
Går bort fra stien.
Går ut på plenen.
Bort under trærne.
Vader igjennom det gule teppet.
En gul lodden masse.
Det knaser når jeg går igjennom det tørre løvet.
Krasj-Krunsj-Kransj.
Jeg drar foten igjennom løvet.
Subber fremover.
Løvet er tykt rundt bena mine.
Puster inn.
Går videre.
Som jeg tråkker på bomull.
Og det er behagelig.
Om du ser en mann spankulerer rundt i løvet.
Rotende rundt i løvet, sakte, glisende.
Så er det sikkert meg.
Men, ikke le.
Bare prøv, selv.
Det er min terapi.
Høstterapi.
Vinteren kan bare komme.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...
Hun
Kommer hjem fra jobben. Slår på pc'en. Sjekker bloggen. Sjekker fotballresultatene. Blar opp en oppskrift. Laster ned en sang eller to. Myser litt på tv-programmet. Logger seg av, går på kjøkkenet og forbereder middag. Kjøttdeigen stekes, sausen røres sammen, pasten vil koke seg selv sammen med litt olivenolje og salt. Kjøttdeigen og sausen blandes sammen. Hun og middagen venter, venter på han. Hun ser på klokken og blir klar over at dusjen venter. Hun kler raskt av seg, skrur på vannet, går inn under strålene når vannet er varmt nok.
Han
Sent ute som vanlig, sjefen skulle alltid ha noen ekstra ord på slutten av dagen. Og så var det denne forfremmelsen. Siden var det trening. Løfte vekter, mange vekter. Bli sterkere. Det var det som betydde noe. Være mann. Være stor. Men så var det hun. Hjemme. Som ventet med middag. Ferdig mat og samtaler om dagen. Som alltid ventet. Som var kjedelig. Hun tjente bedre enn ham, det irriterte. Hun var sjef, han var ansatt. Og hun laget maten. Og han bare satt der. Han sukket mens han trampet opp trappen.
Hun
De tunge stegene hans lager gjenlyd i trappen, hun sukker, dette blir en av de kveldene. Hører lyden av nøkkelknippet. Smiler, da hun vet at døren er åpen. Han låser opp den åpne døren, drar ut nøkkelen, åpner døren til gangen og et trekk av frisk luft glir igjennom leiligheten. Døren til badet står åpen. Å dusje for ulåst åpen dør er en av hennes hemmelige fetisjer, man vet jo aldri hvem som kommer inn døren. Og å dusje sammen er jo spennende.
Han
Lukker døren bak seg. Han synes alltid det er merkelig at døren er ulåst. Han henger av seg jakken og ser at hun dusjer. Han sier ingenting, bare ser på. Dette er ikke ham, dette er ikke det han ønsker. Han ønsker grenser, privatliv. Mitt, hennes, min tid, hennes tid. Private sfærer. Våre sfærer. Han trekker pusten dypt.
Dem
- Heisann du...
- Hei...
- Skal du også dusje eller ?
- Nei...
- Ikke ?
- Jeg klarer ikke dette mer...
- Hva da ?
- Dusjen skrues av. Hun stikker hodet ut igjennom dusjforhenget.
- Jeg klarer ikke mer av oss...
- Hva faen er det du sier ?
- Jeg må ha mer tid til meg.
- Hvilken tid til deg ?
- Tid til meg.
Han snur seg tar på jakken han nettopp hengte fra seg og åpner døra mot gangen.
- Slår du opp ? Nå ?
Han svarer ikke, går ut den åpne døren og går ned trappen. Sakte. Hun stirrer etter ryggen som forsvinner nedover. Hun trekker hodet inn bak dusjforhenget og skrur på vannet igjen. Tårene blander seg med vannstrålen.
Hun
Tom i hodet. Tom i hjertet. Og flasken er tom. Tårene er grått opp. Morgenkåpen varmer. Cognac varmer også. Telefonen har glødet mot øret. Venninnene har fått høre det. Og hun har fått trøst. Hun ser ut i natten. Og ser ikke ikke fremtiden klart for seg. Men hun vet bare at hun må videre. Ny fremtid.. Men det kan ikke skje i morgen. Ikke neste uke. Og de må snakke sammen. Og hun blir plutselig klar over at de har ikke snakket sammen. På lenge. En ting er i alle fall sikkert, nå skal hun se mer fotball. Og nå sitter hun her. Og ser ut i mørket.
Han
Karl svarte, joda – han kunne få låne gjesterommet til det ordnet seg. Og så stakk han på trening. Og løftet jern. Om og om igjen. Mange tonn. Og slet seg ut. Det var rart å gå til Karl istedet for hjem. Merkelig hvordan han tenkte på leiligheten som han delte med henne, som hjem. Det var stusslig å komme inn til Karl, hilse på samboeren hans, spise rester. For så gå og legge seg. Liggende stille i mørket, hørte han de kysse, kose seg inne i stua. Undertrykte stønn, så rask gange inn på soverommet. Latter. Så ble det stille. Forsiktig begynte senga deres å knirke. Stadig høyere. Hun stønnet, høyt. Han stakk fingrene i ørene. La puta over hodet. Det hjalp ikke. Han ble stiv som et spett, kjempekåt og tok seg i å savne henne. Denne natten blir lang, tenkte han og dyttet fingrene enda lenger inn i øret.
Dem
En ettermiddag ringer telefonen.
- Hei, det er meg.
Hun kjenner stemmen godt.
- Hei...
- Hei...
- Ringer du hit, bare for å si hei ?
- Nei, jeg ringer jo for å snakke med deg.
- Hvorfor slo du opp ?
- Ja si det... Jeg må ha tid for meg selv. For mitt...
- Og jeg hindret tid for deg, lot deg ikke få nok plass ?
- Kanskje...
- Og hva var det jeg gjorde ?
- Ikke noe, jeg vet ikke.
- Noe var det, eller så hadde du ikke gått ut døren den dagen.
- Du bare var.
- Bare var ?
- Ja, du opptok all plass liksom.
- All plass?
- Skal du svare på hvert svar med det samme spørsmålet ?
- Nei....
- Jeg trenger å snakke med deg, ansikt til ansikt, når er du hjemme i morgen ?
- Det blir sent, vi skal ha åpent til 20...
- Ok, da kommer jeg kl 2030.
- Greit.
- Ok.
Hun
Gikk tidlig hjem fra jobben, fikk Kari til å låse av. Stakk innom butikken, kjøpte noen pils, litt chips og dip. Plukket med seg en pakke med ferdigmat fra fjordland, kjøttkaker. Stegene mot leiligheten var tunge, men hun kom raskt frem. Satte pilsen i kjøleskapet, blandet ferdig dip og varmet opp kjøttkakene i mikrobølgeovnen. Spiste raskt. Slo på tv'en, men så ikke på. Hun bare stirret ut i lufta. Og ventet.
Han
Går av banen. Går inn på Narvesen, kjøper med seg en eske med konfekt. Merkelig hvordan sånne små detaljer blir viktige. Nå som han er fri. Og kan gjøre som han vil. Og han vil henne vel, han vil bare ikke være med henne. Han vil være fri til å gå når han vil. Han blir svak når hun gråter, men han må være fri. Tanketom og fri. Stegene opp trappen ringer som klokkeslag. Tunge og avventende.
Dem
Klokken høres hul ut når han ringer på. Ubevisst kvepper hun. Hun hadde tenkt å la ham stå og vente ute i gangen, likevel løper hun ut for å åpne døren. Han gir henne en klem, han klemmer henne tilbake, snuser inn parfymen hennes.
- Vil du ha en pils ?
- Nei, takk ikke nå, kanskje senere, bare ta en du....
Han tar av seg jakken og de går sammen inn i stua. Han setter seg i stolen, hun glir ned i sofaen. Ubevisst hadde hun håpet at han skulle sette seg i sofaen slik hun kunne sitte ved siden av ham. Hun ser lenge på ham. Hun kan høre lyden av kranen som drypper ute på badet. Han prøver å renske halsen.
- Nåh, sier hun stille.
- Ja, det var det, svarer han like stille.
- Hva var det du ville da?
- Det var dette med bosted.
- Det var du som ville ut !
- Ja, men du vet hvordan det er...
- Nei, det vet jeg ikke !
- Jeg trenger tid til å finne meg et nytt sted.
- Det skulle du tenkt på før !
- Ja, men, det er da nok rom her... Jeg kan ikke bo på gjesterommet til Karl lenger heller. - Jeg er en fremmed der.
- Nå er ikke jeg helt sikker på om jeg forstår....?
- Jo altså, jeg flytter inn på gjesterommet her, deler leie ut måneden, til jeg finner noe annet.
- Og det tror du vil virke?
- Hvorfor ikke? Vi har jo forskjellig rytme, vi er her jo nesten aldri sammen.
- Var vi, er vi ikke? Var det ikke derfor du ville dra?
- Jo, men – likevel. Kom igjen da, Oslo er så dyr og diger – jeg trenger litt tid til å finne meg et sted.
- Det skal du få meg til å tro...
- Jeg har like stor rett til å være her som du har!
- Ok, ok, ok. Men en ting....
- Hva da?
- Du skal ikke snakke til meg, du skal ikke ta på meg eller noe. Du bare er. Greit ?
- Ok, ok, ok... Da kommer jeg med sekken i morgen.
- Pakket du sekk?
- Ja...
- Så du hadde tenkt på dette en stund?
- Nei, ja, kanskje litt.
- Så det så, det var da kjekt å fortelle meg det. En gang.
- Jo, jo – jeg skylder deg en unnskyldning for det.
- Du skylder meg ingenting, nå synes jeg du skal gå.
Raskt reiser han seg, går rett ut i gangen. Tar på sko, jakke og går fort ut døren. Hun blir sittende igjen i sofaen, stirrende ut i luften. Stille kommer gråten. Ingen store hulk, bare en jevn strøm med tårer.
Hun
Drar sent fra jobben, stikker bort til treningssenteret. Går raskt igjennom rutinen sin. Irritert, fordi at han vil være hjemme når hun kommer tilbake. Rød i ansiktet åpner hun døren til leiligheten. Sier ingenting. Han sier ingenting heller. Tv'en står på, men hun vet at han ser henne. Hun går raskt inn på soverommet, kler av seg. Rolig går hun naken igjennom leiligheten, inn i dusjen. Skrur på dusjen, går under vannet og trekker ikke for dusjforhenget. Nynner litt i dusjen. Sakte tørker hun seg. Setter et håndkle rundt håret og går nydusjet naken forbi ham, mens hun tørker bort de siste dråpene. Hun lar døren til soverommet være åpen. Smører seg inn med hudkrem og tar på seg en silkeshorts. Og en stram topp. Går ut på kjøkkenet, henter seg en yoghurt og går tilbake til soverommet.
Han
Hver dag kommer hun naken inn i stua. Naken går hun frem for ham. Svett, varm, naken, åpen og utilgjengelig. Han kan bare se på. Duften av sjampo. Parfyme. Hudkrem. Psykologisk krigføring. Etter en uke med observasjoner, stå-pikk og lengsel begynner han å ta igjen. Han tar frem boligseksjonen til Aftenposten, kler av seg på overkroppen. Flex'er litt muskler. Legger avisen bort, tar noen push-ups, leser igjen. Venter hele tiden på at hun skal se. Hun ser og går forbi. Like naken.
Dem
Fanget i tid og rom. To mennesker plassert, i samme leilighet, i same rom, forskjellig soverom og samme bad. En gang et par. Nå to mennesker som lever sammen. Følelser er ikke som en bryter, de er ikke alltid helt på og de er aldri helt av. Beslutningen er tatt, de er ikke en enhet lenger. Han skal flytte. Fra sine soverom styrer de livene sine. Sier lite og ser på hverandre. Og venter, venter på flyttebilen.
Hun
Taushet. Lav musikk, lyd fra tv-en. Intens kroppspleie. Et slags sinne, en slags sjalusi.. La ham virkelig få se hva han går glipp av. Hun føler seg ny-trent, ny-dusjet og deilig. Hun paraderer sakte forbi. Dristigere og dristigere, dag for dag. Våt og leken. Lar ham se, men ikke røre. Men hun erter. Han leser avisen, av og til ser han tv. Hun går forbi. Gjør seg lekker. Striptease. Lar ham virkelig se henne. Åpen, lekker og utilgjengelig.
Han
Den nye hverdagsrutinen setter inn. Kommer hjem fra jobben, skrur opp varmen, tar på en singlet. Gjør noen push-ups, sjekker musklene i speilet. Godt varm finner han frem Aftenposten, leser igjennom leilighetsannonsene. Sirkler inn de mest aktuelle. Ringer litt, avtaler møter. Lager siden mat, vasker opp. Ser så litt på tv, og begynner å vente på henne. Tent. Ventende.
Hun
Hverdagen er sår, spennende og pirrende. Låser opp døren. Sier kort hei til han som sitter i stua. Åpner døren til badet. Går igjennom stua, knepper sakte opp blusen, drar den av seg, viser seg frem for ham som ser på henne. Tv'en bare står på, gir bakgrunnslyd til hennes vesle fremføring. Inne på soverommet legger hun plaggene pent sammen sengen. Hun står med ryggen til, vel vitende om at han stirrer på rumpa hennes. Han ser at hun tar av seg buksen, strømpene, bh'en. Til sist vrikker hun seg ut av trusen, bøyer seg frem, slik han kan se alt. Rumpa, formene og kjønnet hennes. Da hun snur seg for å gå på badet blir hun litt overrasket. Han sitter ikke bare i singlet. Han også er naken. Og ståpikken kneiser stolt.
Dem
Sakte går hun forbi ham. Bak ryggen hans. Hun stryker en finger over skulderen hans. Han kjennes sterk ut. Bred. Stor. Neglen lager en tynn strek over huden hans. Han lener seg mot hånden hennes og sukker. Like plutselig som hun kom, forsvinner hun inn på badet. Han kan bare se på at hun går inn i dusjen. Pikken er hard. Han ser og ser, det han ikke kan få lenger. Han går forbi baderomsdøren, ser at hun barberer seg. Stirrer. Og er knallhard.
Han går ut på kjøkkenet. Tar seg ett glass kaldt vann. Ser inn i kjøleskapet, finner ingenting han har lyst på. Naken, stiv og klar venter han på henne. Ser ut gjennom gardinene, ser refleksen hennes i det mørke vinduet. Hun kommer inn på kjøkkenet. Like naken, duftende av parfyme. Hun bøyer seg ned, setter seg på huk ved skapet under. Leter etter noe, mest sannsynlig litt te. Munnen hennes er kun centimeter fra pikken hans. Han hører pulsslagene dundre igjennom pikken. Hun snur seg opp mot ham, smiler og rister på hodet. Den samme fingeren som strøk ham over skulderen, stryker ham nå over pikken. Hun smiler og rister på hodet. Fingeren vandrer sakte fra roten av pikken, langs skaftet og helt frem over hodet. Ubevisst dytter han hoften frem en centimeter, slik at hodet på pikken så vidt berører nesen hennes.
- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...
Hun blåser på hodet og reiser seg sakte. Brystvortene hennes dulter forsiktig bort i den harde pikken. Paralysert står han der. Frosset fast. Ser at hun setter på vannkokeren, finner frem en kopp. Sakte går hun inn på soverommet. Like sakte følger han etter. Hun legger seg på sengen. Han står ved fotenden. Sakte begynner han å runke. Tunge, seige tak.
Hun ser at han er tent. Hun er klissvåt. Hun legger hånden over skrittet og tar på seg selv. Stirrer ham dypt i øynene. Langvarige følelser lar seg ikke skjule. Hun stønner. Ansiktet hans blir anspent og hun vet hva som kommer. Hun puster lettet ut og lar seg rive med. Han spruter ut over henne. Tykke klumper lander på magen og brystene hennes. Kjønnet er grådig mot hånden hennes og hun lukker øynene. Stønner og rir på bølgen. Litt senere, ser hun opp på ham. Ennå ved fotenden, ennå stiv.
- Såh, det blir en slik kveld ?
Smilende nikker han.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Kommer hjem fra jobben. Slår på pc'en. Sjekker bloggen. Sjekker fotballresultatene. Blar opp en oppskrift. Laster ned en sang eller to. Myser litt på tv-programmet. Logger seg av, går på kjøkkenet og forbereder middag. Kjøttdeigen stekes, sausen røres sammen, pasten vil koke seg selv sammen med litt olivenolje og salt. Kjøttdeigen og sausen blandes sammen. Hun og middagen venter, venter på han. Hun ser på klokken og blir klar over at dusjen venter. Hun kler raskt av seg, skrur på vannet, går inn under strålene når vannet er varmt nok.
Han
Sent ute som vanlig, sjefen skulle alltid ha noen ekstra ord på slutten av dagen. Og så var det denne forfremmelsen. Siden var det trening. Løfte vekter, mange vekter. Bli sterkere. Det var det som betydde noe. Være mann. Være stor. Men så var det hun. Hjemme. Som ventet med middag. Ferdig mat og samtaler om dagen. Som alltid ventet. Som var kjedelig. Hun tjente bedre enn ham, det irriterte. Hun var sjef, han var ansatt. Og hun laget maten. Og han bare satt der. Han sukket mens han trampet opp trappen.
Hun
De tunge stegene hans lager gjenlyd i trappen, hun sukker, dette blir en av de kveldene. Hører lyden av nøkkelknippet. Smiler, da hun vet at døren er åpen. Han låser opp den åpne døren, drar ut nøkkelen, åpner døren til gangen og et trekk av frisk luft glir igjennom leiligheten. Døren til badet står åpen. Å dusje for ulåst åpen dør er en av hennes hemmelige fetisjer, man vet jo aldri hvem som kommer inn døren. Og å dusje sammen er jo spennende.
Han
Lukker døren bak seg. Han synes alltid det er merkelig at døren er ulåst. Han henger av seg jakken og ser at hun dusjer. Han sier ingenting, bare ser på. Dette er ikke ham, dette er ikke det han ønsker. Han ønsker grenser, privatliv. Mitt, hennes, min tid, hennes tid. Private sfærer. Våre sfærer. Han trekker pusten dypt.
Dem
- Heisann du...
- Hei...
- Skal du også dusje eller ?
- Nei...
- Ikke ?
- Jeg klarer ikke dette mer...
- Hva da ?
- Dusjen skrues av. Hun stikker hodet ut igjennom dusjforhenget.
- Jeg klarer ikke mer av oss...
- Hva faen er det du sier ?
- Jeg må ha mer tid til meg.
- Hvilken tid til deg ?
- Tid til meg.
Han snur seg tar på jakken han nettopp hengte fra seg og åpner døra mot gangen.
- Slår du opp ? Nå ?
Han svarer ikke, går ut den åpne døren og går ned trappen. Sakte. Hun stirrer etter ryggen som forsvinner nedover. Hun trekker hodet inn bak dusjforhenget og skrur på vannet igjen. Tårene blander seg med vannstrålen.
Hun
Tom i hodet. Tom i hjertet. Og flasken er tom. Tårene er grått opp. Morgenkåpen varmer. Cognac varmer også. Telefonen har glødet mot øret. Venninnene har fått høre det. Og hun har fått trøst. Hun ser ut i natten. Og ser ikke ikke fremtiden klart for seg. Men hun vet bare at hun må videre. Ny fremtid.. Men det kan ikke skje i morgen. Ikke neste uke. Og de må snakke sammen. Og hun blir plutselig klar over at de har ikke snakket sammen. På lenge. En ting er i alle fall sikkert, nå skal hun se mer fotball. Og nå sitter hun her. Og ser ut i mørket.
Han
Karl svarte, joda – han kunne få låne gjesterommet til det ordnet seg. Og så stakk han på trening. Og løftet jern. Om og om igjen. Mange tonn. Og slet seg ut. Det var rart å gå til Karl istedet for hjem. Merkelig hvordan han tenkte på leiligheten som han delte med henne, som hjem. Det var stusslig å komme inn til Karl, hilse på samboeren hans, spise rester. For så gå og legge seg. Liggende stille i mørket, hørte han de kysse, kose seg inne i stua. Undertrykte stønn, så rask gange inn på soverommet. Latter. Så ble det stille. Forsiktig begynte senga deres å knirke. Stadig høyere. Hun stønnet, høyt. Han stakk fingrene i ørene. La puta over hodet. Det hjalp ikke. Han ble stiv som et spett, kjempekåt og tok seg i å savne henne. Denne natten blir lang, tenkte han og dyttet fingrene enda lenger inn i øret.
Dem
En ettermiddag ringer telefonen.
- Hei, det er meg.
Hun kjenner stemmen godt.
- Hei...
- Hei...
- Ringer du hit, bare for å si hei ?
- Nei, jeg ringer jo for å snakke med deg.
- Hvorfor slo du opp ?
- Ja si det... Jeg må ha tid for meg selv. For mitt...
- Og jeg hindret tid for deg, lot deg ikke få nok plass ?
- Kanskje...
- Og hva var det jeg gjorde ?
- Ikke noe, jeg vet ikke.
- Noe var det, eller så hadde du ikke gått ut døren den dagen.
- Du bare var.
- Bare var ?
- Ja, du opptok all plass liksom.
- All plass?
- Skal du svare på hvert svar med det samme spørsmålet ?
- Nei....
- Jeg trenger å snakke med deg, ansikt til ansikt, når er du hjemme i morgen ?
- Det blir sent, vi skal ha åpent til 20...
- Ok, da kommer jeg kl 2030.
- Greit.
- Ok.
Hun
Gikk tidlig hjem fra jobben, fikk Kari til å låse av. Stakk innom butikken, kjøpte noen pils, litt chips og dip. Plukket med seg en pakke med ferdigmat fra fjordland, kjøttkaker. Stegene mot leiligheten var tunge, men hun kom raskt frem. Satte pilsen i kjøleskapet, blandet ferdig dip og varmet opp kjøttkakene i mikrobølgeovnen. Spiste raskt. Slo på tv'en, men så ikke på. Hun bare stirret ut i lufta. Og ventet.
Han
Går av banen. Går inn på Narvesen, kjøper med seg en eske med konfekt. Merkelig hvordan sånne små detaljer blir viktige. Nå som han er fri. Og kan gjøre som han vil. Og han vil henne vel, han vil bare ikke være med henne. Han vil være fri til å gå når han vil. Han blir svak når hun gråter, men han må være fri. Tanketom og fri. Stegene opp trappen ringer som klokkeslag. Tunge og avventende.
Dem
Klokken høres hul ut når han ringer på. Ubevisst kvepper hun. Hun hadde tenkt å la ham stå og vente ute i gangen, likevel løper hun ut for å åpne døren. Han gir henne en klem, han klemmer henne tilbake, snuser inn parfymen hennes.
- Vil du ha en pils ?
- Nei, takk ikke nå, kanskje senere, bare ta en du....
Han tar av seg jakken og de går sammen inn i stua. Han setter seg i stolen, hun glir ned i sofaen. Ubevisst hadde hun håpet at han skulle sette seg i sofaen slik hun kunne sitte ved siden av ham. Hun ser lenge på ham. Hun kan høre lyden av kranen som drypper ute på badet. Han prøver å renske halsen.
- Nåh, sier hun stille.
- Ja, det var det, svarer han like stille.
- Hva var det du ville da?
- Det var dette med bosted.
- Det var du som ville ut !
- Ja, men du vet hvordan det er...
- Nei, det vet jeg ikke !
- Jeg trenger tid til å finne meg et nytt sted.
- Det skulle du tenkt på før !
- Ja, men, det er da nok rom her... Jeg kan ikke bo på gjesterommet til Karl lenger heller. - Jeg er en fremmed der.
- Nå er ikke jeg helt sikker på om jeg forstår....?
- Jo altså, jeg flytter inn på gjesterommet her, deler leie ut måneden, til jeg finner noe annet.
- Og det tror du vil virke?
- Hvorfor ikke? Vi har jo forskjellig rytme, vi er her jo nesten aldri sammen.
- Var vi, er vi ikke? Var det ikke derfor du ville dra?
- Jo, men – likevel. Kom igjen da, Oslo er så dyr og diger – jeg trenger litt tid til å finne meg et sted.
- Det skal du få meg til å tro...
- Jeg har like stor rett til å være her som du har!
- Ok, ok, ok. Men en ting....
- Hva da?
- Du skal ikke snakke til meg, du skal ikke ta på meg eller noe. Du bare er. Greit ?
- Ok, ok, ok... Da kommer jeg med sekken i morgen.
- Pakket du sekk?
- Ja...
- Så du hadde tenkt på dette en stund?
- Nei, ja, kanskje litt.
- Så det så, det var da kjekt å fortelle meg det. En gang.
- Jo, jo – jeg skylder deg en unnskyldning for det.
- Du skylder meg ingenting, nå synes jeg du skal gå.
Raskt reiser han seg, går rett ut i gangen. Tar på sko, jakke og går fort ut døren. Hun blir sittende igjen i sofaen, stirrende ut i luften. Stille kommer gråten. Ingen store hulk, bare en jevn strøm med tårer.
Hun
Drar sent fra jobben, stikker bort til treningssenteret. Går raskt igjennom rutinen sin. Irritert, fordi at han vil være hjemme når hun kommer tilbake. Rød i ansiktet åpner hun døren til leiligheten. Sier ingenting. Han sier ingenting heller. Tv'en står på, men hun vet at han ser henne. Hun går raskt inn på soverommet, kler av seg. Rolig går hun naken igjennom leiligheten, inn i dusjen. Skrur på dusjen, går under vannet og trekker ikke for dusjforhenget. Nynner litt i dusjen. Sakte tørker hun seg. Setter et håndkle rundt håret og går nydusjet naken forbi ham, mens hun tørker bort de siste dråpene. Hun lar døren til soverommet være åpen. Smører seg inn med hudkrem og tar på seg en silkeshorts. Og en stram topp. Går ut på kjøkkenet, henter seg en yoghurt og går tilbake til soverommet.
Han
Hver dag kommer hun naken inn i stua. Naken går hun frem for ham. Svett, varm, naken, åpen og utilgjengelig. Han kan bare se på. Duften av sjampo. Parfyme. Hudkrem. Psykologisk krigføring. Etter en uke med observasjoner, stå-pikk og lengsel begynner han å ta igjen. Han tar frem boligseksjonen til Aftenposten, kler av seg på overkroppen. Flex'er litt muskler. Legger avisen bort, tar noen push-ups, leser igjen. Venter hele tiden på at hun skal se. Hun ser og går forbi. Like naken.
Dem
Fanget i tid og rom. To mennesker plassert, i samme leilighet, i same rom, forskjellig soverom og samme bad. En gang et par. Nå to mennesker som lever sammen. Følelser er ikke som en bryter, de er ikke alltid helt på og de er aldri helt av. Beslutningen er tatt, de er ikke en enhet lenger. Han skal flytte. Fra sine soverom styrer de livene sine. Sier lite og ser på hverandre. Og venter, venter på flyttebilen.
Hun
Taushet. Lav musikk, lyd fra tv-en. Intens kroppspleie. Et slags sinne, en slags sjalusi.. La ham virkelig få se hva han går glipp av. Hun føler seg ny-trent, ny-dusjet og deilig. Hun paraderer sakte forbi. Dristigere og dristigere, dag for dag. Våt og leken. Lar ham se, men ikke røre. Men hun erter. Han leser avisen, av og til ser han tv. Hun går forbi. Gjør seg lekker. Striptease. Lar ham virkelig se henne. Åpen, lekker og utilgjengelig.
Han
Den nye hverdagsrutinen setter inn. Kommer hjem fra jobben, skrur opp varmen, tar på en singlet. Gjør noen push-ups, sjekker musklene i speilet. Godt varm finner han frem Aftenposten, leser igjennom leilighetsannonsene. Sirkler inn de mest aktuelle. Ringer litt, avtaler møter. Lager siden mat, vasker opp. Ser så litt på tv, og begynner å vente på henne. Tent. Ventende.
Hun
Hverdagen er sår, spennende og pirrende. Låser opp døren. Sier kort hei til han som sitter i stua. Åpner døren til badet. Går igjennom stua, knepper sakte opp blusen, drar den av seg, viser seg frem for ham som ser på henne. Tv'en bare står på, gir bakgrunnslyd til hennes vesle fremføring. Inne på soverommet legger hun plaggene pent sammen sengen. Hun står med ryggen til, vel vitende om at han stirrer på rumpa hennes. Han ser at hun tar av seg buksen, strømpene, bh'en. Til sist vrikker hun seg ut av trusen, bøyer seg frem, slik han kan se alt. Rumpa, formene og kjønnet hennes. Da hun snur seg for å gå på badet blir hun litt overrasket. Han sitter ikke bare i singlet. Han også er naken. Og ståpikken kneiser stolt.
Dem
Sakte går hun forbi ham. Bak ryggen hans. Hun stryker en finger over skulderen hans. Han kjennes sterk ut. Bred. Stor. Neglen lager en tynn strek over huden hans. Han lener seg mot hånden hennes og sukker. Like plutselig som hun kom, forsvinner hun inn på badet. Han kan bare se på at hun går inn i dusjen. Pikken er hard. Han ser og ser, det han ikke kan få lenger. Han går forbi baderomsdøren, ser at hun barberer seg. Stirrer. Og er knallhard.
Han går ut på kjøkkenet. Tar seg ett glass kaldt vann. Ser inn i kjøleskapet, finner ingenting han har lyst på. Naken, stiv og klar venter han på henne. Ser ut gjennom gardinene, ser refleksen hennes i det mørke vinduet. Hun kommer inn på kjøkkenet. Like naken, duftende av parfyme. Hun bøyer seg ned, setter seg på huk ved skapet under. Leter etter noe, mest sannsynlig litt te. Munnen hennes er kun centimeter fra pikken hans. Han hører pulsslagene dundre igjennom pikken. Hun snur seg opp mot ham, smiler og rister på hodet. Den samme fingeren som strøk ham over skulderen, stryker ham nå over pikken. Hun smiler og rister på hodet. Fingeren vandrer sakte fra roten av pikken, langs skaftet og helt frem over hodet. Ubevisst dytter han hoften frem en centimeter, slik at hodet på pikken så vidt berører nesen hennes.
- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...
Hun blåser på hodet og reiser seg sakte. Brystvortene hennes dulter forsiktig bort i den harde pikken. Paralysert står han der. Frosset fast. Ser at hun setter på vannkokeren, finner frem en kopp. Sakte går hun inn på soverommet. Like sakte følger han etter. Hun legger seg på sengen. Han står ved fotenden. Sakte begynner han å runke. Tunge, seige tak.
Hun ser at han er tent. Hun er klissvåt. Hun legger hånden over skrittet og tar på seg selv. Stirrer ham dypt i øynene. Langvarige følelser lar seg ikke skjule. Hun stønner. Ansiktet hans blir anspent og hun vet hva som kommer. Hun puster lettet ut og lar seg rive med. Han spruter ut over henne. Tykke klumper lander på magen og brystene hennes. Kjønnet er grådig mot hånden hennes og hun lukker øynene. Stønner og rir på bølgen. Litt senere, ser hun opp på ham. Ennå ved fotenden, ennå stiv.
- Såh, det blir en slik kveld ?
Smilende nikker han.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Digg eller Deng ? Knask eller knep ? Godteri eller Trolleri ?
Det ble mørkt tidlig, denne siste oktoberdagen. All-Helgens Aften. Jeg kom sent hjem, det var sort før jeg hadde rukket innom butikken for dagens handel. Det var plakater for fest og rammel, oransje gresskar og sorte heksedrakter. Joda, noe var i emning. Nok et triks fra handelsstanden for å selge mer. En "Happening" i rekken av på funn som vinterferie, påske, høstferie og vinneren over alle påfunn: Valentinsdagen.
De fleste hadde gått tidlig hjem fra jobb, kjøpte en bedre middag og noe ekstra til barna. På vei hjem var det mange utkledde barn i gatene. Mange hadde satt levende lys i vinduet, klar for besøk. Ubevisst nynnet jeg til Creedence:
"...Put a candle in the window,
'cause I feel I've got to move.
Though I'm going, going,
I'll be coming home soon...."
Denne natten, natten da sjelene til de døde kan ta kontakt med de levende, natten da verden er på sitt mest magiske. Natten da alt kan skje. Natten da det suser i skogen og det er fest på gravlunden. I Mexico kaller de denne dagen for "Dia de los Muertos", som er starten på en 3 dager lang feiring med prosesjoner og religiøse opptog. Alt vi har fått er et dårlig karneval.
Jeg fisker frem nøkkelknippet setter nøkkelen i låsen.
- "Heisann..."
Stemmen er hes og lys på samme tid. Ikke ung, ikke gammel. Snur meg og ser ingen. Bare dører, pynt og masse linoleum, så langt øyet rekker. Vrir om nøkkelen.
- "Jeg sa, 'Heisann' !"
Stemmen er mer bestemt nå. Igjen så snur jeg meg. Der, nede ved nabodøren står et gresskar. Utskåret ansikt, en leende munn og store øyne. Der skinner det også et lys. Blikket mitt vandrer frem og tilbake.
- "Hei..."
- "Kjekt å se deg, Wolf. Vi hører at du ikke tror på Halloween lenger, hvorfor det?
Hjertet mitt hopper over to slag, gresskaret beveger munnen og snakker til meg. Jeg blunker ekstra hardt og stirrer lenge.
- "Hvem er 'vi' ? Hvem er du ?"
- "Du vet da det Wolf. Jeg er Pumpkin over there, her er jeg Kar – GressKar. Og vi... Vi er De som er på den andre siden. Dette er vår dag, vår kveld og vår natt. Trolleri, trollera – nå skal det skje, hurra !"
Gresskaret hørtes veldig glad ut. Men samtidig følte jeg at det stirret på meg. Strengt.
- Tja, du vet GressKar. Jeg var yngre en gang. Trodde på magi, trodde på dere – de andre. Siden ble det skole, eksamener, kjærester som kom, kjærester som gikk, jobb, lønn, leiligheter, status, venner og annet knask som kom i veien. Det er ikke noe magisk med disse tingene. De bare er og jeg lever med de.
- "Eier ikke du moral? Er du ikke tro mot dine ungdoms ideal? Det er alltid magi rundt deg, det gjelder bare å se den."
Om GressKar hadde hatt en pekefinger, ville den pekt mot meg nå. Jeg ble svar skyldig.
- "Ehhh...."
- "Vet du, menneskene har alltid feiret sine døde ? Denne festen, en gang Gælisk eller romersk, nå så katolske festen har gjeninntatt det nå protestantiske Norge med amerikanske hermetegn. All-Hallow-Even, kvelden etter All-Hallows Day (Allhelgensdag) - har nå blitt Halloween..."
Jeg ble voksen med ett og så ned på gresskaret.
- "Jaha – GressKar. Jeg synes vi har fått Tiggerkvelden, Skøyerkvelden, Narrekvelden, Pøbelkvelden... Kvelden der barn, ungdom går rundt og ringer på alle dørene i nabolaget, utkledd eller ikke. Når døren åpnes, holder de sine vesker frem. Og tigger. Og maser."
- "Du har rett i det Wolf, snørrungene tigger. Det var ikke sånn det skal være. Dette verset har fulgt meg over atlanteren: "
Peter, Peter, pumpkin eater,
Had a wife and couldn't keep her.
He put her in a pumpkin shell
And there he kept her, very well.
Peter, Peter pumpkin eater,
Had another and didn't love her;
Peter learned to read and spell,
And then he loved her very well.
- "Hvorfor meg, GressKar ?"
- "Hva kan jeg si, du har det i deg..."
- "Hva skal jeg gjøre da ?"
- "Bare vær deg selv, bare mer..."
- "Og hvordan er jeg da... ?"
Det blir stille. GressKar bare står ved dørmatten til naboen og lyser. Stearinlyset inne i ham blafrer slik at mørke skygger spiller i øyne og munn. Og sier ingenting. Jeg bøyer meg fremover og snakker intenst til ham.
- "Hva skal jeg gjøre da ? Skal jeg kle meg ut, skal jeg gjøre noe, skal jeg åpne, skal jeg lukke, skal jeg gi snop, skal jeg gi ekle gaver, kom igjen da GressKar gi meg noe jeg kan gjøre..."
- "Kremt, hmm, kremt, Hmmm – Tar ikke du dette med Halloween vel seriøst, Wolf ?"
Det er den andre naboen som har nettopp kommet hjem fra butikken, poser fulle av sjokolade, lakris, karameller, skum, vingummi og peanutter. Pils til seg selv har han selvfølgelig med. Han smiler og rister på hodet i det han går forbi meg. Jeg retter meg opp og ser fårete på ham i det han passerer meg. Jeg snur meg kjapt, åpner døren og stiger inn i leiligheten. I det jeg lukker døren, hører jeg stemmen igjen:
Peter, Peter, pumpkin eater,
Had a wife and couldn't keep her.
He put her in a pumpkin shell
And there he kept her, very well...
Jeg låser døren og tenker tilbake til ifjor. Barna som ringte på. Som maste. Ørten forskjellige måter å tigge på. Enten kommer det med veldig norsk-engelsk aksent; "Trick or treat ?" Andre sier; "Godteri eller troller?" De mer kreative sier; "Knask eller Knep ?" Mens de virkelig utspekulerte sier nonsjelant; "Digg eller Deng ?" Og ofrene fyller snop-tiggerne sine vesker med godterier, for å unngå trick, trolleri, deng eller knep. Det er ikke som å gå julebukk, da må man jo gjøre noe for snopet – fremføre en sang eller noe. Her er det knallhard målrettet tigging. Sigøynerne på hjørnet har virkelig noe å lære her.
Jeg smiler for meg selv. GressKar skal få det som han vil. Jeg skal skremme drittungene. Jeg går inn på kjøkkenet, finner frem mandler, rosiner, gammel kokesjokolade og kjeks fra forrige måned. Tømmer alt i en stor bolle, rigger frem den store lenestolen i gangen. Går inn på soverommet og tar på meg den sorte dressen, den sorte skjorten og leter frem hatten. Joda, jeg kler meg ut. Som siste touch på kostymet, finner jeg frem vannfargene. Maler øyenlokkene sorte, sort som natten.
Siden slukker jeg alle lys i huset, tenner et par store stearinlys på bordet ved stolen. Stille henter jeg leselampen, setter den bak stolen. Setter på Goldberg-variasjonene av Bach. Svinger så ut på kjøkkenet, tar med en flaske rødvin, et glass og en vinåpner. På en kveld som denne, er det kun en bok som gjelder; Mary Shelly’s ”Frankenstein”. Jeg sjenker i, åpner boka og begynner å vente.
Det tar ikke lang tid. Klokka klinger og jeg skrur ned musikken med fjernkontrollen. Slukker leselyset, griper godte-bollen og går for å åpne døren.
- ”Det er ååååpent”
Stemmen min bærer langt. Jeg sleper bena mine etter meg. Veggene lager et hult ekko av stegene mine. Jeg hører knising utenfor. Sakte ser jeg dørklinken bli skjøvet sakte ned og døren åpnes sakte.
- ”Trick or treat ?”
Det er to gutter, som står utenfor. De har ikke kledd seg ut, de har bare hver sin plastkopp, formet som et oransje gresskar.
- ”Så dere vil ha snoooop?”
Guttene sier ingenting, de bare stirrer på meg.
- ”Ja…”
- ”Digg eller Deng ?”
Jeg rekker bollen frem med en hånd og ser de forsiktig prøver å ta noe av innholdet. Raskt skyter min andre hånd frem og griper etter hendene deres. De drar til seg hendene, skriker og løper…
- ”Ha, ha, ha, ha…. Kom her for mer treat, triks, digg, deng og tulleriiiiiii !”
Jeg lar døren stå på gløtt, lukker den ikke helt. Slår på leselyset, skrur opp musikken, drikker litt vin og tar opp boken igjen. Det er bare å vente på neste. Det tar ikke lang tid. Det ringer på. Jeg gjentar prosedyren, inn kommer barnegjeng nummer 2.
- ”Godteri eller trolleri ?”
De stanser brått når de skimter meg i mørket…
- ”Så dere vil ha snoooop…?”
Sakte kommer de nærmere og prøver å ta noe fra godte-bollen, den andre hånden skyter frem og stryker barna over hendene. Som om bollen var glovarm, drar de hendene sine tilbake og løper. Med ru røst roper jeg etter føttene som løper bort over gangen.
- ”Digg eller Deeeeng?”
Dette skjer flere ganger i løpet av kvelden, inn kommer de i mørket, møter meg i gangen og løper. Joda, det har vært en festlig AllHelgensAften for meg. Godte-bollen er nesten like full som da jeg startet. Merkelig det der. Klokken er nå sent og det er lenge siden barna sist ringte på døren. Samtidig så stilner musikken og jeg får lyst til å strekke på bena. Det tar på å sitte klar med snop og spøkelsesstemme. Jeg tar på meg sko og den mørke frakken.
Ungdommer av alle aldre, kler seg også ut. De arrangerer heller Halloween fest, et kostymeparty der hekser, djevler og andre dødelige setter hverandre stevne over magiske drikker og munter lek. Nede fra gata hører jeg lyden av enkelte fester hørtes dult nede på gaten. Jeg puster inn den friske høstluften og tar en runde rundt kvartalet.
På vei inn i oppgangen, blir jeg stanset av en jente i djeveldrakt, en sort tettsittende sak, som overlot intet til fantasien, antrekket var komplett med et par søte små djevlehorn i hårbøylen. I hånden hadde hun en vinflaske og et smil rundt munnen.
- "Godteri eller Trolleri ?”
Hun tar meg i armen og smiler.
- "Når deg gjelder deg, tar jeg trolleri...
Hun lo.
- "Jaha-da får vi se, skal jeg svinge tryllestaven eller ?"
Hun smiler og blir stille et lite sekund mens hun tenker seg litt om.
- "Det hadde kanskje passet best om du kunne trylle litt, jeg trenger en vinåpner... Kan du trylle vinen frem fra flasken, kanskje? "
- "Ikke umulig, ikke umulig. Du får da bli med meg..."
Jeg smiler og viser vei opp trappen. Hun følger lekende lett etter. Forteller om venninnene som har Haloweenparty i venninnens nye leilighet, dog uten vinåpner. Jeg åpner døren til leiligheten, viser henne inn og går inn bak henne. Da hører jeg stemmen igjen. Stemmen til GressKar.
- ”Godt jobbet, Wolf. Godt jobbet. Kanskje du får svinge tryllestaven likevel ?”
Jeg smiler til GressKar, lukker døren og snur meg mot min lille djevel. Hun går forbi lenestolen, forbi lysene og inn til sofaen. Jeg følger etter.
- ”Det er her jeg bor, mannen med tryllestaven…”
- ”Jeg ser det, trives du best i mørket eller ?”
- ”I dag gjør jeg det, i kveld er en magisk kveld…”
- ”Sier du det ?”
- ”Ja, kan ikke du kjenne det ?”
Jeg smiler og tar henne forsiktig på låret. Jeg reiser meg fra sofaen og går ut i gangen, henter vinåpneren. Setter vinen på bardisken og skrur sakte vinopptrekkeren ned i korken. Hun kommer bort til meg, lener seg helt inntil meg og hvisker inn i øret.
- ”Hmmm – hvordan magisk da ?”
- ”Slik…”
Jeg slutter å snakke, setter vinen ned, tar henne i armene mine og kysser henne. Jo, GressKar fikk rett. Denne kvelden har noe for seg.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
12.11.2007
Din Lingam i min Yoni. Et superb Kosmos.
Som et himmellegeme glir du over min Vulva.
En fiksstjerne, min sol, mitt Zenith.
Mektige storstilete følelser danser gjennom meg.
Med deg, din penetrasjon, din ypperlige tilstedeværelse.
Din Lingam i min Yoni. Et superb Kosmos.
En Supernova mellom Svette Laken.
Vi puster sammen og har felles puls.
Vått er mitt juv - Hard er din rambukk.
Du finner nytt feste for ditt skjefte.
Igjen og igjen og igjen.
Sammen rir vi inn i morgenrøden.
Sensuelt nytende, dette er vår tidsalder.
Silentium råder, sengen prater med høylytte knirkinger.
Etterpå:
Svette kropper fryder seg sammen.
Lar pulsen synke og dagen ta til.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Tabloid død og pine
Artist: Dead or Alive
Song: You Spin Me Round
Du må få vite det.
Tabloid død og pine
du må få vite det.
Selvsagte ting trykkes på fremsiden av avisen.
"Alle" henger seg opp i hva som står med store bokstaver.
Selvfølgeligheter, tull & tøys.
"Yeah I, I got to know your name
Well and I, could trace your private number baby
All I know is that to me
You look like you're lots of fun
Open up your lovin' arms
I want some..."
Kjære leser, jeg vil vite hva du har lyst på.
Jeg kunne spore dine interesser.
Og alt jeg fikk vite at det var meg.
Du er morsom, åpne din lommebok...
For jeg vil ha mer...
"Well I...I set my sights on you
(and no one else will do)"
Jeg har sett meg ut deg.
Og det vil ingen andre gjøre.
Jeg tenker for deg, du tenker ikke selv.
"And I, I've got to have my way now, baby
(and no one else will do)"
Jeg skriver det med store bokstaver.
Og du kjøper det.
"And I, I've got to have my way now, baby
All I know is that to me"
Jeg gjentar det neste dag. En gang til.
Det er musikk i mine ører.
"You look like you're havin' fun
Open up your lovin' arms
Watch out, here I come"
Du leser det, snakker om det, gliser av det.
Sjokkert får du dosen din. Nok en gang.
Se opp !
Her kommer din Tabloide hverdag!
"You spin me right round, baby
right round like a record, baby"
Du sender trykkpressen rundt.
Rundt og rundt og rundt.
Rundt som et kronestykke.
"Right round round round
You spin me right round, baby
Right round like a record, baby
Right round round round"
Opplaget øker, sirkulasjonen ekspanderer.
Internett, radio, tv og mobil.
Det er ikke tvil !
Penga eller livet.
"I, I got be your friend now, baby
And I would like to move in
Just a little bit closer
(little bit closer)"
Jeg vil være din venn.
Den som forteller "sannheten".
Sannheten som lever tett på deg.
Posh Spice, Beckham og konedrap.
"All I know is that to me
You look like you're lots of fun
Open up your lovin' arms
Watch out, here I come"
Alt jeg vet at for meg er du penger.
Masse moro og enda flere penger.
Annonsører, posører gir fete dusører.
"I want your love...
I want your love..."
Vi vil at du skal elske oss.
Vi vil at du skal tro oss.
Vi vil at du skal elske oss.
Tro meg og elsk meg.
Jeg er tabloid.
Og jeg snurrer rundt og rundt.
Som et kronestykke.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
22.10.2007
Pussy-lover !
Tirsdag kveld...
- En øl !
Bartenderen beveger seg kjapt, drevent. Bevegelsene er myke, rutinerte, glidende. Ølsjenkingen ser ut som en glidende bevegelse. Ingen stans. Ingen pauser. Han tar glasset med en hånd, vrir seg rundt sin egen akse. Momentet i rotasjonen slår på ølkranen i det samme øyeblikket glasset når tappekranen. Bartenderen bytter hånd på glasset, slår inn summen på kassaapparatet og snur seg mot mannen.
- 61,- kroner
Et kort kommer på disken, det blir lagt i korthyllen i baren og mannen får et nummer.
-
- Joda, stolen er ledig den. Sitter ingen der nå...
-
Raskt blir en lime kappet i båter, kastet ned i glasset. Så følger et par skjeer med sukker. Muddler'en kommer frem og knuser ingridiensene til en suppe. En splash rom og en neve med mynthe følger så. Han knar og knar. Hart smelles glasset i disken og opp kommer skjeen med knust is. Det hele toppes med club soda. Så tar han frem den magiske skjeen. Den som henter opp smaken, to kjappe omrøringer og glasset settes på disken.
- 98,- kroner
-
- Hva er det for skvip du drekker'a ? Jeg drikker stort sett alt som er brunt. Du vet, øl – whisky – cognac – akevitt og sånn. Drammer for menn. Ikke et glass med en halv jungel inne i seg, med sukker og annen drit. Nei, rett i glasset skal det. Ikke noe mer enn isbiter skal til. Og knapt nok det. Skjønner'u ? Men når jeg ser på deg så skjønner jeg at drikken passer til deg...
-
- Ikke ta det sånn da
-
- Alle er vi forskjellige’a. Jeg liker fotball, serru’. Enga. Eeeengaaaa. Harr’u traktor, harr’u ljå, heier du på lsk. Harr’u øl og er glad, heier du på vål'enga !
-
- Joda, jeg skal roe meg. E’kke det lov å være enggasjert heller nå da ? Setter ’u meg opp igjen, Barkeep ?
Bartenderen ser nesten ikke ut til å bevege seg. Men kun sekunder etter står en shot og en pils på bardisken.
-
- Kommer’u hit aleine? Ha’kke du noen? Er du en Pussy ? Er du en sånn Pussy-lover, hæ ? Hæ ?
-
- Jojo, jeg kan da drite i det, men jeg kan da spørre ikke sant ? Du kan jo være rbk-supporter for alt jeg veit ? Du kan like svartinger, du kan like pakkiser, du kan snyte på skatten – jaja, jeg liker ikke skatt jeg heller da men… Faen. Jeg meiner’e. Du kan’ke kommer her og komme her. Snylte på oss, oss som betaler regninga!
-
- Alt har med fotball å gjøre. Alt. Du kan bytte navn, du kan bytte kjønn, du kan bryte med familien din, du kan flytte, du kan skille deg, du kan drepe unga dine, kjærringa di, bli arrestert og sånn… Men du bytter faen meg ikke fotballag !
-
- Håndball er jo en bra sport det da, men tenk å score 23 mål i en kamp og likevel tape… Det skjønner jeg ikke. Hæ-hæ-hæ. Men faen, drekker du ikke ? Her, ta en på mi regning. Barkeep, en whisky – en skikkelig en, en Upper Ten!
…
Bartenderen tømmer Whiskyen opp i et isglass og setter det raskt på disken.
-
- Du må smake denne drammen her, den er ekte greier. Masse dritt har blitt slengt omkring Upper Ten, men den har mye malt i seg. Drekk, drekk.
-
- Ikke rynk sånn på nesa da, kjøpte ikke jeg den til deg? Om du ikke vil ha den, drekker jeg den. Gi meg den…
-
- Jojo, kveldings, snakkes.
-
Tilbake står mannen bak bardisken. Kluten ligger på disken. Den skinner, det er ennå tidlig. Tirsdag kveld og ingen ting skjer…
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
- En øl !
Bartenderen beveger seg kjapt, drevent. Bevegelsene er myke, rutinerte, glidende. Ølsjenkingen ser ut som en glidende bevegelse. Ingen stans. Ingen pauser. Han tar glasset med en hånd, vrir seg rundt sin egen akse. Momentet i rotasjonen slår på ølkranen i det samme øyeblikket glasset når tappekranen. Bartenderen bytter hånd på glasset, slår inn summen på kassaapparatet og snur seg mot mannen.
- 61,- kroner
Et kort kommer på disken, det blir lagt i korthyllen i baren og mannen får et nummer.
-
- Joda, stolen er ledig den. Sitter ingen der nå...
-
Raskt blir en lime kappet i båter, kastet ned i glasset. Så følger et par skjeer med sukker. Muddler'en kommer frem og knuser ingridiensene til en suppe. En splash rom og en neve med mynthe følger så. Han knar og knar. Hart smelles glasset i disken og opp kommer skjeen med knust is. Det hele toppes med club soda. Så tar han frem den magiske skjeen. Den som henter opp smaken, to kjappe omrøringer og glasset settes på disken.
- 98,- kroner
-
- Hva er det for skvip du drekker'a ? Jeg drikker stort sett alt som er brunt. Du vet, øl – whisky – cognac – akevitt og sånn. Drammer for menn. Ikke et glass med en halv jungel inne i seg, med sukker og annen drit. Nei, rett i glasset skal det. Ikke noe mer enn isbiter skal til. Og knapt nok det. Skjønner'u ? Men når jeg ser på deg så skjønner jeg at drikken passer til deg...
-
- Ikke ta det sånn da
-
- Alle er vi forskjellige’a. Jeg liker fotball, serru’. Enga. Eeeengaaaa. Harr’u traktor, harr’u ljå, heier du på lsk. Harr’u øl og er glad, heier du på vål'enga !
-
- Joda, jeg skal roe meg. E’kke det lov å være enggasjert heller nå da ? Setter ’u meg opp igjen, Barkeep ?
Bartenderen ser nesten ikke ut til å bevege seg. Men kun sekunder etter står en shot og en pils på bardisken.
-
- Kommer’u hit aleine? Ha’kke du noen? Er du en Pussy ? Er du en sånn Pussy-lover, hæ ? Hæ ?
-
- Jojo, jeg kan da drite i det, men jeg kan da spørre ikke sant ? Du kan jo være rbk-supporter for alt jeg veit ? Du kan like svartinger, du kan like pakkiser, du kan snyte på skatten – jaja, jeg liker ikke skatt jeg heller da men… Faen. Jeg meiner’e. Du kan’ke kommer her og komme her. Snylte på oss, oss som betaler regninga!
-
- Alt har med fotball å gjøre. Alt. Du kan bytte navn, du kan bytte kjønn, du kan bryte med familien din, du kan flytte, du kan skille deg, du kan drepe unga dine, kjærringa di, bli arrestert og sånn… Men du bytter faen meg ikke fotballag !
-
- Håndball er jo en bra sport det da, men tenk å score 23 mål i en kamp og likevel tape… Det skjønner jeg ikke. Hæ-hæ-hæ. Men faen, drekker du ikke ? Her, ta en på mi regning. Barkeep, en whisky – en skikkelig en, en Upper Ten!
…
Bartenderen tømmer Whiskyen opp i et isglass og setter det raskt på disken.
-
- Du må smake denne drammen her, den er ekte greier. Masse dritt har blitt slengt omkring Upper Ten, men den har mye malt i seg. Drekk, drekk.
-
- Ikke rynk sånn på nesa da, kjøpte ikke jeg den til deg? Om du ikke vil ha den, drekker jeg den. Gi meg den…
-
- Jojo, kveldings, snakkes.
-
Tilbake står mannen bak bardisken. Kluten ligger på disken. Den skinner, det er ennå tidlig. Tirsdag kveld og ingen ting skjer…
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
18.08.2007
God Ettermiddag Blogspot, direkte fra Bar Helsinki ! (Et plagiat)
Den første gjennomgangen av kveldens strippeshow er gjennomført. Jeg sitter i baren der over 10 fulle journalister kaver over drinkene sine, snakker febrilsk i telefoner med kjerringene på sine egne autentiske morsmål mens fjorårets GP-sanger dundrer i høyttalere. Dette er ikke stedet for stille ettertanker.
De fleste prater om Olga Traktor og de fleste stiller seg dagens viktigste og mest epokegjørende spørsmål: Skal vi drikke eller skal vi prata ? (Fritt etter ur-vitsen fra 1973: Finskafrågan).
Her om strides de lærde.
Etter gårsdagens første blogg var Olga Traktor sin tante, Petra Stolichsnaya, raskt på tråden. Petra kunne forsikre at Olga selvsagt ville stille truseløs på strippeshowet. Men for sikkerhets skyld ville hun stille netto selv lørdag, på Bar Helsinki. Hvor er forresten Pekka Solomonen ? Det er hans runde.
Olgas truse, eller mangel på sådan, overskygger selv de mest grunnleggende kreative diskusjoner her på Bar Helsinki.
Dere kan både glede og grue dere til kveldens show. 28 strippersker i 4 minutter, og enkelte fortoner seg som om de varer i tre kvarter. Det er mye hud og mye pupp. Det blir en meeeeeeeget lang kveld i Bar Helsinki, men det er mye moro å se på.
Det er bare å slå fast at spotlight er kommet for å bli. Jentene kjemper med pupp og klør for å gjøre seg bemerket de tre stakkars minuttene de har fått tildelt, og alle knep er tillatt. Olga Traktor sin fremførelse og kostymefall satt som et skudd. Hun gjør virkelig maksimalt utav en gjennomsnittskropp, men selv hun kan ikke gjøre en Traktor til Playmate, om du skjønner.
Hele Jokkmokksjärvi og Alnabrus Eileen gir meg frysninger. Strippeshow eller ikke, dette er førsteklasses og hun kunne når som helst ha gått inn på de britiske diskotekene uten å betale covercharge. Stemningen minner mye om den bulgarske sexgruppen "Wet Lick" (anbefales!) som var Romanias mestselgende exportartikkel ifjor. Det er godt å se på en stripper som evner å formidle noe og som ikke oppfører seg som en jomfru, overivrig på sin første tur på byen.
Min gode venninne fra åpningsfesten, den hviterussiske Dronning Viktoria-kopien Katja er overraskende bra - selv om jeg ler så jeg uler gjennom nesen, når hun lar plaggene falle. En riktig godbit for oss som setter pris på det mer bisarre i hverdagen.
Slovakias' DJ Breast er også ufrivillig morsom. Hun er en av storfavorittene og han bruker sin storhetstid fra 90-tallet for hva det er verdt. Totalt uten selvinnsikt tror hun at hun fremdeles er like ung&lett som dengang og at hun kan forføre hvem det måtte være med sitt skjelmske, fascinerende mislykkede popstjernespagat. Ubetalelig!
Ved siden av Jokkmokkjärvi's Eileen er Slovenias Marga Serdufittami den som setter spor etter seg. Hun var tydelig nervøs i sted, men det retter hun sikkert opp til senere i kveld. Dette er en tung Balkan-rose for de av oss som ikke får nok av triste strippere som kler av seg til sanger om ulykkelig kjærlighet. Dette er kveldens tåreperse og får garantert årets største jubelbrøl fra baren. Jeg får stå ved tanken. Nydelig.
Årets sjarmører kommer fra Tyskland. De kaller seg Anonymiche Mädchens og er en skikkelig skramleduo, bare skinn og bein, ikke noe som disser. De ser ut som de fremdeles er tenåringer, beveger seg forførende og stønner gloser på tysk. De storkoser seg på scenen som like gjerne kunne ha vært gutterommet hjemme.
Årets joker er Latvia med sin sjokkerende stripperske Tanja Ittno. Hun er sikkert ti kilo for tung, men hun stiller i kjole og hvitt, i en stil som i programmet kaller seg Bonapartisk. Det er en ordentlig smørje av kitch og camp, og får hun full klaff på strippeshowet i morgen kveld, kan dette gå mot seier. Ikke siden ridersken Martha Louise var i Nederland, har det offentlig vært fremført så surt og fælt "show" på en bar, uansett hvor. Men gjett om det går rett hjem her på Bar Helsinki.
Men ikke noe av dette kan måle seg mot dagens største og viktigste spørsmål: Olga Traktor : TRUSE ELLER EI?
Bartenderen og alkisene i hjørnet må tilkalles og det må avholdes bar-avstemning NÅ!
Wolfsea på Bar Helsinki. For VGB kun på nett. På godt og vondt. Med Vodka og Lapin Kulta. For anledningen: MED truse.
100507 - rett før MGP i Helsinki.
Og Jostein, den mest oppriktige form for smiger er plagiat ;)
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
De fleste prater om Olga Traktor og de fleste stiller seg dagens viktigste og mest epokegjørende spørsmål: Skal vi drikke eller skal vi prata ? (Fritt etter ur-vitsen fra 1973: Finskafrågan).
Her om strides de lærde.
Etter gårsdagens første blogg var Olga Traktor sin tante, Petra Stolichsnaya, raskt på tråden. Petra kunne forsikre at Olga selvsagt ville stille truseløs på strippeshowet. Men for sikkerhets skyld ville hun stille netto selv lørdag, på Bar Helsinki. Hvor er forresten Pekka Solomonen ? Det er hans runde.
Olgas truse, eller mangel på sådan, overskygger selv de mest grunnleggende kreative diskusjoner her på Bar Helsinki.
Dere kan både glede og grue dere til kveldens show. 28 strippersker i 4 minutter, og enkelte fortoner seg som om de varer i tre kvarter. Det er mye hud og mye pupp. Det blir en meeeeeeeget lang kveld i Bar Helsinki, men det er mye moro å se på.
Det er bare å slå fast at spotlight er kommet for å bli. Jentene kjemper med pupp og klør for å gjøre seg bemerket de tre stakkars minuttene de har fått tildelt, og alle knep er tillatt. Olga Traktor sin fremførelse og kostymefall satt som et skudd. Hun gjør virkelig maksimalt utav en gjennomsnittskropp, men selv hun kan ikke gjøre en Traktor til Playmate, om du skjønner.
Hele Jokkmokksjärvi og Alnabrus Eileen gir meg frysninger. Strippeshow eller ikke, dette er førsteklasses og hun kunne når som helst ha gått inn på de britiske diskotekene uten å betale covercharge. Stemningen minner mye om den bulgarske sexgruppen "Wet Lick" (anbefales!) som var Romanias mestselgende exportartikkel ifjor. Det er godt å se på en stripper som evner å formidle noe og som ikke oppfører seg som en jomfru, overivrig på sin første tur på byen.
Min gode venninne fra åpningsfesten, den hviterussiske Dronning Viktoria-kopien Katja er overraskende bra - selv om jeg ler så jeg uler gjennom nesen, når hun lar plaggene falle. En riktig godbit for oss som setter pris på det mer bisarre i hverdagen.
Slovakias' DJ Breast er også ufrivillig morsom. Hun er en av storfavorittene og han bruker sin storhetstid fra 90-tallet for hva det er verdt. Totalt uten selvinnsikt tror hun at hun fremdeles er like ung&lett som dengang og at hun kan forføre hvem det måtte være med sitt skjelmske, fascinerende mislykkede popstjernespagat. Ubetalelig!
Ved siden av Jokkmokkjärvi's Eileen er Slovenias Marga Serdufittami den som setter spor etter seg. Hun var tydelig nervøs i sted, men det retter hun sikkert opp til senere i kveld. Dette er en tung Balkan-rose for de av oss som ikke får nok av triste strippere som kler av seg til sanger om ulykkelig kjærlighet. Dette er kveldens tåreperse og får garantert årets største jubelbrøl fra baren. Jeg får stå ved tanken. Nydelig.
Årets sjarmører kommer fra Tyskland. De kaller seg Anonymiche Mädchens og er en skikkelig skramleduo, bare skinn og bein, ikke noe som disser. De ser ut som de fremdeles er tenåringer, beveger seg forførende og stønner gloser på tysk. De storkoser seg på scenen som like gjerne kunne ha vært gutterommet hjemme.
Årets joker er Latvia med sin sjokkerende stripperske Tanja Ittno. Hun er sikkert ti kilo for tung, men hun stiller i kjole og hvitt, i en stil som i programmet kaller seg Bonapartisk. Det er en ordentlig smørje av kitch og camp, og får hun full klaff på strippeshowet i morgen kveld, kan dette gå mot seier. Ikke siden ridersken Martha Louise var i Nederland, har det offentlig vært fremført så surt og fælt "show" på en bar, uansett hvor. Men gjett om det går rett hjem her på Bar Helsinki.
Men ikke noe av dette kan måle seg mot dagens største og viktigste spørsmål: Olga Traktor : TRUSE ELLER EI?
Bartenderen og alkisene i hjørnet må tilkalles og det må avholdes bar-avstemning NÅ!
Wolfsea på Bar Helsinki. For VGB kun på nett. På godt og vondt. Med Vodka og Lapin Kulta. For anledningen: MED truse.
100507 - rett før MGP i Helsinki.
Og Jostein, den mest oppriktige form for smiger er plagiat ;)
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig... I-IV
Scener fra noens samliv...
I. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
Jeg tuter med hornet i det jeg kjører opp innkjørselen. Gliser fornøyd i det jeg parkerer bilen. Raskt slukker jeg motoren. Jeg løser ut beltet, blir sittende. Garasjen er mørk, huset er hvitt. Jeg blir sittende og se på forskjellen mellom det lyse og det mørke. Jeg må ikke lenger, det er helg, jeg er hjemme.
På jobb har jeg stresset, ikke kunnet slappe helt av. Men jeg fikk gjort det jeg skulle og mer til. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Spist dårlig lunch i en dyr kantine. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på, blitt motarbeidet. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Kjent frustrasjonene fra en dobbeltkommuniserende sjef. Hjulpet kolleger. Gjort på ingenting.
