Togene stuper ut av tunellen.(2)

Togene stuper ut av tunellen. Når han har lukket øynene kan han kjenne vibrasjonen fra togsettet forplante seg fra skinnegangen, ned i bakken opp langs gulvet og opp til veggen han lener seg imot. Som et lite ras, som kommer dundrende forbi 15 ganger i minuttet. Hver eneste gang kjenner Sigvart vibrasjonen spre seg fra fotsålene til hårroten. Like suggererende er lufttrykket vognene skaper i det toget stuper ut fra mørket. Oppbremsning og åpning av dørene blir et antiklimaks.

Sigvart åpner øynene ser tomt på menneskene som går inn og ut av togsettene. Han lener seg tettere inntil veggen. Lukker øynene igjen og kjenner kraften i togen som stormer frem mot perrongen.

- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Igjen er det stemmen. Sakte, mer bevisst åpner Sigvart øynene og ser seg rundt. Rett et en meter unna står en vever tynn pike, i begynnelsen av 20-årene, med pene trekk. Motekledd a-la studenter på Blindern, men med en dyr veske. Vesker kunne Sigvart kjenne igjen på lang lang avstand. I alle fall de som kostet litt. Det måtte være dette individet som snakket. Han knuger konvolutten i neven. Lener seg hardt mot veggen. Ser igjennom henne. Ser på menneskene, de reisende.

Sigvart presser seg enda hardere mot veggen, men fjellet stritter imot. Vibrasjonene fra togsettene er fristende. Ristingen forplanter seg gjennom hele stasjonen. Fra hjulsettene, til skinnene, til grusen, til plattformen, til gulvet, til veggen. Dirringen gir elektriske spenningen inne i Sigvart. Han får gåsehud hver gang. Dette er nå. Hun blir bare stående. Frosset fast. På jakt etter den følelsen. Av å leve. Av å kjenne puls.

- Nåh?
Det vil være så lett. Et steg til siden. Et steg ut i luften. Akkurat når lyden fra toget når sitt crescendo. Akkurat i det lysene slår inn over stasjonen, akkurat da vil Sigvart stige ut. Et kort sekund i luften. Så kommer toget. Vil treffe ham kraftig, puffe ham noen meter bortover, før toget i seg selv vil kjøre over ham. Mose ham ned i grusen, smøre ham ut over skinnene. I et kort lite sekund undrer Sigvart på om det vil bli noe søl på perrongen. Men den tanken er borte like fort som den kom.

Perrongen, hah! Han ville jo ligge under toget. Sigvart begynner å dra pusten hardere. Pusten kjennes som støt i magen. Han lukker øynene. Kniper nevene sammen, konvolutten bøyer seg sakte. Gjør seg klar. Han har nesten glemt hun som står fremfor ham. Han skimter med sitt venstre øye, joda. Hun står der ennå. Hun har satt hendene i siden, albuene peker irritert ut på hver side av den spinkle kroppen. Vesken dingler som et logg langs den ene hånden.

Plutselig tar hun to steg frem, tar tak i armen til Sigvart og drar ham ut på gulvet. Sigvart føler at han bare måtte følge med. Egen vilje er noe som ikke akkurat er dagens varemerke. Det som var helt utenkelig, har skjedd, noen har grepet fatt i ham. Dradd ham inn.
- Du gjør faen meg ikke dette, ikke nå, ikke her!
- Gjør hva da?
Sigvart forsøker å si noe uskyldig, men situasjonen og stasjonen fanger opp alle skyldige.
- Hoppe fremfor toget vel.
- Eh... Jeg bare...
- Du bare skal gi faen! Du gjør ikke noe slikt her nå, fremfor meg, oss og den togføreren.
- Jeg stod da bare...
- Du stod faen meg ikke bare, du stod klar til å hoppe.
- ....
- Si noe! Vet du hva, jeg vet faen ikke hvorfor jeg gadd dette. Kan du ikke snakke, så kan det jo for faen bare være. Se om jeg bryr meg!

