Av med Brallorna. (4)

Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene!
Få se på dai-ene, se på dai-ene!

Og jentene danser til takten. Ølet er ennå kaldt og klokken er ikke mange. Men vi er nysgjerrige på The Albert. Puben ved Anfield. Puben som skal huse de røde før kamp. Tikkebil neste. Og fulle folk kledd i rødt suser oppover. Etter mye om og men kommer vi frem. Det er kun ståplass til svette fotballsupportere. Flagg, faner og vimpler henger over alt. Stemningen når store høyder når Bobby'ene entrer lokalet. De leter etter Casuals eller fulle supportere, uansett. Stinn brakke, full pakke. Bobbyene går, de finner ikke de de leter etter. Sivilsnuten fra Bergen kan heller ikke hjelpe.

Køen langs baren er lenger enn lang. Keegan er på oppdrag. Oppgave, rane, stjele eller på annen måte fremskaffe pils til verdige trengende. Keegan er ikke liten, men i denne køen må han melde pass. Langt om lenge kommer han tilbake med 4 flasker med Stella. Hva, hadde de ikke pils, spør jeg rett forferdet. Slapp av Mabbutt. Se da, geriatrikere i Baren. Vilt kaos frem for disken, uforståelig kaos bak disken. Og pints er bare å glemme. Ok, sa jeg, pils er pils.

Omsider kommer også Dickie Dick Dickens med følge. Hilser på, gleder seg stort til kampen. Sent men godt kommer også Pels, Kvisviken og Scharner. Oggi is missing in action. Øl, øl og mere øl. Det synges. Det viftes med flagg. Det er Bataljonen på tur og geriatrikere i Baren. Klokken går fort i godt selskap og snart er det match. Keegan gir siste flasken med øl til meg. Mabbutt, drikk opp ellers så kommer vi oss aldri av gårde. Tre slurker senere er flaskene tomme og vi er klare for å gå.

Ute på gaten finner vi at vi er populære. Det er opptil flere politibiler der, politi til hest og andre uniformerte
vesener. Jeg stanser opp, ser meg rundt og finner at retningssansen har tatt ferie i ferien. Hmm. Hvor ligger Goodison Park? Jeg stanser første og beste Bobby med skrikende gul refleksvest. Excuse me officier, but in which direction do we walk to get to Goodison Park. Politimannen ser på meg lenge. You go up the street, past two intersections with signals. Past the two signals, take then left and then right. You will see Goodison Park up a head. About 5 mins walk. Jeg nikker. Thank you officer. Hørte du det, Keegan? To lyskryss, så venstre og så høyre. Jada, sa Keegan. Kom igjen.

Vi er ikke de eneste. Snart går vi i en saueflokk av blåkledde supportere. De skal også på kamp. Vi gliser og går ustøtt videre. Det viser seg at Bobby'en hadde rett. Forbi det andre lyskrysset så ser vi Goodison Park. Vel fremme sjekker vi billetter. Her er vi, sier Keegan og peker på skiltet. Jeg nikker. Vi er her. Akkurat her, fremfor skiltet. Og vi skal... Sier Keegan ettertenksomt og drar frem billetten. Dit! Keegan peker til venstre og begynner å gå. Er du sikker på dette da, Keegan? Kom igjen Mabbutt, jeg har innebygd GPS. Jeg driter i det og følger etter Keegan.

Vi runder hjørnet. Og det er langt til vår port. Vi går og går og går. Ned langsiden og rundt den andre svingen. Forbi billettlukene. Forbi andre Brannsupportere som går andre veien. Nei, det er ikke her heller. Opp den andre langsiden. Og vi nærmer oss der vi stod i sted, under skiltet, på hjørnet. Keegan, den der GPS'en din - den er litt sånn defekt, sa jeg syrlig. Fikk ikke du se Goodison da, Mabbutt, svarte Keegan kjekt?

Alt som kommer inn i en kropp, det skal ut. Også øl. Når vi først er kommet innenfor slusene er jakten på toan viktigst. Alle står i kø fremfor bookien. Jeg står i kø på dass. Omsider har jeg fått gjort mitt og bookien fått sitt. Keegan venter ved inngangen. Vi skal stå på det som heter lower bullens. Alt er blått, blått og atter blått. Trebenker. Tenk trebenker i 2008. De fleste andre Brannsupporterne har fått billett over oss, på the upper bullens. Allsangen starter. Lenge før stadionet er fullt. Plutselig, ut av ingenting, virker det som hele stadion ble fylt på et øyeblikk. Det er kun minutter igjen til kampstart og nervene melder seg. Jeg hører barer oss synge. Til å være så mange, er Evertonfansen merkelig tause.

Kampen starter og den lever fra første spark. Vi synger og roper. Everton skyter i stolpen og vi har Helstad igjennom. Alt går bra i 35 minutter. Så skjer det. Yakubu scorer. Og luften går litt ut av meg. Men ennå så er drømmen sann. 1-3 til Brann. Everton har fått troen, gir mer gass. Så løper Andy Johnson igjennom og det er 2-0. Det var det fotballmessig. Men vi synger. Høyt. De jubler for målene sine, men knapt nok det. "Where's the atmosphere?", synger vi og får taushet tilbake. Pausen kommer og vi trekker et lettelsens sukk. Nå gjelder det bare å holde koken til dommeren blåser, for dette UEFA-toget har gått og vi står igjen på stasjonen.

Men neida. 10 minutter ut i andre omgang så er Yakubu der igjen. Ennå synger vi. Nå, på 3-0 kan vi høre de andre så vidt det er. Men vi undrer oss; "Who are yeh?" og det er tausheten til svar. Så blir Helstad felt uten for Everton sin 16 meter og Mjøsas Beckham, Petter Vaagan Moen snører lissene. Reiser seg, tar 4 stegs fart og smeller ballen over muren og i mål. Yes! Endelig. Drømmer har blitt sann nå. Bare andre veien. 3-1 og Karadas har ikke scoret.

Endelig bytter Monsamjelden. Ørn2 går ut og Karadas kommer inn. Men hvor lenge var vi i paradis. Joda - 4 minutter. Da scorer Arteta. Og Brann må finne frem neste års kampoppsett for å finne trøst i missiæren. Vi synger at vi er Berømte Brann fra Bergen, Vi vant serien i fjor, gullet som kom hem. Men tror du at det hjelper? Yakubu springer som om han hadde Ku-Klu-Klux i hælene, spurter fra Brannforsvaret og smeller ballen i mål. Fantastisk fotballspiller, dessverre på feil lag.

Jeg kjenner nå at halsen lider under volumet. Det tar på å underholde 33 tusen toffees. Men vi gir oss ikke. Jeg synger til drøvelen vibrerer som en falsett annenstemme. Vi synger oss hese frem mot kampslutt. Og bare for å demonstrere, så banker Andy Johnson ballen i mål på overtid. Joda, vi taper 6-1 på banen. Men på tribunen er det utklassing, vår vei. Seier på teknisk knock out: Bataljonen! Vi sang de ut. Punktum.

Slitne går Keegan og jeg nedover mot byen. Utmattet. Det er liksom ikke så mye å si. Bortsett fra at alle var enig om at det var en fin tur. Det er langt fra stadion og inn sentrum. I en sidegate får vi praiet en taxi, vi deler den broderlig med andre Brannsupportere. Bilen blir full. Fullere enn det vi er, men den ubalansen skal straks rettes opp. Vel inne på Flanagans igjen får vi bordplass og sangene begynner igjen. Det meste føles som det skjer i slow motion.

Jeg ser at Jan Mølby legger hele kjeften over et Pintglass, jeg ser Pels drikke 3 drinker samtidig, jeg hører Scharner rope underbuksejenka. Oggi skriker; Av med Brallorna. Og vi sitter der i undiken alle mann. Så kommer hr vakt og er bøs. Brallorna på! Det suser i ørene, stemmen er ikke med. Tapte vi? Festen er jo kanon!

En time senere er puben tom for fatøl. No more pints. Det blir flaskeøl og drinker. Vi drikker til vi flyter. Til slutt stenger baren. Ute på gaten skriker folk etter nach. Noen har fått dosen, andre er ennå med. Keegan og jeg beslutter at alt må ha en ende, stille sjangler vi oppover til hovedgaten. Praier en tikkebil og suser så nedover mot kaien. Mot hotell, kofferter og hvile. For en dag...

----------------------------------------------
Mental Goalie:
The part of your brain that keeps you from saying out loud the evil / stupid thoughts that are sometimes your first response to questions or situations...