En Grønn Motto Guzzi...

Søndag, endelig min dag, tenkte Helen. Skolen var over og jeg satt på bussen, på vei hjem. 20 år, blond, singel og noen erfaringer rikere. Jeg gjorde opp status. Et år med korssting, symaskiner og snorkende romvenninne var over. Folkehøyskolen hadde vært ok til å begynne med, men når sjarmerende uvaner blir irriterende uvaner hadde sjarmen dalt flere hakk. Læreren på skredderi-linja var teknisk flink, men veldig fantasiløs. Jeg begynte å kjede meg. I tillegg kom sladder, klining med Sara's kjæreste på festen - et stort no-no og to dagers utvisning for å ha vært på en fest i byen. Litt trist på avskjedsdagen hadde det vært, men det var jo helst fordi alle andre hadde vært triste. Jo, det var på høy tid å komme hjem igjen.

Bussen rullet sakte. Stoppet på små steder, store steder og ingen steder. Enten for å ta på passasjerer, slippe av passasjerer eller la oss spise en overpriset hot-dog på bensinstasjonen. Det var langt hjem. Det hadde vært kjappest å fly, men jeg var konk og bussbilletten var kjøpt på krita og VISA kortet skrek om nåde. Samma det, jeg ruller hjem. P4 snurret og gikk i øret. Mobiltelefoner kan være ganske så praktiske nå om dagen.

13 timer senere, 2 større byer, 5 mindre og masse småsteder senere stoppet bussen i veikanten hjemme. Busskuret stod alene, grått, nærmest sort i skumringen. Jeg gikk av bussen. Fikk bussjåføren til å åpne dørene i siden på bussen og losse av årets pikk pakk. Jeg hadde dratt nedover med 3 kofferter. Jeg kom hjem med 3 kofferter, 2 bager, 1 søppelpose full av modifiserte fretex-klær og en stor lampeskjerm.

- "Du skulle nesten ha betalt en billett ekstra for alle disse tingene", lo bussjåføren.
- "Tja, det var vel derfor jeg kjørte med deg da", smilte jeg tilbake.

Så der stod jeg med en liten pyramide av ting. Jeg sendte en sms til søs og gav et kort ring til hustelefonen hjemme. Tre sekunder etter ringer pappa og sms fra søs tikker inn samtidig. Joda, han skulle komme med en gang. Og kjente jeg dem rett ville alle komme med samtidig. Far, mor og søs. Kanskje de tok med Tarzan også.

Noen lange minutter senere rullet volvoen frem. Mor i framsetet, far bak rattet og søs i baksetet. Masse klemmer og kommentarer om pikk-pakket mitt, utseende og lang reisetid. Jeg klemte dem hardt. Jeg var glad for å være hjemme, selv om jeg var glad den kvelden i fjor da jeg dro. Men det var da, nå er jeg hjemme.

Dagen etter stod mor og far opp tidlig, dro på jobbben. Jeg sov lenge. Søs romsterte nede og spilte teen-disco for full mugge. Litt sur stod jeg opp og hoppet i dusjen. En dusj, litt frokost og kaffe senere var jeg klar for dagens gjøremål. Målsetningen var klar; finne seg sommerjobb, spare seg opp noen kroner. Dra på en festival i sommer og likevel ha nok penger til høstens skoleår. Puh, det kom ikke til å bli lett.

45 minutter senere inne i sentrum, utenfor bokhandelen. Jeg var litt nervøs for å gå inn. Jeg hadde ikke sendt søknad om sommerjobb. Vi hadde snakket sammen ved påske og Sara, eieren av bokhandleren, sa da at det ikke ville være noe problem med sommerjobb. Klara, hun som vanligvis jobbet i butikken, hadde termin tidlig i sommer. Tidlig i mai så hadde jeg ringt for å bekrefte det. Men den telefonsamtalen hadde vert så vag at, jeg var ikke helt sikker. Sakte åpnet jeg døren og gikk inn.

- "Heisann! Kjekt du kunne komme. Jeg ringte nesten etter deg på fredag!"
Sara var energisk bak disken, åpnet en brun kasse med bøker.
- "Hei...", smilte jeg usikkert tilbake.
Hvorfor hadde hun tenkt å ringe fredag?
- "Jeg ville ringe fordi jeg trenger hjelp nå, denne uka - ikke senere som vi snakket om. Klara ble kjørt til fødeavdelingen lørdag."
- "Går alt bra?"
- "Ja, jeg tror det. Mange svangerskap avsluttes tidligere. Graviditeten er jo circa ni mnd, ikke alltid at den er akkurat. Noen ganger over, noen ganger kortere. Nå er det jo snakk om kun noen uker for tidlig. Jeg ringte henne i går, nemlig..."
- "Men hun er på sykehuset, og jeg er her..."
- "Det var bra. Jeg kan begynne nå...", sa jeg selvsikkert.
- "Godt, godt. Men først la oss ta formalia..."

