Beep - beep - beep - beep - beep - beep...

Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte og ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:46.

Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.

Jeg svinger beina ned på gulvet og vipper dyna av pikken. Stirrer tomt ut i rommet. Reiser meg og går med raske steg mot badet. Toalettbesøk, dusj og barbering hjelper. Nystrøket skjorte likeså. Men ennå så er hodet pakket inn i mose. Tankene går ikke akkurat fort. Kaffe eller trikken - kaffe eller trikken? Jeg ser på klokken og finner at jeg er sent ute. Jeg trakker ned i skoene, tar jakken og veska. Smeller igjen døren, låser og kjenner etter at døren er låst.

Heisen er uvanlig stille. Vanligvis hører jeg knirkingen av vaieren som holder heisen når jeg synker ned mot gateplan. Taust. Det er som jeg skulle gått ut med ørepropper. Jeg sjekker diskre ørene med min venstre hånd. Nei - intet. Heisen stanser mykt og dørene går lydløst opp. Jeg går ut. Og alt er stille. Greit nok at ikke det er allverden med liv rundt klokken 06 om morgenen - men dette var absurd.

Jeg går over til trikkeholdeplassen. Stiller meg opp og venter. Sjekker med klokken, jeg er ute i god tid. Alt jeg hører er et svakt sus av vinden, min egen pust og lyden av min ene hjernecelle som freser rundt i hodet mitt. Jeg gynger frem og tilbake. Vipper vekten fra hæl til tåballe og tilbake igjen. Slentrer bort til rutetabellen. Solli 0625. Og min klokke viste 0627. Noe var fullstendig feil. Og jeg var sent ute. Jeg så på klokken. Jeg så på taxiene som stod og ventet på andre siden av veien. Og så på klokken igjen. Og tiden gikk. Jeg begynte å bli nervøs. Jeg skulle da være på jobb kl 0645. Helsike! Det var den dagen i dag. Jeg tok en beslutning. Gikk bort mot fotgjengerfeltet og trykte på knappen. Lyset skiftet, jeg går ut i gaten og det begynte å pipe...

Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Det er dunkelt i rommet. Jeg er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg sakte, duppet jeg? Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 05:58.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Enda saktere strekker jeg ut hånden og slår den på snooze. 05:59

Stillheten er øredøvende. Jeg kan virkelig høre meg selv tenke. Det er som om hjernen er pakket inn i bomull. Huff, arbeidsdag. Det ble alt for sent i går. Jeg strekker meg sakte. Beina stikker ut av dyna og morrabrøet lager kul på dyna. Pissetrengt er jeg også.

Jeg kommer meg raskt til badet, tisser sittende og kommer meg så i dusjen. En kjapp barbering senere, i rene nystrøket skjorte er jeg klar. Samler sammen nøkler, lommebok, mobiltelefon og annet rask. Låser meg kjapt ut av leiligheten og går ustøtt svampete bort til heisen. Det er som om gulvet er levende.

Heisdøren går opp. Ut av heisen kommer en kvinne. En kattekvinne. Oppreist. Som om en av Disney sine katter hadde blitt levende. Hun er høy, med blåsort pels. Hvite flekker i ansiktet. Forførende værhår. Halen stikker ut under det sorte skjørtet og den beveger seg mykt. Hun har hvit bluse og rød jakke på. Jeg blir helt paff og stirrer.
- "Mrrr...God morgen", maler hun.
- "God....Morgen", sier jeg stille.
Hun ser på meg med verdens største øyne, smiler og glir smidig nedover gangen. Jeg blir stående å stirre etter henne. Jeg gjør alltid det. Stirrer. Kommer først til meg selv i det heisdøren treffer armen min. Skramlende synker heisen ned mot gaten. Jeg tar frem mobilen og sjekker klokken. 06:10 Jeg er alt for sent ute. Oslo sporveier må klare seg uten meg.

Jeg kommer ut på gaten og ser etter en tikkebil. Men ingen bil med gult lys på taket åpenbarerer seg. Alle tikkebiler glir forbi med gitarsolo i og en pasasjer i baksetet. Jeg setter vesken på bakken og fisker frem mobiltelefonen. Slår kjapt 02323 og kommer inn i køen til Oslo Taxi. Etter diverse knøding med taster så ringer det, det ringer, det ringer, det ringer...

Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i slow motion. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre naboen
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt, det er ingen tvil, jeg duppet. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som piper. 06:19.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep
Jeg strekker ut hånden og slår den på snooze. Klokken er 06:20, jeg tar dynen bort og morrabrøet klasker mot maven. Legger meg ned et lite sekund før jeg svinger beina ut og planter de på gulvet.

Jeg kommer meg raskt gjennom morgenrutinen. Toalettbesøk, dusj, barbering, et knekkebrød, stryk av skjorten og en kjapp puss av skoene. En håndvask og tannpuss følger så. På med skjorten, buksen, skoene, jakken. Tar pc-veska og går mot utgangen. Ved utgangen plukker jeg med meg min samsung, nøkkelkortene, kortfolderen, avtaleboken og bilnøkkelen. Går raskt bort gjennom gangen. Ser bortover mot heisen, ser at den er på vei ned. Bestemmer meg for å ta trappen. To og tre steg om gangen. Raskt kommer jeg ned på gateplan og er kjapt ute på gaten.

Jeg runder hjørnet og er på veg opp til parkeringshuset. Ute i gata driver to store havskilpadder å krangler om den ledige parkeringsplassen, mellom en folkevogn og en skoda. Jeg bryr meg ikke nevneverdig, fordi de gjør dette neste hver eneste morgen. Jeg låser meg inn i parkeringshuset og finner frem bilnøkkelen. Klikker og bilen svarer med Bleep bleep. Det blinkes i lys og den er åpen. Jeg setter meg raskt inn i mitt sorte kjøretøy fra Bayeriche MotorWerkstadt. Vrir om nøkkelen og gir gass med en gang jeg merker motoren tar. Jeg elsker denne bilen. Merkelig hvor glad jeg kan bli i en ting.

Spenner på meg sikkerhetsbeltet, rygger tilbake og kjører mot åpningen av parkeringshuset. Rett fremfor åpningen står en stor elefant og sperrer veien. Alt jeg ser er en diger grå elefantrumpe og en hissig viftenede hale. Jeg tuter. Elefanten blåser i snabelen. Kjapt glir det eletriske vinduet ned:
- "Flytt deg for faen!", skriker jeg.
Elefanten med å blåse enda sterkere i snabelen. Jeg la hånden på hornet.
- "Kom igjen da!", skrek jeg enda høyere.
- "Tror du ikke den djevelen av en parkeringsvakt har tatt seg betalt for to nesehorn, fremfor en elefant!", kom det iltert der fremme.
Elefanten var så forbannet at han slapp en gigantisk elefantfis og dret på panseret mitt.
- "Prøver han å svindle deg også?"
Jeg kikket på kviteringen min. Der stod det en bil, et esel og to skilpadder. Nå tente også jeg.
- "Ja!", skrek jeg mens jeg stormet bort til luken der elefanten trampet.
- "Ta ham ut Dino!"
Elefanten svarte med å tute med snabelen. Hysterisk romstering inne i boden og ut kom mannen sprellende i enden av snabelen.
- "Eh, Dino", sa jeg og pekte på panseret.
- "Åh - unnskyld!"
Med ett tok elefanten en piruett og tørket vekk elefantdritten med parkeringsvakten.
- "Har du lært nå?", skrek jeg opp i ansiktet til den sprellende parkeringsvakten.
Parkeringsvakten sa ingenting, han bare fortsatte å sprelle.
- "Har du lært nå, din idiot!", skrek jeg enda høyere og enda rødere i ansiktet.
Rød var også parkeringsvakten. Plutselig skjønte jeg det. Han kunne jo ikke snakke, snabelen til elefanten holdt jo mannen en halv meter over bakken.
- "Du Dino? Jeg tror vi kan komme frem til en ordning... Slipp den mannen ned..."
Forsiktig senket Dino snabelen og mannen satte seg anpustent på bakken.
- "Nå skal du høre på oss! a) Fra i dag av, parkerer Dino og jeg gratis! b) Finner vi ut at du har tatt dobbelt betalt av noen andre, kommer vi tilbake!"
Parkeringsvaktet nikket skremt. Jeg klappet Dino på snabelen og blunket til den store elefanten.
- "Takk for hjelpen...", sa Dino stille.
- "Det var så lite at", sa jeg like stilt.
- "Jeg må ned på kaia, det er noe lossing...."
- "Og jeg må på kontoret"

Raskt gikk Dino derifra. Bussen og de to neshornene ute i gata ventet til Dino hadde kommet seg ut i trafikken før de stresset videre. Selv fikk jeg parkometervakten til å tørke bort alle restene etter Dino. Satte meg inn i bilen, kjørte gjennom porten og blinker til venstre. Gata er full av dyr, biler og mennesker. Airconditionen summer og blinklyset tikker. Tikk - tikk - tikk - tikk - tikk - tikk...

...Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg slår øynene opp. Alt går i kjempefort. Jeg setter meg opp i sengen. Det er dunkelt i rommet. Jeg er svett. Jeg kan høre henne puste. Hun er varm.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep...
Jeg snur meg raskt. Strekker ut hånden over henne. Armen streifer det myke brystet hennes. Prøver bestemt inn snooze-knappen. Herregud, jeg sovnet av igjen. Ser bort på den vesle vekkerlkokken som viser. 06:43.
Beep - beep - beep - beep - beep - beep

Jeg strekker ut hånden og slår igjen, treffer knappen og den havner på snooze. Klokken er 06:44. Merker jeg er stiv. Er alltid det om morgenen. Legger meg ned litt. Stryker henne om ryggen. Håper hun ikke våknet. Tenker på hvor deilig det hadde vært med en hyrdestund på morgenen. Men klokken sier sitt. Jeg kysser henne i nakken. Tar av meg dynen, bretter henne inn og går på badet. Alt for sent ute....
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...