Hun slipper armene trassig ned. Snur seg brått og går raskt bortover mot trappen. Som en magnet som mister tiltrekningen, ser Sigvart at hun forsvinner. Merkelig nok blir situasjonen meningsløs, når hun er borte. Ingen å lukke øynene for. Ingen å vike blikket fra. Til og med lyden fra togene svinner. Alt Sigvart ser og hører er stegene hennes. I det hun setter foten på første trappetrinnet, våkner han og glir ut av transen. Folder hendene rundt konvolutten, holder den tett til magen. Trekker pusten dypt og begynner å følge etter henne. Hun går raskt og han når henne ikke igjen før hun står ved utgangen.

- Du, vent... Da... Litt...
Pusten kommer i gisp, som en astmatisk pasient eller en utrent middelaldrende mann, noe som ikke var så langt fra sannheten, om han skulle innrømme det selv.
- Hva...?
- Har du, det, så jævla travelt da?
- Har ikke du et tog å hoppe ut frem for da?
Sigvart måper og ser på henne. Hun knikser med nakken og smiler. Han kan ikke annet enn å smile tilbake.

- Nåh...?
Han trekker pusten sakte, merker pulsen går tilbake mot normalt, roer seg. Svetten i nakken er varm, ikke kald. Han kjenner seg tilstede i øyeblikket. Sigvart lukker øynene et millisekund, tenker tilbake på tunellen og togene, gåsehuden kommer tilbake for kun et øyeblikk. Han åpner øynene igjen, gåsehuden forsvinner og ser henne. Hun venter.
- Om du ikke har det så travelt, kanskje vi kunne ta en kaffe?
- Travelt, nei, ikke akkurat, men du fikk meg litt opprørt.
- Det så jeg, det var ikke meningen. Jeg vil gjerne forklare deg noe..
- Ok, jeg vil ha godt av å sette meg ned, en latte vil gjøre meg godt.
- Bra, jeg tror også en kopp kaffe vil gjøre meg godt. Tror du de har bare "kaffe" der man får latte?
- Hehehe, jada
- selvfølgelig.

Han ser seg rundt. Tar inn Oslo City og Byporten, shoppingmekka ganger to. Som maur glir menneskene i en jevn strøm ut av den ene bygningen og inn i den andre. Bærende på større eller mindre poser, pakker og sekker. Sigvart drar øynene bort fra menneskemassen og lar de hvile på henne.
- Noen favorittsteder i nabolaget?
- Følg meg.
Hun smiler, snur seg og begynner å gå.

Lokalet er lite, inne i en sidegate, ikke langt fra Oslo City. Mye glass, med et par båser. Sigvart gir henne en hundrelapp og finner et bord. Han føler seg mer komfortabel når hun skal bestille på et slikt sted som dette. Han legger konvolutten på bordet, tar av seg jakken og lener seg tilbake i stolen. Urolig, men ikke redd.

Noen minutter er hun tilbake, setter en enkel hvit kopp med sort kaffe ned fremfor ham, selv plasserer hun et stort glass med grå drikke fremfor seg.
- Latte ?
Sigvart peker på det store glasset. Hun nikker og smiler.
- Bare Kaffe?

Hun peker tilbake på koppen hans. Begge ler hjertelig. Sigvart rekker frem hånden over bordet.
- Sigvart.
- Tina.
Hun rister hånden hans kort, hun har et tørt håndtrykk, fast og tillitsvekkende.
- Beklager at vi skulle møtes slik, men alt kan forklares, eller...
- Jaha?
- Noen dager er bare bedre enn andre, ikke sant?
- Fortell meg om det, men likevel, jeg står ikke og kjæler med togene på tbanen om min dag er helsvart.
- Nei, kanskje ikke akkurat det.
Sigvart smiler for seg selv, stryker seg over skjeggstubbene på kinnet.
- Det var ikke en møkkadag da jeg stod opp. Men etter dette...
Hånden forlater ansiktet, synker sakte mot bordet og lander på konvolutten. Fingeren trommer lett på det hvite papiret.

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...