Hun reiste seg og åpnet døren til kontoret. Vi satte oss ned ved skrivebordet, avtalte timelønn, arbeidstider og at jeg helst skulle jobbe hver lørdag. Jeg bremset litt, og spurte om jeg ikke kunne jobbe sent hver torsdag og ha fri annenhver lørdag. Sara grunnet litt over dette og sa at det kunne vi sikkert ordne. Men hun skrev det ikke ned. Jeg regnet stille ut at de fleste ukene ville jeg jobbe 3 til 4 dager i uka. Noen ganger lenger.

Ved middagsbordet ble jeg intervjuet av familien. Hadde jeg fått jobb, hva skulle jeg jobbe med, og så videre. Jeg svarte så godt jeg kunne, men kunne ikke gi mere informasjon om Klara og baby'en hennes. Bestikk, glass, tallerker, panner og fat havnet i oppvaskmaskinen. Resten av familien lot seg hypnotisere av den magiske tv-boksen. Jeg lurte meg ned i kjelleren og hentet sekken med fretexklærne. Satte opp symaskinen og tok frem jakken. Dongri-jakken som jeg hadde flikket på i 2 mnd. Jeg puslet med mønster og så videre. Det var herlig å skape noe i fred og ro. Mønster og modeller. Akt

- "Heeeeeleeeeeennnn, teleeefooooooon!", skriker søs ned trappen.
Jeg går sakte opp og tar røret.
- "Hei Helen, dette er Klara. Jeg ringer fra sykehuset."
- "Heisann Klara, hvordan har du det?"
- "Jo takk, bare bra. De ville ha meg inn til observasjon nå, jeg har kjent meg så rar i det siste."
- "Og hvordan går det med babyen", spurte jeg kanskje litt for kjapt.
- "Jo, jeg var bekymret. Men legene sa at den så ok ut, men at det var best jeg var innlagt inntil videre..."
- "Det var da godt å høre. Selv om det er litt leit at du er innlagt."
- "Jeg snakket med Sara, godt du kunne begynne med en gang."
- "Ja, det passet bra"
- "Men du, jeg fikk også vite at du bare skal jobbe halve uken"
- "Jaaaa", jeg dro på svaret - usikker på hva som kom neste.
- "Jeg trenger en tjeneste."
Nå ble jeg usikker.
- "Ok, hva er det?"
- "Husker du Truls, sønnen min?"
Jeg så for meg en tett plugg av en gutt som smilte hele dagen og kastet sand på alle de andre barna i sandkassen.
- "Ja selvsagt husker jeg Truls. Jeg satt da barnevakt for ham ved juletider!"
- "Hehehe, ja hvem kan glemme det."
Minner om et kjøkken som var fullt av mel og pannekakerøre etter at tante Helen skulle imponere, kom og gikk igjen.
- "Nå skal du høre. Jeg vil få ganske masse å gjøre med denne babyen, så om du kunne vært barnevakt for Truls, de dagene du ikke jobber for Sara... Så hadde det vert kjempe. Du skal få betalt altså."
Nå ble jeg stille og tenkte. Yes! Mere penger. Det er det jeg trenger. Og så for meg nye klær, nytt verktøy og kanskje ny symaskin. Hodet mitt spant.
- "Hallo...."
- "Ja, jo - selvsagt kan jeg passe Truls. Hvor er han nå forresten?"
- "Han er hos sin bestemor, men jeg vil ikke bry dem for mye. De er jo glad i Truls, men de må jo ha noe for seg selv de også."
- "Jo takk, jeg stikker opp til deg i morgen ettermiddag, på sykehuset, og avtaler nærmere!"
- "Den er god Helen, vi snakkes.
- "Ha det godt Klara!"

2 sekunder etter telefonen er stille, går det opp for meg at jeg ikke vil få noe som helst fritid i sommer. Det vil være boom bang jobbe jobbe jobbe. Kanskje ikke det er så dumt. Jeg trenger aktivisering etter dette året.

Neste dag på sykehuset. Ved inngangen stod en grønn motorsykkel. Motto Guzzi, kunne jeg lese svakt i relieffskrift. Fin farge, min favoritt, tenkte jeg i det jeg gikk igjennom sykehuset sine skyvedører. I det jeg åpner døren til Klara sitt rom ser jeg en mann med skinnjakke lene seg over sengen. Klara, som var alenemamma, så meg over hodet hans. Jeg rødmet i det jeg kom inn i rommet, trodde jeg hadde åpnet døren på feil tidspunkt. De så jo ut som de klinte. Kanskje dette var Klara sin nye kjæreste?

- "Æh,hei", sa jeg kjapt.
- "Heisann Helen, fint du kom. Dette er Frank!"
Frank reiste seg opp. Det var den flotteste gutten jeg noen sinne hadde sett. Høy, mørk og med det glimtet i øyet. Han passet liksom ikke inn på sykehuset. Jeg så på han, så på han og så.
- "Hei", sa Frank med mørk stemme. Og så sa han ikke mer.
Klara snakket om hus, mat, hentetider og sovetider. Jeg nikket, skjøt inn et ja eller nei der det passet seg. Hvem var Frank, hva gjorde han her? Og hvorfor så han på meg. Slik.

Ut på kvelden gikk jeg tur med Tarzan, familiens hund. En raggete schæfer. Tarzan kunne bjeffe høyt og kunne kanskje se skummel ut. Men han var snill. Kosete og snill. Vi hadde hatt Tarzan i 8 år. Jeg hadde gått gjennom tenårene med Tarzan og var veldig glad i ham. Jeg gikk og små-snakket med hunden. Dro i halsbåndet og fikk ham på plass. En høyfrekvent motorlyd skjærer gjennom kvelden. Langt borte ser jeg et lys. En motorsykkel. Jeg blunket. Håpte. Og blunket igjen. Lyset kom nærmere. Rett mot meg. Ti meter fra meg bremser sykkelen hardt. Stanser. Tarzan bjeffer. Det er sykkelen fra sykehuset. Den grønne.

Motorsykkelisten mumler noe innefra hjelmen.
- "Hysj Tarzan!", jeg rykker i halsbåndet.
- "Jeg kan ikke høre hva du sier, du må ta av deg hjelmen..."
Hjelmen kom av, det var Frank.
- "Heisann", sa Frank på sin vanlige taletrengte måte.
- "Helen?"
Spørsmålet ble hengenende over asfalten.
- "Hei, var du lenge på sykehuset?"
- "Nei."
- "Er det din sykkel?", jeg klarte å la være å stirre på øynene til Frank. Bøyde meg ned og klappet Tarzan. Jeg rødmet litt og var litt irritert på meg selv, klarte jeg ikke å være annet enn frk. obvious.
- "Ja", sa taletrengte Frank.
Jeg klappet Tarzan mer.
- "Hva heter hunden?" Frank sa mer enn et ord!
- "Tarzan og den er snill."
Tarzan tittet opp på Frank, han så avventende ut.
- "Vil du klappe Tarzan?", spurte jeg.

Frank sa ikke noe. Rettet seg opp og slo av tenningen på sykkelen. Satte ned støtten og gikk av sykkelen. Sakte kom han mot oss. Han rettet ut hånden og lot Tarzan snuse på seg. Ah - Frank hadde lag med hunder. Tarzan snuste på hånden hans, så på meg og tilbake til Frank igjen.

- "Heisann Tarzan", hilste Frank og klappet hunden bak øret. Tarzan likte med en gang hånden til Frank og logret stolt med halen. Jeg satt nå på huk, like ved ham. Han luktet lær og olje.
- "Skal du gå lenge tur med Tarzan?"
- "Nei, vi er på vei hjem. Hvordan det?"
- "Jeg lurte på om du hadde lyst til å bli med en tur", Frank så på meg og nikket mot motorsykkelen.
Jeg ble varm rundt ørene, prøvde å skjule det lett ved å bøye meg ned mot Tarzan og rette på halsbåndet. Jeg kom bort i hånden hans, den var varm.
- "Gi meg 5 minutter", sa jeg raskt og rettet meg litt fort opp.
Akkurat da lente han seg fremover, jeg skallet til ham i hodet.
- "Oi"
- "Gjorde det vondt?", spurte Frank.
- "Nei, fikk du vondt?", spurte jeg tilbake.
- "Nja, ikke noe særlig", smilte han.
Frank gned seg på hodet og ristet litt på kroppen.
- "Så du blir med?"
- "Ja, jeg skal bare bort med hunden. Har du en ekstra hjelm?"
Jeg pekte mot huset i lysningen, Frank nikket.
- "Jeg kjører bort og venter på deg."

Uten flere ord, gikk han bort til sykkelen og svingte han seg i salen. Mmm, lekker rumpe også, tenkte jeg. Frank startet sykkelen, med hjelmen på hånden, kjørte han bort. Jeg fikk Tarzan på bena og gikk hjem. Ah, ah - hva var dette. En "date" ? Og hva var han til Klara. Jeg visste bare at jeg ville vite mer om Frank, om så jeg måtte dra ordene ut av ham.

- "Hvem er han?"
Det var søs som spurte. Jeg ville være rask. Ingen flere spørsmål. Jeg ville ikke svare.
- "Paaaaappaaaaa... Helen skal uuuuuuuuuut!"
Den hersens lillesøs ville gjøre meg forlegen.
- "Ja ha vennen, skal du ut"
Pappa brummet inne fra stua. Jeg så hvasst på søs.
- "Ja!"
Jeg gikk raskt mot døren, jeg hadde ikke lyst til å forklare noen om noe, spesielt om noe som kanskje som ikke var. Noe som bare var rødmen i kinnene mine. Et hjerteslag unna. Tok vindjakken, tråkket ned i støvlene og gikk fort ut.
- "Det gikk da fort", sa snakkesalige Frank.

Han rettet opp sykkelen. Gav meg en rød hjelm og så på at jeg satte den på meg. Heldigvis visste jeg hvordan man strammer og retter på en hjelm, takket være en kort romanse med Fredrik i 9 klasse. Fredrik hadde moped og var konge i 9a. Men det gikk over. Fredrik kunne ikke kysse, han slevet. Og det kunne ingen moped hjelpe på. Hjelmen satt som den skulle, jeg svingte meg opp i salen og tok tak i Frank.

- "Hold fast"
Det var alt som ble sagt, Frank ruset motoren, satte sykkelen i gir og slapp ut clutchen. Mr Motto Guzzi la seg i selen med et pent lite rykk. Bort over riksveien dro vi. Lyden var høy, Frank stor og sterk å holde i. Vinden rev i jakken min. Pulsen slo. Det var nå jeg levde. Jeg husket. Jeg fløt. Jeg lot Frank og sykkelen føre. Jeg bare var med. Lente meg med Frank inn i svingen og opp igjen når vi kom ut av svingen. Dette var spennende. Kilometer på kilometer svant bak oss.

Etter en tid begynte Frank å kjøre mer forsiktig. Som om han ventet på noe. Jeg våget ennå ikke å titte rundt om ham for se hvor vi var, men ut fra det jeg så på siden var vi like ved det store vannet. Og ganske riktig, sykkelen svingte inn på rasteplassen og stanset forran kiosken. Jeg steg av og tok av hjelmen. Frank stanset sykkelen. Parkerer den. Han festet hjelmene på sykkelen, drar hånden sin gjennom sitt flotte sorte hår og titter på meg.

- "Har du lyst på noe, tørst eller noe?"
Frank setter stadig nye rekorder verbalt. Jeg kjente støvet i halsen, jeg nikket.
- "En sånn grønn imsdal", fikk jeg hostet frem.
Selv kjøpte Frank en Cola.
- "Skal vi?", han nikket mot sjøen.
Jeg nikket og sammen gikk vi ned mot sjøen.
- "Hvordan kjenner du Klara"
Frank smilte, hjertet mitt banket.
- "Jeg er nevøen til Klara, hun er min tante. Og jeg har fått jobb på verftet i sommer."
Jeg ble 10 kilo lettere der jeg gikk. Hadde lyst til å juble.
- "Mor sa hun skulle ha barn og sånn, så jeg måtte jo hilse på når jeg først var der."
- "Men når jeg kom til bokhandelen sa Sara at hun var på sykehuset. Du kom inn da jeg gav tante Klara en klem"
Frank var litt brydd, rykket i hele seg og rettet på skinnjakken.

- "Det var veldig kjekt at du ville bli med."
- "Kjekt at du spurte."
- "Jeg er ikke noe flink med ord.."
Det blir stille noen sekunder. Vi går noen skritt til.
- "Du får da sagt det du vil si..."
- "Jeg blir så keitete når jeg skal snakke med jenter jeg liker"
Frank sa den siste setningen fort, som om han hadde brent seg. Jeg tok tak i albuen til Frank og gikk tett ved ham.
- "Jeg også blir litt taus når jeg snakker med gutter jeg liker", sa jeg stille og holdt steg-takten hans.

Jeg kunne merke at steget til Frank ble lettere. Han prøvde å skjule det, men jeg kunne høre han trakk pusten. Forsiktig klemte han hånden mellom albuen og kroppen sin. Stille gikk vi videre. Framme ved benken, ved strandlinjen, stanset vi, satte oss ned. Redd for å bryte stemningen, satte vi oss tett sammen. Hentet begge frem brusflasken, synkront åpnet vi korkene og tok en slurk. I det jeg senket flasken fra munnen kom jeg til å søle litt på jakken min. Frank så det, og tok raskt frem en serviett. Bøyde seg frem og tørket vannet bort. Jeg kunne lukte aftershave, innunder lærlukten og oljen. Jeg snuste på halsen hans.

Frank tok hodet mitt i hendene sine og kysset meg forsiktig på leppene. Søkende. Forsiktig kysset jeg ham tilbake. Hjertet hamret. Han tok hånden min, holdt den forsiktig. Jeg la hodet på brystet hans og så stille ut over vannet. Mens han strøk meg over håret, tenkte jeg stille; kanskje det blir en romantisk sommer likevel? En litt annen sommer enn hva jeg hadde tenkt...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...