Og nå sitter jeg her. Og kan ikke vente med å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt. Kanskje jeg bare er heldig ? Jeg tar posene og går inn.
- "Hei, jeg er hjemme !"
Jeg sier det høyt i det døren lukkes bak meg. Jeg hører hunden Rex bjeffe oppe og svake stemmer fra annen etasje. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innenfor døren.
- "Jeg sa hei...."
Hun er kjempefokusert og rødmer i det jeg kommer inn døren.
- "Hva heter han da ?"
Jeg smiler og prøver å titte over skulderen hennes.
- "Pappa....!"
- "Han heter... Ikke noe..."
- "Jaja, du får jo ta ham med hjem en dag så vi får hilse på..."
Om det var mulig, rødmer hun litt til. Jeg ler og går opp.
Rex hopper opp og ned, bjeffer og logrer. Jeg svinger innom kjøkkenet, setter varene på plass, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser blidt opp på meg, legger ned boken. Jeg kysser henne, smiler og stryker henne over håret.
"Har du hatt en fin dag?"
"Kan ikke klage, jobben var stress. Men nå er det helg, nå skal vi kose oss."
"Hvordan var din dag da?"
"Litt masete, men jeg kom hjem. Fikk spist litt, gått en liten tur med Rex og lest noen sider i boken."
Hun kysser meg igjen og klemmer meg litt.
"Har du husket å handle?"
"Jeg handlet mat til helgen"
"Hva kjøpte du ?"
"Jeg lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg."
"Frossenpizza ?"
"Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester..."
"Gjester?"
"Tja, kanskje kjæresten til Inga vil ha pizza?"
"Johannes, kjenner du ham ?"
"Så det er Johannes han heter"
Jeg ler så jeg rister.
- "Ha, der fikk jeg vite hemmeligheten deres."
"Jojo, du ville nok fått vite den en dag likevel."
"Vil han komme da?"
"Vi får spørre..."
"Hvilken pizza kjøpte du?"
"En med pepperoni og en pizza med skinke / kjøttboller. Vi kan da legge litt ekstra fyll på de og så blir de helt sjef."
"Du får spørre Inga hva de liker på pizzaene...."
Hun smiler og reiser seg. 10 år sammen og enda er hun vakker. Jeg ser hun gli over gulvet og går ned til Inga. Jeg legger meg på gulvet og leker litt med Rex. Kaster leken, han kommer tilbake til med den. Vi drar og herjer. Løper rundt skorsteinen.
Hun kommer opp igjen, smilende lurt. Jeg klatrer opp i sofaen til henne.
"Det er greit, de kommer. Men det er en ting..."
"Ja...?"
"Du må love å ikke spørre dumme spørsmål til ham eller fortelle historier om da hun var liten"
Jeg smiler og ler så jeg hikster.
"Det er en avtale."
"Når skal vil lage maten da?"
"Tja – hva om pizzaene er ferdige til Norge Rundt eller noe slikt?"
"Hvor er Per, forresten ? Skal han ha pizza ?"
"Han er hos Joar, du får ringe og spørre."
Jeg tar frem mobilen og slår Per sitt nummer. En kort samtale senere er jeg informert om Spurs siste signering, Need For Speeds fortreffelighet og at han får Taco hos Joar. Han uteblir med andre ord.
Jeg kryper nærmere henne i sofaen. Snuser henne i nakken. Puster ut, slapper av. Vi snakker forsiktig om boken hun leser, om turer med Rex, om mat vi skal lage, steder vi skal reise. Det er godt å være hjemme. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
II. Iskald krig hjemme
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende fastspent. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å stirre mot lysskillet. Beltet strammer ikke lenger. Jeg er bilen i garasjen. Jeg er her. Jeg lukker øynene.
På jobb har jeg fortalt vitser, ledd med kollegaer. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Hatt møter. Spist lunch. Deltatt. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Med puls. Og nå sitter jeg i garasjen. Og nøler med å gå inn. Gruer meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og kommer ut av transen. Løser ut bilbeltet, åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut varene. Tar på meg gå-bort-smilet, før jeg kommer hjem.
Hei, jeg er hjemme, kommer det automatisk, lavmelt. Ingen respons. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei en gang til. Dataskjermen sier hei tilbake.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter ned varene, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser opp på meg og ned i boken igjen. Har du husket å handle, boken snakker til meg. Jeg handlet mat til helgen, svarer jeg blidt. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som stikker opp over bokkanten. Lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg.
Frossenpizza ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer jeg rolig tilbake. Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med ! Hva vil de tro om meg da ? Jeg kan allerede merke hevingen av stemmen. Nok et slag i krigen på hjemmebane er i gang.
Det er da mat, prøver jeg å si. Men vi får gjester, snapper hun tilbake. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar jeg. Vi kan ikke ha det, kommer det kort fra sofaen. Du får kjøpe noe annet ! Noe annet hva da, spør jeg flatt ? Jeg har lyst på fisk, du vet – sånn tomattorsk. Jeg sukker. Orker ikke krangle. Går ut på kjøkkenet, legger varene i kjøleskap, skap og frys – alt etter som.
Jeg kommer inn i stua, bevæpnet med penn og papir. Hva skal vi ha ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter nedskrevet. Hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille.
Stille reiser også jeg meg og går ut igjen. Garasje, bildør, belte, start, gir, rygge, svinge og så er jeg på vei mot butikken. Jeg tenker ikke. Plutselig er jeg fremme. Autopiloten er på. Varene blir plukket frem og havner i en pen haug i handlevogna. Fisk, sukkererter, grønnsaker, tomater, tomatpuré, brus.
På vei hjem lurer jeg på hvorfor hun alltid er offeret for mine handlinger, alltid et offer for omstendighetene. Alt jeg gjør er feil. Om det ikke er feil, vil det bli feil. Alle småting blir plukket på. Hvorfor det ? Alt skal deles på hjemme, selv om hun jobber halv stilling. Uansett hva jeg gjør, så må jeg gjøre det på hennes måte. Rydder jeg, må jeg forklare hvor jeg legger alt, selv om jeg legger ting tilbake på plass. Alt som kan skapes splid, blir splittet.
Jeg synes det er tungt å være gift. Alt er prøvd, rådgivning - som hun saboterte. Samtaler, oppgavefordeling. Men alt ender i våre klassiske skyttergraver. Jeg vurderer separasjon. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og enda mer skyld for det som skjer.
Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke får være like likevel ? Hvorfor vil ikke hun slippe taket hjemme ? Hvorfor alltid et offer ? Jeg er frustrert. Jeg er mann og jeg vet ikke lenger. Akkurat nå, bare er jeg. Jeg bare lurer på om barna skjønner hva som skjer...
Jeg er fremme, stanser og drar i håndbrekket.
War is hell on the home front too.
III: Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg sitter på kjøkkenet. Hun ligger oppe og sover. Jeg ser ikke på kniven. Jeg kan høre på lyden hvor skarpt bladet er.
Ritsj, ritsj, ratsj.
Plutselig stanser jeg bevegelsen med hånden. Kniven hviler stille mot læret.
Puster sakte inn. Holder. Lytter. Klokken tikker høyt fra stua. Slipper pusten sakte ut igjen. Veggen knirker svakt. Alle hus lever, også vårt. Kniven begynner igjen å vandre over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg smiler. Løfter bladet opp fra læret og holder det opp frem for meg. Det er helt sort i rommet så jeg ser ikke noe. Bladet er så skarpt at jeg kan dele mørket i to. Jeg aner er en mørk skygge over min venstre hånd.
Jeg løfter bladet mot kinnet. Eggen brenner mot huden. Griper fastere rundt skaftet. Trekker pusten raskt. Legger press mot huden. Barberer et par millimeter langs eggen. Puster ut igjen.
Sakte slipper min venstre hånd læret. Flytter den sakte over til den store skjærefjøla. Spriker med fingrene. Langsomt synker kniven ned fra kinnet, ned mot hånden. Jeg blunker.
Forsiktig presser jeg knivspissen mot treet.
Tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap.
Eggen danser sakte rundt fingrene. Tommel, pekefinger, langfinger, ringfinger og lillefinger.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Raskere. Frem og tilbake. Jeg stoler på vanen. Jeg stoler på hånden.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Jeg ser ingenting, men jeg ser ut i rommet likevel. Ser bort fra hånden.
Tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap.
Lyden er intens. Spissen på kniven trommer mot skjærefjøla.
Tap-tap-tap-tap-tap–tap-tap-tap-tap–tap.
Jeg er her, hun er oppe og sover.
Taptaptaptaptaptaptaptaptaptap.
Bevegelsen lager en liten vind over hånden. Hårene på fingrene blafrer og kjennes kalde. Knivbladet er skarpt og jeg har kontroll.
Tatpatpatpatpatpatpatpatpatpat.
Eggen lever sitt eget liv og lager en dur.
Taappttaappttaappttaappttaapptpaapp.
Jeg klarer ikke å skille lydene fra hverandre.
Jeg løfter kniven, prøver å skjære mørket. Alt jeg kutter er lyden. Stillhet. Jeg reiser meg. Bladet er skarpt.
IV. Jeg tar henne under albuen...
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å se mot lysskillet. Et lite klikk og beltet glir sakte på plass. Jeg er mannen i garasjen. Jeg er her og jeg er hjemme.
På jobb har jeg ledd av vitser, ledd av kollegaer. Argumentert for et nytt analysekonsept for produksjonsresultater. Hatt møter. Spist lunch. Sett på andre jobbe. Vært tilskuer. Satt pris på mine kollegaer. Møtt litt motgang, men mest medgang. Jobben er slitsom, men den betaler lånet vårt. Og nå sitter jeg i garasjen. Klar til å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut vinflaskene. Ser over garasjen, alt er på plass. Nikker blidt og går mot inngangsdøren.
Jeg sier ingenting i det jeg trår inn over dørstokken. Huset er stille. Inga, sitter ved PC-en på kontoret og skriver intenst på leksene sine. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei. Hun smiler og sier hei tilbake. Mye lekser, spør jeg. Hun nikker og jeg lukker døren.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter vinflaskene i vinskapet, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser meg, legger ned boken og setter seg opp. Har du husket å handle, spør jeg. Jeg handlet mat til helgen, svarer hun. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som ser nervøst på meg. Hun lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg. Frossenpizza, spør jeg stille ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer hun og vrir på seg.
Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med! Hva vil de tro om meg da ? Jeg snakker lavt og bestemt. Det er da mat, prøver hun å si. Men vi får gjester, sier jeg litt sterkere. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar hun. Vi kan ikke ha det, avslutter jeg. Hva nå hva da, spør hun forsiktig. Du vet, sier jeg, kom.
Jeg ser på henne mens hun legger boken ned, reiser seg og kommer bort til meg. Jeg tar henne under albuen og leder henne opp trappen, til soverommet. Vi går inn og jeg lukker døren. Jeg setter meg på sengen, ser på at hun åpner beltet og tar av seg buksen og trusa. Hun kommer bort til meg og legger seg over kneet. Mens jeg gir henne ris, forteller jeg henne bestemt at vi skal ha skikkelig mat når vi skal ha gjester. Jeg understreker at hun får ris for at hun skal huske dette bedre til neste gang. Til sist, når rumpa hennes er rød og varm, spør jeg om hun har forstått, hun nikker og sier ja. Stille reiser hun seg og kler seg. Jeg kysser henne og sier at hun har vært flink. Jeg går ned, finner avisen og setter meg i lenestolen.
Hun kommer inn i stua, med penn og papir. Jeg legger ned avisen, hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille. Hva skal vi ha, spør hun så ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter med skikkelig middagsmat nedskrevet. Stille går hun ut. Jeg hører ytterdøren åpnes, garasjeporten går opp, smekket fra bildøren, lyden fra motoren og lyden fra hjulene mot grusen er det siste jeg hører før hun er på vei mot butikken. Jeg løfter avisen og leser.
Mens hun er borte, lurer jeg på hvorfor hun alltid gjør slike feiltagelser. Alltid er det et eller annet å plukke på. Alltid må jeg korrigere henne. Jeg liker orden og det vet hun. Jeg går ikke å plukker på småting, men enkelte ting må korrigeres. Noen ganger synes jeg synd på henne, men om jeg lar ting skli ut så blir det kaos. Alt skal ikke deles på hjemme, rollefordelingen er klar. Det er mitt hus og min måte, liker hun det ikke så kan hun flytte. Jeg liker det ryddig, selv om hun vet hvor ting skal, så glemmer hun, det må jo korrigeres.
Jeg synes det er greit å være gift. Jeg har aldri vurdert separasjon. Noen ganger lurer jeg på om hun er fornøyd, men hun sier ikke noe. Huff, skilsmisse. Jeg liker ikke tanken, men mange skiller seg. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og ”skylden” for det som skjer. Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke er like likevel ? Hun er kvinne og jeg er mann. Mannen er familiens overhode, jeg styrer hjemmet så godt jeg kan. Jeg har en god kone. Jeg smiler i det hun stanser og kjører inn i garasjen.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
I. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
Jeg tuter med hornet i det jeg kjører opp innkjørselen. Gliser fornøyd i det jeg parkerer bilen. Raskt slukker jeg motoren. Jeg løser ut beltet, blir sittende. Garasjen er mørk, huset er hvitt. Jeg blir sittende og se på forskjellen mellom det lyse og det mørke. Jeg må ikke lenger, det er helg, jeg er hjemme.
På jobb har jeg stresset, ikke kunnet slappe helt av. Men jeg fikk gjort det jeg skulle og mer til. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Spist dårlig lunch i en dyr kantine. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på, blitt motarbeidet. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Kjent frustrasjonene fra en dobbeltkommuniserende sjef. Hjulpet kolleger. Gjort på ingenting.
Og nå sitter jeg her. Og kan ikke vente med å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt. Kanskje jeg bare er heldig ? Jeg tar posene og går inn.
- "Hei, jeg er hjemme !"
Jeg sier det høyt i det døren lukkes bak meg. Jeg hører hunden Rex bjeffe oppe og svake stemmer fra annen etasje. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innenfor døren.
- "Jeg sa hei...."
Hun er kjempefokusert og rødmer i det jeg kommer inn døren.
- "Hva heter han da ?"
Jeg smiler og prøver å titte over skulderen hennes.
- "Pappa....!"
- "Han heter... Ikke noe..."
- "Jaja, du får jo ta ham med hjem en dag så vi får hilse på..."
Om det var mulig, rødmer hun litt til. Jeg ler og går opp.
Rex hopper opp og ned, bjeffer og logrer. Jeg svinger innom kjøkkenet, setter varene på plass, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser blidt opp på meg, legger ned boken. Jeg kysser henne, smiler og stryker henne over håret.
"Har du hatt en fin dag?"
"Kan ikke klage, jobben var stress. Men nå er det helg, nå skal vi kose oss."
"Hvordan var din dag da?"
"Litt masete, men jeg kom hjem. Fikk spist litt, gått en liten tur med Rex og lest noen sider i boken."
Hun kysser meg igjen og klemmer meg litt.
"Har du husket å handle?"
"Jeg handlet mat til helgen"
"Hva kjøpte du ?"
"Jeg lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg."
"Frossenpizza ?"
"Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester..."
"Gjester?"
"Tja, kanskje kjæresten til Inga vil ha pizza?"
"Johannes, kjenner du ham ?"
"Så det er Johannes han heter"
Jeg ler så jeg rister.
- "Ha, der fikk jeg vite hemmeligheten deres."
"Jojo, du ville nok fått vite den en dag likevel."
"Vil han komme da?"
"Vi får spørre..."
"Hvilken pizza kjøpte du?"
"En med pepperoni og en pizza med skinke / kjøttboller. Vi kan da legge litt ekstra fyll på de og så blir de helt sjef."
"Du får spørre Inga hva de liker på pizzaene...."
Hun smiler og reiser seg. 10 år sammen og enda er hun vakker. Jeg ser hun gli over gulvet og går ned til Inga. Jeg legger meg på gulvet og leker litt med Rex. Kaster leken, han kommer tilbake til med den. Vi drar og herjer. Løper rundt skorsteinen.
Hun kommer opp igjen, smilende lurt. Jeg klatrer opp i sofaen til henne.
"Det er greit, de kommer. Men det er en ting..."
"Ja...?"
"Du må love å ikke spørre dumme spørsmål til ham eller fortelle historier om da hun var liten"
Jeg smiler og ler så jeg hikster.
"Det er en avtale."
"Når skal vil lage maten da?"
"Tja – hva om pizzaene er ferdige til Norge Rundt eller noe slikt?"
"Hvor er Per, forresten ? Skal han ha pizza ?"
"Han er hos Joar, du får ringe og spørre."
Jeg tar frem mobilen og slår Per sitt nummer. En kort samtale senere er jeg informert om Spurs siste signering, Need For Speeds fortreffelighet og at han får Taco hos Joar. Han uteblir med andre ord.
Jeg kryper nærmere henne i sofaen. Snuser henne i nakken. Puster ut, slapper av. Vi snakker forsiktig om boken hun leser, om turer med Rex, om mat vi skal lage, steder vi skal reise. Det er godt å være hjemme. Jeg tar på henne og jeg kjenner meg lykkelig.
II. Iskald krig hjemme
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende fastspent. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å stirre mot lysskillet. Beltet strammer ikke lenger. Jeg er bilen i garasjen. Jeg er her. Jeg lukker øynene.
På jobb har jeg fortalt vitser, ledd med kollegaer. Utviklet et nytt analysekonsept for produksjonen av sveiseplater. Hatt møter. Spist lunch. Deltatt. Vært konstruktiv. Blitt satt pris på. Møtt motgang med medgang. Levd med, levd mot. Med puls. Og nå sitter jeg i garasjen. Og nøler med å gå inn. Gruer meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Jeg både vet og ikke vet. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og kommer ut av transen. Løser ut bilbeltet, åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut varene. Tar på meg gå-bort-smilet, før jeg kommer hjem.
Hei, jeg er hjemme, kommer det automatisk, lavmelt. Ingen respons. Inga, sitter ved PC-en og skriver intenst på msn. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei en gang til. Dataskjermen sier hei tilbake.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter ned varene, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser opp på meg og ned i boken igjen. Har du husket å handle, boken snakker til meg. Jeg handlet mat til helgen, svarer jeg blidt. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som stikker opp over bokkanten. Lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg.
Frossenpizza ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer jeg rolig tilbake. Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med ! Hva vil de tro om meg da ? Jeg kan allerede merke hevingen av stemmen. Nok et slag i krigen på hjemmebane er i gang.
Det er da mat, prøver jeg å si. Men vi får gjester, snapper hun tilbake. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar jeg. Vi kan ikke ha det, kommer det kort fra sofaen. Du får kjøpe noe annet ! Noe annet hva da, spør jeg flatt ? Jeg har lyst på fisk, du vet – sånn tomattorsk. Jeg sukker. Orker ikke krangle. Går ut på kjøkkenet, legger varene i kjøleskap, skap og frys – alt etter som.
Jeg kommer inn i stua, bevæpnet med penn og papir. Hva skal vi ha ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter nedskrevet. Hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille.
Stille reiser også jeg meg og går ut igjen. Garasje, bildør, belte, start, gir, rygge, svinge og så er jeg på vei mot butikken. Jeg tenker ikke. Plutselig er jeg fremme. Autopiloten er på. Varene blir plukket frem og havner i en pen haug i handlevogna. Fisk, sukkererter, grønnsaker, tomater, tomatpuré, brus.
På vei hjem lurer jeg på hvorfor hun alltid er offeret for mine handlinger, alltid et offer for omstendighetene. Alt jeg gjør er feil. Om det ikke er feil, vil det bli feil. Alle småting blir plukket på. Hvorfor det ? Alt skal deles på hjemme, selv om hun jobber halv stilling. Uansett hva jeg gjør, så må jeg gjøre det på hennes måte. Rydder jeg, må jeg forklare hvor jeg legger alt, selv om jeg legger ting tilbake på plass. Alt som kan skapes splid, blir splittet.
Jeg synes det er tungt å være gift. Alt er prøvd, rådgivning - som hun saboterte. Samtaler, oppgavefordeling. Men alt ender i våre klassiske skyttergraver. Jeg vurderer separasjon. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og enda mer skyld for det som skjer.
Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke får være like likevel ? Hvorfor vil ikke hun slippe taket hjemme ? Hvorfor alltid et offer ? Jeg er frustrert. Jeg er mann og jeg vet ikke lenger. Akkurat nå, bare er jeg. Jeg bare lurer på om barna skjønner hva som skjer...
Jeg er fremme, stanser og drar i håndbrekket.
War is hell on the home front too.
III: Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Jeg drar den tveeggede kniven over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg sitter på kjøkkenet. Hun ligger oppe og sover. Jeg ser ikke på kniven. Jeg kan høre på lyden hvor skarpt bladet er.
Ritsj, ritsj, ratsj.
Plutselig stanser jeg bevegelsen med hånden. Kniven hviler stille mot læret.
Puster sakte inn. Holder. Lytter. Klokken tikker høyt fra stua. Slipper pusten sakte ut igjen. Veggen knirker svakt. Alle hus lever, også vårt. Kniven begynner igjen å vandre over læret.
Ritsj, ratsj, ritsj.
Jeg smiler. Løfter bladet opp fra læret og holder det opp frem for meg. Det er helt sort i rommet så jeg ser ikke noe. Bladet er så skarpt at jeg kan dele mørket i to. Jeg aner er en mørk skygge over min venstre hånd.
Jeg løfter bladet mot kinnet. Eggen brenner mot huden. Griper fastere rundt skaftet. Trekker pusten raskt. Legger press mot huden. Barberer et par millimeter langs eggen. Puster ut igjen.
Sakte slipper min venstre hånd læret. Flytter den sakte over til den store skjærefjøla. Spriker med fingrene. Langsomt synker kniven ned fra kinnet, ned mot hånden. Jeg blunker.
Forsiktig presser jeg knivspissen mot treet.
Tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap - tap.
Eggen danser sakte rundt fingrene. Tommel, pekefinger, langfinger, ringfinger og lillefinger.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Raskere. Frem og tilbake. Jeg stoler på vanen. Jeg stoler på hånden.
Tap - tap - tap - tap - tap – tap - tap - tap - tap - tap.
Jeg ser ingenting, men jeg ser ut i rommet likevel. Ser bort fra hånden.
Tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap-tap.
Lyden er intens. Spissen på kniven trommer mot skjærefjøla.
Tap-tap-tap-tap-tap–tap-tap-tap-tap–tap.
Jeg er her, hun er oppe og sover.
Taptaptaptaptaptaptaptaptaptap.
Bevegelsen lager en liten vind over hånden. Hårene på fingrene blafrer og kjennes kalde. Knivbladet er skarpt og jeg har kontroll.
Tatpatpatpatpatpatpatpatpatpat.
Eggen lever sitt eget liv og lager en dur.
Taappttaappttaappttaappttaapptpaapp.
Jeg klarer ikke å skille lydene fra hverandre.
Jeg løfter kniven, prøver å skjære mørket. Alt jeg kutter er lyden. Stillhet. Jeg reiser meg. Bladet er skarpt.
IV. Jeg tar henne under albuen...
Jeg drar i håndbrekket. Ser inn i garasjeveggen. Raskt slukker jeg motoren. Men blir sittende. Veggen er mørk, lyset fra porten når bare halvveis opp til taket. Jeg blir sittende å se mot lysskillet. Et lite klikk og beltet glir sakte på plass. Jeg er mannen i garasjen. Jeg er her og jeg er hjemme.
På jobb har jeg ledd av vitser, ledd av kollegaer. Argumentert for et nytt analysekonsept for produksjonsresultater. Hatt møter. Spist lunch. Sett på andre jobbe. Vært tilskuer. Satt pris på mine kollegaer. Møtt litt motgang, men mest medgang. Jobben er slitsom, men den betaler lånet vårt. Og nå sitter jeg i garasjen. Klar til å gå inn. Gleder meg faktisk. Hvordan kom jeg hit ? Til kone, hus i byggefelt, dobbeltgarasje, to barn – en pike og en gutt, to biler, en hund og noen gullfisker. Valg og konsekvenser raser gjennom hodet mitt.
Rister litt på hodet og åpner døren. Trår ut på sementgulvet. Lukker døren. Åpner bagasjelokket, tar ut vinflaskene. Ser over garasjen, alt er på plass. Nikker blidt og går mot inngangsdøren.
Jeg sier ingenting i det jeg trår inn over dørstokken. Huset er stille. Inga, sitter ved PC-en på kontoret og skriver intenst på leksene sine. Jeg stikker hodet innfor døren, sier hei. Hun smiler og sier hei tilbake. Mye lekser, spør jeg. Hun nikker og jeg lukker døren.
Jeg svinger innom kjøkkenet, setter vinflaskene i vinskapet, før jeg ser inn i stua. Hun ligger på sofaen, leser litt i en bok. Hun ser meg, legger ned boken og setter seg opp. Har du husket å handle, spør jeg. Jeg handlet mat til helgen, svarer hun. Hva kjøpte du ? Jeg ser på øynene som ser nervøst på meg. Hun lister kort opp pizza, ost, pålegg, juice og egg. Frossenpizza, spør jeg stille ? Ja, jeg tenkte det kunne være enkelt og greit nå som vi får gjester, svarer hun og vrir på seg.
Vi kan da ikke ha pizza når vi får gjester ? Frossenpizza til og med! Hva vil de tro om meg da ? Jeg snakker lavt og bestemt. Det er da mat, prøver hun å si. Men vi får gjester, sier jeg litt sterkere. Det er lettvindt, god mat til helga, gjentar hun. Vi kan ikke ha det, avslutter jeg. Hva nå hva da, spør hun forsiktig. Du vet, sier jeg, kom.
Jeg ser på henne mens hun legger boken ned, reiser seg og kommer bort til meg. Jeg tar henne under albuen og leder henne opp trappen, til soverommet. Vi går inn og jeg lukker døren. Jeg setter meg på sengen, ser på at hun åpner beltet og tar av seg buksen og trusa. Hun kommer bort til meg og legger seg over kneet. Mens jeg gir henne ris, forteller jeg henne bestemt at vi skal ha skikkelig mat når vi skal ha gjester. Jeg understreker at hun får ris for at hun skal huske dette bedre til neste gang. Til sist, når rumpa hennes er rød og varm, spør jeg om hun har forstått, hun nikker og sier ja. Stille reiser hun seg og kler seg. Jeg kysser henne og sier at hun har vært flink. Jeg går ned, finner avisen og setter meg i lenestolen.
Hun kommer inn i stua, med penn og papir. Jeg legger ned avisen, hvor er Per ? Han er hos Joar, sier hun stille. Hva skal vi ha, spør hun så ? Pennen hviler mot blokka. 40 sekunder senere er 5 punkter med skikkelig middagsmat nedskrevet. Stille går hun ut. Jeg hører ytterdøren åpnes, garasjeporten går opp, smekket fra bildøren, lyden fra motoren og lyden fra hjulene mot grusen er det siste jeg hører før hun er på vei mot butikken. Jeg løfter avisen og leser.
Mens hun er borte, lurer jeg på hvorfor hun alltid gjør slike feiltagelser. Alltid er det et eller annet å plukke på. Alltid må jeg korrigere henne. Jeg liker orden og det vet hun. Jeg går ikke å plukker på småting, men enkelte ting må korrigeres. Noen ganger synes jeg synd på henne, men om jeg lar ting skli ut så blir det kaos. Alt skal ikke deles på hjemme, rollefordelingen er klar. Det er mitt hus og min måte, liker hun det ikke så kan hun flytte. Jeg liker det ryddig, selv om hun vet hvor ting skal, så glemmer hun, det må jo korrigeres.
Jeg synes det er greit å være gift. Jeg har aldri vurdert separasjon. Noen ganger lurer jeg på om hun er fornøyd, men hun sier ikke noe. Huff, skilsmisse. Jeg liker ikke tanken, men mange skiller seg. Alt jeg vil få da er mindre samvær med barna, mer gjeld og ”skylden” for det som skjer. Hva er vitsen med likestilling, når vi ikke er like likevel ? Hun er kvinne og jeg er mann. Mannen er familiens overhode, jeg styrer hjemmet så godt jeg kan. Jeg har en god kone. Jeg smiler i det hun stanser og kjører inn i garasjen.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
En Grønn Motto Guzzi...
Søndag, endelig min dag, tenkte Helen. Skolen var over og jeg satt på bussen, på vei hjem. 20 år, blond, singel og noen erfaringer rikere. Jeg gjorde opp status. Et år med korssting, symaskiner og snorkende romvenninne var over. Folkehøyskolen hadde vært ok til å begynne med, men når sjarmerende uvaner blir irriterende uvaner hadde sjarmen dalt flere hakk. Læreren på skredderi-linja var teknisk flink, men veldig fantasiløs. Jeg begynte å kjede meg. I tillegg kom sladder, klining med Sara's kjæreste på festen - et stort no-no og to dagers utvisning for å ha vært på en fest i byen. Litt trist på avskjedsdagen hadde det vært, men det var jo helst fordi alle andre hadde vært triste. Jo, det var på høy tid å komme hjem igjen.
Bussen rullet sakte. Stoppet på små steder, store steder og ingen steder. Enten for å ta på passasjerer, slippe av passasjerer eller la oss spise en overpriset hot-dog på bensinstasjonen. Det var langt hjem. Det hadde vært kjappest å fly, men jeg var konk og bussbilletten var kjøpt på krita og VISA kortet skrek om nåde. Samma det, jeg ruller hjem. P4 snurret og gikk i øret. Mobiltelefoner kan være ganske så praktiske nå om dagen.
13 timer senere, 2 større byer, 5 mindre og masse småsteder senere stoppet bussen i veikanten hjemme. Busskuret stod alene, grått, nærmest sort i skumringen. Jeg gikk av bussen. Fikk bussjåføren til å åpne dørene i siden på bussen og losse av årets pikk pakk. Jeg hadde dratt nedover med 3 kofferter. Jeg kom hjem med 3 kofferter, 2 bager, 1 søppelpose full av modifiserte fretex-klær og en stor lampeskjerm.
- "Du skulle nesten ha betalt en billett ekstra for alle disse tingene", lo bussjåføren.
- "Tja, det var vel derfor jeg kjørte med deg da", smilte jeg tilbake.
Så der stod jeg med en liten pyramide av ting. Jeg sendte en sms til søs og gav et kort ring til hustelefonen hjemme. Tre sekunder etter ringer pappa og sms fra søs tikker inn samtidig. Joda, han skulle komme med en gang. Og kjente jeg dem rett ville alle komme med samtidig. Far, mor og søs. Kanskje de tok med Tarzan også.
Noen lange minutter senere rullet volvoen frem. Mor i framsetet, far bak rattet og søs i baksetet. Masse klemmer og kommentarer om pikk-pakket mitt, utseende og lang reisetid. Jeg klemte dem hardt. Jeg var glad for å være hjemme, selv om jeg var glad den kvelden i fjor da jeg dro. Men det var da, nå er jeg hjemme.
Dagen etter stod mor og far opp tidlig, dro på jobbben. Jeg sov lenge. Søs romsterte nede og spilte teen-disco for full mugge. Litt sur stod jeg opp og hoppet i dusjen. En dusj, litt frokost og kaffe senere var jeg klar for dagens gjøremål. Målsetningen var klar; finne seg sommerjobb, spare seg opp noen kroner. Dra på en festival i sommer og likevel ha nok penger til høstens skoleår. Puh, det kom ikke til å bli lett.
45 minutter senere inne i sentrum, utenfor bokhandelen. Jeg var litt nervøs for å gå inn. Jeg hadde ikke sendt søknad om sommerjobb. Vi hadde snakket sammen ved påske og Sara, eieren av bokhandleren, sa da at det ikke ville være noe problem med sommerjobb. Klara, hun som vanligvis jobbet i butikken, hadde termin tidlig i sommer. Tidlig i mai så hadde jeg ringt for å bekrefte det. Men den telefonsamtalen hadde vert så vag at, jeg var ikke helt sikker. Sakte åpnet jeg døren og gikk inn.
- "Heisann! Kjekt du kunne komme. Jeg ringte nesten etter deg på fredag!"
Sara var energisk bak disken, åpnet en brun kasse med bøker.
- "Hei...", smilte jeg usikkert tilbake.
Hvorfor hadde hun tenkt å ringe fredag?
