Vi befinner oss et sted i østblokken, den delen av europa hvor ekkoet av murens fall ennå ikke har nådd frem. Det er grått, det er urbant og det er kjedelig. Kaldt og vått. To ord som oppsummerer det hele. Dette er i utkanten av den europeiske sivilisasjonen. Der hvor arbeidskraften ennå er tilnærmet gratis og ennå ikke har utvandret til Norge…
Norge, landet hvor øst-europeisk arbeidskraft kan fallbys gjennom selskaper som ”Lei en Polakk i dag!” Trikkene sliter seg sakte frem over brosteinene, innbyggerne trekker den giftige kulluften ned i lungene sine og menn med joggebukser og skinnjakker drikker vodka under trærne i parken. Den navnløse storbyen lever sitt eget liv.
I utkanten av den store byen, ligger en samling brakker, Leiren Dolce&Gabbana II. Dette myteomspunnede området, har vært avsondret fra kritiske øyne og ører siden Coco Chanel presenterte sin lille sorte i 1926.
Det var den kjente fotografen Max Minolta Minestrone som var den siste som slapp unna Dolce&Gabbana II. Det brutale regimet som da ble innført i 1952, spredte seg også til CatWalk’er over hele verden.
Minolta Minestrone døde senere av linselusskadene han pådro seg i flukten fra dette Fashion Holocost. Motivet på det siste bildet på rullen, et par diffuse avmagrede kvinneben, har satt spor etter seg i motehistorien. Kvinneformer har ikke siden vært å se på motebilder…
Jeg lander i Milano sent i november og møter min kontakt Asprey Lanvin, en formfull kvinne fra den Italienske motemotstandsbevegelsen Forza Versace på flyplassen. Jeg har på meg min sorte Hugo Boss enkeltspennte dress, med vest. Hvit skjorte, uten slips. Jeg tuter med mote-ulvene, når jeg er ute på hemmelig oppdrag. Vi treffes like ved den gamle Lavazza espressomaskinen, ved utgangen til Domestic Arrivals.
Hun er kledd diskret i grått, en drakt fra Givenchy, hvit bluse, diskret makeup. Kun et enkelt halssmykke fra Chanel som tilbehør. Det surkler lett fra Lavazza-maskinen, i det Asprey skisserer reiserute og forhåndsregler. Vi er på vei mot motens opprinnelse. Undercover, casual og litt chic.
På vei nordover, igjennom Alpene, forteller Asprey om den langvarige kampen mot sykelig tynne modeller, homofile designere og fargespekter som ikke matcher. Forza Versache har i samarbeid med Partizan Groupo Rosa fra Beograd, Der Friendliche Smultring fra Berlin og Zabavo Pjoltrograd fra Moskva sirklet inn fiendens hovedleir: Dolce&Gabbana II.
Vi kjører om natten, landskapet er ubestemmelig. Det piper stille i Asprey sin mobiltelefon, en stilig Motorola Razz. Hun stryker meg over låret, bøyer seg frem og hvisker en stille beskjed i øret på sjåføren.
- Det er på tide. For din egen beskyttelse. Du vet hva som kommer.
Jeg nikker, jeg vet. Hun har fortalt det. Selv om natten er sort rundt oss, så er det for min egen beskyttelse. Jeg kan ikke få vite nøyaktig hvor Fashion Holocost er, kreftene rundt stedet er sterke.
Ut av sin metalliske clutchveske, drar Asprey frem et stilig sort, skinn blindfold. Hun lukter svakt av Chanel no. 5 i det hun plasserer blindfoldet over øynene mine. Det sitter stramt, tett, men ikke ubehagelig. Plutselig svinger bilen av motorveien og inn på en enklere, mer svingete vei. Den svake ristingen, bevegelsene side til side, luller meg i søvn.
Jeg våkner brått av at Asprey tar av meg blindfoldet og drar meg ut av bilen.
- Kvikt!
Jeg er rask og følger etter Aspreys lave sorte pumps som tripper seg opp en gammel, men velbrukt sti. Vi går i stillhet. Alt som høres er våre åndedrett. Brått er vi oppe. Der nede ligger det, Fashion Holocost. Leiren Dolce&Gabbana II. Ryktene vil ha det til at Dolce&Gabbana I forsvant på åttitallet. Jappetiden drepte den, den druknet i en sjø av rosa champagne.
Vi står på en ås og titter ned på de lave brakkene. Belysningen er dempet, vi hører pikelatter i det fjerne og den svake klirringen av glass med stett når frem, fyllt til randen med nytappet Cava.
