Tirsdag
Han het Sigvart Olsen og kom sakte ut av kontoret med den hvite konvolutten i hendene. Den var for stor til å putte i lomma og for tykk til å brettes. Det hadde det kokt ned til dette, en lang beskjed og papir i neven. Han tok jakken fra stumtjeneren og gikk sakte ut døren. Ned trappen, ut på gaten og bort til trikkestoppet. Høsten var kald og tørr, sanden hadde blåst innimellom løvet i veikanten, enkelte blad lå nede i trikkeskinnene. Han stanset og så ut i luften. Sjekket ikke tabellen. Bare så ut i luften og ventet.
Til sist kom trikken. Det han ikke visste var at føreren av denne trikken var Hassan N'Dele; assimilert nordmann, kvinnebedårer og Lyn-Patriot. Hassan hadde hatt en dårlig dag og bedrev nå den kjente, kjære og ikke så rent lite farlige idretten "Skrike-i-mobiltelefon-mens-man-kjører-trikk".
- Nå skal du hore på mai, drittkjærring, det vaar ikke nabokona som jeg knolla. Jai vil da bare knolle dai ! Men får jai det ? Nai !
De andre passasjerene trykket på den røde knappen, men forgjeves. Konsekvensen var at Hassan kjørte forbitrikkestoppet, blåste i passasjerene som skulle av og mannen som ville på.
Sigvart Olsen så lenge etter trikken som forsvant nedover mot sentrum. Som i transe gikk han ned mot krysset og løftet hånden som en Zombie. Til alt hell stanset en taxi og han kløv inn.
- Sentralstasjonen.
Sjåføren sa ingenting. Blinket ut på ringveien og gav gass. Det var jo ikke sjåførens feil at mannen ville ta drosje når han kunne ta bussen, trikken eller tbanen til sentralstasjonen – hey, en tur er penger og tiden den er kundens. 10 minutter senere svinger drosjen opp fremfor stasjonen, Sigvart betaler og går inn på Egon, en amerikanskinspirert restaurantkjede med tog-inspirert interiør. Han så et ledig bord. Gikk til disken og bestillte. Lunchtallerken, egg, bacon, karbonade, pommes frites og pils. Ennå knuget han konvolutten i hendene. Stille satte han seg ned ved bordet og drakk grådig av pilsen.
Glasset ble fort tomt og når kelneren kom med maten, bestilte han en øl til. Han la konvolutten på bordet og spiste raskt. Før Sigvart var ferdig med sin andre pils var tallerkenen tom. Til og med den store sylteagurken hadde han trykket i seg. Han drakk sakte de siste slurkene. Reiste seg, gikk bort til disken og fikk sin komplementære kopp med kaffe. Svidd traktekaffe. Han lot den halvtomme kaffekoppen stå igjen alene på bordet.
Sigvart gikk ned trappen ved restauranten, ned til tbanen. Kjøpte en enkeltbillett fra automaten. Stemplet og gikk ned mot perrongen, mot banene som kjørte østover. Midt på perrongen tok han et overblikk over de andre passasjerene. De så ikke ham, de så bare på den de snakket med, på klokken eller på tabellen.
Sakte går Sigvart over hele perrongen, stiller seg opp ved kortveggen. Den veggen der togene kommer fra. Fra Stortinget. Lyden togene lager i det de stuper ut av mørket er suggererende. Han ser ut i luften, holder konvolutten stramt mellom hendene og lukker øynene. Pusten går tungt. Tiden er nå og min tid er ute. Luften visler sakte gjennom nesen.
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Sigvart åpner øynene.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
25.11.2007
Togene stuper ut av tunellen.(2)
Togene stuper ut av tunellen. Når han har lukket øynene kan han kjenne vibrasjonen fra togsettet forplante seg fra skinnegangen, ned i bakken opp langs gulvet og opp til veggen han lener seg imot. Som et lite ras, som kommer dundrende forbi 15 ganger i minuttet. Hver eneste gang kjenner Sigvart vibrasjonen spre seg fra fotsålene til hårroten. Like suggererende er lufttrykket vognene skaper i det toget stuper ut fra mørket. Oppbremsning og åpning av dørene blir et antiklimaks.
Sigvart åpner øynene ser tomt på menneskene som går inn og ut av togsettene. Han lener seg tettere inntil veggen. Lukker øynene igjen og kjenner kraften i togen som stormer frem mot perrongen.
- Dette har du ikke lyst til, har du vel ?
Igjen er det stemmen. Sakte, mer bevisst åpner Sigvart øynene og ser seg rundt. Rett et en meter unna står en vever tynn pike, i begynnelsen av 20-årene, med pene trekk. Motekledd a-la studenter på Blindern, men med en dyr veske. Vesker kunne Sigvart kjenne igjen på lang lang avstand. I alle fall de som kostet litt. Det måtte være dette individet som snakket. Han knuger konvolutten i neven. Lener seg hardt mot veggen. Ser igjennom henne. Ser på menneskene, de reisende.
Sigvart presser seg enda hardere mot veggen, men fjellet stritter imot. Vibrasjonene fra togsettene er fristende. Ristingen forplanter seg gjennom hele stasjonen. Fra hjulsettene, til skinnene, til grusen, til plattformen, til gulvet, til veggen. Dirringen gir elektriske spenningen inne i Sigvart. Han får gåsehud hver gang. Dette er nå. Hun blir bare stående. Frosset fast. På jakt etter den følelsen. Av å leve. Av å kjenne puls.
- Nåh?
Det vil være så lett. Et steg til siden. Et steg ut i luften. Akkurat når lyden fra toget når sitt crescendo. Akkurat i det lysene slår inn over stasjonen, akkurat da vil Sigvart stige ut. Et kort sekund i luften. Så kommer toget. Vil treffe ham kraftig, puffe ham noen meter bortover, før toget i seg selv vil kjøre over ham. Mose ham ned i grusen, smøre ham ut over skinnene. I et kort lite sekund undrer Sigvart på om det vil bli noe søl på perrongen. Men den tanken er borte like fort som den kom.
Perrongen, hah! Han ville jo ligge under toget. Sigvart begynner å dra pusten hardere. Pusten kjennes som støt i magen. Han lukker øynene. Kniper nevene sammen, konvolutten bøyer seg sakte. Gjør seg klar. Han har nesten glemt hun som står fremfor ham. Han skimter med sitt venstre øye, joda. Hun står der ennå. Hun har satt hendene i siden, albuene peker irritert ut på hver side av den spinkle kroppen. Vesken dingler som et logg langs den ene hånden.
Plutselig tar hun to steg frem, tar tak i armen til Sigvart og drar ham ut på gulvet. Sigvart føler at han bare måtte følge med. Egen vilje er noe som ikke akkurat er dagens varemerke. Det som var helt utenkelig, har skjedd, noen har grepet fatt i ham. Dradd ham inn.
- Du gjør faen meg ikke dette, ikke nå, ikke her!
- Gjør hva da?
Sigvart forsøker å si noe uskyldig, men situasjonen og stasjonen fanger opp alle skyldige.
- Hoppe fremfor toget vel.
- Eh... Jeg bare...
- Du bare skal gi faen! Du gjør ikke noe slikt her nå, fremfor meg, oss og den togføreren.
- Jeg stod da bare...
- Du stod faen meg ikke bare, du stod klar til å hoppe.
- ....
- Si noe! Vet du hva, jeg vet faen ikke hvorfor jeg gadd dette. Kan du ikke snakke, så kan det jo for faen bare være. Se om jeg bryr meg!
Hun slipper armene trassig ned. Snur seg brått og går raskt bortover mot trappen. Som en magnet som mister tiltrekningen, ser Sigvart at hun forsvinner. Merkelig nok blir situasjonen meningsløs, når hun er borte. Ingen å lukke øynene for. Ingen å vike blikket fra. Til og med lyden fra togene svinner. Alt Sigvart ser og hører er stegene hennes. I det hun setter foten på første trappetrinnet, våkner han og glir ut av transen. Folder hendene rundt konvolutten, holder den tett til magen. Trekker pusten dypt og begynner å følge etter henne. Hun går raskt og han når henne ikke igjen før hun står ved utgangen.
- Du, vent... Da... Litt...
Pusten kommer i gisp, som en astmatisk pasient eller en utrent middelaldrende mann, noe som ikke var så langt fra sannheten, om han skulle innrømme det selv.
- Hva...?
- Har du, det, så jævla travelt da?
- Har ikke du et tog å hoppe ut frem for da?
Sigvart måper og ser på henne. Hun knikser med nakken og smiler. Han kan ikke annet enn å smile tilbake.
- Nåh...?
Han trekker pusten sakte, merker pulsen går tilbake mot normalt, roer seg. Svetten i nakken er varm, ikke kald. Han kjenner seg tilstede i øyeblikket. Sigvart lukker øynene et millisekund, tenker tilbake på tunellen og togene, gåsehuden kommer tilbake for kun et øyeblikk. Han åpner øynene igjen, gåsehuden forsvinner og ser henne. Hun venter.
- Om du ikke har det så travelt, kanskje vi kunne ta en kaffe?
- Travelt, nei, ikke akkurat, men du fikk meg litt opprørt.
- Det så jeg, det var ikke meningen. Jeg vil gjerne forklare deg noe..
- Ok, jeg vil ha godt av å sette meg ned, en latte vil gjøre meg godt.
- Bra, jeg tror også en kopp kaffe vil gjøre meg godt. Tror du de har bare "kaffe" der man får latte?
- Hehehe, jada
- selvfølgelig.
Han ser seg rundt. Tar inn Oslo City og Byporten, shoppingmekka ganger to. Som maur glir menneskene i en jevn strøm ut av den ene bygningen og inn i den andre. Bærende på større eller mindre poser, pakker og sekker. Sigvart drar øynene bort fra menneskemassen og lar de hvile på henne.
- Noen favorittsteder i nabolaget?
- Følg meg.
Hun smiler, snur seg og begynner å gå.
Lokalet er lite, inne i en sidegate, ikke langt fra Oslo City. Mye glass, med et par båser. Sigvart gir henne en hundrelapp og finner et bord. Han føler seg mer komfortabel når hun skal bestille på et slikt sted som dette. Han legger konvolutten på bordet, tar av seg jakken og lener seg tilbake i stolen. Urolig, men ikke redd.
Noen minutter er hun tilbake, setter en enkel hvit kopp med sort kaffe ned fremfor ham, selv plasserer hun et stort glass med grå drikke fremfor seg.
- Latte ?
Sigvart peker på det store glasset. Hun nikker og smiler.
- Bare Kaffe?
Hun peker tilbake på koppen hans. Begge ler hjertelig. Sigvart rekker frem hånden over bordet.
- Sigvart.
- Tina.
Hun rister hånden hans kort, hun har et tørt håndtrykk, fast og tillitsvekkende.
- Beklager at vi skulle møtes slik, men alt kan forklares, eller...
- Jaha?
- Noen dager er bare bedre enn andre, ikke sant?
- Fortell meg om det, men likevel, jeg står ikke og kjæler med togene på tbanen om min dag er helsvart.
- Nei, kanskje ikke akkurat det.
Sigvart smiler for seg selv, stryker seg over skjeggstubbene på kinnet.
- Det var ikke en møkkadag da jeg stod opp. Men etter dette...
Hånden forlater ansiktet, synker sakte mot bordet og lander på konvolutten. Fingeren trommer lett på det hvite papiret.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Damned be login and switch to gmail accounts.
What's a man going to do ?
a) The original email adress ain't allowed at first logon.
b) The system doesn't recognize the original password.
c) The system doesn't allow me to switch logon emails -> to a google account.
Its a struggle between old emails and old rights...
What's a man going to do ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
a) The original email adress ain't allowed at first logon.
b) The system doesn't recognize the original password.
c) The system doesn't allow me to switch logon emails -> to a google account.
Its a struggle between old emails and old rights...
What's a man going to do ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Damned be login - Drita lei innloggingsproblemer 1
For n'te gang har jeg problemer med å logge meg inn med min originale epostadresse. Blogger ber om en gmail adresse, men jeg kan vennligst logge inn via gammel løsning. Klikke til gammel løsning, skriver inn epostadresse og passord. Da sier systemet at det er feil passord.
Klikker så på løsning for å hente "glemt" passord. Passord blir resatt.
Epost sendt til original adresse, så inn på eposten, klikke på linken og viola - jeg er inne.
Dette er da fanden til tungvindt pålogging, et slit ved innlegg.
Jeg hater det.
Jeg har prøvd å bytte epostadressen til en google adresse, men da sier det geniale systemet at det ikke er lov...
a) Origial epost adresse er ikke lov.
b) Systemet husker ikke originalt passord.
c) Bytte av epostadresse er ikke lov.
Hva skal en mann gjøre da ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Klikker så på løsning for å hente "glemt" passord. Passord blir resatt.
Epost sendt til original adresse, så inn på eposten, klikke på linken og viola - jeg er inne.
Dette er da fanden til tungvindt pålogging, et slit ved innlegg.
Jeg hater det.
Jeg har prøvd å bytte epostadressen til en google adresse, men da sier det geniale systemet at det ikke er lov...
a) Origial epost adresse er ikke lov.
b) Systemet husker ikke originalt passord.
c) Bytte av epostadresse er ikke lov.
Hva skal en mann gjøre da ?
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
24.11.2007
Skrivesperre
Det jeg publiserer definerer hvem jeg er. Jeg skriver om sex, noterer litt om salg av sex, kritiserer unge fitter som byr seg frem, lyser i bann de kukene som benytter seg av disse jentene, syter om den jobben jeg ikke har, sutrer over den jobben jeg har, sladrer om mine kollegaer, gir faen i hva jeg selv kan gjøre, klager over min partner, sier at jeg elsker min parter - men om han / hun kunne endre seg så...
Jeg gir ikke faen, jeg står på. Jeg lar dere høre det. Jeg gir dere dosen, nå.
Jeg klipper sakene rett ut av nettavisene. Jeg skriver om teite kommune-ansatte, skriver om enda teitere kommunepolitikere, skriver om meglere som oppfører seg som Sola og Månen i "Bør Børson". Jeg er overrasket at SV ikke er en fredsdue, jeg er opprørt over krigen i Afganistan, kritiser det faktum at Norge sender inn soldater borte i steinrøysa uten medisinsk dekning og akseptabel transport. Jeg vet at det politiske bordet forplikter, vi er med i Nato og prisen er en liten krig i Afganistan.
Sånn, dette var mitt bidrag.
Les det høyt og kommenter ;-p
Selv har jeg skrivesperre og trives dårlig med det.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jeg gir ikke faen, jeg står på. Jeg lar dere høre det. Jeg gir dere dosen, nå.
Jeg klipper sakene rett ut av nettavisene. Jeg skriver om teite kommune-ansatte, skriver om enda teitere kommunepolitikere, skriver om meglere som oppfører seg som Sola og Månen i "Bør Børson". Jeg er overrasket at SV ikke er en fredsdue, jeg er opprørt over krigen i Afganistan, kritiser det faktum at Norge sender inn soldater borte i steinrøysa uten medisinsk dekning og akseptabel transport. Jeg vet at det politiske bordet forplikter, vi er med i Nato og prisen er en liten krig i Afganistan.
Sånn, dette var mitt bidrag.
Les det høyt og kommenter ;-p
Selv har jeg skrivesperre og trives dårlig med det.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
16.11.2007
Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Yoni hviler sine fingre på tastaturet.
Jomfruburet skal sprenges.
En formel, en besvergelse, tar form.
Ylanis persepsjon av svulstige ord.
Pretensiøse meninger, dualistiske vendinger.
Orale orgasmer, lineære spasmer.
En astral reise i vokal mastrubasjon.
Uten den forløsende orgasmen.
Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Herrene lar kommentarene gro.
Gentlemen:
Something is rotten in the state of Denmark.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Jomfruburet skal sprenges.
En formel, en besvergelse, tar form.
Ylanis persepsjon av svulstige ord.
Pretensiøse meninger, dualistiske vendinger.
Orale orgasmer, lineære spasmer.
En astral reise i vokal mastrubasjon.
Uten den forløsende orgasmen.
Pikene skribler Volumiøs Kunstgjødsel.
Herrene lar kommentarene gro.
Gentlemen:
Something is rotten in the state of Denmark.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
13.11.2007
Det første bladet faller til bakken (Dikt)
Det grønne bladet dør.
Sevjen siger tilbake i stammen.
Kvistene blir stivere.
Sakte, men sikkert blir grønnfargen blassere.
Treet forbereder seg på vinteren.
Gult dukker opp på forskjellige grener.
Dag for dag tar det gule sakte over.
Det grønne treet blir gult.
Og det første bladet faller til bakken.
Vinden setter bladene i bevegelse.
Lyden av de blafrende gule bladene er annerledes.
Det lyder tørrere.
En raspende lyd.
Høstvinden plukker gule blad.
Dagene blir kortere og kaldere.
Det gule glir over i rødt.
Bladene faller raskere og oftere til bakken
Jeg titter opp.
Går bort fra stien.
Går ut på plenen.
Bort under trærne.
Vader igjennom det gule teppet.
En gul lodden masse.
Det knaser når jeg går igjennom det tørre løvet.
Krasj-Krunsj-Kransj.
Jeg drar foten igjennom løvet.
Subber fremover.
Løvet er tykt rundt bena mine.
Puster inn.
Går videre.
Som jeg tråkker på bomull.
Og det er behagelig.
Om du ser en mann spankulerer rundt i løvet.
Rotende rundt i løvet, sakte, glisende.
Så er det sikkert meg.
Men, ikke le.
Bare prøv, selv.
Det er min terapi.
Høstterapi.
Vinteren kan bare komme.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Sevjen siger tilbake i stammen.
Kvistene blir stivere.
Sakte, men sikkert blir grønnfargen blassere.
Treet forbereder seg på vinteren.
Gult dukker opp på forskjellige grener.
Dag for dag tar det gule sakte over.
Det grønne treet blir gult.
Og det første bladet faller til bakken.
Vinden setter bladene i bevegelse.
Lyden av de blafrende gule bladene er annerledes.
Det lyder tørrere.
En raspende lyd.
Høstvinden plukker gule blad.
Dagene blir kortere og kaldere.
Det gule glir over i rødt.
Bladene faller raskere og oftere til bakken
Jeg titter opp.
Går bort fra stien.
Går ut på plenen.
Bort under trærne.
Vader igjennom det gule teppet.
En gul lodden masse.
Det knaser når jeg går igjennom det tørre løvet.
Krasj-Krunsj-Kransj.
Jeg drar foten igjennom løvet.
Subber fremover.
Løvet er tykt rundt bena mine.
Puster inn.
Går videre.
Som jeg tråkker på bomull.
Og det er behagelig.
Om du ser en mann spankulerer rundt i løvet.
Rotende rundt i løvet, sakte, glisende.
Så er det sikkert meg.
Men, ikke le.
Bare prøv, selv.
Det er min terapi.
Høstterapi.
Vinteren kan bare komme.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...
Hun
Kommer hjem fra jobben. Slår på pc'en. Sjekker bloggen. Sjekker fotballresultatene. Blar opp en oppskrift. Laster ned en sang eller to. Myser litt på tv-programmet. Logger seg av, går på kjøkkenet og forbereder middag. Kjøttdeigen stekes, sausen røres sammen, pasten vil koke seg selv sammen med litt olivenolje og salt. Kjøttdeigen og sausen blandes sammen. Hun og middagen venter, venter på han. Hun ser på klokken og blir klar over at dusjen venter. Hun kler raskt av seg, skrur på vannet, går inn under strålene når vannet er varmt nok.
Han
Sent ute som vanlig, sjefen skulle alltid ha noen ekstra ord på slutten av dagen. Og så var det denne forfremmelsen. Siden var det trening. Løfte vekter, mange vekter. Bli sterkere. Det var det som betydde noe. Være mann. Være stor. Men så var det hun. Hjemme. Som ventet med middag. Ferdig mat og samtaler om dagen. Som alltid ventet. Som var kjedelig. Hun tjente bedre enn ham, det irriterte. Hun var sjef, han var ansatt. Og hun laget maten. Og han bare satt der. Han sukket mens han trampet opp trappen.
Hun
De tunge stegene hans lager gjenlyd i trappen, hun sukker, dette blir en av de kveldene. Hører lyden av nøkkelknippet. Smiler, da hun vet at døren er åpen. Han låser opp den åpne døren, drar ut nøkkelen, åpner døren til gangen og et trekk av frisk luft glir igjennom leiligheten. Døren til badet står åpen. Å dusje for ulåst åpen dør er en av hennes hemmelige fetisjer, man vet jo aldri hvem som kommer inn døren. Og å dusje sammen er jo spennende.
Han
Lukker døren bak seg. Han synes alltid det er merkelig at døren er ulåst. Han henger av seg jakken og ser at hun dusjer. Han sier ingenting, bare ser på. Dette er ikke ham, dette er ikke det han ønsker. Han ønsker grenser, privatliv. Mitt, hennes, min tid, hennes tid. Private sfærer. Våre sfærer. Han trekker pusten dypt.
Dem
- Heisann du...
- Hei...
- Skal du også dusje eller ?
- Nei...
- Ikke ?
- Jeg klarer ikke dette mer...
- Hva da ?
- Dusjen skrues av. Hun stikker hodet ut igjennom dusjforhenget.
- Jeg klarer ikke mer av oss...
- Hva faen er det du sier ?
- Jeg må ha mer tid til meg.
- Hvilken tid til deg ?
- Tid til meg.
Han snur seg tar på jakken han nettopp hengte fra seg og åpner døra mot gangen.
- Slår du opp ? Nå ?
Han svarer ikke, går ut den åpne døren og går ned trappen. Sakte. Hun stirrer etter ryggen som forsvinner nedover. Hun trekker hodet inn bak dusjforhenget og skrur på vannet igjen. Tårene blander seg med vannstrålen.
Hun
Tom i hodet. Tom i hjertet. Og flasken er tom. Tårene er grått opp. Morgenkåpen varmer. Cognac varmer også. Telefonen har glødet mot øret. Venninnene har fått høre det. Og hun har fått trøst. Hun ser ut i natten. Og ser ikke ikke fremtiden klart for seg. Men hun vet bare at hun må videre. Ny fremtid.. Men det kan ikke skje i morgen. Ikke neste uke. Og de må snakke sammen. Og hun blir plutselig klar over at de har ikke snakket sammen. På lenge. En ting er i alle fall sikkert, nå skal hun se mer fotball. Og nå sitter hun her. Og ser ut i mørket.
Han
Karl svarte, joda – han kunne få låne gjesterommet til det ordnet seg. Og så stakk han på trening. Og løftet jern. Om og om igjen. Mange tonn. Og slet seg ut. Det var rart å gå til Karl istedet for hjem. Merkelig hvordan han tenkte på leiligheten som han delte med henne, som hjem. Det var stusslig å komme inn til Karl, hilse på samboeren hans, spise rester. For så gå og legge seg. Liggende stille i mørket, hørte han de kysse, kose seg inne i stua. Undertrykte stønn, så rask gange inn på soverommet. Latter. Så ble det stille. Forsiktig begynte senga deres å knirke. Stadig høyere. Hun stønnet, høyt. Han stakk fingrene i ørene. La puta over hodet. Det hjalp ikke. Han ble stiv som et spett, kjempekåt og tok seg i å savne henne. Denne natten blir lang, tenkte han og dyttet fingrene enda lenger inn i øret.
Dem
En ettermiddag ringer telefonen.
- Hei, det er meg.
Hun kjenner stemmen godt.
- Hei...
- Hei...
- Ringer du hit, bare for å si hei ?
- Nei, jeg ringer jo for å snakke med deg.
- Hvorfor slo du opp ?
- Ja si det... Jeg må ha tid for meg selv. For mitt...
- Og jeg hindret tid for deg, lot deg ikke få nok plass ?
- Kanskje...
- Og hva var det jeg gjorde ?
- Ikke noe, jeg vet ikke.
- Noe var det, eller så hadde du ikke gått ut døren den dagen.
- Du bare var.
- Bare var ?
- Ja, du opptok all plass liksom.
- All plass?
- Skal du svare på hvert svar med det samme spørsmålet ?
- Nei....
- Jeg trenger å snakke med deg, ansikt til ansikt, når er du hjemme i morgen ?
- Det blir sent, vi skal ha åpent til 20...
- Ok, da kommer jeg kl 2030.
- Greit.
- Ok.
Hun
Gikk tidlig hjem fra jobben, fikk Kari til å låse av. Stakk innom butikken, kjøpte noen pils, litt chips og dip. Plukket med seg en pakke med ferdigmat fra fjordland, kjøttkaker. Stegene mot leiligheten var tunge, men hun kom raskt frem. Satte pilsen i kjøleskapet, blandet ferdig dip og varmet opp kjøttkakene i mikrobølgeovnen. Spiste raskt. Slo på tv'en, men så ikke på. Hun bare stirret ut i lufta. Og ventet.
Han
Går av banen. Går inn på Narvesen, kjøper med seg en eske med konfekt. Merkelig hvordan sånne små detaljer blir viktige. Nå som han er fri. Og kan gjøre som han vil. Og han vil henne vel, han vil bare ikke være med henne. Han vil være fri til å gå når han vil. Han blir svak når hun gråter, men han må være fri. Tanketom og fri. Stegene opp trappen ringer som klokkeslag. Tunge og avventende.
Dem
Klokken høres hul ut når han ringer på. Ubevisst kvepper hun. Hun hadde tenkt å la ham stå og vente ute i gangen, likevel løper hun ut for å åpne døren. Han gir henne en klem, han klemmer henne tilbake, snuser inn parfymen hennes.
- Vil du ha en pils ?
- Nei, takk ikke nå, kanskje senere, bare ta en du....
Han tar av seg jakken og de går sammen inn i stua. Han setter seg i stolen, hun glir ned i sofaen. Ubevisst hadde hun håpet at han skulle sette seg i sofaen slik hun kunne sitte ved siden av ham. Hun ser lenge på ham. Hun kan høre lyden av kranen som drypper ute på badet. Han prøver å renske halsen.
- Nåh, sier hun stille.
- Ja, det var det, svarer han like stille.
- Hva var det du ville da?
- Det var dette med bosted.
- Det var du som ville ut !
- Ja, men du vet hvordan det er...
- Nei, det vet jeg ikke !
- Jeg trenger tid til å finne meg et nytt sted.
- Det skulle du tenkt på før !
- Ja, men, det er da nok rom her... Jeg kan ikke bo på gjesterommet til Karl lenger heller. - Jeg er en fremmed der.
- Nå er ikke jeg helt sikker på om jeg forstår....?
- Jo altså, jeg flytter inn på gjesterommet her, deler leie ut måneden, til jeg finner noe annet.
- Og det tror du vil virke?
- Hvorfor ikke? Vi har jo forskjellig rytme, vi er her jo nesten aldri sammen.
- Var vi, er vi ikke? Var det ikke derfor du ville dra?
- Jo, men – likevel. Kom igjen da, Oslo er så dyr og diger – jeg trenger litt tid til å finne meg et sted.
- Det skal du få meg til å tro...
- Jeg har like stor rett til å være her som du har!
- Ok, ok, ok. Men en ting....
- Hva da?
- Du skal ikke snakke til meg, du skal ikke ta på meg eller noe. Du bare er. Greit ?
- Ok, ok, ok... Da kommer jeg med sekken i morgen.
- Pakket du sekk?
- Ja...
- Så du hadde tenkt på dette en stund?
- Nei, ja, kanskje litt.
- Så det så, det var da kjekt å fortelle meg det. En gang.
- Jo, jo – jeg skylder deg en unnskyldning for det.
- Du skylder meg ingenting, nå synes jeg du skal gå.
Raskt reiser han seg, går rett ut i gangen. Tar på sko, jakke og går fort ut døren. Hun blir sittende igjen i sofaen, stirrende ut i luften. Stille kommer gråten. Ingen store hulk, bare en jevn strøm med tårer.
Hun
Drar sent fra jobben, stikker bort til treningssenteret. Går raskt igjennom rutinen sin. Irritert, fordi at han vil være hjemme når hun kommer tilbake. Rød i ansiktet åpner hun døren til leiligheten. Sier ingenting. Han sier ingenting heller. Tv'en står på, men hun vet at han ser henne. Hun går raskt inn på soverommet, kler av seg. Rolig går hun naken igjennom leiligheten, inn i dusjen. Skrur på dusjen, går under vannet og trekker ikke for dusjforhenget. Nynner litt i dusjen. Sakte tørker hun seg. Setter et håndkle rundt håret og går nydusjet naken forbi ham, mens hun tørker bort de siste dråpene. Hun lar døren til soverommet være åpen. Smører seg inn med hudkrem og tar på seg en silkeshorts. Og en stram topp. Går ut på kjøkkenet, henter seg en yoghurt og går tilbake til soverommet.
Han
Hver dag kommer hun naken inn i stua. Naken går hun frem for ham. Svett, varm, naken, åpen og utilgjengelig. Han kan bare se på. Duften av sjampo. Parfyme. Hudkrem. Psykologisk krigføring. Etter en uke med observasjoner, stå-pikk og lengsel begynner han å ta igjen. Han tar frem boligseksjonen til Aftenposten, kler av seg på overkroppen. Flex'er litt muskler. Legger avisen bort, tar noen push-ups, leser igjen. Venter hele tiden på at hun skal se. Hun ser og går forbi. Like naken.
Dem
Fanget i tid og rom. To mennesker plassert, i samme leilighet, i same rom, forskjellig soverom og samme bad. En gang et par. Nå to mennesker som lever sammen. Følelser er ikke som en bryter, de er ikke alltid helt på og de er aldri helt av. Beslutningen er tatt, de er ikke en enhet lenger. Han skal flytte. Fra sine soverom styrer de livene sine. Sier lite og ser på hverandre. Og venter, venter på flyttebilen.
Hun
Taushet. Lav musikk, lyd fra tv-en. Intens kroppspleie. Et slags sinne, en slags sjalusi.. La ham virkelig få se hva han går glipp av. Hun føler seg ny-trent, ny-dusjet og deilig. Hun paraderer sakte forbi. Dristigere og dristigere, dag for dag. Våt og leken. Lar ham se, men ikke røre. Men hun erter. Han leser avisen, av og til ser han tv. Hun går forbi. Gjør seg lekker. Striptease. Lar ham virkelig se henne. Åpen, lekker og utilgjengelig.
Han
Den nye hverdagsrutinen setter inn. Kommer hjem fra jobben, skrur opp varmen, tar på en singlet. Gjør noen push-ups, sjekker musklene i speilet. Godt varm finner han frem Aftenposten, leser igjennom leilighetsannonsene. Sirkler inn de mest aktuelle. Ringer litt, avtaler møter. Lager siden mat, vasker opp. Ser så litt på tv, og begynner å vente på henne. Tent. Ventende.
Hun
Hverdagen er sår, spennende og pirrende. Låser opp døren. Sier kort hei til han som sitter i stua. Åpner døren til badet. Går igjennom stua, knepper sakte opp blusen, drar den av seg, viser seg frem for ham som ser på henne. Tv'en bare står på, gir bakgrunnslyd til hennes vesle fremføring. Inne på soverommet legger hun plaggene pent sammen sengen. Hun står med ryggen til, vel vitende om at han stirrer på rumpa hennes. Han ser at hun tar av seg buksen, strømpene, bh'en. Til sist vrikker hun seg ut av trusen, bøyer seg frem, slik han kan se alt. Rumpa, formene og kjønnet hennes. Da hun snur seg for å gå på badet blir hun litt overrasket. Han sitter ikke bare i singlet. Han også er naken. Og ståpikken kneiser stolt.
Dem
Sakte går hun forbi ham. Bak ryggen hans. Hun stryker en finger over skulderen hans. Han kjennes sterk ut. Bred. Stor. Neglen lager en tynn strek over huden hans. Han lener seg mot hånden hennes og sukker. Like plutselig som hun kom, forsvinner hun inn på badet. Han kan bare se på at hun går inn i dusjen. Pikken er hard. Han ser og ser, det han ikke kan få lenger. Han går forbi baderomsdøren, ser at hun barberer seg. Stirrer. Og er knallhard.
Han går ut på kjøkkenet. Tar seg ett glass kaldt vann. Ser inn i kjøleskapet, finner ingenting han har lyst på. Naken, stiv og klar venter han på henne. Ser ut gjennom gardinene, ser refleksen hennes i det mørke vinduet. Hun kommer inn på kjøkkenet. Like naken, duftende av parfyme. Hun bøyer seg ned, setter seg på huk ved skapet under. Leter etter noe, mest sannsynlig litt te. Munnen hennes er kun centimeter fra pikken hans. Han hører pulsslagene dundre igjennom pikken. Hun snur seg opp mot ham, smiler og rister på hodet. Den samme fingeren som strøk ham over skulderen, stryker ham nå over pikken. Hun smiler og rister på hodet. Fingeren vandrer sakte fra roten av pikken, langs skaftet og helt frem over hodet. Ubevisst dytter han hoften frem en centimeter, slik at hodet på pikken så vidt berører nesen hennes.
- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...
Hun blåser på hodet og reiser seg sakte. Brystvortene hennes dulter forsiktig bort i den harde pikken. Paralysert står han der. Frosset fast. Ser at hun setter på vannkokeren, finner frem en kopp. Sakte går hun inn på soverommet. Like sakte følger han etter. Hun legger seg på sengen. Han står ved fotenden. Sakte begynner han å runke. Tunge, seige tak.
Hun ser at han er tent. Hun er klissvåt. Hun legger hånden over skrittet og tar på seg selv. Stirrer ham dypt i øynene. Langvarige følelser lar seg ikke skjule. Hun stønner. Ansiktet hans blir anspent og hun vet hva som kommer. Hun puster lettet ut og lar seg rive med. Han spruter ut over henne. Tykke klumper lander på magen og brystene hennes. Kjønnet er grådig mot hånden hennes og hun lukker øynene. Stønner og rir på bølgen. Litt senere, ser hun opp på ham. Ennå ved fotenden, ennå stiv.
- Såh, det blir en slik kveld ?
Smilende nikker han.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Kommer hjem fra jobben. Slår på pc'en. Sjekker bloggen. Sjekker fotballresultatene. Blar opp en oppskrift. Laster ned en sang eller to. Myser litt på tv-programmet. Logger seg av, går på kjøkkenet og forbereder middag. Kjøttdeigen stekes, sausen røres sammen, pasten vil koke seg selv sammen med litt olivenolje og salt. Kjøttdeigen og sausen blandes sammen. Hun og middagen venter, venter på han. Hun ser på klokken og blir klar over at dusjen venter. Hun kler raskt av seg, skrur på vannet, går inn under strålene når vannet er varmt nok.
Han
Sent ute som vanlig, sjefen skulle alltid ha noen ekstra ord på slutten av dagen. Og så var det denne forfremmelsen. Siden var det trening. Løfte vekter, mange vekter. Bli sterkere. Det var det som betydde noe. Være mann. Være stor. Men så var det hun. Hjemme. Som ventet med middag. Ferdig mat og samtaler om dagen. Som alltid ventet. Som var kjedelig. Hun tjente bedre enn ham, det irriterte. Hun var sjef, han var ansatt. Og hun laget maten. Og han bare satt der. Han sukket mens han trampet opp trappen.
Hun
De tunge stegene hans lager gjenlyd i trappen, hun sukker, dette blir en av de kveldene. Hører lyden av nøkkelknippet. Smiler, da hun vet at døren er åpen. Han låser opp den åpne døren, drar ut nøkkelen, åpner døren til gangen og et trekk av frisk luft glir igjennom leiligheten. Døren til badet står åpen. Å dusje for ulåst åpen dør er en av hennes hemmelige fetisjer, man vet jo aldri hvem som kommer inn døren. Og å dusje sammen er jo spennende.
Han
Lukker døren bak seg. Han synes alltid det er merkelig at døren er ulåst. Han henger av seg jakken og ser at hun dusjer. Han sier ingenting, bare ser på. Dette er ikke ham, dette er ikke det han ønsker. Han ønsker grenser, privatliv. Mitt, hennes, min tid, hennes tid. Private sfærer. Våre sfærer. Han trekker pusten dypt.
Dem
- Heisann du...
- Hei...
- Skal du også dusje eller ?
- Nei...
- Ikke ?
- Jeg klarer ikke dette mer...
- Hva da ?
- Dusjen skrues av. Hun stikker hodet ut igjennom dusjforhenget.
- Jeg klarer ikke mer av oss...
- Hva faen er det du sier ?
- Jeg må ha mer tid til meg.
- Hvilken tid til deg ?
- Tid til meg.
Han snur seg tar på jakken han nettopp hengte fra seg og åpner døra mot gangen.
- Slår du opp ? Nå ?
Han svarer ikke, går ut den åpne døren og går ned trappen. Sakte. Hun stirrer etter ryggen som forsvinner nedover. Hun trekker hodet inn bak dusjforhenget og skrur på vannet igjen. Tårene blander seg med vannstrålen.
Hun
Tom i hodet. Tom i hjertet. Og flasken er tom. Tårene er grått opp. Morgenkåpen varmer. Cognac varmer også. Telefonen har glødet mot øret. Venninnene har fått høre det. Og hun har fått trøst. Hun ser ut i natten. Og ser ikke ikke fremtiden klart for seg. Men hun vet bare at hun må videre. Ny fremtid.. Men det kan ikke skje i morgen. Ikke neste uke. Og de må snakke sammen. Og hun blir plutselig klar over at de har ikke snakket sammen. På lenge. En ting er i alle fall sikkert, nå skal hun se mer fotball. Og nå sitter hun her. Og ser ut i mørket.
Han
Karl svarte, joda – han kunne få låne gjesterommet til det ordnet seg. Og så stakk han på trening. Og løftet jern. Om og om igjen. Mange tonn. Og slet seg ut. Det var rart å gå til Karl istedet for hjem. Merkelig hvordan han tenkte på leiligheten som han delte med henne, som hjem. Det var stusslig å komme inn til Karl, hilse på samboeren hans, spise rester. For så gå og legge seg. Liggende stille i mørket, hørte han de kysse, kose seg inne i stua. Undertrykte stønn, så rask gange inn på soverommet. Latter. Så ble det stille. Forsiktig begynte senga deres å knirke. Stadig høyere. Hun stønnet, høyt. Han stakk fingrene i ørene. La puta over hodet. Det hjalp ikke. Han ble stiv som et spett, kjempekåt og tok seg i å savne henne. Denne natten blir lang, tenkte han og dyttet fingrene enda lenger inn i øret.
Dem
En ettermiddag ringer telefonen.
- Hei, det er meg.
Hun kjenner stemmen godt.
- Hei...
- Hei...
- Ringer du hit, bare for å si hei ?
- Nei, jeg ringer jo for å snakke med deg.
- Hvorfor slo du opp ?
- Ja si det... Jeg må ha tid for meg selv. For mitt...
- Og jeg hindret tid for deg, lot deg ikke få nok plass ?
- Kanskje...
- Og hva var det jeg gjorde ?
- Ikke noe, jeg vet ikke.
- Noe var det, eller så hadde du ikke gått ut døren den dagen.
- Du bare var.
- Bare var ?
- Ja, du opptok all plass liksom.
- All plass?
- Skal du svare på hvert svar med det samme spørsmålet ?
- Nei....
- Jeg trenger å snakke med deg, ansikt til ansikt, når er du hjemme i morgen ?
- Det blir sent, vi skal ha åpent til 20...
- Ok, da kommer jeg kl 2030.
- Greit.
- Ok.
Hun
Gikk tidlig hjem fra jobben, fikk Kari til å låse av. Stakk innom butikken, kjøpte noen pils, litt chips og dip. Plukket med seg en pakke med ferdigmat fra fjordland, kjøttkaker. Stegene mot leiligheten var tunge, men hun kom raskt frem. Satte pilsen i kjøleskapet, blandet ferdig dip og varmet opp kjøttkakene i mikrobølgeovnen. Spiste raskt. Slo på tv'en, men så ikke på. Hun bare stirret ut i lufta. Og ventet.
Han
Går av banen. Går inn på Narvesen, kjøper med seg en eske med konfekt. Merkelig hvordan sånne små detaljer blir viktige. Nå som han er fri. Og kan gjøre som han vil. Og han vil henne vel, han vil bare ikke være med henne. Han vil være fri til å gå når han vil. Han blir svak når hun gråter, men han må være fri. Tanketom og fri. Stegene opp trappen ringer som klokkeslag. Tunge og avventende.
Dem
Klokken høres hul ut når han ringer på. Ubevisst kvepper hun. Hun hadde tenkt å la ham stå og vente ute i gangen, likevel løper hun ut for å åpne døren. Han gir henne en klem, han klemmer henne tilbake, snuser inn parfymen hennes.
- Vil du ha en pils ?
- Nei, takk ikke nå, kanskje senere, bare ta en du....
Han tar av seg jakken og de går sammen inn i stua. Han setter seg i stolen, hun glir ned i sofaen. Ubevisst hadde hun håpet at han skulle sette seg i sofaen slik hun kunne sitte ved siden av ham. Hun ser lenge på ham. Hun kan høre lyden av kranen som drypper ute på badet. Han prøver å renske halsen.
- Nåh, sier hun stille.
- Ja, det var det, svarer han like stille.
- Hva var det du ville da?
- Det var dette med bosted.
- Det var du som ville ut !
- Ja, men du vet hvordan det er...
- Nei, det vet jeg ikke !
- Jeg trenger tid til å finne meg et nytt sted.
- Det skulle du tenkt på før !
- Ja, men, det er da nok rom her... Jeg kan ikke bo på gjesterommet til Karl lenger heller. - Jeg er en fremmed der.
- Nå er ikke jeg helt sikker på om jeg forstår....?
- Jo altså, jeg flytter inn på gjesterommet her, deler leie ut måneden, til jeg finner noe annet.
- Og det tror du vil virke?
- Hvorfor ikke? Vi har jo forskjellig rytme, vi er her jo nesten aldri sammen.
- Var vi, er vi ikke? Var det ikke derfor du ville dra?
- Jo, men – likevel. Kom igjen da, Oslo er så dyr og diger – jeg trenger litt tid til å finne meg et sted.
- Det skal du få meg til å tro...
- Jeg har like stor rett til å være her som du har!
- Ok, ok, ok. Men en ting....
- Hva da?
- Du skal ikke snakke til meg, du skal ikke ta på meg eller noe. Du bare er. Greit ?
- Ok, ok, ok... Da kommer jeg med sekken i morgen.
- Pakket du sekk?
- Ja...
- Så du hadde tenkt på dette en stund?
- Nei, ja, kanskje litt.
- Så det så, det var da kjekt å fortelle meg det. En gang.
- Jo, jo – jeg skylder deg en unnskyldning for det.
- Du skylder meg ingenting, nå synes jeg du skal gå.
Raskt reiser han seg, går rett ut i gangen. Tar på sko, jakke og går fort ut døren. Hun blir sittende igjen i sofaen, stirrende ut i luften. Stille kommer gråten. Ingen store hulk, bare en jevn strøm med tårer.
Hun
Drar sent fra jobben, stikker bort til treningssenteret. Går raskt igjennom rutinen sin. Irritert, fordi at han vil være hjemme når hun kommer tilbake. Rød i ansiktet åpner hun døren til leiligheten. Sier ingenting. Han sier ingenting heller. Tv'en står på, men hun vet at han ser henne. Hun går raskt inn på soverommet, kler av seg. Rolig går hun naken igjennom leiligheten, inn i dusjen. Skrur på dusjen, går under vannet og trekker ikke for dusjforhenget. Nynner litt i dusjen. Sakte tørker hun seg. Setter et håndkle rundt håret og går nydusjet naken forbi ham, mens hun tørker bort de siste dråpene. Hun lar døren til soverommet være åpen. Smører seg inn med hudkrem og tar på seg en silkeshorts. Og en stram topp. Går ut på kjøkkenet, henter seg en yoghurt og går tilbake til soverommet.
Han
Hver dag kommer hun naken inn i stua. Naken går hun frem for ham. Svett, varm, naken, åpen og utilgjengelig. Han kan bare se på. Duften av sjampo. Parfyme. Hudkrem. Psykologisk krigføring. Etter en uke med observasjoner, stå-pikk og lengsel begynner han å ta igjen. Han tar frem boligseksjonen til Aftenposten, kler av seg på overkroppen. Flex'er litt muskler. Legger avisen bort, tar noen push-ups, leser igjen. Venter hele tiden på at hun skal se. Hun ser og går forbi. Like naken.
Dem
Fanget i tid og rom. To mennesker plassert, i samme leilighet, i same rom, forskjellig soverom og samme bad. En gang et par. Nå to mennesker som lever sammen. Følelser er ikke som en bryter, de er ikke alltid helt på og de er aldri helt av. Beslutningen er tatt, de er ikke en enhet lenger. Han skal flytte. Fra sine soverom styrer de livene sine. Sier lite og ser på hverandre. Og venter, venter på flyttebilen.
Hun
Taushet. Lav musikk, lyd fra tv-en. Intens kroppspleie. Et slags sinne, en slags sjalusi.. La ham virkelig få se hva han går glipp av. Hun føler seg ny-trent, ny-dusjet og deilig. Hun paraderer sakte forbi. Dristigere og dristigere, dag for dag. Våt og leken. Lar ham se, men ikke røre. Men hun erter. Han leser avisen, av og til ser han tv. Hun går forbi. Gjør seg lekker. Striptease. Lar ham virkelig se henne. Åpen, lekker og utilgjengelig.
Han
Den nye hverdagsrutinen setter inn. Kommer hjem fra jobben, skrur opp varmen, tar på en singlet. Gjør noen push-ups, sjekker musklene i speilet. Godt varm finner han frem Aftenposten, leser igjennom leilighetsannonsene. Sirkler inn de mest aktuelle. Ringer litt, avtaler møter. Lager siden mat, vasker opp. Ser så litt på tv, og begynner å vente på henne. Tent. Ventende.
Hun
Hverdagen er sår, spennende og pirrende. Låser opp døren. Sier kort hei til han som sitter i stua. Åpner døren til badet. Går igjennom stua, knepper sakte opp blusen, drar den av seg, viser seg frem for ham som ser på henne. Tv'en bare står på, gir bakgrunnslyd til hennes vesle fremføring. Inne på soverommet legger hun plaggene pent sammen sengen. Hun står med ryggen til, vel vitende om at han stirrer på rumpa hennes. Han ser at hun tar av seg buksen, strømpene, bh'en. Til sist vrikker hun seg ut av trusen, bøyer seg frem, slik han kan se alt. Rumpa, formene og kjønnet hennes. Da hun snur seg for å gå på badet blir hun litt overrasket. Han sitter ikke bare i singlet. Han også er naken. Og ståpikken kneiser stolt.
Dem
Sakte går hun forbi ham. Bak ryggen hans. Hun stryker en finger over skulderen hans. Han kjennes sterk ut. Bred. Stor. Neglen lager en tynn strek over huden hans. Han lener seg mot hånden hennes og sukker. Like plutselig som hun kom, forsvinner hun inn på badet. Han kan bare se på at hun går inn i dusjen. Pikken er hard. Han ser og ser, det han ikke kan få lenger. Han går forbi baderomsdøren, ser at hun barberer seg. Stirrer. Og er knallhard.
Han går ut på kjøkkenet. Tar seg ett glass kaldt vann. Ser inn i kjøleskapet, finner ingenting han har lyst på. Naken, stiv og klar venter han på henne. Ser ut gjennom gardinene, ser refleksen hennes i det mørke vinduet. Hun kommer inn på kjøkkenet. Like naken, duftende av parfyme. Hun bøyer seg ned, setter seg på huk ved skapet under. Leter etter noe, mest sannsynlig litt te. Munnen hennes er kun centimeter fra pikken hans. Han hører pulsslagene dundre igjennom pikken. Hun snur seg opp mot ham, smiler og rister på hodet. Den samme fingeren som strøk ham over skulderen, stryker ham nå over pikken. Hun smiler og rister på hodet. Fingeren vandrer sakte fra roten av pikken, langs skaftet og helt frem over hodet. Ubevisst dytter han hoften frem en centimeter, slik at hodet på pikken så vidt berører nesen hennes.
- Nå, nå... Du skal ikke røre meg, vet du...
Hun blåser på hodet og reiser seg sakte. Brystvortene hennes dulter forsiktig bort i den harde pikken. Paralysert står han der. Frosset fast. Ser at hun setter på vannkokeren, finner frem en kopp. Sakte går hun inn på soverommet. Like sakte følger han etter. Hun legger seg på sengen. Han står ved fotenden. Sakte begynner han å runke. Tunge, seige tak.
Hun ser at han er tent. Hun er klissvåt. Hun legger hånden over skrittet og tar på seg selv. Stirrer ham dypt i øynene. Langvarige følelser lar seg ikke skjule. Hun stønner. Ansiktet hans blir anspent og hun vet hva som kommer. Hun puster lettet ut og lar seg rive med. Han spruter ut over henne. Tykke klumper lander på magen og brystene hennes. Kjønnet er grådig mot hånden hennes og hun lukker øynene. Stønner og rir på bølgen. Litt senere, ser hun opp på ham. Ennå ved fotenden, ennå stiv.
- Såh, det blir en slik kveld ?
Smilende nikker han.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Digg eller Deng ? Knask eller knep ? Godteri eller Trolleri ?
Det ble mørkt tidlig, denne siste oktoberdagen. All-Helgens Aften. Jeg kom sent hjem, det var sort før jeg hadde rukket innom butikken for dagens handel. Det var plakater for fest og rammel, oransje gresskar og sorte heksedrakter. Joda, noe var i emning. Nok et triks fra handelsstanden for å selge mer. En "Happening" i rekken av på funn som vinterferie, påske, høstferie og vinneren over alle påfunn: Valentinsdagen.
De fleste hadde gått tidlig hjem fra jobb, kjøpte en bedre middag og noe ekstra til barna. På vei hjem var det mange utkledde barn i gatene. Mange hadde satt levende lys i vinduet, klar for besøk. Ubevisst nynnet jeg til Creedence:
"...Put a candle in the window,
'cause I feel I've got to move.
Though I'm going, going,
I'll be coming home soon...."
Denne natten, natten da sjelene til de døde kan ta kontakt med de levende, natten da verden er på sitt mest magiske. Natten da alt kan skje. Natten da det suser i skogen og det er fest på gravlunden. I Mexico kaller de denne dagen for "Dia de los Muertos", som er starten på en 3 dager lang feiring med prosesjoner og religiøse opptog. Alt vi har fått er et dårlig karneval.
Jeg fisker frem nøkkelknippet setter nøkkelen i låsen.
- "Heisann..."
Stemmen er hes og lys på samme tid. Ikke ung, ikke gammel. Snur meg og ser ingen. Bare dører, pynt og masse linoleum, så langt øyet rekker. Vrir om nøkkelen.
- "Jeg sa, 'Heisann' !"
Stemmen er mer bestemt nå. Igjen så snur jeg meg. Der, nede ved nabodøren står et gresskar. Utskåret ansikt, en leende munn og store øyne. Der skinner det også et lys. Blikket mitt vandrer frem og tilbake.
- "Hei..."
- "Kjekt å se deg, Wolf. Vi hører at du ikke tror på Halloween lenger, hvorfor det?
Hjertet mitt hopper over to slag, gresskaret beveger munnen og snakker til meg. Jeg blunker ekstra hardt og stirrer lenge.
- "Hvem er 'vi' ? Hvem er du ?"
- "Du vet da det Wolf. Jeg er Pumpkin over there, her er jeg Kar – GressKar. Og vi... Vi er De som er på den andre siden. Dette er vår dag, vår kveld og vår natt. Trolleri, trollera – nå skal det skje, hurra !"
Gresskaret hørtes veldig glad ut. Men samtidig følte jeg at det stirret på meg. Strengt.
- Tja, du vet GressKar. Jeg var yngre en gang. Trodde på magi, trodde på dere – de andre. Siden ble det skole, eksamener, kjærester som kom, kjærester som gikk, jobb, lønn, leiligheter, status, venner og annet knask som kom i veien. Det er ikke noe magisk med disse tingene. De bare er og jeg lever med de.
- "Eier ikke du moral? Er du ikke tro mot dine ungdoms ideal? Det er alltid magi rundt deg, det gjelder bare å se den."
Om GressKar hadde hatt en pekefinger, ville den pekt mot meg nå. Jeg ble svar skyldig.
- "Ehhh...."
- "Vet du, menneskene har alltid feiret sine døde ? Denne festen, en gang Gælisk eller romersk, nå så katolske festen har gjeninntatt det nå protestantiske Norge med amerikanske hermetegn. All-Hallow-Even, kvelden etter All-Hallows Day (Allhelgensdag) - har nå blitt Halloween..."
Jeg ble voksen med ett og så ned på gresskaret.
- "Jaha – GressKar. Jeg synes vi har fått Tiggerkvelden, Skøyerkvelden, Narrekvelden, Pøbelkvelden... Kvelden der barn, ungdom går rundt og ringer på alle dørene i nabolaget, utkledd eller ikke. Når døren åpnes, holder de sine vesker frem. Og tigger. Og maser."
- "Du har rett i det Wolf, snørrungene tigger. Det var ikke sånn det skal være. Dette verset har fulgt meg over atlanteren: "
Peter, Peter, pumpkin eater,
Had a wife and couldn't keep her.
He put her in a pumpkin shell
And there he kept her, very well.
Peter, Peter pumpkin eater,
Had another and didn't love her;
Peter learned to read and spell,
And then he loved her very well.
- "Hvorfor meg, GressKar ?"
- "Hva kan jeg si, du har det i deg..."
- "Hva skal jeg gjøre da ?"
- "Bare vær deg selv, bare mer..."
- "Og hvordan er jeg da... ?"
Det blir stille. GressKar bare står ved dørmatten til naboen og lyser. Stearinlyset inne i ham blafrer slik at mørke skygger spiller i øyne og munn. Og sier ingenting. Jeg bøyer meg fremover og snakker intenst til ham.
- "Hva skal jeg gjøre da ? Skal jeg kle meg ut, skal jeg gjøre noe, skal jeg åpne, skal jeg lukke, skal jeg gi snop, skal jeg gi ekle gaver, kom igjen da GressKar gi meg noe jeg kan gjøre..."
- "Kremt, hmm, kremt, Hmmm – Tar ikke du dette med Halloween vel seriøst, Wolf ?"
Det er den andre naboen som har nettopp kommet hjem fra butikken, poser fulle av sjokolade, lakris, karameller, skum, vingummi og peanutter. Pils til seg selv har han selvfølgelig med. Han smiler og rister på hodet i det han går forbi meg. Jeg retter meg opp og ser fårete på ham i det han passerer meg. Jeg snur meg kjapt, åpner døren og stiger inn i leiligheten. I det jeg lukker døren, hører jeg stemmen igjen:
Peter, Peter, pumpkin eater,
Had a wife and couldn't keep her.
He put her in a pumpkin shell
And there he kept her, very well...
Jeg låser døren og tenker tilbake til ifjor. Barna som ringte på. Som maste. Ørten forskjellige måter å tigge på. Enten kommer det med veldig norsk-engelsk aksent; "Trick or treat ?" Andre sier; "Godteri eller troller?" De mer kreative sier; "Knask eller Knep ?" Mens de virkelig utspekulerte sier nonsjelant; "Digg eller Deng ?" Og ofrene fyller snop-tiggerne sine vesker med godterier, for å unngå trick, trolleri, deng eller knep. Det er ikke som å gå julebukk, da må man jo gjøre noe for snopet – fremføre en sang eller noe. Her er det knallhard målrettet tigging. Sigøynerne på hjørnet har virkelig noe å lære her.
Jeg smiler for meg selv. GressKar skal få det som han vil. Jeg skal skremme drittungene. Jeg går inn på kjøkkenet, finner frem mandler, rosiner, gammel kokesjokolade og kjeks fra forrige måned. Tømmer alt i en stor bolle, rigger frem den store lenestolen i gangen. Går inn på soverommet og tar på meg den sorte dressen, den sorte skjorten og leter frem hatten. Joda, jeg kler meg ut. Som siste touch på kostymet, finner jeg frem vannfargene. Maler øyenlokkene sorte, sort som natten.
Siden slukker jeg alle lys i huset, tenner et par store stearinlys på bordet ved stolen. Stille henter jeg leselampen, setter den bak stolen. Setter på Goldberg-variasjonene av Bach. Svinger så ut på kjøkkenet, tar med en flaske rødvin, et glass og en vinåpner. På en kveld som denne, er det kun en bok som gjelder; Mary Shelly’s ”Frankenstein”. Jeg sjenker i, åpner boka og begynner å vente.
Det tar ikke lang tid. Klokka klinger og jeg skrur ned musikken med fjernkontrollen. Slukker leselyset, griper godte-bollen og går for å åpne døren.
- ”Det er ååååpent”
Stemmen min bærer langt. Jeg sleper bena mine etter meg. Veggene lager et hult ekko av stegene mine. Jeg hører knising utenfor. Sakte ser jeg dørklinken bli skjøvet sakte ned og døren åpnes sakte.
- ”Trick or treat ?”
Det er to gutter, som står utenfor. De har ikke kledd seg ut, de har bare hver sin plastkopp, formet som et oransje gresskar.
- ”Så dere vil ha snoooop?”
Guttene sier ingenting, de bare stirrer på meg.
- ”Ja…”
- ”Digg eller Deng ?”
Jeg rekker bollen frem med en hånd og ser de forsiktig prøver å ta noe av innholdet. Raskt skyter min andre hånd frem og griper etter hendene deres. De drar til seg hendene, skriker og løper…
- ”Ha, ha, ha, ha…. Kom her for mer treat, triks, digg, deng og tulleriiiiiii !”
Jeg lar døren stå på gløtt, lukker den ikke helt. Slår på leselyset, skrur opp musikken, drikker litt vin og tar opp boken igjen. Det er bare å vente på neste. Det tar ikke lang tid. Det ringer på. Jeg gjentar prosedyren, inn kommer barnegjeng nummer 2.
- ”Godteri eller trolleri ?”
De stanser brått når de skimter meg i mørket…
- ”Så dere vil ha snoooop…?”
Sakte kommer de nærmere og prøver å ta noe fra godte-bollen, den andre hånden skyter frem og stryker barna over hendene. Som om bollen var glovarm, drar de hendene sine tilbake og løper. Med ru røst roper jeg etter føttene som løper bort over gangen.
- ”Digg eller Deeeeng?”
Dette skjer flere ganger i løpet av kvelden, inn kommer de i mørket, møter meg i gangen og løper. Joda, det har vært en festlig AllHelgensAften for meg. Godte-bollen er nesten like full som da jeg startet. Merkelig det der. Klokken er nå sent og det er lenge siden barna sist ringte på døren. Samtidig så stilner musikken og jeg får lyst til å strekke på bena. Det tar på å sitte klar med snop og spøkelsesstemme. Jeg tar på meg sko og den mørke frakken.
Ungdommer av alle aldre, kler seg også ut. De arrangerer heller Halloween fest, et kostymeparty der hekser, djevler og andre dødelige setter hverandre stevne over magiske drikker og munter lek. Nede fra gata hører jeg lyden av enkelte fester hørtes dult nede på gaten. Jeg puster inn den friske høstluften og tar en runde rundt kvartalet.
På vei inn i oppgangen, blir jeg stanset av en jente i djeveldrakt, en sort tettsittende sak, som overlot intet til fantasien, antrekket var komplett med et par søte små djevlehorn i hårbøylen. I hånden hadde hun en vinflaske og et smil rundt munnen.
- "Godteri eller Trolleri ?”
Hun tar meg i armen og smiler.
- "Når deg gjelder deg, tar jeg trolleri...
Hun lo.
- "Jaha-da får vi se, skal jeg svinge tryllestaven eller ?"
Hun smiler og blir stille et lite sekund mens hun tenker seg litt om.
- "Det hadde kanskje passet best om du kunne trylle litt, jeg trenger en vinåpner... Kan du trylle vinen frem fra flasken, kanskje? "
- "Ikke umulig, ikke umulig. Du får da bli med meg..."
Jeg smiler og viser vei opp trappen. Hun følger lekende lett etter. Forteller om venninnene som har Haloweenparty i venninnens nye leilighet, dog uten vinåpner. Jeg åpner døren til leiligheten, viser henne inn og går inn bak henne. Da hører jeg stemmen igjen. Stemmen til GressKar.
- ”Godt jobbet, Wolf. Godt jobbet. Kanskje du får svinge tryllestaven likevel ?”
Jeg smiler til GressKar, lukker døren og snur meg mot min lille djevel. Hun går forbi lenestolen, forbi lysene og inn til sofaen. Jeg følger etter.
- ”Det er her jeg bor, mannen med tryllestaven…”
- ”Jeg ser det, trives du best i mørket eller ?”
- ”I dag gjør jeg det, i kveld er en magisk kveld…”
- ”Sier du det ?”
- ”Ja, kan ikke du kjenne det ?”
Jeg smiler og tar henne forsiktig på låret. Jeg reiser meg fra sofaen og går ut i gangen, henter vinåpneren. Setter vinen på bardisken og skrur sakte vinopptrekkeren ned i korken. Hun kommer bort til meg, lener seg helt inntil meg og hvisker inn i øret.
- ”Hmmm – hvordan magisk da ?”
- ”Slik…”
Jeg slutter å snakke, setter vinen ned, tar henne i armene mine og kysser henne. Jo, GressKar fikk rett. Denne kvelden har noe for seg.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
12.11.2007
Din Lingam i min Yoni. Et superb Kosmos.
Som et himmellegeme glir du over min Vulva.
En fiksstjerne, min sol, mitt Zenith.
Mektige storstilete følelser danser gjennom meg.
Med deg, din penetrasjon, din ypperlige tilstedeværelse.
Din Lingam i min Yoni. Et superb Kosmos.
En Supernova mellom Svette Laken.
Vi puster sammen og har felles puls.
Vått er mitt juv - Hard er din rambukk.
Du finner nytt feste for ditt skjefte.
Igjen og igjen og igjen.
Sammen rir vi inn i morgenrøden.
Sensuelt nytende, dette er vår tidsalder.
Silentium råder, sengen prater med høylytte knirkinger.
Etterpå:
Svette kropper fryder seg sammen.
Lar pulsen synke og dagen ta til.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Tabloid død og pine
Artist: Dead or Alive
Song: You Spin Me Round
Du må få vite det.
Tabloid død og pine
du må få vite det.
Selvsagte ting trykkes på fremsiden av avisen.
"Alle" henger seg opp i hva som står med store bokstaver.
Selvfølgeligheter, tull & tøys.
"Yeah I, I got to know your name
Well and I, could trace your private number baby
All I know is that to me
You look like you're lots of fun
Open up your lovin' arms
I want some..."
Kjære leser, jeg vil vite hva du har lyst på.
Jeg kunne spore dine interesser.
Og alt jeg fikk vite at det var meg.
Du er morsom, åpne din lommebok...
For jeg vil ha mer...
"Well I...I set my sights on you
(and no one else will do)"
Jeg har sett meg ut deg.
Og det vil ingen andre gjøre.
Jeg tenker for deg, du tenker ikke selv.
"And I, I've got to have my way now, baby
(and no one else will do)"
Jeg skriver det med store bokstaver.
Og du kjøper det.
"And I, I've got to have my way now, baby
All I know is that to me"
Jeg gjentar det neste dag. En gang til.
Det er musikk i mine ører.
"You look like you're havin' fun
Open up your lovin' arms
Watch out, here I come"
Du leser det, snakker om det, gliser av det.
Sjokkert får du dosen din. Nok en gang.
Se opp !
Her kommer din Tabloide hverdag!
"You spin me right round, baby
right round like a record, baby"
Du sender trykkpressen rundt.
Rundt og rundt og rundt.
Rundt som et kronestykke.
"Right round round round
You spin me right round, baby
Right round like a record, baby
Right round round round"
Opplaget øker, sirkulasjonen ekspanderer.
Internett, radio, tv og mobil.
Det er ikke tvil !
Penga eller livet.
"I, I got be your friend now, baby
And I would like to move in
Just a little bit closer
(little bit closer)"
Jeg vil være din venn.
Den som forteller "sannheten".
Sannheten som lever tett på deg.
Posh Spice, Beckham og konedrap.
"All I know is that to me
You look like you're lots of fun
Open up your lovin' arms
Watch out, here I come"
Alt jeg vet at for meg er du penger.
Masse moro og enda flere penger.
Annonsører, posører gir fete dusører.
"I want your love...
I want your love..."
Vi vil at du skal elske oss.
Vi vil at du skal tro oss.
Vi vil at du skal elske oss.
Tro meg og elsk meg.
Jeg er tabloid.
Og jeg snurrer rundt og rundt.
Som et kronestykke.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
