Det går mot sommer.
Noen vrir en hvit audi TT;
- rundt et tre på Bygdøy.
En-to-tre, og det var det.
Siv vil ikke lenger være formann.
Hun vil være leder, det kan alle se.
Kun prinsipp; Intet kompromiss.
Stem ikke for veitoll, exit frp.
Nettavisene horer stort med klikk og trafikk.
De jobber ikke med fakta og viktige historier
Hva er viktig, hva er nyttig og hva er rett ?
Klikk, du leser og endrer virkelighetens kriterier.
Norge har en lang kyst, hav og store verdier.
Russiske hangarskip drar på vinter Jamboree.
Og bruker norske oljeplattformer som rundingsbøye.
Norske soldater i Afganistan, hva hjelper det?
En far leier sin datter ned i kjelleren.
Madelaine er savnet, liten hvit pike, forbasket.
Tabu på tabu, de menn er da monster.
Tabloide media løfter sakene til de er utvasket
Klimaet endres, naturen endrer adferd.
Vannet stiger, elven flommer og stormen kommer.
Ris og hvete har blitt dyrt for de fattige.
Vi blunker, la nå markedet være prisens dommer.
Men:
Våren som en stille eksplosjon.
Knopper springer, blad presser frem.
Grønne marker, fuglene synger.
Noen ber bønner og legger blomstene ned
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
01.05.2008
Døden på E18
Jeg sitter i bilkø og holder avstanden til bilen fremfor meg. Køen beveger seg sakte bort over E18. Skiltet sier Spydeberg, Askim er bak meg. Jeg er i Østfold. Jeg er på vei hjem fra et kortere besøk i Ørebro, Jimmy Buffet på anlegget, et eple til å spise på, klokken er 15:21 og det går fremover.
Sakte, men det er bevegelse. Stresser ikke. Spydeberg nærmer seg. Jeg passerer kryss etter kryss. Alle kryssene er fulle av biler, busser, lastebiler og trailere. Dagen er over og alle skal hjem. Inn i køens små luker, stuper ny trafikk inn. En stor buss presser seg sakte ut på veien, den skal krysse E18 og kjøre østover.
Gjemt bak den står en rød Mitsubishi Lancer, snuten peker vestover. Min retning. Sjåføren er en ung mann. Kledd i sort og er alene i bilen. Han sitter tilbakelent, armen demonstrativt hengende ut vinduet. Køen snirkler seg forbi krysset. I det jeg passerer ser jeg at han ruser motoren. Han har foten på bremsen og bilen gjør små rykk fremover, som en hissig okse. Han er cool, holder tømmene, kontrollen. Venter på sin plass i køen. I speilet ser jeg en brå bevegelse, han stuper inn mellom to trailere 3-4 billengder bak meg.
Åker på åker, gård etter gård. Veien bukter seg frem gjennom små tettsteder på landsbygda. Åser, daler, små elver. Trailerne dundrer igjennom landskapet. Fra Oslo, til Oslo. Bilister som skal hjem, hente barn i barnehage, bilister som skal på jobb, selgere, forretningsmenn og andre reisende. De fleste sitter alene i bilen. Yrkeskjøring.
Den røde Mitsubishien er utålmodig. Så snart det er en luke i motgående trafikk, kaster han seg ut i motgående fil og presser seg forbi en trailer eller en bil. En oppvisning i timing og akselerasjon. Og stress. Presser seg frem. Han tar sjanser. Og vi sitter og ser på. Stresset.
Med et rødt blaff til venstre, suser Mitsubishien forbi, de to figurene inne i bilen er som skygger. Forbi min Golf, forbi varebilen fremfor meg. Støyen fra bilene imot er høy. Jeg må skru opp anlegget. Jeg holder avstanden til bilen foran og passer på. Jeg noterer at den røde Mitsubishien fortsetter sine stup, inn og ut av køen.
Jeg kjører over en ås og ser en slak liten dal fremfor meg. Veien går ned på skrå, heller forsiktig mot venstre. Nede i bunnen svinger veien og går slakt oppover mot høyre igjen. Fra toppen av åsen har jeg fullt oversyn. Jeg ser en lang rekke med biler komme ned mot meg, fra den andre siden. Helt nede i bunnen av dalen, midt i svingen, legger den røde Mitsubishien seg ut og gir gass. Bussen foran kjører for sakte. Jeg ser den første bilen komme rett imot ham. Sjåføren av den Mitsubishien kan umulig ha oversikten. Den røde bilen forsvinner bak bussen og den andre bilen er bare meter i fra.
Jeg knytter begge hendene hardt om rattet. Nå skjer det. Nå smeller det. Front mot front. Et langt sekund senere ser jeg fronten på den røde Mitsubishien stikke frem forbi bussen. Hvordan kunne dette skje? Han var jo død. Ingen overlever slikt. Det var jo ingen vei ut. Kun buss, krasj og åker. Tre sekunder senere stirrer jeg inn i ansiktet på bilen som var en millimeter fra å bli veislakt. Et blekt ansikt med vidt oppsperrede øyne. Han snakker i en mobiltelefon, jeg kan se proppen i øret og ledningen ned langs ansiktet. Et blunk senere og øyeblikket er over. Køen beveger seg igjen rolig.
Døden var passasjer der fremme. Gutten i bilen hadde flaks. Han skulle hatt offentlig pryl for å leke med livene våre. Og fratatt bil, sertifikat og mulighet til å kjøre igjen. For alltid. Jeg er helt sikker på han satt alene når han kom inn på veien. Jeg er sikker på at han hadde selskap når han passerte meg. Det er godt mulig at mobiltelefon-mannen hadde englevakt. Uansett, jeg var vitne til et veimirakel. Jeg sitter i bilkø og holder avstanden til bilen fremfor meg.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Sakte, men det er bevegelse. Stresser ikke. Spydeberg nærmer seg. Jeg passerer kryss etter kryss. Alle kryssene er fulle av biler, busser, lastebiler og trailere. Dagen er over og alle skal hjem. Inn i køens små luker, stuper ny trafikk inn. En stor buss presser seg sakte ut på veien, den skal krysse E18 og kjøre østover.
Gjemt bak den står en rød Mitsubishi Lancer, snuten peker vestover. Min retning. Sjåføren er en ung mann. Kledd i sort og er alene i bilen. Han sitter tilbakelent, armen demonstrativt hengende ut vinduet. Køen snirkler seg forbi krysset. I det jeg passerer ser jeg at han ruser motoren. Han har foten på bremsen og bilen gjør små rykk fremover, som en hissig okse. Han er cool, holder tømmene, kontrollen. Venter på sin plass i køen. I speilet ser jeg en brå bevegelse, han stuper inn mellom to trailere 3-4 billengder bak meg.
Åker på åker, gård etter gård. Veien bukter seg frem gjennom små tettsteder på landsbygda. Åser, daler, små elver. Trailerne dundrer igjennom landskapet. Fra Oslo, til Oslo. Bilister som skal hjem, hente barn i barnehage, bilister som skal på jobb, selgere, forretningsmenn og andre reisende. De fleste sitter alene i bilen. Yrkeskjøring.
Den røde Mitsubishien er utålmodig. Så snart det er en luke i motgående trafikk, kaster han seg ut i motgående fil og presser seg forbi en trailer eller en bil. En oppvisning i timing og akselerasjon. Og stress. Presser seg frem. Han tar sjanser. Og vi sitter og ser på. Stresset.
Med et rødt blaff til venstre, suser Mitsubishien forbi, de to figurene inne i bilen er som skygger. Forbi min Golf, forbi varebilen fremfor meg. Støyen fra bilene imot er høy. Jeg må skru opp anlegget. Jeg holder avstanden til bilen foran og passer på. Jeg noterer at den røde Mitsubishien fortsetter sine stup, inn og ut av køen.
Jeg kjører over en ås og ser en slak liten dal fremfor meg. Veien går ned på skrå, heller forsiktig mot venstre. Nede i bunnen svinger veien og går slakt oppover mot høyre igjen. Fra toppen av åsen har jeg fullt oversyn. Jeg ser en lang rekke med biler komme ned mot meg, fra den andre siden. Helt nede i bunnen av dalen, midt i svingen, legger den røde Mitsubishien seg ut og gir gass. Bussen foran kjører for sakte. Jeg ser den første bilen komme rett imot ham. Sjåføren av den Mitsubishien kan umulig ha oversikten. Den røde bilen forsvinner bak bussen og den andre bilen er bare meter i fra.
Jeg knytter begge hendene hardt om rattet. Nå skjer det. Nå smeller det. Front mot front. Et langt sekund senere ser jeg fronten på den røde Mitsubishien stikke frem forbi bussen. Hvordan kunne dette skje? Han var jo død. Ingen overlever slikt. Det var jo ingen vei ut. Kun buss, krasj og åker. Tre sekunder senere stirrer jeg inn i ansiktet på bilen som var en millimeter fra å bli veislakt. Et blekt ansikt med vidt oppsperrede øyne. Han snakker i en mobiltelefon, jeg kan se proppen i øret og ledningen ned langs ansiktet. Et blunk senere og øyeblikket er over. Køen beveger seg igjen rolig.
Døden var passasjer der fremme. Gutten i bilen hadde flaks. Han skulle hatt offentlig pryl for å leke med livene våre. Og fratatt bil, sertifikat og mulighet til å kjøre igjen. For alltid. Jeg er helt sikker på han satt alene når han kom inn på veien. Jeg er sikker på at han hadde selskap når han passerte meg. Det er godt mulig at mobiltelefon-mannen hadde englevakt. Uansett, jeg var vitne til et veimirakel. Jeg sitter i bilkø og holder avstanden til bilen fremfor meg.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