- "Jeg ville ringe fordi jeg trenger hjelp nå, denne uka - ikke senere som vi snakket om. Klara ble kjørt til fødeavdelingen lørdag."
- "Går alt bra?"
- "Ja, jeg tror det. Mange svangerskap avsluttes tidligere. Graviditeten er jo circa ni mnd, ikke alltid at den er akkurat. Noen ganger over, noen ganger kortere. Nå er det jo snakk om kun noen uker for tidlig. Jeg ringte henne i går, nemlig..."
- "Men hun er på sykehuset, og jeg er her..."
- "Det var bra. Jeg kan begynne nå...", sa jeg selvsikkert.
- "Godt, godt. Men først la oss ta formalia..."
Hun reiste seg og åpnet døren til kontoret. Vi satte oss ned ved skrivebordet, avtalte timelønn, arbeidstider og at jeg helst skulle jobbe hver lørdag. Jeg bremset litt, og spurte om jeg ikke kunne jobbe sent hver torsdag og ha fri annenhver lørdag. Sara grunnet litt over dette og sa at det kunne vi sikkert ordne. Men hun skrev det ikke ned. Jeg regnet stille ut at de fleste ukene ville jeg jobbe 3 til 4 dager i uka. Noen ganger lenger.
Ved middagsbordet ble jeg intervjuet av familien. Hadde jeg fått jobb, hva skulle jeg jobbe med, og så videre. Jeg svarte så godt jeg kunne, men kunne ikke gi mere informasjon om Klara og baby'en hennes. Bestikk, glass, tallerker, panner og fat havnet i oppvaskmaskinen. Resten av familien lot seg hypnotisere av den magiske tv-boksen. Jeg lurte meg ned i kjelleren og hentet sekken med fretexklærne. Satte opp symaskinen og tok frem jakken. Dongri-jakken som jeg hadde flikket på i 2 mnd. Jeg puslet med mønster og så videre. Det var herlig å skape noe i fred og ro. Mønster og modeller. Akt
- "Heeeeeleeeeeennnn, teleeefooooooon!", skriker søs ned trappen.
Jeg går sakte opp og tar røret.
- "Hei Helen, dette er Klara. Jeg ringer fra sykehuset."
- "Heisann Klara, hvordan har du det?"
- "Jo takk, bare bra. De ville ha meg inn til observasjon nå, jeg har kjent meg så rar i det siste."
- "Og hvordan går det med babyen", spurte jeg kanskje litt for kjapt.
- "Jo, jeg var bekymret. Men legene sa at den så ok ut, men at det var best jeg var innlagt inntil videre..."
- "Det var da godt å høre. Selv om det er litt leit at du er innlagt."
- "Jeg snakket med Sara, godt du kunne begynne med en gang."
- "Ja, det passet bra"
- "Men du, jeg fikk også vite at du bare skal jobbe halve uken"
- "Jaaaa", jeg dro på svaret - usikker på hva som kom neste.
- "Jeg trenger en tjeneste."
Nå ble jeg usikker.
- "Ok, hva er det?"
- "Husker du Truls, sønnen min?"
Jeg så for meg en tett plugg av en gutt som smilte hele dagen og kastet sand på alle de andre barna i sandkassen.
- "Ja selvsagt husker jeg Truls. Jeg satt da barnevakt for ham ved juletider!"
- "Hehehe, ja hvem kan glemme det."
Minner om et kjøkken som var fullt av mel og pannekakerøre etter at tante Helen skulle imponere, kom og gikk igjen.
- "Nå skal du høre. Jeg vil få ganske masse å gjøre med denne babyen, så om du kunne vært barnevakt for Truls, de dagene du ikke jobber for Sara... Så hadde det vert kjempe. Du skal få betalt altså."
Nå ble jeg stille og tenkte. Yes! Mere penger. Det er det jeg trenger. Og så for meg nye klær, nytt verktøy og kanskje ny symaskin. Hodet mitt spant.
- "Hallo...."
- "Ja, jo - selvsagt kan jeg passe Truls. Hvor er han nå forresten?"
- "Han er hos sin bestemor, men jeg vil ikke bry dem for mye. De er jo glad i Truls, men de må jo ha noe for seg selv de også."
- "Jo takk, jeg stikker opp til deg i morgen ettermiddag, på sykehuset, og avtaler nærmere!"
- "Den er god Helen, vi snakkes.
- "Ha det godt Klara!"
2 sekunder etter telefonen er stille, går det opp for meg at jeg ikke vil få noe som helst fritid i sommer. Det vil være boom bang jobbe jobbe jobbe. Kanskje ikke det er så dumt. Jeg trenger aktivisering etter dette året.
Neste dag på sykehuset. Ved inngangen stod en grønn motorsykkel. Motto Guzzi, kunne jeg lese svakt i relieffskrift. Fin farge, min favoritt, tenkte jeg i det jeg gikk igjennom sykehuset sine skyvedører. I det jeg åpner døren til Klara sitt rom ser jeg en mann med skinnjakke lene seg over sengen. Klara, som var alenemamma, så meg over hodet hans. Jeg rødmet i det jeg kom inn i rommet, trodde jeg hadde åpnet døren på feil tidspunkt. De så jo ut som de klinte. Kanskje dette var Klara sin nye kjæreste?
- "Æh,hei", sa jeg kjapt.
- "Heisann Helen, fint du kom. Dette er Frank!"
Frank reiste seg opp. Det var den flotteste gutten jeg noen sinne hadde sett. Høy, mørk og med det glimtet i øyet. Han passet liksom ikke inn på sykehuset. Jeg så på han, så på han og så.
- "Hei", sa Frank med mørk stemme. Og så sa han ikke mer.
Klara snakket om hus, mat, hentetider og sovetider. Jeg nikket, skjøt inn et ja eller nei der det passet seg. Hvem var Frank, hva gjorde han her? Og hvorfor så han på meg. Slik.
Ut på kvelden gikk jeg tur med Tarzan, familiens hund. En raggete schæfer. Tarzan kunne bjeffe høyt og kunne kanskje se skummel ut. Men han var snill. Kosete og snill. Vi hadde hatt Tarzan i 8 år. Jeg hadde gått gjennom tenårene med Tarzan og var veldig glad i ham. Jeg gikk og små-snakket med hunden. Dro i halsbåndet og fikk ham på plass. En høyfrekvent motorlyd skjærer gjennom kvelden. Langt borte ser jeg et lys. En motorsykkel. Jeg blunket. Håpte. Og blunket igjen. Lyset kom nærmere. Rett mot meg. Ti meter fra meg bremser sykkelen hardt. Stanser. Tarzan bjeffer. Det er sykkelen fra sykehuset. Den grønne.
Motorsykkelisten mumler noe innefra hjelmen.
- "Hysj Tarzan!", jeg rykker i halsbåndet.
- "Jeg kan ikke høre hva du sier, du må ta av deg hjelmen..."
Hjelmen kom av, det var Frank.
- "Heisann", sa Frank på sin vanlige taletrengte måte.
- "Helen?"
Spørsmålet ble hengenende over asfalten.
- "Hei, var du lenge på sykehuset?"
- "Nei."
- "Er det din sykkel?", jeg klarte å la være å stirre på øynene til Frank. Bøyde meg ned og klappet Tarzan. Jeg rødmet litt og var litt irritert på meg selv, klarte jeg ikke å være annet enn frk. obvious.
- "Ja", sa taletrengte Frank.
Jeg klappet Tarzan mer.
- "Hva heter hunden?" Frank sa mer enn et ord!
- "Tarzan og den er snill."
Tarzan tittet opp på Frank, han så avventende ut.
- "Vil du klappe Tarzan?", spurte jeg.
Frank sa ikke noe. Rettet seg opp og slo av tenningen på sykkelen. Satte ned støtten og gikk av sykkelen. Sakte kom han mot oss. Han rettet ut hånden og lot Tarzan snuse på seg. Ah - Frank hadde lag med hunder. Tarzan snuste på hånden hans, så på meg og tilbake til Frank igjen.
- "Heisann Tarzan", hilste Frank og klappet hunden bak øret. Tarzan likte med en gang hånden til Frank og logret stolt med halen. Jeg satt nå på huk, like ved ham. Han luktet lær og olje.
- "Skal du gå lenge tur med Tarzan?"
- "Nei, vi er på vei hjem. Hvordan det?"
- "Jeg lurte på om du hadde lyst til å bli med en tur", Frank så på meg og nikket mot motorsykkelen.
Jeg ble varm rundt ørene, prøvde å skjule det lett ved å bøye meg ned mot Tarzan og rette på halsbåndet. Jeg kom bort i hånden hans, den var varm.
- "Gi meg 5 minutter", sa jeg raskt og rettet meg litt fort opp.
Akkurat da lente han seg fremover, jeg skallet til ham i hodet.
- "Oi"
- "Gjorde det vondt?", spurte Frank.
- "Nei, fikk du vondt?", spurte jeg tilbake.
- "Nja, ikke noe særlig", smilte han.
Frank gned seg på hodet og ristet litt på kroppen.
- "Så du blir med?"
- "Ja, jeg skal bare bort med hunden. Har du en ekstra hjelm?"
Jeg pekte mot huset i lysningen, Frank nikket.
- "Jeg kjører bort og venter på deg."
Uten flere ord, gikk han bort til sykkelen og svingte han seg i salen. Mmm, lekker rumpe også, tenkte jeg. Frank startet sykkelen, med hjelmen på hånden, kjørte han bort. Jeg fikk Tarzan på bena og gikk hjem. Ah, ah - hva var dette. En "date" ? Og hva var han til Klara. Jeg visste bare at jeg ville vite mer om Frank, om så jeg måtte dra ordene ut av ham.
- "Hvem er han?"
Det var søs som spurte. Jeg ville være rask. Ingen flere spørsmål. Jeg ville ikke svare.
- "Paaaaappaaaaa... Helen skal uuuuuuuuuut!"
Den hersens lillesøs ville gjøre meg forlegen.
- "Ja ha vennen, skal du ut"
Pappa brummet inne fra stua. Jeg så hvasst på søs.
- "Ja!"
Jeg gikk raskt mot døren, jeg hadde ikke lyst til å forklare noen om noe, spesielt om noe som kanskje som ikke var. Noe som bare var rødmen i kinnene mine. Et hjerteslag unna. Tok vindjakken, tråkket ned i støvlene og gikk fort ut.
- "Det gikk da fort", sa snakkesalige Frank.
Han rettet opp sykkelen. Gav meg en rød hjelm og så på at jeg satte den på meg. Heldigvis visste jeg hvordan man strammer og retter på en hjelm, takket være en kort romanse med Fredrik i 9 klasse. Fredrik hadde moped og var konge i 9a. Men det gikk over. Fredrik kunne ikke kysse, han slevet. Og det kunne ingen moped hjelpe på. Hjelmen satt som den skulle, jeg svingte meg opp i salen og tok tak i Frank.
- "Hold fast"
Det var alt som ble sagt, Frank ruset motoren, satte sykkelen i gir og slapp ut clutchen. Mr Motto Guzzi la seg i selen med et pent lite rykk. Bort over riksveien dro vi. Lyden var høy, Frank stor og sterk å holde i. Vinden rev i jakken min. Pulsen slo. Det var nå jeg levde. Jeg husket. Jeg fløt. Jeg lot Frank og sykkelen føre. Jeg bare var med. Lente meg med Frank inn i svingen og opp igjen når vi kom ut av svingen. Dette var spennende. Kilometer på kilometer svant bak oss.
Etter en tid begynte Frank å kjøre mer forsiktig. Som om han ventet på noe. Jeg våget ennå ikke å titte rundt om ham for se hvor vi var, men ut fra det jeg så på siden var vi like ved det store vannet. Og ganske riktig, sykkelen svingte inn på rasteplassen og stanset forran kiosken. Jeg steg av og tok av hjelmen. Frank stanset sykkelen. Parkerer den. Han festet hjelmene på sykkelen, drar hånden sin gjennom sitt flotte sorte hår og titter på meg.
- "Har du lyst på noe, tørst eller noe?"
Frank setter stadig nye rekorder verbalt. Jeg kjente støvet i halsen, jeg nikket.
- "En sånn grønn imsdal", fikk jeg hostet frem.
Selv kjøpte Frank en Cola.
- "Skal vi?", han nikket mot sjøen.
Jeg nikket og sammen gikk vi ned mot sjøen.
- "Hvordan kjenner du Klara"
Frank smilte, hjertet mitt banket.
- "Jeg er nevøen til Klara, hun er min tante. Og jeg har fått jobb på verftet i sommer."
Jeg ble 10 kilo lettere der jeg gikk. Hadde lyst til å juble.
- "Mor sa hun skulle ha barn og sånn, så jeg måtte jo hilse på når jeg først var der."
- "Men når jeg kom til bokhandelen sa Sara at hun var på sykehuset. Du kom inn da jeg gav tante Klara en klem"
Frank var litt brydd, rykket i hele seg og rettet på skinnjakken.
- "Det var veldig kjekt at du ville bli med."
- "Kjekt at du spurte."
- "Jeg er ikke noe flink med ord.."
Det blir stille noen sekunder. Vi går noen skritt til.
- "Du får da sagt det du vil si..."
- "Jeg blir så keitete når jeg skal snakke med jenter jeg liker"
Frank sa den siste setningen fort, som om han hadde brent seg. Jeg tok tak i albuen til Frank og gikk tett ved ham.
- "Jeg også blir litt taus når jeg snakker med gutter jeg liker", sa jeg stille og holdt steg-takten hans.
Jeg kunne merke at steget til Frank ble lettere. Han prøvde å skjule det, men jeg kunne høre han trakk pusten. Forsiktig klemte han hånden mellom albuen og kroppen sin. Stille gikk vi videre. Framme ved benken, ved strandlinjen, stanset vi, satte oss ned. Redd for å bryte stemningen, satte vi oss tett sammen. Hentet begge frem brusflasken, synkront åpnet vi korkene og tok en slurk. I det jeg senket flasken fra munnen kom jeg til å søle litt på jakken min. Frank så det, og tok raskt frem en serviett. Bøyde seg frem og tørket vannet bort. Jeg kunne lukte aftershave, innunder lærlukten og oljen. Jeg snuste på halsen hans.
Frank tok hodet mitt i hendene sine og kysset meg forsiktig på leppene. Søkende. Forsiktig kysset jeg ham tilbake. Hjertet hamret. Han tok hånden min, holdt den forsiktig. Jeg la hodet på brystet hans og så stille ut over vannet. Mens han strøk meg over håret, tenkte jeg stille; kanskje det blir en romantisk sommer likevel? En litt annen sommer enn hva jeg hadde tenkt...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Bussen rullet sakte. Stoppet på små steder, store steder og ingen steder. Enten for å ta på passasjerer, slippe av passasjerer eller la oss spise en overpriset hot-dog på bensinstasjonen. Det var langt hjem. Det hadde vært kjappest å fly, men jeg var konk og bussbilletten var kjøpt på krita og VISA kortet skrek om nåde. Samma det, jeg ruller hjem. P4 snurret og gikk i øret. Mobiltelefoner kan være ganske så praktiske nå om dagen.
13 timer senere, 2 større byer, 5 mindre og masse småsteder senere stoppet bussen i veikanten hjemme. Busskuret stod alene, grått, nærmest sort i skumringen. Jeg gikk av bussen. Fikk bussjåføren til å åpne dørene i siden på bussen og losse av årets pikk pakk. Jeg hadde dratt nedover med 3 kofferter. Jeg kom hjem med 3 kofferter, 2 bager, 1 søppelpose full av modifiserte fretex-klær og en stor lampeskjerm.
- "Du skulle nesten ha betalt en billett ekstra for alle disse tingene", lo bussjåføren.
- "Tja, det var vel derfor jeg kjørte med deg da", smilte jeg tilbake.
Så der stod jeg med en liten pyramide av ting. Jeg sendte en sms til søs og gav et kort ring til hustelefonen hjemme. Tre sekunder etter ringer pappa og sms fra søs tikker inn samtidig. Joda, han skulle komme med en gang. Og kjente jeg dem rett ville alle komme med samtidig. Far, mor og søs. Kanskje de tok med Tarzan også.