Vi skuer ned på Ondskapens Zenith. Ground Zero for formløse modeller og alt som er feil med formgivning. Vi ser ned på leiren som lærte Jan Thomas for første gang å sette sin Botox, hvor kunsten med plastikkirurgi er perfeksjonert til den minste detalj. Selv stryker jeg meg forsiktig over mine nye kinnben. Det er tre år siden nå, den kalde operasjonen i Zürich, og jeg fryser litt på ryggen. Fashion Holocost. Jeg er selv et offer.
Vi sniker oss nærmere. Vi klipper oss sakte igjennom piggtrådgjerdene som er dekket av tyll og chifong, alt i matchende rosa. Vi krysser raskt den velfriserte plenen og trykker oss opp mot veggen til en av brakkene i utkanten, jeg kan tydelig se formene til Asprey i siluhett mot månelyset. Bare se, men ikke røre.
Vi holder pusten, D&G II har vakter ute. På stien mellom husene patruljerer den notorisk onde Kapo’en Calvin Klein, det er ikke få idealer denne mannen har på samvittigheten. Jeg hikker lett når jeg får se ham. Lyden får Calvin til å snu seg brått og komme mot oss. I det han runder hjørnet danser jeg ned i beste capocieira stil, med Brasiliansk ynde fra Rio sparker jeg livskiten ut av drittsekken. Han går ned som et høstmodent aspeløv.
Det virker som om det er liv i forsamlingshuset i kveld. Jeg fisker frem min Canon EOS 5D, finner meg et vindu og begynner å fotografere. Det ene beinrangelet etter det andre fyller linsen. Det er forferdelig å se på. Jeg blir kvalm. Dette er sykt. Catwalken er et mareritt. Jentene er sure. Designerene står bak, ser fornøyd på guttejentene som de kaller modeller og sikler stolt over sin lille mannlige assistent.
Dette er beviser. Dette er fakta. Over høyttaleranlegger messer en monoton stemme:
- Botox is painless
- Think thin
- Eating is for sissies
- Fuck food
- Don’t smile.
Fremst ved catwalken troner matronene. De peker og kritiserer. Ler. Er negative. Enkelte utrop som ”tjukka” og ”elefanten” runger igjennom lokalet. Usikkerheten råder. Ingen er vakre, alle er redde.
Bilde for bilde fyller minnekortet. Jeg senker kameraet. Nikker til Asprey.
- Jeg har nok. Bildene vil tale for seg selv.
- Godt, da går vi tilbake.
Vi spaserer stille tilbake, samme vei som vi kom. Den slitsomme musikken til J-Lo danner bakteppet til flukten. Flukten fra Dolce&Gabbana II. Vi legger Fashion Holocost bak oss.
Oppe på bakketoppen gir jeg Asprey en klem.
- Hva nå?
- Det kommer an på dere menn…
- Hva da?
- Knus dette tyraniet, gi jentene selvsikkerheten tilbake og legg denne leiren i ruiner!
Jeg nikker stille.
Asprey legger hånden sin på albuen min, sammen går vi ned mot bilen.
- Koordinatene?
Hun ser på meg lenge. Så nikker hun. Tar frem mobilen og sender meg en tekstmelding. Det vibrerer litt, så leser jeg meldingen på min iPhone.
Jeg går litt bort fra henne og ringer en hemmelig mann med et hemmelig nummer. Det svarer. Jeg leser meldingen. Venter litt. Det blir stille. Et spørsmål kimer i høytaleren. Jeg venter litt, dette er en stort øyeblikk…
- Ja, det er Go-for-Operation-Dressmann. Cubusier hele leiren. Befri jentene, ødelegg husene og totalforby motedritten… I natt slutter Fashion Holocost!
Telefonen blir stille.
Asprey tar frem en termos fra Alessi, fyllt med deilig Lavazza kaffe. De små koppene matcher termosen. Vi tar begge en sukkerbit hver. En svak during høres i det fjerne. Den øker i styrke. Jeg rører sakte rundt i koppen min med rørepinnen. Løfter koppen mot Asprey i det flyene passerer over oss. Ut av flyene kommer Dressmann-Mafiaen.
Grå kjedelige fallskjermer folder seg ut over nattehimmelen. Det er eliteavdelingen ”De Grå Dressene” som kommer for å ta seg av D&G II. Dressmann vil ikke la denne sjansen gå fra seg, knuse motetyrraniet en gang for alle. Asprey blåser på kaffen. Jeg tror det stanser nå.
----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar