Frokosten var fin denne morgenen. Omelett-kokken hadde puttet ekstra baconbiter i min. Juicen var kald med isbiter og kaffen utsøkt. Det var lett å like seg på verandaen til mitt 5 stjerners hotell. Hvert annet minutt var det en kelner bortom bordet for å sjekke status på drikke, mat, skitne tallerker og så videre.
Jeg spiste sakte og så på klokken.. Bilen med privatsjåfør ville komme snart. Mine kollegaer meldte seg klare inne i resepsjonen. Jeg signerte regningen og gikk dem i møte. Etter litt Pow-Wow med vår venn Sikhen i døra, ringte han portvakten og fikk sluppet inn bilen som stod og ventet ute på Racetrack Road. Klokken var bare 10 og det begynte å bli klamt.
Inne i bilen gikk air-conditionen for fullt. Etter den sedvanlige runden med ”How do you do, Sir & Thank you, Sir” befant vi oss igjen ute i den kaotiske indiske trafikken. Der det er to filer er det plass til 3 biler og 4 Tuk-Tuk’s. For de uinnvidde er en Tuk-Tuk en autorickshaw, en moped med passasjerplass til to europeere eller en hel indisk familie. Ta å gi noen sjeler.
Sakte siger vi mot utkanten av byen. Det er som om hele Norge skulle flyttet til en by og enda invitert alle som bor i Stockholm til å stikke innom. 5.7 millioner innbyggere. Og alle er på vei et eller annet sted denne morgenen.
Etter en halv time begynner trafikken å minke og farten øker. Avstanden mellom husene blir større og bilen skyter fart. Omtrent tre kvarter etter at vi har forlatt bygrensen kommer vi til reservatet. Et statlig viltreservat i utkanten av Bengaluru. Vi parkerer og går sakte nedover mot hovedinngangen.
Det første som møter oss er en ku. En søppeltyggende ku. De er overalt. Kyr i alle fasonger, farger og størrelser. De går over alt. Driter overalt. Og de er i veien. Vi går utenom, som vanlig. Ved hovedinngangen stiller vi oss i kø, det går raskt unna og snart står vi klar med en billett som sier at vi har betalt for 4 personer på safari. 150 Rupees stykket.
De ansatte peker inn mot et sinnrikt køystem og vi begynner å ta noen forsiktige steg i den retning. Da bryter vår sjåfør inn, løper først i køen og spør sjåføren om noe. Det nikkes og det vinkes på oss. Vi blir geleidet inn i bussen, første benk er vår.
Bussen er en skranglete Unimog, et kjøretøy som har definitivt fremtiden bak seg og sine beste dager er kun et svakt minne i diselduften. Det humper, det rister og det svinges hardt til venstre og ditto til høyre. Myk kjøring, finnes ikke. Det går fort innover høysletten. Kameraene rister som i en sentrifuge.
”Buffalo, Buffalo, Buffalo.” Sjåføren og assistenten skriker i kor. Bremsen tråkkes i bunn og alle indre organer flyttes ti cm fremover. Bøffelen gresser rolig ute på sletten, ser slakt på oss og fortsetter å spise Godt gjemt i det høye gresset. Dette var jo intet nytt under solen. Dårlig foto-op, som de sier i West Wing.
Bussen spinner løs og vi racer videre. ”Bear, Bear, look, look!” Assistenten er ivrig og peker. Der, mot et gjerde spaserer Baloo. Fantastisk. Gjerde eller ikke. Det ER Baloo. Kameraene går amok. Bjørnene er mange, dvaske og godt vant til turister. De poserer gjerne for oss turister fra Norge. Sjåføren ser på sin klokke og vi tar løs igjen. Reservatet er stort og dyrene er mange.
Vi krysser store gjerder og vollgraver. Vi er med ett i Løvenes rike. Den grønne Unimogen runder et hjørne og der ligger de. Løvene og løvinnene. I skyggen. Under treet. Løvinnene ligger langt unna, nærme oss ligger mr Løve og slapper av. Fytti katta! Men selvsagt ligger de med ansiktet bort. Ikke faen om de skal snu seg. Ikke massiv roping, vannkasting eller tuting før de sta slappe løvene til å snu seg. Gjett hvem som er kongene her da. Vi, eller dere? Bare dra videre.