Noen lange minutter senere rullet volvoen frem. Mor i framsetet, far bak rattet og søs i baksetet. Masse klemmer og kommentarer om pikk-pakket mitt, utseende og lang reisetid. Jeg klemte dem hardt. Jeg var glad for å være hjemme, selv om jeg var glad den kvelden i fjor da jeg dro. Men det var da, nå er jeg hjemme.
Dagen etter stod mor og far opp tidlig, dro på jobbben. Jeg sov lenge. Søs romsterte nede og spilte teen-disco for full mugge. Litt sur stod jeg opp og hoppet i dusjen. En dusj, litt frokost og kaffe senere var jeg klar for dagens gjøremål. Målsetningen var klar; finne seg sommerjobb, spare seg opp noen kroner. Dra på en festival i sommer og likevel ha nok penger til høstens skoleår. Puh, det kom ikke til å bli lett.
45 minutter senere inne i sentrum, utenfor bokhandelen. Jeg var litt nervøs for å gå inn. Jeg hadde ikke sendt søknad om sommerjobb. Vi hadde snakket sammen ved påske og Sara, eieren av bokhandleren, sa da at det ikke ville være noe problem med sommerjobb. Klara, hun som vanligvis jobbet i butikken, hadde termin tidlig i sommer. Tidlig i mai så hadde jeg ringt for å bekrefte det. Men den telefonsamtalen hadde vert så vag at, jeg var ikke helt sikker. Sakte åpnet jeg døren og gikk inn.
- "Heisann! Kjekt du kunne komme. Jeg ringte nesten etter deg på fredag!"
Sara var energisk bak disken, åpnet en brun kasse med bøker.
- "Hei...", smilte jeg usikkert tilbake.
Hvorfor hadde hun tenkt å ringe fredag?
- "Jeg ville ringe fordi jeg trenger hjelp nå, denne uka - ikke senere som vi snakket om. Klara ble kjørt til fødeavdelingen lørdag."
- "Går alt bra?"
- "Ja, jeg tror det. Mange svangerskap avsluttes tidligere. Graviditeten er jo circa ni mnd, ikke alltid at den er akkurat. Noen ganger over, noen ganger kortere. Nå er det jo snakk om kun noen uker for tidlig. Jeg ringte henne i går, nemlig..."
- "Men hun er på sykehuset, og jeg er her..."
- "Det var bra. Jeg kan begynne nå...", sa jeg selvsikkert.
- "Godt, godt. Men først la oss ta formalia..."
Hun reiste seg og åpnet døren til kontoret. Vi satte oss ned ved skrivebordet, avtalte timelønn, arbeidstider og at jeg helst skulle jobbe hver lørdag. Jeg bremset litt, og spurte om jeg ikke kunne jobbe sent hver torsdag og ha fri annenhver lørdag. Sara grunnet litt over dette og sa at det kunne vi sikkert ordne. Men hun skrev det ikke ned. Jeg regnet stille ut at de fleste ukene ville jeg jobbe 3 til 4 dager i uka. Noen ganger lenger.
Ved middagsbordet ble jeg intervjuet av familien. Hadde jeg fått jobb, hva skulle jeg jobbe med, og så videre. Jeg svarte så godt jeg kunne, men kunne ikke gi mere informasjon om Klara og baby'en hennes. Bestikk, glass, tallerker, panner og fat havnet i oppvaskmaskinen. Resten av familien lot seg hypnotisere av den magiske tv-boksen. Jeg lurte meg ned i kjelleren og hentet sekken med fretexklærne. Satte opp symaskinen og tok frem jakken. Dongri-jakken som jeg hadde flikket på i 2 mnd. Jeg puslet med mønster og så videre. Det var herlig å skape noe i fred og ro. Mønster og modeller. Akt
- "Heeeeeleeeeeennnn, teleeefooooooon!", skriker søs ned trappen.
Jeg går sakte opp og tar røret.
- "Hei Helen, dette er Klara. Jeg ringer fra sykehuset."
- "Heisann Klara, hvordan har du det?"
- "Jo takk, bare bra. De ville ha meg inn til observasjon nå, jeg har kjent meg så rar i det siste."
- "Og hvordan går det med babyen", spurte jeg kanskje litt for kjapt.
- "Jo, jeg var bekymret. Men legene sa at den så ok ut, men at det var best jeg var innlagt inntil videre..."
- "Det var da godt å høre. Selv om det er litt leit at du er innlagt."
- "Jeg snakket med Sara, godt du kunne begynne med en gang."
- "Ja, det passet bra"
- "Men du, jeg fikk også vite at du bare skal jobbe halve uken"
- "Jaaaa", jeg dro på svaret - usikker på hva som kom neste.
- "Jeg trenger en tjeneste."
Nå ble jeg usikker.
- "Ok, hva er det?"
- "Husker du Truls, sønnen min?"
Jeg så for meg en tett plugg av en gutt som smilte hele dagen og kastet sand på alle de andre barna i sandkassen.
- "Ja selvsagt husker jeg Truls. Jeg satt da barnevakt for ham ved juletider!"
- "Hehehe, ja hvem kan glemme det."
Minner om et kjøkken som var fullt av mel og pannekakerøre etter at tante Helen skulle imponere, kom og gikk igjen.
- "Nå skal du høre. Jeg vil få ganske masse å gjøre med denne babyen, så om du kunne vært barnevakt for Truls, de dagene du ikke jobber for Sara... Så hadde det vert kjempe. Du skal få betalt altså."
Nå ble jeg stille og tenkte. Yes! Mere penger. Det er det jeg trenger. Og så for meg nye klær, nytt verktøy og kanskje ny symaskin. Hodet mitt spant.
- "Hallo...."
- "Ja, jo - selvsagt kan jeg passe Truls. Hvor er han nå forresten?"
- "Han er hos sin bestemor, men jeg vil ikke bry dem for mye. De er jo glad i Truls, men de må jo ha noe for seg selv de også."
- "Jo takk, jeg stikker opp til deg i morgen ettermiddag, på sykehuset, og avtaler nærmere!"
- "Den er god Helen, vi snakkes.
- "Ha det godt Klara!"
2 sekunder etter telefonen er stille, går det opp for meg at jeg ikke vil få noe som helst fritid i sommer. Det vil være boom bang jobbe jobbe jobbe. Kanskje ikke det er så dumt. Jeg trenger aktivisering etter dette året.
Neste dag på sykehuset. Ved inngangen stod en grønn motorsykkel. Motto Guzzi, kunne jeg lese svakt i relieffskrift. Fin farge, min favoritt, tenkte jeg i det jeg gikk igjennom sykehuset sine skyvedører. I det jeg åpner døren til Klara sitt rom ser jeg en mann med skinnjakke lene seg over sengen. Klara, som var alenemamma, så meg over hodet hans. Jeg rødmet i det jeg kom inn i rommet, trodde jeg hadde åpnet døren på feil tidspunkt. De så jo ut som de klinte. Kanskje dette var Klara sin nye kjæreste?
- "Æh,hei", sa jeg kjapt.
- "Heisann Helen, fint du kom. Dette er Frank!"
Frank reiste seg opp. Det var den flotteste gutten jeg noen sinne hadde sett. Høy, mørk og med det glimtet i øyet. Han passet liksom ikke inn på sykehuset. Jeg så på han, så på han og så.
- "Hei", sa Frank med mørk stemme. Og så sa han ikke mer.
Klara snakket om hus, mat, hentetider og sovetider. Jeg nikket, skjøt inn et ja eller nei der det passet seg. Hvem var Frank, hva gjorde han her? Og hvorfor så han på meg. Slik.
Ut på kvelden gikk jeg tur med Tarzan, familiens hund. En raggete schæfer. Tarzan kunne bjeffe høyt og kunne kanskje se skummel ut. Men han var snill. Kosete og snill. Vi hadde hatt Tarzan i 8 år. Jeg hadde gått gjennom tenårene med Tarzan og var veldig glad i ham. Jeg gikk og små-snakket med hunden. Dro i halsbåndet og fikk ham på plass. En høyfrekvent motorlyd skjærer gjennom kvelden. Langt borte ser jeg et lys. En motorsykkel. Jeg blunket. Håpte. Og blunket igjen. Lyset kom nærmere. Rett mot meg. Ti meter fra meg bremser sykkelen hardt. Stanser. Tarzan bjeffer. Det er sykkelen fra sykehuset. Den grønne.
Motorsykkelisten mumler noe innefra hjelmen.
- "Hysj Tarzan!", jeg rykker i halsbåndet.
- "Jeg kan ikke høre hva du sier, du må ta av deg hjelmen..."
Hjelmen kom av, det var Frank.
- "Heisann", sa Frank på sin vanlige taletrengte måte.
- "Helen?"
Spørsmålet ble hengenende over asfalten.
- "Hei, var du lenge på sykehuset?"
- "Nei."
- "Er det din sykkel?", jeg klarte å la være å stirre på øynene til Frank. Bøyde meg ned og klappet Tarzan. Jeg rødmet litt og var litt irritert på meg selv, klarte jeg ikke å være annet enn frk. obvious.
- "Ja", sa taletrengte Frank.
Jeg klappet Tarzan mer.
- "Hva heter hunden?" Frank sa mer enn et ord!
- "Tarzan og den er snill."
Tarzan tittet opp på Frank, han så avventende ut.
- "Vil du klappe Tarzan?", spurte jeg.
Frank sa ikke noe. Rettet seg opp og slo av tenningen på sykkelen. Satte ned støtten og gikk av sykkelen. Sakte kom han mot oss. Han rettet ut hånden og lot Tarzan snuse på seg. Ah - Frank hadde lag med hunder. Tarzan snuste på hånden hans, så på meg og tilbake til Frank igjen.
- "Heisann Tarzan", hilste Frank og klappet hunden bak øret. Tarzan likte med en gang hånden til Frank og logret stolt med halen. Jeg satt nå på huk, like ved ham. Han luktet lær og olje.
- "Skal du gå lenge tur med Tarzan?"
- "Nei, vi er på vei hjem. Hvordan det?"
- "Jeg lurte på om du hadde lyst til å bli med en tur", Frank så på meg og nikket mot motorsykkelen.
Jeg ble varm rundt ørene, prøvde å skjule det lett ved å bøye meg ned mot Tarzan og rette på halsbåndet. Jeg kom bort i hånden hans, den var varm.
- "Gi meg 5 minutter", sa jeg raskt og rettet meg litt fort opp.
Akkurat da lente han seg fremover, jeg skallet til ham i hodet.
- "Oi"
- "Gjorde det vondt?", spurte Frank.
- "Nei, fikk du vondt?", spurte jeg tilbake.
- "Nja, ikke noe særlig", smilte han.
Frank gned seg på hodet og ristet litt på kroppen.
- "Så du blir med?"
- "Ja, jeg skal bare bort med hunden. Har du en ekstra hjelm?"
Jeg pekte mot huset i lysningen, Frank nikket.
- "Jeg kjører bort og venter på deg."
Uten flere ord, gikk han bort til sykkelen og svingte han seg i salen. Mmm, lekker rumpe også, tenkte jeg. Frank startet sykkelen, med hjelmen på hånden, kjørte han bort. Jeg fikk Tarzan på bena og gikk hjem. Ah, ah - hva var dette. En "date" ? Og hva var han til Klara. Jeg visste bare at jeg ville vite mer om Frank, om så jeg måtte dra ordene ut av ham.
- "Hvem er han?"
Det var søs som spurte. Jeg ville være rask. Ingen flere spørsmål. Jeg ville ikke svare.
- "Paaaaappaaaaa... Helen skal uuuuuuuuuut!"
Den hersens lillesøs ville gjøre meg forlegen.
- "Ja ha vennen, skal du ut"
Pappa brummet inne fra stua. Jeg så hvasst på søs.
- "Ja!"
Jeg gikk raskt mot døren, jeg hadde ikke lyst til å forklare noen om noe, spesielt om noe som kanskje som ikke var. Noe som bare var rødmen i kinnene mine. Et hjerteslag unna. Tok vindjakken, tråkket ned i støvlene og gikk fort ut.
- "Det gikk da fort", sa snakkesalige Frank.
Han rettet opp sykkelen. Gav meg en rød hjelm og så på at jeg satte den på meg. Heldigvis visste jeg hvordan man strammer og retter på en hjelm, takket være en kort romanse med Fredrik i 9 klasse. Fredrik hadde moped og var konge i 9a. Men det gikk over. Fredrik kunne ikke kysse, han slevet. Og det kunne ingen moped hjelpe på. Hjelmen satt som den skulle, jeg svingte meg opp i salen og tok tak i Frank.
- "Hold fast"
Det var alt som ble sagt, Frank ruset motoren, satte sykkelen i gir og slapp ut clutchen. Mr Motto Guzzi la seg i selen med et pent lite rykk. Bort over riksveien dro vi. Lyden var høy, Frank stor og sterk å holde i. Vinden rev i jakken min. Pulsen slo. Det var nå jeg levde. Jeg husket. Jeg fløt. Jeg lot Frank og sykkelen føre. Jeg bare var med. Lente meg med Frank inn i svingen og opp igjen når vi kom ut av svingen. Dette var spennende. Kilometer på kilometer svant bak oss.
Etter en tid begynte Frank å kjøre mer forsiktig. Som om han ventet på noe. Jeg våget ennå ikke å titte rundt om ham for se hvor vi var, men ut fra det jeg så på siden var vi like ved det store vannet. Og ganske riktig, sykkelen svingte inn på rasteplassen og stanset forran kiosken. Jeg steg av og tok av hjelmen. Frank stanset sykkelen. Parkerer den. Han festet hjelmene på sykkelen, drar hånden sin gjennom sitt flotte sorte hår og titter på meg.
- "Har du lyst på noe, tørst eller noe?"
Frank setter stadig nye rekorder verbalt. Jeg kjente støvet i halsen, jeg nikket.
- "En sånn grønn imsdal", fikk jeg hostet frem.
Selv kjøpte Frank en Cola.
- "Skal vi?", han nikket mot sjøen.
Jeg nikket og sammen gikk vi ned mot sjøen.
- "Hvordan kjenner du Klara"
Frank smilte, hjertet mitt banket.
- "Jeg er nevøen til Klara, hun er min tante. Og jeg har fått jobb på verftet i sommer."
Jeg ble 10 kilo lettere der jeg gikk. Hadde lyst til å juble.
- "Mor sa hun skulle ha barn og sånn, så jeg måtte jo hilse på når jeg først var der."
- "Men når jeg kom til bokhandelen sa Sara at hun var på sykehuset. Du kom inn da jeg gav tante Klara en klem"
Frank var litt brydd, rykket i hele seg og rettet på skinnjakken.
- "Det var veldig kjekt at du ville bli med."
- "Kjekt at du spurte."
- "Jeg er ikke noe flink med ord.."
Det blir stille noen sekunder. Vi går noen skritt til.
- "Du får da sagt det du vil si..."
- "Jeg blir så keitete når jeg skal snakke med jenter jeg liker"
Frank sa den siste setningen fort, som om han hadde brent seg. Jeg tok tak i albuen til Frank og gikk tett ved ham.
- "Jeg også blir litt taus når jeg snakker med gutter jeg liker", sa jeg stille og holdt steg-takten hans.
Jeg kunne merke at steget til Frank ble lettere. Han prøvde å skjule det, men jeg kunne høre han trakk pusten. Forsiktig klemte han hånden mellom albuen og kroppen sin. Stille gikk vi videre. Framme ved benken, ved strandlinjen, stanset vi, satte oss ned. Redd for å bryte stemningen, satte vi oss tett sammen. Hentet begge frem brusflasken, synkront åpnet vi korkene og tok en slurk. I det jeg senket flasken fra munnen kom jeg til å søle litt på jakken min. Frank så det, og tok raskt frem en serviett. Bøyde seg frem og tørket vannet bort. Jeg kunne lukte aftershave, innunder lærlukten og oljen. Jeg snuste på halsen hans.
Frank tok hodet mitt i hendene sine og kysset meg forsiktig på leppene. Søkende. Forsiktig kysset jeg ham tilbake. Hjertet hamret. Han tok hånden min, holdt den forsiktig. Jeg la hodet på brystet hans og så stille ut over vannet. Mens han strøk meg over håret, tenkte jeg stille; kanskje det blir en romantisk sommer likevel? En litt annen sommer enn hva jeg hadde tenkt...
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