Flere høye gjerder venter. Enda dypere vollgraver. Sjåføren og hjelpemannen hysjer på oss. Dette er tydeligvis det mest spennende i hele reservatet. Nå har rykk og napp kjøringen opphørt. Bussen sniker seg frem, snegler seg rundt svingene. Vi kommer over haugen, da ser vi den. Tigeren. Hele bussen eksploderer i et inferno: ”Tiger – Tiger – Tiger!” Den digre katten ligger sløvt rolig ved bambusen og ser på oss. Strekker litt på seg. Rundt denne blir løven, jungelens konge en smågutt. Fantastisk.
Etter noen lange minutter ruller vi videre. Like ved utgangen kommer vi over en Tigermamma og ungene hennes. Hun er hvit. En hvit tiger. Spennende. Masse knøl, men bilder blir tatt. Et lite glimt av eksotisk dyreliv er over.
Bussjåføren gjenopptar gamle vaner. Han gir gass og deltar i det veldig lokale reservatrallyet for UniMogs. Han vinner med klar margin. Og jeg er sikker på at jeg ikke har et eneste organ på det samme sted som ved begynnelsen av denne safarien. Han åpner døren og slipper ut turistene, men gjør tegn til at vi skal bli igjen.
Jeg aner ulver i myra eller ugler i mosen, for dere som er gramatikalsk forvridd. Men kanskje skal vi få en ekstratur. Neida, det eneste som er ekstra her er betalingen.
- 500 rupees, Sir. Ekstra service. Each, Sir.
- This was not agreed upon…
- Regular extra service.
- What?
- We are friends with your driver, we made special deal.
- No, no, no.
Kompanjongen sperrer ennå døren og holder oss igjen. Dette er et klassisk shakedown, snyting av penger fra blonde turister fra Norden.
- This was not told us…
- Extra service, Sir.
- Faen, gi ham noen penger da. Vi fikk da sitte fremst.
- Er du sikker på dette…?
- Jada, men bare litt.
- Here you Go…
Jeg gir ham 1000 rupees, cirka 120 NOK. Går forbi assistenten i døra og av bussen og går nedover mot dyrehagen ved inngangen. De bare ser på meg. Per blir gående litt bak oss andre, han steller med rulletobakken og får endelig fyr. Litt senere tar Per oss igjen. Han forteller at også han måtte betale 1000 rupees. Makan. 2000 rupees for ingenting.
Vi snakker om det mens vi spaserer rundt mellom pantere, zebraer, fugler, elefanter, slanger, geiter, edderkopper, sommerfugler, krokodiller, apekatter og kjempeekorn. Vi blir enige om å ta det opp med privatsjåføren vår. Siden de buss-guidene hadde referert til at de var venner. Og derfor hadde en spesialdeal. For oss.
Etter 2 oppklarende minutter på engelsk, blir vår privatsjåfør himmelfallen. Sint og frustrert.
- You did pay extra money, Sir?
- Yes…- You shall not pay any extra money, Sir – the receipt is all you need.
- Go notify the wardens at the ticket office about this incident.
- Go Sir…
Jeg går over I køen igjen og forteller billettøren at vi ble avkrevd ekstra avgift av de som kjørte bussen. Også han tilter og tre millisekunder etter er også han ute på gaten og er opphisset.
Vår privatsjåfør ser sitt snitt og løper inn mellom bussene. Jeg lurer på hva som skjer og venter. Prøver å forklare billettøren hva som skjedde, signalement osv osv. Midt inne i en lengre kronglete forklaring, returnerer vår privatsjåfør med pengene. Jeg takker og ser undrende på ham. Privatsjåføren og billettøren utveksler noen kjappe ord. Vi bare ser på. Og så drar vi.
Inne i bilen svaler igjen air-condition-anlegget oss ned. Gresset og støvet har lagt seg, våtserviettene er kastet i søpla.
- Thank you for you assistance back there.
- Sir, never give extra money to anyone.
- Ok. We’ve learned that now.
- But what happened back there? Was the bus driver your friends?
- No, I’ve never seen them before today, Sir.
- So there was no arrangement?
- No, Sir, no deal.
- Ok… So – how much do these drivers make a month…?
- 6000 rupees, Sir. 6000 rupees in a month.
- And they were still there?
- Yes, Sir.
- Again, thank you.
- No need to thank me, Sir. I’m just doing my job.
- We have at least a story to tell…
- Yes, you do, Sir.
- By the way, what will happen to the drivers?
- They will most likely get fired. Bribes are not welcomed in public service.
Det blir stille I bilen. Ole sier det alle tenker på.
- Tenk vi fikk en mann sparket for 240 kroner…
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar